OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 4, ONSDAG 14. AUGUST 2024: I dag måtte jeg etter hvert bestemme meg til å velge ut én konsert for denne dagen. Etter at jeg har valgt – nærmest åpenbart – å konsentrere meg om kvintetten Flukten, og mens jeg forbereder meg til kveldens evenement spinner tankene videre. Det er alltid en fryd å lytte til Flukten, kanskje noe av det nærmeste vi i norsk jazz i dag kommer et all star-band.
I slutten av mai i år slapp Flukten sitt andre album, etter Velkommen Håp kommer nå det selvtitulerte albumet Flukten. I 2021 fikk førstealbumet dette årets jazz-Spellemann, det ville nok være overraskende om ikke Flukten er blant de nominerte for 2024. Dette, sammen med at det kanskje blir mindre å høre fra bandet de aller nærmeste par årene, så er vel egentlig valget ganske lett. Selv om jeg vet at det er musikalske opplevelser jeg går glipp av. Men slik er nå en gang livet på jazzfestival.
Tankene spinner videre, tilbake til den like store fryden det var å oppdage Richard Adams’ bok Watership Down en gang tidlig på 1970-tallet, eller Flukten til Watership som ble den norske tittelen. Historien om Hazel, Fiver og vennene deres som innser at kaninkolonien de bor i er truet av menneskenes ødeleggelser. Bare noen få blir overbevist, men denne gruppa danner i neste omgang grunnlaget for en stor fortelling om tro på seg selv, om mot, om håpets betydning, om likhet og broderskap, og om kjærlighet. I bakkene på Watership Down etablerer de en ny koloni, men problemene er ikke slutt. Her må de kjempe på liv og død med den diktatorstyrte politistaten Efrafa-kolonien.
Hanzel, … beklager, Hans, på jo være Hazel, den seinere prinsen Hazel-rah. Hvem er smarte Blackberry, hvem er han som kan se framtida, Fiver, hvem er den sterke og beskyttende Bigwig? Alle er nødvendige, og til sammen er de uslåelige som en musikalsk enhet: Hans Hulbækmo på trommer og perk, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Barður Poulsen på el-bass og kontrabass, og Marius H. Klovning på gitar.
Konserten er bandets første etter plateslippet, så dette er en slags forsinket slippfest. Hulbækmos «Bjørni sover» følges av «Monica fra Svolvær». En forsiktig inngang der de fire leder oss som gruppe, gjennom vanskelige møter med grevlinger, biltrafikk og hunder. Så kommer fortellingen opp i speed, og nå tar det etter hvert av. Vi abundanser oss gjennom musikken, mens vi gumler dekonstruert komle fra Tolga. Sola skinner med Klovnings toner på Graosido ved Vangsvatnet på Voss. Kanskje er det Graosido som er det nye hjemmet til kolonien til Hanzel-rah?
Tittellåta «Flukten» blir framført med en norsk tekst skrevet av Hans Hulbækmo, lest av Jonathan Steen Bjørnseth. Deretter improviserer han en melodi til teksten, med teksten oversatt til tysk. Et overraskende, morsomt og formblåsende trekk. Spill spillene, play the plays, spill leiken, leik spillet: Leiken er en vesentlig del av den improviserte musikkunstens vesen. Sine qua non! Uten den, [er det] intet!
«Budeie Boogie» – kuene danser boogie woogie over stølsvollen i pur glede, mens budeie på gamlestølen. Helt til slutt får vi Hulbækmos «Mandela», en åpenbar hyllest til ham de kalte Madiba. Igjen ble Flukten en stor fortelling, om de store spørsmålene, og om hvem som skal rydde i kjøkkenskapene. Hans tar jobben!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Anna Rogneby
Hans Hulbækmo.
Hanna Paulsberg.
Marius H. Klovning.
Barður R. Poulsen.
Jonathan Steen Bjørnseth.
