NILS ØKLAND/LUMEN DRONES, ØYKJELYKKJESETRA, LØRDAG 29. JULI 2017: «Har du sett den Øykjelykkja noengang? / Den er også verdt en sang /…/ Sams med Økland du og jeg / skar os gjennem tonens vei. / Aldri red jeg slik en fele! / Midt imot, der vi for fram, / var det som vi ville mæle. / Svarte sulerygge svam / …».
Ha meg unnskyldt, denne parafrasen over Henrik Ibsens skuespill «Peer Gynt» vil bli forklart lenger nede.
Da Lars Gullin utga låta «Danny’s Dream» i 1954 ble den latterliggjort av mange svenske jazzere. Høsten 1955 kunne en i Orkesterjournalen — eller OJ — lese i et innsendt bidrag, signert Shelley Baker, at Gullin spiller «… i den Snoddas-inspirerade fäbodvallstilen … Frågan är om inte Hjort-Anders och hans kompisar klarar den repertoaren bättre». Hjort-Anders er vist i bildet til høyre.
Fäboden, eller på norsk stølen eller setra, er fjellgården dit buskapen ble ført på sommerbeite. Fäbodjazz — eller stølsjazz — framkaller fortsatt i dag nasjonalromantiske bilder av varme somre, duftende blomsterenger og dans over fäbodvallen — stølsvollen. I hvert fall for noen av oss.
I dag er betegnelsen fäbodjazz en positiv hyllest langt utover slike bilder, men slik var det overhodet ikke i begynnelsen! Kommentatoren Shelley Baker mente det som en svært nedlatende betegnelse. Folkemusikk var lavkultur — det var noe å se ned på.
Mer enn det, folkemusikken var en museumsgjenstand. Det var ikke lenger en levende musikkform som hadde noe å gi på midten av det tyvende århundret. Så høykulturen så ikke på noen måte opp til folkemusikken. Og enda mindre gjorde den det på folkelig musikk som ‘Snoddas’ Nordgrens store «schläger» fra 1952 — «Flottarkärlek». Det var buskis, som det het på svensk på den tiden.
Men det var i Gullins musikk kimen lå til den revolusjonen som seinere gjorde at jazzen gikk fra å være musikk fundert på en afro-amerikansk kulturtradisjon til å bli et globalt språk for utøvelse av både ny og tradisjonell musikk. Det var fäbodvallstilen som pekte framover, mens Shelley Baker var den som hang fast i fortiden. Stikk i strid med slik han selv oppfattet det. For fäbodvallstil ble den nye avantgarde!
Denne lørdagen i 2017 var det tid for den sekstiandre Olsok-kvelden etter Shelley Bakers innlegg i OJ. Og vi feiret Olsok med utsikt til store deler av den norske fjellheimen. På vei til en konsert som vekket alle disse tankene om Lasse Gullin og «forna dar» — og som viste livskraftigheten i moderne stølsjazz!
Det alt for fåtallige publikummet fikk denne dagen — merkedagen for den norske helgenkongen St. Olav — en opplevelse som ga begrepet stølsjazz en ny betydning. Som viste styrken som fortsatt lever i den norske folkemusikken og hvordan møtet med andre uttrykksformer fremdeles er i stand til å skape levende og ny musikk.
Vi samlet oss ved Peer Gynts seterveg, ovenfor Vinstra i Gudbrandsdalen. Oppe på Sødorpfjellet, med utsikt til Jotunheimen, Rondane og Ringebufjella, der oppe ligger Øykjelykkjesetra. Stedsnavnet kan virke uforståelig for våre nordiske lesere, men er egentlig enkelt for alle som snakker og leser skandinavisk.
Øykje er det samme ordet som norsk øk, svensk ök eller dansk øg. Alle går tilbake til norrønt eykr, kjøre- eller lastedyr, arbeidshest. Lykkje er samme ordet som ei løkke/lycka, inhägnad/et lukke, det som er innelukket — en innhegning. Setras navn kan altså beskrives som å bety hesteløkka/hästängen/hestengen.
Som veinavnet tilsier er vi midt i Peer Gynt-land. De som kjenner til historiene om Peer Gynt vet at han definitivt ikke var noen trivelig person. En løgnhals og skrytemaker som gikk på akkord med seg selv og sitt forhold til sine medmennesker — han var «seg selv nok».
Henrik Ibsens inspirasjon til denne fyren ligger blant annet i vandrehistoriene her oppe om løgnhalsen Per Larsson Hågå som var gårdbruker og reinjeger her oppe på slutten av 1600-tallet. Historier som Ibsen kan ha hørt av historiesamleren Per Chr. Asbjørnsen.
Nede i Sødorp-bygda ved Vinstra ligger gården Per Larsson eide – Nordgard Hågå. Et drøyt pilskudd unna ligger Skoe-gårdene — og mellom dem ligger altså heste-enga Øykjelykkja, setras heimegard og den som har gitt setra navn. Ikke det minste rart at vi startet med Peer Gynt!
Entusiast Simen Skoe arrangerte for tre år siden en konsert på setra — om lag 860 meter over havet — som lå under gården han og hans foreldre Ola og Randi drev nede i bygda. Etter at de hadde revet det gamle fjøset/fähuset/stalden på setra, bygget de opp et nytt bygg i tradisjonell stil (bildet over) som i dag fungerer som konsertlokale. Siden starten i 2014 har de arrangert drøyt ti konserter i dette lokalet.
Konsertene på Øykjelykkjesetra besøkes i stor grad av lokale og av hyttefolk her oppe på Sødorp-fjellet og nærliggende Kvamsfjellet. Det burde definitivt være flere tilreisende. Dagens konsert er — om jeg forstår det riktig — den trettende i serien. Det viser seg at tretten overhodet ikke er noe ulykkestall her oppe. Tvert i mot.
For andre året på rad har konsertlokalet utpekt «Årets råtass». En råtass er et uforferdet råskinn, barsk og fryktløs, «en hård nyser» på dansk. Første året var det komponisten og saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm som ble utpekt som råtassen, i år har Simen Skoe et co. pekt ut strengemesteren Nils Økland som råtass i 2017. Musikeren som blir utpekt som «Årets råtass» blir invitert til å spille på setra med selvvalgte musikere.
Konsertserien blir støtta av av en rekke regionale aktører, men vi merker oss også en betydelig frivillig innsats for å få det til å gå rundt. Hele familien Skoe — og mere til — er i aktivitet.
Denne Olsok-kvelden er det tid for den andre konserten i den fjerde sesongen her oppe — og altså for den andre råtass-konserten overhodet. Nå var det invitert til en todelt konsert: først et sett med Nils Økland solo, deretter skulle Økland spille ytterligere et sett som del av trioen Lumen Drones.
Det skal godt gjøres å arrangere en konsert her oppe på fjellet. Som de sier det selv: Her er «ingen strøm, ingen mobildekning, berre utedo og arrangementa foregår i fjoset». Men Lumen Drones krever strøm — masse strøm. Og det greier de å få til. Med mikser, PA og alt.
Alt dette viser og forteller arrangør Simen Skoe meg før konserten. Men hvem skal man tro på? Sjansen er jo svært stor for at Skoe er en direkte etterkommer etter selveste Peer Gynt!
Men mine øyne og ører lyver ikke. For det ble litt av en kveld. Jeg mener, det er noe med å se Nils Økland spille solo med et vindu ut mot dagslys over fjellet, der taksvalene — eller sulene — flyr i kryss rett utenfor vinduet. Ja, enkelte ganger er det som om svalene vil inn til oss, som om Øklands toner trekker dem til seg.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har hørt Nils Økland spille solo tidligere. Dette er første gangen jeg hører ham helt aleine med alle sine feler. Men etter dette er jeg overbevist — dette vil jeg høre mer av, mye mer. Nils Økland er ikke bare en framifrå jazzmusiker og komponist, men han fornyer også tradisjonsmusikken — og viser hvor nær de to musikalske uttrykkene står hverandre. At moderne folkemusikk også er jazz, at det også er improvisert musikk der improvisasjonen er selve budskapet — og ikke bare ornamentikk. Men også at jazz-attityden kan tilføre folkemusikken noe. Og at folkemusikken fornyer jazzen.
I desember er det 100 år siden spillemannen og felespilleren Hans W. Brimi fra Garmo i Lom ble født. Da Nils Økland var tilknyttet Ole Bull-akademiet på Voss var Brimi ennå timelærer ved akademiet. Økland fortalte litt om samarbeidet de hadde hatt i de årene og beskrev noe av det han hadde lært fra Brimi.
Jeg opplevde det videre soloprogrammet på mange måter som en honnør til Hans W. Brimi. Første låta Økland spilte beskrev han som en fri «improvisasjon over fjellets farger», med utgangspunkt i en modifisering av ei stemming av strengene på hardingfela han hadde lært av Brimi.
Den neste var en direkte dedikasjon til Hans W. Brimi. En fantasi over historien fra 1612 om Prillarguri som blåste på lur og varslet bondehæren som lå i bakhold ved Otta, like nord for Vinstra. Bondehæren stoppet kaptein Sinclairs skotske tropper av leiesoldater som var på vei til svenskekongen for å kjempe mot Danmark-Norge i Kalmarkrigen. Denne fantasien over historien om Prillarguri ble framført på fele i myrkjeblått stemming. Den omfattet også noen linjer fra en skotsk sekkepipe-reel som dermed mante fram Sinclairs tropper her oppe på fjellet.
Til den tredje låta tok Økland fram sin viola d’amore (bildet til høyre). Med sju overstrenger og sju understrenger i standardstemming betyr det at instrumentet må stemmes om for hvert stykke. Økland har derfor fjernet en av strengene slik at det er enklere å skifte toneart.
Låta Økland framfører på denne fela er en variasjon over to tema — «Gauken» og «Fangen» — han har etter Hans W. Brimi.
På hardingfele får vi en gammel slått — en lydarslått — over månelyst stemming. Framføringa sier Økland er inspirert av å vandre i fjellet.
Solosettet avsluttes med et tema etter Hans W. Brimi, framført på flatfele. Fela, som Økland har etter Brimi, omtaler han som «råtten». Den er derfor stemt en halvtone lavere enn vanlig. Dette gir fela en mørkere og mer sørgmodig klang.
Klangen i fela understrekes ytterligere av de sprø overtonene Økland får gjennom sin bruk av det jeg antar kan kalles en tysk barokkbue. Med løsere buestrenger og med hans spillestil får framføringa en sprø og sårbar klang.
Tempoet settes i lange strekk ned, så det blir det jeg oppfatter som en langsom gangar-takt — tilsammen begynner det sterkt å likne en klassisk New Orleans dirge — den dødsmarsjen man spilte på veien til begravelsen framfor opptoget med kista av avdøde i front.
Dermed avsluttes settet med det jeg opplever som en sterk hommage til Hans W. Brimi. For den interesserte leser er det to programmer som presenterer Hans W. Brimi i NRK-arkivet. Skriv inn «Hans W. Brimi» i søkefeltet.
Etter pausen er det helt andre lyder som smeller mellom veggene i seterbua. Akkurat som New Orleans-orkesteret gjorde etter begravelsen. På veien tilbake var det festlig musikk – musikk med liv.
Trioen Lumen Drones, med Nils Økland på feler, Per Steinar Lie på el-gitar og Ørjan Haaland på trommer er som navnet tilsier, opptatt av droner. Men mer enn det: lumen er latin for lys, og er også standardenheten for lysfluks.
Lysende droner. Dronene lyser i seg selv og gir dermed musikken mening. De er ikke bare en uendret bakgrunn som endringene kontrasteres mot. Det er selve ikke-endringen som er poenget. Musikken har ikke lenger den samme store dynamikken mot et mål. Det er de små gestene, faktene og cellene som er essensen. Det minner om en filosofi som peker mot musikken til komponister som Terry Riley, Steve Reich og Philip Glass.
Musikken til Lumen Drones er minimalistisk, sterkt rockeinfluert, og med Øklands forskjellige feler som kontrapunkt til Haalands og Lies mer ostinat-, eller vampbaserte, figurer. For tre år siden ga de ut den selvtitulerte plata «Lumen Drones» på ECM. Plata er — nærmest selvsagt — anmeldt her på salt peanuts*.
Vi fikk under konserten møte litt av musikken fra ECM-plata — «Lux», en del nytt stoff — «Morgen F», «A-moll», «Triller», «Morning Dew», samt ei tidligere Økland-låt i ny tapning — «Gorrlaus», og en frisk nyskaping i «Droneslag». Konserten ble avsluttet med «Ira Furore» fra ECM-skiva.
Økland, Lie og Haaland forteller meg at de allerede har en ny plate så godt som klar. Litt studioarbeid gjenstår, men den er essensielt klar til utgivelse. Det er ikke ennå klart hvor plata vil bli utgitt, om det blir ECM eller en annen label, men jeg forsto det som om det er musikernes klare ambisjon å få det utgitt så fort som mulig.
Dette er ikke akkurat musikk en vanligvis forbinder med ei seter, et fjøs og norske fjell. Eller rettere: Ikke musikk en ville forbundet med dette på forhånd — forut for denne konserten på Øykjelykkjesetra. Men gudbedre — etter dette kan jeg ikke tenke meg fjellheimens minimalistiske landskapsdynamikk her oppe uten Lumen Drones som tilbehør!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Johan Hauknes & Øykjelykkjesetra
