KONGSBERG JAZZFESTIVAL 2024, DAG 1, ONSDAG 3. JULI 2024: Det er nå seksti år siden Per Ottersen og noen venner i jazzklubben Jazz Evidence på Kongsberg hadde bestemt seg for å ta en «Molde», og lage jazzfestival. De planla å begynne forsiktig en helg i september 1964, en Jazz-weekend, før det som ble annonsert som den 1. internasjonale jazzfestival i [sic!] Kongsberg i 1965, med, som de stolt legger til, musikere fra ni nasjoner.
Fra mitt ståsted har alltid denne første festivalen i 1965 hatt et mytisk skjær over seg: Med reisen til denne festivalen i dagene rett etter St. Hans-aften 1965, fikk den unge polske trompeteren Tomasz Stanko sin aller første utenlandsreise. Han var en del av en kvartett ledet av en musiker som ikke lenge etter konserten på Kongsberg i Gamlekinoen på toppen av bakken forbi Telegrafen, virkelig skulle sette polsk frijazz på det internasjonale jazzkartet med et smell. I desember samme år spilte Krzysztof Komeda inn det som ble albumet Astigmatic, ei plate som fortsatt skinner strålende friskt i den europeiske jazzkanonen.
Seksti år etter at Per Ottersen og Kjell Gunnar Hoff dro til Molde for å hente ideer fra den tredje jazzfestivalen i Rosenes by ved Moldefjorden, er Kongsberg jazzfestival en essensiell del av den norske og skandinaviske jazzhistorien gjennom seks tiår. Da NRK tidligere i lanserte serien «Jazzeventyret», ga de det en undertittel «En historie om norsk jazz». Det slo meg tidlig at de viktigste manglene ved denne seriens historiefortelling kan få et tilsvar ved å gå gjennom historien til denne festivalen i årets 400-års by. Dette er da også temaet for den presentasjonen jeg i skrivende stund, skal holde om et par-tre timer, der jeg skal fortelle flere historier om norsk jazz. Med det håper jeg at flere historier til sammen vil gi en rikere historisk forståelse for det NRK omtaler som jazzeventyret.
Værmeldingene er ikke de beste for de neste dagene, men det gjør ikke så mye når vi har god musikk å se fram til. De første timene går med til å assimilere atmosfæren, fysisk, så vel som sosialt, før vi gjør oss klar til åpningskonserten. I år er det vokalfenomenet Cécile McLorin Salvant som skal forestå konserten i Musikkteatret på Krona. Dette er et lokale vi aldri riktig blir venner med. Det er definitivt ikke ett av mine favorittlokaler. I dag ble jeg forvist til et sete langt bak, nesten på høyde med Sølvsalen. Der var lyden ikke god, den var tynn, med en bass som var mikset alt for langt bak i musikken. Det var nesten ikke mer igjen av den enn «thump-thump».
Men aller først var det utdelingen av årets musikerpris. Årets pris gikk til fløytisten Henriette Eilertsen, igangsetter og mangeårig medlem av ensemblet OJKOS, og med en rad utgivelser bak seg. Et solid og godt valg. Vi gratulerer, og ser fram til neste års festival med tre konserter med Eilertsen med ny musikk og nye konstellasjoner. Hun er godt forberedt: Hun kommer til prosjektet med erfaring fra deltakelse i prisvinnerkonserter med både Anja Lauvdal i 2022, i hennes Cosmic River: If We Could Talk, og fra Thomas Strønens Et ørlite beat i 2023.
Presentasjonen av åpningskonserten og bandet i programmet og fra innleder til konserten la vekt på hennes siste plate Mélusine, med låter spunnet rundt gamle sentral-europeiske myter om en kvinnelig vannånd. Dette var overhodet ikke tilfelle. Med backing fra en trio med Sullivan Fortner på klaver, Yasushi Nakamura på kontrabass og Kyle Poole på trommer, var det musikk fra og i forlengelsen av hennes nest siste album, Ghost Song, vi ble presentert for.
De starter ut med gamle, klassiske Rogers/Hart-standarden «I didn’t know what time it was», og etter det for vi en hyggelig time med kvartettens framføringer av en rekke cover-versjoner, med blant annet Dianne Reeves og Terri Lyne Carringtons «Mista» og Stings «Until». Men vå får også hennes egen «I lost my mind».
McLorin Salvant har en fenomenal vokal med stort spenn og en vidstrakt uttrykksevne. Med et spenn fra dypet av en bryststemme til toppen av en koloratur-sopran, som kan spenne fra å uttrykke sprudlende glede og ømhet til den dypeste og mørkeste fortvilelse og frykt. Sist jeg hørte henne var i Kikkans Hall på Rådhusplassen i Molde i 2022, da jeg gikk ut derfra, svevende og overbevist. Der ga hun en oppvisning i hva stor vokalkunst med god støtte i et band som leverte og var på, kan gi av glede og overskudd. Når musikken tenner gnister og det spraker i et fargerikt fyrverkeri i ditt indre og i luftrommet mellom deg og musikerne. Når kommunikasjonen flyter fritt mellom utøver og tilhører. De tilhørende den dagen opplevde å bli forklaret, en gammelmodig, men allikevel riktig beskrivelse for følelsen vi hadde den dagen, mens vi luktet og smakte på kruttrøyken etter fyrverkeriet.
Ikke så i dag, det ble hyggelig, men ikke mer. Rett og slett kjedelig i lange strekk. Under Dianne Reeves’ «Mista» kunne jeg ane at det røyk litt fra tennmekanismen, men det tok aldri fatt og fart i fyrverkeriet. Det kommuniserte rett og slett ikke slike jeg hadde forventet. Jeg opplevde ikke å bli engasjert i det som skjedde på scenen.
Det var alvorlige problemer på scenen med blant annet musikernes monitorlyd, noe som førte til at McLorin Salvant måtte be om en time out – antakeligvis for å få rebootet lydkontrollerne. Miksen som ble projisert ut i denne salen var som nevnt tynn, og med lite definisjon. Fortner er en spennende pianist som kan med få anslag sette en tone, en atmosfære, og som kan vri lydbildet i overraskende retninger. Kyle Poole er en spretten og lekende trommeslager, med mange artige påfunn. Nakamura på bass har spilt med mange, ikke minst med Christian Sands, men i dag ble han borte, og ga meg lite bidrag til å løfte musikken. Jeg opplevde at det var lite samhandling mellom musikerne: Det er ikke nok å være spretten og oppfinnsom aleine, vi forventer at oppfinnsomheten skal henge sammen kollektivt.
Gleden var derfor ekstra stor, da alle våre store forventninger ble overoppfylt i Energimølla ikke lenge etter. Det er alltid en glede å låne øre til Gard Nilssen Acoustic Unity. Så også i dag. Men når Gard Nilssen, André Roligheten – baryton- og tenorsaksofon og fløyte –og Petter Eldh – kontrabass – stiller opp med trioen expanded til en kvintett, slik de gjorde første gangen på MUNCH i Oslo som del av konsertserien Jazz på MUNCH i slutten av mai i fjor. De samme to gjestene utgjør the expansion pack, som det gjerne heter i spillverdenen, nå som den gang: Signe Emmeluth på altsaksofon og fløyte, og Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofon og E♭-klarinett. Som konsertinnleder og sentral aktør i en mannsalder i Kongsbergs musikkliv, Tor Dalaker Lund sa det, et virkelig interskandinavisk stjernelag, med fire nasjonaliteter: En danske, en svenske bosatt i Berlin, en fra Bergen og to fra Grenland.
‘Å gå ut i hundre’ sier vi gjerne om det å starte på topp og derfra gå én vei – oppover. Kvintetten går ikke ut i hundre, de går ut i tiganger’n det, de starter i tusen og ser seg ikke tilbake. Fra det øyeblikket Signe Emmeluth tar første solo, er det klart, her må vi forestille oss et trangt, mørkt og røykfullt lokale, Nei, lokale blir feil; bule, uttalt med brei tjukk l. Navnet på bande skjuler det faktum at vel er Nilssen en musikalsk veiviser og guide gjennom de univers og de fysiske tilstander de besøker og utforsker, men det er like mye et kollektiv. Alle skriver låter til bandet og musikken lever i dem alle.
Rolighetens «Harmless» åpner ballet, et tema som langt fra er ufarlig som tittelen kan synes å indikere. Når Roligheten skriver musikk, lytter jungelen, sier et gammelt jungelordtak. Hans musikk og tema er kjennemerket med en oppfinnsomhet og leikenhet som vi etter hvert har lært oss å sette stor pris på, i alle de band der han presenterer sin musikk. En like karakteristisk låtskriver er Møster, om enn i et annet landskap og med andre karakteristika. Møsters «The Root» følger, ei låt vi også kjenner fra bandet The Cores siste album Roots.
Et stykke ut i konserten får vi et saxkor som inspirerer tittelen på denne dagsrapporten: Spillet skaper en oversanselig forbindelse, kall det gjerne E.S.P. [et skjellsettende album som for øvrig ble innspilt samtidig som Per Ottersen, Kjell Gunnar Hoff og de andre i jazzklubben Jazz Evidence planla programmet for den første internasjonale jazzfestivalen på Kongsberg] om du vil. Denne forbindelsen går tilbake til Woody Hermans Second Herd som det gjerne betegnes som, der the Four brothers satt i saxrekka: Zoot Sims, Stan Getz, Al Cohn og Serge Chaloff, kanskje mest kjent gjennom låta Four Brothers som ble skrevet av Jimmy Giuffre.
Låtene glir over i hverandre som fasetter i en lang elv, noen ganger stormende, andre ganger er overflaten som det speilet Numedalslågen framviser utenfor, overfor Krona. Og da snakker vi ikke om bombenedslaget i Hasbergtjenndalen som knuste kommunens økonomi for lang tid framover, men om det som er opphavet til navnet, elvekrona overfor Nybrua og Nybrufossen, demningen eller sjikanen i elveløpet som vannet kaster seg over før det buldrer ned under Nybrua og svinger mot Våpenfabrikken. Ikke ulik musikken vi hører i den gamle mølla som hentet drivkraft fra den samme elva.
Nilssen forklarer; – vi kaller det et egg, når låtene glir slik over i hverandre. ‘et seq.’ står det i litteraturlister og annet der elementene, låtene, følges ad som vognene på Bergenstoget. Latinske sequor betyr rett og slett ‘jeg følger etter’, og peker i musikalsk forstand på kontinuerlig sammenkjeding av musikalske elementer. På engelsk har ordet tatt formen etter den italienske avledningen av det latinske opphavet. På italiensk heter det i infinitiv seguire, i tredje person entall segue, det som følger. Engelskmennene har omdannet denne presensformen til en infinitiv, to segue. Uansett, det er vakre egg vi blir servert av Nilssen et al. et seq., utsmykket som påskeeggene farget av småbarnshender på en påskedags morgen.
Hvor mange egg vil du ha? Ta gjerne fire, ta åtte, ta alle, sang Jarl Goli i Portveien 2 for mange barn. Riktignok var det om poteter, men vi tar gjerne alle eggene også. «Oysterology» feirer østersens betydning for norsk jazz, i dag, i morgen og alle andre dager. Tanken på østers gir oss noen tanker om en forgangen tid, da jazzen var overfylt av testosteron, og manndomsjevninger. Slik er det ikke lenger … heldigvis. Eller i det minste; det er ikke lenger bare slik.
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, vi lever midt i en musikalsk gullalder uten sidestykke i historien, med en musikalsk bredde, dybde og høyde som er formidabel. Samtidig har vi endelig kommet dit at det er flust av kvinnelige musikere, som er (minst) like gode som sine mannlige kolleger. Og bedre skal det bli: Blant Norsk jazzforums studentmedlemmer har kvinneandelen steget meget raskt de siste ti-femten årene. På slutten av 2023 var den opp i 34%, hver tredje student ved norske jazzstudier på universitets- og høyskolenivå er i dag en kvinne. Vi er ikke i mål, men vi kan nå se fram mot målstreken for det som mange har arbeidet for og hatt ambisiøse mål for i tretti år. Det aleine er verdt en skål og en liten dans på bordet.
Det er et bredt musikalsk landskap, med store vide utsyn, store fjell og vakre åser med bugnende natur. Ett av de tydelige fjellene i syningom er Gard Nilssen Acoustic Unity Expanded Edition.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sæthre
Cécile McLorin Salvant i Kongsberg Musikkteater.
Gard Nilssen Acoustic Unity på Energimølla.
Petter Eldh og Gard Nilssen på Energimølla.
