FRAM KUNSTFEST, NESODDEN, LØRDAG 21. OKTOBER 2023: Det er ingen tvil om at Fram Kunstfest på Nesodden har blitt en fascinerende, ja, nesten gripende, tradisjon. Same procedure as last year? Og året før det? Nei, og ja.
Er du interessert i å lese om Nesoddens fascinerende geologi og økonomisk historie, så henviser jeg til rapportene for to år siden. I dag er spørsmålet, hvem er det som bor på Nesodden? Enkelte ganger får jeg inntrykk av at Musikkhøgskolen, og andre høyere utdanningsinstitusjoner for den sakens skyld, kunne vært flyttet til Nesodden: Det virker som store deler av lærerstaben bor der. Og at Nesodden har en slags subtil tiltrekningskraft på mennesker med tilbøyeligheter til å bedrive kreative aktiviteter.
Er det noe som er sikkert, så er det at vi ikke vet på forhånd hva vi kommer til å få. Ingen av oss vet hva det blir, akkurat som med denne teksten. Nesodden er en ‘stream-of-consciousness’ verdt.
Vi er alle hermenauter
Inntrykket av Nesoddens kreative overskudd er så sterkt at jeg undrer meg om ikke dette gir seg utslag i den sosio-demografiske statistikken. Kan vi finne igjen slike mønstre i utdanningsnivå? I lønnsnivå, i levekår, osv.? Og her er det alle fordommene kommer inn. Hos oss alle. For uten fordommer kan vi ikke oppleve, erkjenne, leve i, verden rundt oss.
Både fordommene i allmenn forstand og for-dommene i hermeneutisk forstand, er mange, det er alltid viktig å være kritisk til disse. Men hva er det som gjør at noe er ‘hermeneutisk’ – hva er hermeneutikk? Hermeneutikk er noe vi driver med hele tiden, alle sammen, uten at vi tenker på det. Det er noe som er vesentlig for vår egen evne til å tolke den verden vi er en del av. Ordet er ikke fra guden Hermes, heller ikke har det noe med den mystiske læra som blant annet ga oss alkymi, læra som man i middelalderen tenkte kom fra Hermes Trismegistus.
Hermeneutikk, av gresk ἑρμηνευτικός – hermeneutikos – er det en ἑρμηνεύς – ‘ermeneus – bedriver. Ikke en eremitt, for en eremitt er en som kommer ensom inn fra ørkenen, eremia – ἐρημία – kan bety både ensomhet, ødeland eller ørken. Du er ensom i ørkenen. Men du er ikke ensom på Nesodden. En hermeneus er en ‘tolk’, det en slik en gjør er å tolke noe. Er det ett av Norges beste kretslag for spontantolkning som bor på Nesodden, kanskje? Det er svært fristende å kalle det ‘en hermenaut’ på norsk! Går det an? Er det lov?
De som bedrev den tolkningen det opprinnelig var snakk om her, bedrev nok hovedsakelig bibelfortolkning. Den som kjenner til Umberto Ecos mesterverk Il nome della rosa – Rosens navn, kjenner til dette. Det er skriver, og det er fortolkere. Husker du fortolkeren Jorge? Om ikke, husker du helten, William fra Baskerville (hvilken finurlig spøk i navnsetting – to hyllester i ett navn!)!
Willliam og Jorge er begge fortolkere, men fra to svært kontrære motpoler. Jorge mener enkelte bøker er farlige, og han legger derfor ut gift i dem for å forhindre at de blir lest. William, derimot, mener bøker skal leses, studeres, granskes, kritiseres. Bare da utvikler man sine egne fordommer og verdensbilder. Bøker er en kilde til læring, ikke som lærebøker, men som gjenstander for kritisk refleksjon.
Og det komiske elementet er jo at den boka som Jorge vil holde skjult for verden, er det aller siste eksemplaret av Aristoteles’ andre bind i verket den antikke filosofen kalte Περὶ ποιητικῆς – Peri Poietikes – eller ‘Om det poetiske’. Denne sterkt mytologiserte boka er totalt forsvunnet, innholdet er helt ukjent. Ingen eksemplarer har overlevd, om den noensinne har eksistert. Vi har kun Aristoteles eget ord på at den er planlagt.
Boka skulle i følge Aristoteles selv, blant annet drøfte komedie, hva er det som gjør noe morsom, hva er det som er morsomt, og hvorfor. Et tema som min venn og kollega i noen sammenhenger, Dagfinn Nordbø, vet svært mye om. Og som det derfor er mye å lære av. Komikk, spøk, latter, var i følge Jorge farlig, det var en trussel. Man skal ikke le av det som noen holder hellig. Jo, det er akkurat det man skal, dreper du latteren og komedien, dreper du det som utfordrer oss. Det som får oss til å tenke – kritisk.
Les en forbudt bok
Er det en ting som virkelig skremmer meg i dag, så er det det jeg opplever at er en økende tendens: Jeg opplever at mange sier som Jorge, at «Nei, jeg leser ikke den boka/disse bøkene, for jeg er så dypt uenig med forfatteren». Fra egen erfaring vil jeg si dette: De viktigste bøkene du bør lese, er de bøkene du er gnistrende uenige med! Bøker som provoserer deg med sitt tankegods, er bøker som sørger for at du reflekterer over dine egne fordommer, ditt eget tankegods.
Bøker og tekster som er annerledes enn deg utvider dine egne tanker, ikke gjennom smitte, men gjennom fruktbar refleksjon. Gjennom indre drøfting, spesifisering og vurdering av ditt eget ståsted, dine egne tanker. Ingen blir radikalisert av å lese en forbudt bok.
Enhver som inntar et venstreradikalt ståsted, må lese den reaksjonære, nesten fascistoide, såkalte filosofen, Ayn Rand. Ikke for å bli overbevist, men for virkelig å forstå den økonomiske liberalismens dype og grunnleggende trekk. Selv leste jeg i ung alder hennes to romaner, Fountainhead og Atlas Shrugged, og den eksistensielle avskyen – og vil jeg legge til, redselen – dette skapte i meg, har vært med meg siden.
Det er ingen bedre illustrasjon av den høyreradikale liberalismens grunnleggende inhumanitet enn Ayn Rands skrifter. Alle mennesker kan brukes som virkemidler og verktøy for egen vinnings skyld. Det er skremmende, det er fryktelig, det er svart som f…n. Når høyresiden i dag gjør seg høye og mørke på egen, indivduell frihet til å velge, så er det akkurat denne ballen som settes i spill.
For dette er den grunnleggende innsikten fra århunderer med kritisk tenkning, om du kaller det filosofi eller forskning: Det frie individuelle valget må begrenses, det må skje innenfor for kollektive rammer. Innenfor en organisert stat. Og i den staten, som enhver økonom med kjennskap til såkalt institusjonell økonomi vet, er det å skape og inneha eiendomsrett til noe ingen menneskerett, uavhengig av hva denne retten utøves på.
Det er ingen som har rett til å kreve at vedkommende skal kunne tjene penger på hva som helst man måtte eie. Retten til å bedrive kjøp og salg, retten til å tjene penger på det, er en rett som aktivt tildeles av et fellesskap. Det er en konsesjon man kan få, på visse betingelser og premisser, men som ingen har noen rett til, uansett hva man eier. Enhver som har fulgt litt med på eiendomsutviklingen og privatiseringen av strandsonen – gjennom lov og regulering et offentlig gode – rundt kysten, vet hva jeg snakker om.
Den voksende høyre- og anti-wokeradikalismen og med den – også fra tilsynelatende venstreradikale – et økende rop om, krav om, rettroenhet rundt oss, bruker et lettfattelig maktspråk som er lett å gjennomskue. Såkalte feminister som er årvåkne for bruk av hersketeknikker overfor seg selv, bruker hersketeknikker for å kvele diskusjoner. Såkalte kommunister som skulle styre verden i et ‘proletariatets diktatur’. De som visste bedre enn alle proletarene hva som var i deres ‘egentlige’ interesse, som styrte etter det som tjente deres egen interesser, på bekostning av det proletariatet de skulle representere. Kommunister, my ass!
Hermenauter og proletarer – forén Eder
Dette uttrykket, ‘proletariatets diktatur’, er en av de aller mest meningsløse betegnelsene som noen i verden har kommet opp med. Karl Marx, en av de aller beste på kritisk refleksjon over andres fordommer, var ikke alltid like flink til å være kritisk mot egen fordommer. Skal du noensinne lese tekster som er intellektuelle sprutorgasmer av ‘stream of consciousness’-reaksjoner på andres refleksjoner og ideer, tekster som også illustrerer bøkenes betydning for både den inviduelle og verdens intellektuelle vekst, så anbefaler jeg deg virkelig å bla i og lese i bøkene som er utgitt i Karl Marx’ navn: Det er vel i alt tre, eller er det fire?, bind, basert på notatbøker fra hans studier mens han satt i British Library i London, samlet og utgitt etter hans død: Theories of Surplus-Value.
Men ideen hans – og Friedrich Engels’ – om proletariatets diktatur som en overgang mellom det de mente var det historisk nødvendige sammenbruddet av den kapitalistiske borgerstaten og etableringen av det ideelle, kommunistiske samfunnet, var slik jeg ser det, en gedigen brøler. Det vil jeg hevde, selv om jeg på mange områder kan leve godt med å bli karakterisert som marxist. Så lenge jeg fortsatt også kan få beskrive meg selv som anarkist.
Og nei, det er ingen motsetning, mellom det å være marxist og anarkist. Oppfatningen av slike motsetninger er igjen et utslag av fordommer – og krav til rettroenhet. Marx var en stor tenker, men som alle store tenkere var han langt fra ufeilbarlig. Man kan være kristen og kritisk til bibeltekster. Ja, det er jo der selve begrepet om hermenutisk analyse oppstår – i bibelfortolkningene. Man kan være muslim og kritisk til Koranen. Nei, jeg har ingenting mot mennesker med religiøs overbevisning, det er religiøs fanatisme og påståelighet jeg har de store problemene med.
På alle områder. Som høyreradikalismens mer eller mindre systematiske arbeid for å slå venstresiden i hartkorn med en påståtthet om ‘woke’. Hjerte mitt er på venstresida, men jeg er ikke idiot. I hvert fall ikke så idiot som enkelte prøver å hevde at jeg og andre er. For: De kanskje mest ‘woke’ delene av denne påstanden og ståstedene til de som driver den, er antakeligvis de som kommer fra de som kaller seg selv ‘anti-woke’.
I det øyeblikket du hevder for første gang at du vet bedre enn den andre hvordan den andre skal oppføre seg, mene, være, i det øyeblikket du insisterer at du vet bedre enn den andre hva som er i hans eller hennes egen interesse, da har du trådt over en grense. Da har du trådt feil. Da har du feil.
Din egen politiske, religiøse, eller hva annet, overbevisning om leveregler, om rettlevenhet, om ‘det riktige liv’, gir deg ingen rett, verken moralsk, etisk eller politisk, til å påtvinge andre disse overbevisningene, og disse kravene. I det øyeblikket du krever at den andre skal etterleve din tro, din politiske eller religiøse overbevisning, har du selv trådt inn på diktatorenes arena.
Bokpapirets tennpunkt
Menigheter, ensretting og ekkokamre – de er alle langt farligere enn vi tror. Bokbål har vi sett alt for mange av, men jeg er redd vi ennå bare har sett begynnelsen. Ray Bradbury skrev Fahrenheit 451 under McCarthy-tida, men den er fortsatt skremmende aktuell. Fahrenheit 451 – The temperature at which book paper catches fire and burns står det på tittelsiden i boka.
Det er gjennom fortolkning vi utvikler oss, det er med tolkevirksomhet vi endrer verden, både für mich og an sich. Derfor skylder vi oss selv og hverandre å utvikle våre egne ferdigheter og evner til å fortolke, til å være hermenauter. Det krever åpenhet, og respekt.
Et annet trekk som jeg opplever som voksende, er tilsvaret ‘jeg vant’ når man har hatt en diskusjon, en samtale, en meningsutveksling, om noe som har en politisk slagside eller betoning.
Hvor mange ganger jeg har blitt møtt med skråsikre påstander om at ‘du mener jo …’, for det er vedkommendes fortolkning, hermenutikos, av hva jeg eventuelt hadde sagt tidligere. Nei, din fortolkning er ingen fasit om hva jeg sa, den er ikke en fasit som jeg verken trenger, eller vil, forholde meg til, eller ta stilling til. Denne fortolkningen er din, og din alene.
Denne #Dax18-filosofien er under sterk frammarsj også blant såkalte intellektuelle. Anti-intellektuelt er det det egentlig er. Debatt med annerledes tenkende er ikke noe å vinne, det er ikke en kamp. En debatt er en sjanse til å jobbe sammen mot et større mål, til å lære noe. Gjennom hermeneutikos, gjennom fortolkning. Denne fortolkningen er en nødvendighet for videre læring. Men ikke med bastante «du sa at …!». Men med spørrende, utforskende, «er det du mener at …?». En god diskusjon er en diskusjon der alle parter går fra som forandret.
Kanskje kunne det være verdt å møte Karl Marx med et slikt spørsmål? Kanskje var det ikke ‘proletariatets diktatur’ han egentlig mente? For det var jo akkurat der det gikk feil: Noen som tiltok seg retten – på bekostning av proletarenes rett – til å kunne fortolke, som hevdet seg selv i bedre stand til å hevde, proletariatets interesser bedre enn proletarene selv. Noen grep Marx’ idéer og formet dem til å tjene sine egne interesser, og gjorde diktaturet til et diktatur som liknet til forveksling det kapitalistiske borgerlige diktaturet Marx så vokse fram i sin samtid. Som gjorde dette diktaturet til målet, og ikke som det var ment: Som en nødvendig og tidsbegrenset fase i overgangen til noe helt annet.
George Orwell la det så tydelig i munnen på sjefsgrisen Napoleon, «Alle er vi like, men noen er likere enn andre», og med det var kimen lagt: Boka avsluttes i oversettelsen til en av mine tidligere sjefer Tor Bjerkmann, fra 1964: «Dyra utenfor så fra gris til mann, fra mann til gris, og fra gris til mann igjen, men det var blitt umulig å si hvem som var hvem».
Lytt og lær!
Så derfor: Kjære Karl, la meg formulere det slik: Er det slik å forstå at du med formuleringen av ‘proletariatets diktatur’ som et overgangsfenomen, egentlig mener at det er ‘proletarenes diktatur’, og altså ikke et ‘proletariatets’, som skal sørge for overgangen? Er det en overgang fundert på proletarenes uttrykte felles forståelse og mening, både som samfunnsklasse og som befolkningsgruppe? Eller mener du virkelig at ‘proletariatet’ kan reifiseres slik, til noe langt ut over, og mer enn, et fellesskap mellom alle de ulike individene du betegner som proletarer?
Æ hør’ ka’ du prøv’ å sei, dette mantraet fra Jazzlinja i Trondheim, fra John Pål, er ikke bare et uttrykk for et lytteideal. Det er også et uttrykk for en ærbødighet overfor den som har sagt noe. Noen av oss lærte i alt for ung alder, selv var jeg ti-elleve år gammel, en forenklet kommunikasjonsmodell som grunnlag for forståelse av en dialogsituasjon.
Som tolvåring hadde jeg klar forståelse for skillene mellom det intenderte, det uttalte, det formidlede, det oppfattede og det fortolkede budskap. Fem budskap vrappet sammen i ett. Tolvåringen var inderlig klar over mulighetene for et innholdsmessig meningsgap mellom dem, og hvem som sto ansvarlig for hvert av disse budskapene. Og bare så det er sagt: Nei, det gjorde det ikke lettere å kommunisere. Kanskje snarere tvert om! Takk skal du ha!
Det er dessverre ikke alltid jeg i dag er like flink til etterleve den innsikten som elleveåringen lærte, den forståelsen som tolvåringen hadde utviklet. Men det er fortsatt et ideal å streve etter. Det er fortsatt en fane å holde høyt. Det er fortsatt noe å piske meg selv for, hver gang jeg ikke evner å etterleve idealet.
Er det en første lærdom alt dette inngir så er det denne: Du kan aldri vite sikkert hva den andre mener, tenker eller vet, uten å stille spørsmål til dine egne oppfatninger, dine egne fordommer. Uten å la det følge av et «jeg forstår det slik at det du sier er … er det riktig forstått?».
Men det er noe mer, noe vesentlig viktigere enn alt dette: Vi er alle forskjellige! Vi har alle våre egne for-dommer om verden, sa Hans-Georg Gadamer, hermeneutikkens ledende tenker. Sannhet og metode kalte han sitt mesterverk. For det er det det dreier seg om, jakten på en sannhet om verden rundt oss, den levde verden. Denne jakten deler vi alle, med hvert vårt utgangspunkt. Det er noe av det som gjør oss forskjellige. Men denne forskjellen er ikke en trussel, den er tvert i mot en styrke.
Forskjeller gjør sterk!
Sammen er vi sterke, sies det. Men det skjer ikke om vi alle er like. N ganger det samme forblir det samme, uansett hvor stor N er. Men om det er N ganger noe der hver del er forskjellig, så er alle sammen noe mer, noe større, enn elementene hver for seg. Derfor er femåringen som tør å stå fram og bryte med ekkokammeret så viktig.
Femåringen som tør å stå fram og si det alle egentlig ser, at keiseren er naken. Som tør der ingen andre tør. Mange ser det som positivt at en organisasjon ikke har en slik femåring, en trouble maker, en som protesterer, en som stiller spørsmål ved ‘det som alle vet’. Det er ineffektivt, sier de, det er unødvendig. Det er plunder og heft. Ofte kalles de dumme de spørsmålene femåringene stiller, av de som sitter med definisjonsmakta.
Vit dette: Dette er ofte en fane for at det er viktige spørsmål. Disse organisasjonene er stillestående, de vil dø. De er ikke bærekraftige. De er som dodo-fuglen, dronten, på Mauritius. De er dømt til undergang fordi de mangler en bråkmaker i sin midte. Når verden forandrer seg – og det vil den garantert gjøre – så kan de ikke tilpasse seg. Kilden til utvikling, til vekst, til læring, den ligger i det som er ineffektivt. I det som bryter med prinsippene til de som kun er opptatt av å oppnå ‘bang for bucks’.
Vekst skapes i nærværet av bråkmakere, av ‘nay-sayere’. Organisasjoner som ikke har bråkmakere, organisasjoner der ingen «… skaper problemer …» ved å bryte med ‘det alle vet’ – slike organisasjoner er allerede i ferd med å forvitre. Vekst skapes av forskjellighet, det er det vi kan lære av moderne forskning. Innovasjonsforskning, organisasjonsteori, biologisk genetikk, økologi. Ja selv fra fysikk.
Forskjellighet er noe å respektere, noe å verdsette. Forskjellighet er en mulighet til å lære noe du ikke hadde tenkt på før. Derfor er alle uttrykk for krav om rettroenhet – et hvert bokbål – ikke bare farlige, de er bokstavelig talt dødelige. Intellektuelt, organisatorisk, psykologisk … og biologisk dødelige. Dødelige for oss som mennesker, for oss som samfunn. Dødelige for oss som biologisk art.
Neste gang du møter noen du er dundrende uenig med, still deg spørsmålet om dette kanskje er muligheten til å lære noe nytt. Ikke vær dundrende i møtet med den andre, vær undrende. Undersøkende. Ingen av oss sitter på noen fasit. Men kanskje kan vi sammen, om ikke annet, i hvert fall utvide vår egen forståelse, innsikt og viten.
Forskjellene er det som gjør oss sterke – sammen. Forskjellene mellom oss er det som skaper skjønnhet. Forskjellene mellom oss er det som skaper kunst. Derfor er jeg på vei til Fram kunstfest.
Selvmotsigende hermenauter
Er det flere av disse åpne og undrende på Nesodden enn andre steder? Jeg tviler, men jeg utelukker ikke muligheten for at det relativt sett er en høyere andel av hermenauter her enn mange andre steder. Derfor: Hermenauter i alle land, forén dere! Er det i hvert fall noe som er et contradictio in adjecto, en innebygget selvmotsigelse så er det et eventuelt hermenautenes diktatur.
Tankene er mange, svarene er få. Men undringen er en vei til målet. Mennesket er avhengig av å kunne ha en drøm om en bedre verden. Mennesket trives aller best når ‘nåtiden’ er en knivegg mellom en ‘fortid’ og en bedre ‘framtid’. Vi må ha opplevelsen av at den kampen for rettferdighet, for et samfunn der alle er like, og får like muligheter, punktum, som har blitt kjempet i ‘fortida’ betyr noe, har skapt noe som peker mot noe bedre, noe enda mer egalitært, likeverdig.
Uten denne knivegg-opplevelsen har fersk historie etter at vi trådte inn i det nye tusenåret vist oss til fulle at individers fremmedgjøring – et annet sted der Marx var klartenkt – fra samfunnet de er en del av, har et potensiale til å rive samfunnet fra hverandre – igjen! Derfor er politikere som tar seg til rette, som ureflektert, eller reflektert, ikke ser problemer med handle med egne eller andres aksjer, formuendes uvilje til å erkjenne sin gjeld til samfunnet, et samfunn de alle er en del av, er avhengig av, farlig. Derfor er ideen om at man ikke skylder fellesskapet noe om man lykkes, livsfarlig. Derfor er kapitalflukten til Sveits et symptom på noe farlig.
Derfor er stats- og utenriksministeres ektefellers aksjehandling farlige. Derfor er en kunnskapsløs, aksjehandlende kunnskapsminister livsfarlig for det samfunnet vi til sammen ønker å utgjøre og utvikle. Hundre og femti år med kamp har vært gjennomført for å utvikle et folkehjem, en velferdsstat, som tjener oss alle. Dette hjemmet har vist seg å være mye mer sårbart enn vi noen gang tidligere ante.
Uten tillit rakner verden
Ingen steder i verden har ‘staten’, ‘fellesskapet’, større tiltro i befolkningen enn i Skandinavia. Om det er noe de siste tiårenes hendelser har påpekt, så er det dette: Å minne oss selv på den kampen det har vært å komme hit, og verdiene kampen dreide seg om, er ikke bare viktig, det er livsnødvendighet. Folkehjemmet er ikke noe som kan tas for gitt. Velferdsstaten er kritisk avhengig av at vi alle har en genuin tiltro og tillit til fellesskapet, til politikere, til vårt politiske system. Uten den, kan alt begynne å rakne.
Derfor er boka «Det blåøyde folket» til Eva Joly og Nina Witoszek viktig. Det betyr ikke nødvendigvis at forfatterne har rett. Den er viktig fordi den peker på noe viktig, at under skjulet av at vi alle har tillit til politikere og til våre systemer, så tillater vi kyniske aktører til å utnytte denne tilliten til egen vinning. Det skal sies: Jeg har ikke lest boka. Men samtalen med de to forfatterne om boka på Fram kunstfest, under ledelse av NRK-veteran Christian Borch, var full av anekdoter om der det hadde gått feil. Og dagsaktuelle nyheter om aksjehandler også av det øverste embetsverket ved Statsministerens kontor, bidro til å gjøre budskapet brennende hett.
Det spørsmålet de reiser, ble reist allerede for 2000 år siden, «quis custodiet ipsos custodes?» – hvem er det som vokter vokterne selv? Svaret deres er slik jeg oppfatter det, at fellesskapet må vokte, eller i deres ordbruk, vi må slutte å være blåøyde. Vi må altså slutte med den naive tilliten. Men det er jo i denne tilliten at legitimiteten til vår samfunnsmodell ligger. Jeg velger å tro at vi ikke er i en situasjon (ennå) der politikere maler melet og meler sin egen – eller sine venners – kake. Vi er ikke et Polen eller et Ungarn, et Frankrike eller et USA, og det er derfor vi har lykkes. Så langt.
For å si det slik: Én ting er jeg sikker på – det skjedde ikke noen aksjehandler over kjøkkenbordet i leiligheten på Tøyen der Werna Gerhardsen var sjef. Og det idealet som hun og hennes ektefelle Einar satte opp for oss, har vært viktig: vi kan stole på at våre politikere arbeider ut fra idealisme for det felles beste, og ikke for personlig vinning. Man kan ha en – kall det gjerne naiv – tillit, til politikere, så vel som til alle andre rundt oss. Den tilliten, og den tilhørende fellesskapsforståelsen, at vi er i samme båt og at ingen sager over greina vi alle sitter på, er essensiell. Uten den ville vi ikke vært der vi er i dag som samfunn.
Selv har jeg i lang tid karakterisert det som ‘en bevisst naivitet’: For å beholde det som i de aller fleste sammenhenger gjør verden til et bedre sted å være, som et moralsk anker for fellesskapet vi ser oss som del av, må vi være bevisst naive. Men det betyr ikke at vi ikke skal ha kontrollsystemer. Det betyr ikke at det er fritt fram.
Tvilens tillit
I 1859 kom det ut to bøker av to svært ulike forfattere, navnbrødre som delte en tro på kritisk refleksjon og utvikling, to hermenauter. To bøker som forandret verden. Dette året ble Charles Darwins Origin of the Species utgitt i London, mens London-baserte Karl Marx ga ut Zur Kritik der Politischen Oekonomie i Berlin. Begge var et oppgjør med overleverte ‘sannheter’, med hva man tok for gitt.
Vi har siden brukt 164 år av vår lange historie på å demontere – fredelig – et borgerskapets diktatur. Når alle forsøkene på å lage internasjonale indikatorer for utdanning, økonomi, livskvalitet, levestandard, helse, lykke osv. ender opp med at de skandinaviske og nordiske landene ligger blant de ti-femten på toppen av lista, så forteller det oss noe viktig. Noe som er verdt å ivareta. Og der er denne ‘naive tilliten’ essensiell.
Men denne tilliten skal kombineres med systematisk tvil, et kritisk blikk ikke bare på andre, men også oss selv. Så la oss ikke kaste tilliten på båten. Vi trenger den. Men der har forfatterne nok rett, det krever en gjennomtenkt, kritisk vurdering av hvordan vi organiserer samfunnet vårt, inkludert under hvilke rammebetingelser våre tillitsvalgte skal operere. Men det krever også noe helt annet: Det krever en systematisk omlegging av politiske hovedlinjer som gjennom fire tiår nå har skapt nye og stadig voksende sosiale, kulturelle og økonomiske skiller.
Der vi som fellesskap har brukt over 100 år på å rive ned klasseskiller, å legge til rette for at alle skal ha samme muligheter til selvrealisering, har vi brukt de siste årene på å legge til rette for nye klasseskiller, nye politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller. Det er en skremmende tendens til at politiske, kulturelle og økonomiske eliter i økende grad ser seg selv som adskilt fra fellesskapet, som å stå over folket. Eliter synes i stadig voksende grad å ta seg retten til å handle ene og alene for egen vinnings skyld, at resten av samfunnet er et verktøy for egen suksess. Dette er akkurat den verdenen Ayn Rand beskriver i sine dystopiske bøker. Rand intenderte bøkene som utopisk litteratur, men de er i realiteten mørke dystopier. Men jeg skal lese boka til Joly og Witoszek.
Fram for kunsten!
Men før vi kom så langt som til samtalen mellom disse to og Borch, var det selvsagt musikalske punkter på det dagsprogrammet som kuratorene – Juliana Venter, Paal Nilssen-Love og Jørn Erik A. Alkanger – for Fram kunstfest hadde satt opp. I år var det kun én dag satt av til herligheten. Men variasjonsbredden er like stor som for to år siden.
Fram kunstfest lever et sted midt i mellom 1970-tallets performance-kultur, en løssluppen Hagenfest in the middle of nowhere i midt-Sverige, varieté, bygdefest og 2020-tallets samtidskunst. Jeg er sikker på at Bjørnar Andresen og Svein Finnerud ville ha elsket dette! Og gitt sine særegne og spinnville bidrag til det hele.
For spinnvilt er det. I år er arrangementet lagt til Hellviktangen kunstkafé, et sted som ikke akkurat er vennlig plassert for tilreisende. Men heldigvis har PNL & al. arrangert biltransport for en tilreisende skribent fra Nesoddtangen. Varslet om stormen Babet, som vel egentlig var en Tanja, der den kom inn fra øst, hadde reist spørsmål om det ville bli en stormende overfart over den indre Oslofjordens graben. Men overfarten ble smooth sailing fra kai til kai. Ikke nok med det, om ikke livré-kledd, så godt skodd og kledd, sto biltransport klar for å kjøre oss fra kaia ved Tangen og ut til Hellviktangen.
Et viktig punkt for Fram kunstfest er kortreist kunst. Dette er først og fremst en framvising av kunst for et lokalt publikum. Et tiltak for å gjøre Nesodden til et bedre sted å være. Første punkt på dagsorden er Jai Shankar, om ikke Oslo-basert, så i hvert fall Østlands-basert, tabla-musiker. Et første sett som setter tonen for denne dagen.
Fra Nesodden til Paris og tilbake igjen
Neste punkt er Alessandra Rombolàs framføring av et verk skrevet for henne og hennes fløyte av komponisten Jan Martin Smørdal, som virkelig bor på Nesodden. Verket Répétitions II – skrevet for fløyte og elektronisk kanalbearbeiding – er nylig vist fram på en CD utgitt på på labelen SOFA, Out of the Playground. Verket ble også framført da Smørdal ble tildelt Arne Nordheims komponistpris for 2022 under fjorårets Ultima-festival.
En fascinerende bruk av rommet, gjennom preprogrammerte vanderinger av Rombolàs prekussive bruk av fløyta. Jeg måtte gi opp og telle hvor mange kanaler som var i bruk, men det ga meg et slags mentalt flashback til Karlheinz Stockhausens bruk av flerkanals-systemer på Høvikodden våren 1970.
Samme Rombolà framførte deretter, sammen med pianisten Kenneth Karlsson, den japanske komponisten Toshio Hosokawas Lied for fløyte og piano. Et moderne tonespråk, men nesten natur-romantisk i sin utforming. Utfordrende fløytebruk, med et ganske så smalt toneregister som skal formes til å uttrykke musikkens innhold. Det skal vel sies at piano-ressursene som sto til rådighet for Karlsson og andre pianister denne dagen, ikke var av de aller beste. Dessuten er det jo åpenbart at en festival arrangert i oppvarmet uteareale, riktignok lukket inn i duk, ikke gir de beste muligheter for å få et piano til å skinne.
Etter en kort pause, suppleres Karlsson av cellisten Inga Grytås Byrkjeland på scenen, under betegnelsen Cikada Duo. Kenneth Karlsson var vel i sin tid en av stifterne av ensemblet Cikada, for rundt trettifem år siden. De framfører først et verk av den amerikanske, Kanada-bosatte komponisten Linda Catlin Smith, Through the Low Hills, fra 1994.
De fortsetter med Claude Debussys Sonate pur violoncello et piano, komponert i 1915. Verket var planlagt som en del av en sonatesyklus, Six sonates pour divers instruments, men innen sin død i 1918, hadd Debussy kun fullført tre av dem. Blant disse altså en sonate for cello og piano.
Verket er i tre deler der Debussys anvisninger er talende, som en hel historie: Prologue (starter som Lent, sostenuto et molto risoluto), en Sérénade (Modérément animé) og til slutt Final (der starten skal være Animé, léger et nerveux!). Framføringen er medrivende, gøyal, og ikke minst, levende. Animert, min kjære Debussy! De avslutter deretter sin seksjon med kortere verk av Johannes Brahms, Robert Schumann og Wilhelm Peterson-Berger.
Før det er tid for den omtalte samtalen mellom Joly og Witoszek, under forsøksvis ledelse av Christian Borch. Enmannsorkestret Mr. Orkester overtar gulvet, før vi får en avdeling med Theater Corpus, et figurteater med forestillinger for voksne. Teatret er ledet av Toromd Lindgren med utdrag fra forestillingen De eventyr vi kaller verdenshistorien.
Tekstene er basert på ‘eventyr for voksne’som Thomas Theodor Heine skrev som flyktning i Oslo og etter hvert i Stockholm under andre verdenskrig. Heine var medstifter, redaktør og en sentral bidragsyter som tegner for Simplicissimus, det tyske satiremagasinet. En annen av bidragsyterne til tidsskriftet var som kjent Olaf Gulbransson.
Kontrastenes samspill
Et strålende utgangspunkt. Men for meg ble bakgrunnshistorien og historien vanskelig å følge og kommuniserte dårlig på terrassen utenfor Hellviktangen kunstkafé. En seanse med indisk dans inspirert av og til musikk fra filmtradisjonene fra Bollywood, fra danseensemblet (hovedbildet) til Richa Chandra, bosatt på Skjetten. Dette talte vesentlig mer til meg. En forestilling kalt Hvis ikke nå, når? fikk jeg aldri tak på. Det ga meg en påminning om teatereksperimenter – ikke alltid like gode – på begynnelsen av 1970-tallet.
Første gangen vi fikk oppleve Fram kunstfest, i den slitne gymsalen på Nesoddtangen barneskole, var Sanae Yoshida en vesentlig bidragsyter til at vi fikk oppleve en pianorecital i verdensklasse. Der spilte hun blant annet sekshendig med Håkon Austbø og Magne Hegdal på ett av sistnevntes verk. I dag var hun tilbake på festivalen, men et annet geografisk sted, og med et annet piano, under vesentlig annerledes forutsetninger. Men hennes framføring av Barnelek av komponisten Magne Hegdal var allikevel som en … leik. Boblende, ivrig lekent.
Deretter urframførte hun en komposisjon av den Yokohama-baserte komponisten Rei Munakata. Verket var blitt komponert samme dag, og det ble framført med komponisten til stede. Ni-ba-meri oppfattet jeg som tittel på verket. En lek med lyd, med pianoets fysiske tilstedeværelse og plass.
Poeten, professor Khaleda Froagh fra Kabul, Afghanistan er nå bosatt på Nesodden etter at hun måtte flykte fra sitt hjemland i 2022. Hun leste egne tekster, dikt, på farsi. Vi fikk en norsk oversettelse av tre av hennes dikt, lest av Marius Kolbenstvedt, selvfølgelig Nesoddboer. Siste diktet blir lest på engelsk av Juliana Venter.
Dagens definitivt sterkeste avdeling. Oslo er her. Kabul er der. Men i en stakket stund på Nesodden møttes de to. Jeg er en som trever, hvor ble evigheten av? Livet døde ikke, men livet strever. Sterke bilder, sterke fortellinger. Det er sterke følelser i sving i alle de som er tilstede denne kvelden, på en terrasse på Nesodden.
Dansen er også livet
Erlend Viken gir oss en leksjon i hvordan det skal låte på oktavfele, der strengene er stemt ned en oktav. Etter hvert også på vanlig fele. En reinlender setter fart i både det ene og det andre hos flere, mens en tretakter, en springleik fra Oppdal, setter oss nærmest i transe. Flere av oss blir noen tiår yngre – i hvert fall i egen fantasi. Vikens egen Gnagaren, som jo selvfølgelig er en gangar, treffer meg midt i blodpumpa. Som en som elsker slike ordleiker er dette bedre enn pultost.
Kvelden avsluttes for vår del med et livlig sett med skranglete soul-musikk i beste fri flyt med Andreas Røysum Ensemble, med Sofie Tollefsbøl som vokalist. Jeg henviser til min anmeldelse av deres konsert under Olso jazzfestival i sommer.
«Beethoven tells you what it’s like to be Beethoven and Mozart tells you what it’s like to be human. Bach tells you what it’s like to be the universe», mente Douglas Adams, forfatteren av tidenes mest solgte trilogi i fem bind. Andreas Røysum forteller hva det er å være livet selv.
Vi trives på Fram-fest, men det tar oss to timer å komme hjem på natta, så det er tid for å avslutte tidlig.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Camilla Jensen
Cikada Duo, Inga Grytås Byrkjeland og Kenneth Karlsson.
Erlend Viken.
Mr. Orkester.
Andreas Røysum of Sofie Tollefsbøl.
