Konserter

A name so nice, they had to say it thrice

FRAM KUNSTFESTIVAL, NESODDTANGEN SAMFUNNSHUS, DAG 2, LØRDAG 23. OKTOBER 2021: For om lag ett år siden flyttet Paal Nilssen-Love fra Lisboa til Nesodden rett utenfor Oslo, en drøy tjue minutters – nå helelektrisk – båttur unna Oslos sentrum. Det tok ikke lang tid før han innledet samarbeid med stemmekunstneren Juliana Venter som også hadde flyttet til Nesodden omtrent samtidig. Sammen har de skapt Fram Kunstfest som ble avholdt denne helgen. Målet var at festivalen skulle vise fram noe av det som utøves av utøvende kunst på denne halvøya som deler indre Oslofjord i to.

Odden som skyter seg inn som en pilspiss mellom Vestfjorden og Bunnefjorden kaller vi Nesodden. Men sannsynligvis var dette landområdet langsetter høydedraget av grunnfjell fra det baltiske skjoldet opprinnelig kjent som Nes. Da var betegnelsen Nesodden brukt om den nordligste spissen på dette høydedraget.

Men utover i seinmiddelalderen ble navnet Nesodden etter hvert tatt i bruk om hele landområdet. Hvorfor vet ingen, men siden Nes jo er et svært vanlig stedsnavn på Østlandsområdet, så kanskje det skjedde fordi det dermed ble lettere å kunne skille dette baklandet til den opprinnelige Nesodden fra alle de andre Nes-ene. Uansett: Det som da tidligere var kjent som Nesodden måtte da få nytt navn. Etter hvert fikk det et navn sammensatt av tre ord som mer eller mindre har samme meningsinnhold: Nes-odd-tangen. Smør-på-flesk-på-spekk.

I det vi krysser de lokale restene av den 250-300 millioner år gamle riftdalen, som nå er fylt av vannmassene i det indre Oslofjordbassenget, merker vi det er sein oktober. Det begynner å bli kaldt, minimumstemperaturen denne lørdagen er -2 °C, og ingenting er så kaldt som de første en-sifrede kuldegradene om høsten. Og da særlig når vi er så nær fjorden, med rikelig tilgang på vann som sikrer høy luftfuktighet.

Om is og øl
Da er det lett å tenke at det ikke er stor grunn for oss til å klage, de hadde det da langt kaldere, de som arbeidet med isproduksjon og –eksport på Nesodden for drøyt 100 år siden. På slutten av 1800-tallet og  begynnelsen på 1900-tallet var Nesodden, sammen med Asker, de største produsentene av is i Norge. Og isproduksjon var en virkelig stor eksportindustri i Norge på denne tiden. Ikke minst som følge av behovet for kjølig lagring av øl som var brygget etter Bayersk metode, såkalt undergjæret øl, også benevnt som lagerøl. Det tålte å lagres lenge, men det måtte lagres kaldt.

Produksjonsåret 1895-96 ble det produsert nesten 55 000 tonn med is i Asker, av totalt om lag 95 000 tonn i hele Akershus, inkludert Nesodden. I 1900 ble det fra Nesodden alene eksportert 95 000 tonn, langt mer enn fra Asker samme året. Eksporten av is var i all hovedsak til de britiske øyer. «Isen må være fri for tobakksaus, thi den skal sælges til lorder i England», krevde isoppkjøper Søren Parr fra Drøbak midt på 1890-tallet. Det var nok ikke helt enkelt alltid å sikre dette.

Som i går skal vi også i dag opp til Flaskebekk og Tangenåsen, et område som huser det lille kommunesentret og et område som også var ett av sentrene for den gamle isproduksjonen. På grunn av den nevnte iseksporten, forsvant etter hvert alle spor etter bekken som har gitt strøket sitt navn, bekken med et vann som var så godt at det kunne tappes på flasker.

Fra Flaskebekktjernet, ikke langt fra her vi nå er, rant nemlig Flaskebekken. «Navnet skal skrive sig fra, at der ved den søndre lille havn [ved Sjøstrand?] styrtet udover fjeldet en liten bæk», skrev lokalhistorikeren Hjalmar Berner, forhenværende sundhetsinspektør, i 1924. Ifølge Berner var vannet i denne bekken så særdeles godt at «… rorskarlene til og fra byen fyldte paa sine reiseflasker» fra denne bekken. Men den seinere isproduksjonen i tjernet medførte at Flaskebekktjernet ble demmet opp, og Flaskebekken etter hvert ble historie. Men om bekken forsvant, så lever altså navnet fortsatt.

Det er dermed en lang og iskald lokalhistorie både bak det ølet vi blir servert når vi ankommer Bygdekinoen denne lørdagen, og bak det stedet vi befinner oss. Riktignok er det ikke et lagerøl vi blir servert, men en pale ale, og dermed altså et overgjæret øl. Men godt nedkjølt er det, og vi sier takk for det. Men den som tenker på å tjene penger på isproduksjon i våre dager, vil nok meget raskt møte veggen. Vi har andre måter å holde ølet kaldt på i dag, enn med hjelp av isblokker og sagflis.

Pianorecital i verdensklasse … i en gymsal?
Når jeg ser på programmet som helhet under de to dagene jeg får med meg, er det jeg undrer, bor omtrent hele lærerstaben på Norges Musikkhøgskole (NMH) på Nesodden? For vi blir servert den ene glitrende konserten etter den andre, av musikere med tilknytning til høyskolen – i dag eller tidligere. I går opplevde vi Ellen Ugelvik som framførte «Lyriske stykker» av Christian Blom, og i dag blir vi servert en rekke høydepunkter som ikke kan karakteriseres som annet enn verdensklasse!

Jeg vet ikke om jeg ennå helt har greid å lande etter en overveldende seanse med klavermusikk, om ikke fra i dag, så fra i går, og med røtter til flere hundre år gammel musikk. Slik er det en av initiativtakerne til dette prosjektet, Rolf-Erik Nystrøm, uttrykker det om programmet denne dagen. Som for øvrig – nærmest selvsagt – er ansatt som førsteamanuensis på NMH.

Først ut er den ene av denne kveldens mange stjerner. Japanske Sanae Yoshida er for tiden stipendiat ved Musikkhøgskolen med det kunstneriske doktorgradsprosjektet «The microtonal piano – and the tuned-in interpreter». Hun har særlig spesialisert seg på tolkning og framføring av samtidsmusikk. I kveld åpner hun programmet med å framføre to verker av Olav Anton Thommessen, EingeBACHt – InnBACHt – Parafrase over Toccata i G-dur, 1. sats og rødBEETH – meditasjon over opus 111 for pianoforte. Begge disse framførte hun også for kort tid siden på Musikkhøgskolen, i forbindelse med markeringen av Olav A. Thommesssens 75-årsdag.

Det er lett å si at vi er begeistret her, det er strålende vakkert. Selv sitter jeg omtrent helt inntil det flunkende nye C. Bechstein-flygelet som musikken blir framført på. Nesten litt for heftig. Men neida, dette gleder vi oss usigelig over.

Som titlene angir, er verkene skrevet som variasjoner over eksisterende komposisjoner. «EingeBACHt …» – en parafrase over førstesatsen (Presto) til Toccata i G-dur (BWV 916). Det er vanskelig å ikke humre av Thommessens lekne bruk av Bachs linjer. Yoshidas framføring er krystallklar, og gjør det lett selv for en som ikke kjenner Thommessens verk fra før å følge med ‘parafrasene’ over Bachs linjer.

I andre del av denne første del av programmet, Thommessens «rødBEETH …», er utgangspunktet for Thommessens verk mindre kjent for meg,  må jeg innrømme, men det er lett å leve seg inn i Yoshidas presentasjon. Ludwig van Beethoven ferdigstilte Pianosonate nr. 32, i c-moll, opus 111, i 1822, bare få år før han døde. Dette var den siste av de i alt 35 pianosonater han fullførte. Ordleken i Thommessens tittel til denne meditasjonen er selv verdt å le – eller i det minste humre – litt av. Komponistens navn kan gjerne oversettes med ‘Ludwig fra betegården’, og rødbete er de fleste av oss godt kjent med.

Møt Magne Hegdal
Etter dette hadde Rolf-Erik Nystrøm en samtale med den norske komponisten Magne Hegdal, som også – selvfølgelig – er beboer på Nesodden. En kort presentasjon av denne nå 76-årige komponisten ville nok også i dag fokusert på at «gjennomgående bærer produksjonen hans preg av en sjelden fascinasjon for det kompositoriske håndverket, koblet med en spontan lekenhet og en sann oppdagerglede.

«Tilsynelatende uanstrengt forener han det sprenglærde med det naive, han balanserer hårfint mellom det smidige og det klossete og musikken hans rommer alt fra det selvhøytidelig abstrakte til innslag av den mest plumpe komikk». Slik het det i forbindelse med utgivelsen av CD-en «Annotations» med hans verk for om lag 20 år siden. Har man vandret «inn i Magne Hegdals musikalske univers, ja, da blir man der». Hegdal er «en av de viktigste komponistene Norge har», het det da Hegdal fikk Arne Nordheims komponistpris i 2014.

Samtalen mellom de to reflekterte og kunnskapsrike herrene blir en vidunderlig reise inn i musikkhistorien, inn i Hegdals musikalske verden, og inn i hans profesjonelle utviklingshistorie. Denne utviklingen beskriver han selv som å gå fra det stilistisk fokuserte, til det frigjorte, der enhver tanke om stilistiske karakteristika er unødvendige. Stilgrenser er til for å brytes, oppfatter jeg, stiler skal ikke fortolkes programmatisk. «Jeg gråter av scherzoer, og ler av sørgemarsjer», sier Hegdal.

En mesterlig master class! En master class til le av, til å lære av. Opptaket av dette burde deles ut som podcast til alle musikkinteresserte. For oppbyggelse og lærerik underholdning. Latteren – som strømmer og flommer over meg, rett og slett av glede over velformulert og godt formidlet innsikt og forståelse om musikk – ligger aldri langt unna.

Deler av den musikken fra Magne Hegdals hånd som seinere skulle bli presentert – vi ble faktisk servert en urpremiere – er fra et større verk som ble avsluttet fra komponistens hand i 2020, Ars et Vita, Kunsten og livet, med undertittel; Minner, erfaringer og drømte valser. Verket er skrevet for å framføres på ett flygel av fra en til tre pianister.

Flere aspekter rundt dette verket kom fram i samtalen med Hegdal som det ville gå alt for langt å beskrive her. La det bare være sagt at dette større verket – framføringen av hele verket er totalt satt til å vare om lag en time og tre kvarter – bør snarest få sin komplette oppførelse. I alt består verket av tjueto satser, hvorav vi fikk oppleve urframføring av tre av dem. Jeg bestiller herved en billett på god plass.

De store B-er: Bach, Bach og Beethoven
Men det var også et omfattende program før vi kom til dette. Før vi kom så langt som til Hegdals musikk, presenterte Sanae Yoshida Johann Sebastian Bachs Invention nr. 1 i C-dur (BWV 772), (i hovedversjonen såvidt jeg kunne høre). Jeg kan gjerne leve med Bachs pianomusikk herfra til evigheten. Hun fortsetter med Carl Philipp Emanuel Bachs Solfeggietto (H. 220) i c-moll.  Dette er vel den aller mest kjente komposisjon fra CPE Bach, Johann Sebastians andre sønn. Deilig distinkt presentasjon, med en fascinerende, nærmest dansende rytmikk, der løpene i venstre og høyre hånd fletter seg flott sammen.

Midt blant en serie med høydepunkter og høydedrag kommer et veritabelt Galdhøpiggen – eller er det til og med selveste Elbrus, Europas høyeste? Håkon Austbø (hovedbildet) – som for øvrig Sanae Yoshida har vært student hos i Stavanger – satte seg ned og framførte en av de desidert flotteste versjonene av Ludwig van Beethovens Pianosonate nr. 8 i c-moll, opus 13, bedre kjent som Pathetique-sonaten, jeg har hørt.

Ikke vet jeg hvor mange ganger Austbø har framført den, men jeg vet at han framførte den på sin debutkonsert i Aulaen i 1964, 16 år gammel. For det hadde Rolf-Erik Nystrøm informert oss om på forhånd. Og jeg er ganske sikker på at det lød annerledes i 2021 enn det gjorde i 1964. Austbø framviste i 2021 ikke bare en kontroll med tempo og dynamikk, men en bruk av dem i formidlingen som var overveldende. Det er lett å tenke på manges fascinasjon for Glenn Goulds to versjoner av Johann Sebastian Bachs Goldberg-variasjoner, den tidlige og ungdommelige fra 1955, og den modne, ettertenksomme fra 1981.

Det var en rein nytelse å oppleve Austbøs Pathetique, som strekkingen av fermataene i tredje satsen. Jeg har tidligere brukt begrepet pregnante stillheter, blant annet i forbindelse med omtale av Jon Christensens spillestil på trommer. Stillhetene til Austbø var så følldigre og fulle av kommunikasjon at jeg fortsatt svever på det. Var du der den gangen Håkon Austbø framførte Pathetique i en gymsal på Nesodden? Jeg var der!

Så var det tid for urpremiere på deler av det nevnte verket, Ars et Vita av Magne Hegdal. Av de 22 variasjonene ble tre presentert denne kvelden: Salix (Seljevalsen), nr. 10, for fire hender, framført av Sanae Yoshida (nr. 1) og Håkon Austbø (nr. 2), Invensjon (Store B-er), nr. 12, framført av Håkon Austbø og Koral (Lyrischer Dankgesang), nr. 7, for sekshendig piano, framført av Sanae Yoshida (1), Håkon Austbø (2) og Magne Hegdal (3). Og altså framført offentlig for aller første gang. Numrene refererer til angivelsene i partituret.

Jeg har vel ikke riktig landet etter dette. I partituret skriver Hegdal at undertittelen «Store B-er» i nr. 12 refererer til «… the ‘Great Bs’: Bach, Bach and Beethoven». Johann Sebastian, Carl Philipp Emanuel og Ludwig. All musikken vi har hørt så langt i denne sesjonen etter samtalen med Hegdal, leder dermed opp til og finnes igjen i denne invensjonen. En meget velkuratert konsert, det må sies høyt og tydelig. Jeg regner med at takken i hvert fall går til Rolf-Erik Nystrøm. Andre som har bidratt til å planlegge og gjøre mulig dette programmet får den samme takken fra meg.

En heksedans karakteriserte Harald Kolaas sitt gestaltete liv som i sin monolog i går. Denne recitaldelen av dagens program opplever jeg også som en heksedans. Men ikke en slik heksedans som Jan Eggum synger om. Dette er en dans som riktignok fortroller deg, og som suger deg inn og river deg med seg. Men også en heksedans som løfter deg opp og fører deg beriket tilbake til deg selv etterpå. Den avsluttende Koral er et fascinerende stykke som etterlater deg med en uro i kroppen, som om du ikke riktig har greid å lande, men som samtidig ikke hindrer latteren til å boble. En lyrisk takkesang. Noen ganger er livet herlig, dere!

Fuglene synger
Vi er ennå ikke ferdige. Mer Magne Hegdalsk musikk. Sanae Yoshida og Håkon Austbø framførte etter dette komponistens Ludier og fugler – Korte stykker for to- og firhendig piano, ferdigstilt i 2015. Igjen en liten språklig leik med musikkhistorien. Verket er sammensatt av sju stykker, der de tre første og de tre siste er tohendige. Den fjerde satsen er firehendig. De to pianistene følger riktignok  ikke arbeidsfordelingen som er foreslått av komponisten, de tre første, Praeludium, Kortprosa og Fugesang framføres av Austbø, mens de to – Terningspill og Kommentar – som følger etter den firehendige satsen Samspill, framføres av Yoshida. Den siste, Ruthless Rounds, presenteres av Austbø.

Som avslutningen på denne fantastiske pianorecitalen i Bygdekinoen på Nesodden framførte Austbø satsen L’alouette lulu fra Olivier Messiaens Catalogue d’oisaeux, hans fuglekatalog. Fuglen det er snakk om er det vi på norsk kjenner som trelerke, lullula arborea. Trelerka er i dag rødlistet i Norge, bestanden er antakeligvis så liten at det er mindre enn 200 hekkende par igjen. Om trelerka er sjelden å se i dag, så kan trelerka til Austbø kun karakteriseres som perfetto. Om det er sjelden trelerka høres i dag, så var det desto større å høre den synge i Nesodden Samfunnshus denne kvelden.

Stepprapimpro
Etter dette er det svært vanskelig å konsentrere seg om resten av programmet. Steppdanser Janne H. Eraker, rapper Nils m/Skils, så vel som beatboxer Droolian, og dagens sekvens med skuespiller og performer Harald Kolaas får ha meg unnskyldt. Det var åpenbart at det etter en pianistisk energiutlading på omtrent to timer ville ta lang tid for hode, hjerte og kropp til å komme tilbake, flere timer enn det var igjen av dette døgnet.

Lørdagens program ble avsluttet med en kraftig utvidet versjon av Paal Nilssen-Love Large Unit, et PNL XXXL Unit, med en kjerne fra det «faste» laget, Per Åke Holmlander, Christian Meaas Svendsen, Kalle Moberg, Ketil Gutvik, Celio de Carvalho og Marthe Lea, ved siden av PNL selv, supplert med Rolf-Erik Nystrøm og i alt tretten studenter fra Musikkhøgskolen. Studentensemblet ledet av Nystrøm, betegnes i programmet som Intuitive People. Nilssen-Love hadde skrevet et fleksibelt musikalsk opplegg, i typisk Large Unit-form, og så var det opp til situasjonen og deltakerne til underveis å finne veien gjennom materialet, og kople sammen de i alt ti-tolv elementene til en helhet.

En stor del av samtalen med Magne Hegdal innledningsvis i dag dreide seg naturlig nok – gitt hans kompositoriske fokus i perioder av sitt virke – om tilfeldigheter i musikken. Om aleatorikk som det gjerne betegnes som. Alea iacta est, terningen er kastet. Tilfeldigheter spiller inn på en annen måte i musikken til Large Unit, her kastes det ikke terning verken forut for, eller underveis i forløpet. Men de to musikalske strategiene deler en vesentlig egenskap, begge musikalske uttrykk er uforutsigbare ab initio. Verken tilhøreren eller utøverne vet hvor dette ender, hvordan totaluttrykket vil bli. Hva resultatet vil bli. Veien blir til mens man går.

Noen fascinerende tre kvarter fulgte med Large Unit, der flere av studentene grep sjansen og ikke bare fikk vist seg fram, men like mye leverte viktige bidrag til å forme denne dagens verk. Musikken til Large Unit krever ikke bare fullstendig tilstedeværelse, men minst like mye å ha både øyne, ører og alle de andre sansene på vidt gap. Musikken er basert på initiativ, bidrag og igangsettinger som krever kommunikasjon mellom stadig endrende konstellasjoner av musikere i bandet basert på individuelle beslutninger av alle deltakerne. Fra mitt sittested virket det som det sviktet noen ganger i dette kravet om årvåkenhet, men det kan kanskje først og fremst tilskrives manglende erfaring med denne formen. Uansett var det flust av talenter her som med litt større erfaring kan levere solide bidrag til denne kollektive verkutviklingen innenfor den improviserte verdenen i framtida.

Oppsummert
Oppsummert om andre dag av festivalen: Vi har opplevd musikk av verdensklasse i en gymsal, i en bygdekino, på selveste Nesodden! Hvem kunne ha tenkt at det var mulig? Vel, med dyktig kuratering er alt mulig, viser det seg. Så takk til initiativtakerne og de ansvarlige bak Fram Kunstfest.

salt peanuts*’ utsendte medarbeider krysset etter alt dette ikke bare tilbake over den vannfylte riftdalen, men kom seg deretter også helskinnet hjem etter denne kraftanstrengelsen. Da gjenstår det bare å si god natt! Og vi ses igjen på, foran eller bak en scene nær deg, snart! Men nå trenger vi rolig kontemplasjon over det vi har opplevd denne lørdagskvelden på Tangenåsen ved Flaskebekk.

Et bittelite tips til arrangørene helt på tampen, neste gang bør det leses ordentlig korrektur på det trykte programmet. For det blir selvfølgelig en neste gang?

 

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Camilla Jensen/FRAM Kunstfest


Sanae Yoshida


Sanae Yoshida, Håkon Austbø og Magne Hegdal


Rolf-Erik Nystrøm


Paal Nilssen-Love


Celio de Carvalho


Kalle Moberg og medlemmer av studentensemblet Intuitive People


Marthe Lea

Skriv et svar