MOLDEJAZZ, DAG 5, FREDAG 23. JULI 2021: Første mosebok, første kapittel, vers 23 og 24: «Og det ble kveld, og det ble morgen, femte dag. Gud sa: ‘Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger: fe, kryp og ville dyr av alle slag!’ Og det ble slik.» Musikken denne femte dagen manet fram både det ene og det andre.

Fuglene sang i lag med Kirsti Huke og Ola Kvernberg denne femte morgenen, før vi gjennopplevde både ottesang og låvedans denne dagen. Fra Morgengrykonserten, svinger vi innom Festivalakademiet med Ellen Andrea Wang, før vi lever oss inn i nordisk blues med Arne Torvik. Valkyrien Allstars sliter med tekstgjengivelse, mens vi svinger oss i Molde domkirke. Denne lange dagen avsluttes med at vi får høre superkvartetten Red Kite for første gang.

Ola Kvernberg og Kirsti Huke

Fuglenes kor i Reknesparken (Tekst: Johan Hauknes. Foto: Moldejazz/Ole B. Steinsvik)
Kirsti Huke og Ola Kvernberg (hovedbildet) hadde et vakkert stevnemøte med publikum i morgenkonserten i Reknesparken. Flott og hjertevarmt!

Da Ola Kvernberg var residerende artist i 2016, lærte vi en ny betegnelse av ham og søsteren Jorun Marie Kvernberg; gørrtidlig om morgenen heter porkotta. «… Sola skin i porkotta og endå søve du!» sang Jorun Marie den gangen. «… i late så i æ’ fole vak’!» sier Ola fem år seinere.

Men vi sover definitivt ikke. Etter en frisk dusj for å vekke kroppen opp av nattens slummer, er det spenstig gange opp bakkene forbi det gamle Kulturhuset, som ennå svinger av alle de strålende konsertene som det har huset.

Vi setter oss til foran scenen i god tid før konserten for å få med oss hvordan verden og Molde våkner til liv foran øynene våre. Det er fukt i lufta merker vi, og flere av oss undrer sikkert hvordan dette skal gå. For på scenen står det et opprettpiano, og ved siden av, Kirsti Hukes harpe.

Ytterligere lass med elektronikk og serielle svakstrømsinstallasjoner, med koplinger som er særlig følsomme for kondensering av vann på kontaktpunkter – vi kan formelig høre de skarpe smellene fra kortslutningene for vårt indre øre – gjør det ikke bedre. Men Kvernberg, Huke og lydskrue-maestro Tor Breivik – «Torsken» som Kvernberg alltid introduserer ham med – har kontroll. Sånn er det når man har med fagfolk å gjøre, på alle plasser.

Vi ble presentert for ny musikk til en kommende plate med de to. Foreløpig heter den bare «Work in Progress», så nærmere omtale får vi komme tilbake til når prosjektet har utviklet seg videre. Minst én ting skal Ola Kvernberg virkelig ha, han skriver noen fantastisk vakre tema. Med spennende og utradisjonelle harmoniske grep. Om jeg skal karakterisere musikken, måtte det blir som neo-romantikk, med referanse til en slags revitalisering og fortolkning av den stilistisk viktige perioden som gjerne omtales som romantikken i musikkhistorien.

Denne perioden i musikkhistorien – rundt midten på 1800-tallet – forbindes blant annet med programmusikk, musikk som handler om noe, som er ment å beskrive og formidle noe (langt) utenom musikken selv. Det kan være en hendelse, en følelse, et sted, en tilstand eller noe annet.

Huke og Kvernbergs musikk er evokativ, ofte skrevet i spesifikke sammenhenger. Vi blir presentert for filmmusikk, samt musikk som Kvernberg har skrevet for en podcast om Ari Behn. Om vi skal karakterisere det som programmusikk kan sikkert diskuteres, men en ting er klart: Det er musikk som tidlig på morgenen – i porkotta – vekker og skaper mange bilder.

En entonig klingende tone,, og så fele. Ordløs sang! I det vi begynner å føle at vi er til stede ved ottesang, ved laudes, morgenbønnene i de aller tidligste morgentimene, kommer Kvernberg med en orgeltone som klinger så vakkert at det var som om han resiterte fra Salmenes bok. Ved ottesang er det nemlig de tre siste sangene i Salmenes bok, salme 148-50, som tradisjonelt løftes fram, «… Lovsyng Herren fra jorden,/ store sjødyr og alle havdyp, / ild og hagl, snø og skodde, / stormvind som setter hans ord i verk, / fjell og alle hauger, /frukttrær og alle sedrer, / ville dyr og alt fe, / krypdyr og fugler med vinger, / … / unge menn og jenter, / gamle folk og gutter! /

«… Lov ham med gjallende horn. / Lov ham med harpe og lyre. / Lov ham med trommer og dans. / Lov ham med strengespill og fløyte. / Lov ham til tonende symbaler. …»

Om denne Jahve, Gud, Herren, eller hvilket navn han nå måtte lyde i dag, finnes, så håper jeg for Guds skyld at han lyttet i denne vakre morgenstund. Sjødyr og cymbaler manglet kanskje, men opptil flere av de andre punktene i salmene kan krysses av for . Og når vinden i trærne rundt oss stemmer i med en iherdig syngende morgenfugl, sterkt og vakkert klingende til Hukes stemme, så er det hele i harmoni! På alle mulige måter.

Kvernberg forteller meg etterpå at pianoet har stått her oppe i 24 timer og er stemt hele tre ganger. Som sagt, kontroll! Når han framfører et tema jeg vil karakterisere som bach-iansk, står det for meg at dette kunne vært skrevet av Johann Sebastians tipp-tipp-….-tipp-oldesønn. Kanskje det er det Ola er? Fele og harpe blir heller ikke feil så tidlig om morran!

– Vi har vært innom to låter, og derimellom spilte vi noe som bare skjer her. Slik det skal være på en jazzfestival…, sier Ola. «…we were whimsical …» synger etter hvert Huke, Men det er absolutt ikke noe flyktig og omskiftelig med de to på scenen, eller musikken de framfører.

Livet kan være svært godt å leve – også i porkotta!

Ellen Andrea Wang

— Har svevd som i en rus denne uka (Tekst: Christen Hvam. Foto: Hogne Bø Pettersen)
På Festivalakademiets siste dag var turen kommet til årets residerende artist, Ellen Andrea Wang fra jazzbygda Ottestad i Stange.

Audun Vinger musikkbadet bassisten som har en konsert igjen, jazzmessen i Domkirken lørdag kveld.

Men før den residerende entret scenen var det duket for et verbalt innsmett med Johan Hauknes, hvis kunnskaper om jazzmusikk generelt og Moldejazz-historien spesielt kunne fylt bindsterke verk alene. Vi skriver innsmett med et anstrøk av ironi her, fordi det akademiske orakelet Hauknes er ikke en mann med et utpreget talent for å fatte seg i korthet.

Hauknes fortalte energisk og pustberøvende om den nye boka «Fra miraklet til templet», og ga til beste en grundig og presis definisjon av Artist in Residence (AiR) som institusjon. Her burde vi selvfølgelig ha servert Fireflates lesere et nærmest stenografisk referat fra Hauknes’ ordbrusende utlegning, innledningsvis var det vår klare intensjon, men kulepennen formådde ikke å holde tritt med Hauknes’ tunge.

Vi beklager og håper ingen hever hanskene. Men her er er essensen: Siden 2000 har det i alt vært spilt 134 konserter under AiR-paraplyen, og formålet med institusjonen kan egentlig oppsummeres i det følgende: Det viktigste med AiR er å utvikle samspillende konstellasjoner mellom musikere. Derfor har den residerende en forpliktelse til å søke samarbeid, og gjennom disse prosjektene vil det oppstå nye verk, eller eksisterende verk i nye arrangementer. Det er altså den kreative symbiose man strekker seg etter. Årets residerende, Ellen Andrea Wang er selv et framifrå eksempel på dette; både åpningskonsertens batteri av kontrabasser, konserten med GURLS og Trondheim Jazzorkester og korverket som skal fremføres i Domkirken lørdag, er alle døme på hvordan ny og spennende musikk oppstår i brytningen mellom det vante og ukonvensjonelle.

Ellen Andrea Wang understreket nettopp dette, residentskapets mulighet til utforskning. Man påtar seg selvfølgelig ikke et slikt oppdrag uten en solid porsjon ærefrykt, det er store sko som skal fylles, som hun selv uttrykte det. Wang rettet en stor takk til Moldejazz som bokstavelig talt har vært med på notene hele veien.

Kontrabassorkesteret ble en mulighet for Wang til å utprøve det konseptuelle, og hun beskrev konserten som et skjæringspunkt mellom musikk og performance. Hun har lenge ønsket å finne en møteplass for bassister med helt ulike signaturer, og residentskapet serverte denne muligheten på et sølvfat.

Om de ulike trioer hun, mer eller mindre fast, medvirker i både som komponist, bassist og vokalist, fortalte Wang at de var som en “hengekøye mellom jazz og pop”. Da hun begynte med dette for om lag ti år siden var det ikke ansett som særlig salongfähig for jazzfolk å proklamere en slags forkjærlighet for popmusikken, man fikk på pukkelen av puristene for sånt, den gang.

Begge konsertene i trio-formatet, i tillegg til konserten i Teatret Vårt med GURLS og Trondheim Jazzorkester, var viktige for å vise bredden i kunstnerskapet. Hun berømmet sine medmusikanter for de særegne kvaliteter de bringer til bordet, og nevnte særlig Erland Dahlens energiske, lydmalende trommespill og Rob Lufts melodiske gitartone, en musiker hun for øvrig møtte i London, metropolen Wang har gjestet mange ganger med bandet Pixel.

— Closeness-bandet er litt back to basic for mitt vedkommende, fortalte Wang. — Det handler om å finne en ro, og de syngende basstonene til melodikeren Charlie Haden var for henne det ideelle utgangspunkt.

— Denne uken har vært som et adrenalinkick, jeg har svevd som i rus, sa Ellen Andrea Wang, som nå skal forberede residentskapets siste opptreden, jazzmessen med kvinnekor i Domkirken.

Arne Torvik

Nordisk blues i kirken (Tekst: Johan Hauknes. Foto: Moldejazz/Dagfinn Reppen)
Nordvesten var mild og varm i dag i Teatret Vårt. Arne Torvik Trio leverte musikk som beroliger, varmer og vekker ettertanke.

Arne Torvik og hans trio hadde så vidt fått sluppet sitt nye album «Northwestern Songs» da det meste av kulturlivet ble stengt ned i mars 2020. Plata er selvfølgelig anmeldt på salt peanuts*. Da Moldejazz inviterte til konsert med Arne Torvik Trio i Teatret Vårt fredag ettermiddag, så var det dermed på sett og vis slippkonserten vi fikk. Torvik fortalte oss da også at dette var den første konserten de holdt etter plateslippet.

Men den som trodde at Torvik og hans to medmusikere, Bjørnar Kaldefoss Tveite på bass og Øystein Aarnes Vik på trommer ville servere oss musikken vi hadde hørt fra det nye albumet tok feil. For i mellomtiden hadde de tre vandret videre. Vi ble derfor servert et knippe låter og tema både gamle og nye. Så vidt jeg fikk med meg var bare to låter fra det nye albumet. Og som Torvik sa det, den første, «Home», var lik den som er på plata, mens «Åpent Rom», som navnet tilsier er et åpent rom, og derfor svært forskjellig fra plata.

Men konserten åpner med et innledende, vakkert pianospill som gir meg en følelse av å være på en kirkelig pianoresital. Vik legger på et lag cymbaler, før Tveite fyller ut. Låta «Geert» er navngitt etter Torviks inntrykk fra TV-serien Europa — en reise gjennom det 20. århundrets Europa, ledet av historikeren Geert Mak. Det hele utvikler seg langs en lyrisk åre jeg vil karakterisere som kleinkunst. Noen vil kanskje oppfatte dette som negativt, men det er ment som det motsatte. Det er musikk uten de store fakter, her skjer utviklingen i de små detaljer.

«Bobo» er en åpenbar hyllest til den svenske pianisten Bobo Stenson. Det er vakkert, innsmigrende og varmende. Kanskje savner jeg noe som gir litt større motstand, at det i all denne melodiske skjønnheten er noen tagger og mothaker. Det er Torvik som står for presentasjonen. Tveite skaper variasjon i tematikken, men holder det hele sammen gjennom gjentatte mønstre. Ei av låtene er tydelig bygget over et bass-vamp i kvartspranget D-G — insisterende og stemningsskapende.

Vik har en spillestill på trommer som jeg opplever som åpen og fargeleggende, cymbalbruk som aksentuerer og varierer temaet det spilles over. Gjennomgående opplever jeg en melankoli i musikken som gir assosiasjoner til folkemusikk, og kanskje særlig til den store salmeskatten norsk folkemusikk er så rik på.

Konserten avsluttes med en suite som Torvik presenterer som bestående av tre satser, !Cinematic Part 1, 2 og Part 3». Dermed er det ikke overraskende at det er cinematisk musikk som blir presentert.

Som ekstranummer får vi høre musikk Torvik har skrevet til et tekstbasert prosjekt ved Nynorsk kultursentrum. Dette prosjektet het Stader for skrift. Den låta vi blir servert, med åpenbare salmerettede konnotasjoner, har Torvik derfor kalt «Places to Write». Jeg opplever nesten at jeg kan kjenne lukta av det tjærede inventaret i ei lita norsk trekirke, et ubestemt sted i Norge. Det er helt nedpå, det er vakkert. Temaet roper etter en tekst.

Kanskje kan vi kalle musikken Arne Torvik og hans trio framfører for en nordisk blues?

Valkyrien Allstars

Middag med lydgrøt til dessert (Tekst og foto: Hogne Bø Pettersen)
Hvor ble det av teksten? Sterkt Valkyrien sviktet av dårlig lyd.

1970-tallsbandet Fairport Convention ble kjent for å blande folkrock med prog, og det er det musikalske sporet Valkyrien Allstars har penset seg inn på nå. De som kom for den mer neddempete folkemusikken, hvor Tuva Syvertsens vokal var i spissen for trestemt sang, måtte vente helt til siste ekstranummer. Det var ikke før den relativt korte «I drømmene mine» ble framført at man fikk det som minnet om gamle Valkyrien i middagsteltet på Rådhusplassen fredag kveld.

Bevares, man får fortsatt nydelig trestemt vokal, men de som mikset lyden på Rådhusplassen denne kvelden sørget for å gjemme vokalen så godt de kunne i en grøtete lydmiks som gjorde at det meste av tiden var det umulig å høre hva Syvertsen sang. Og med tanke på at hennes lyriske vokale krumspring er en av hjørnestenene i bandets musikk er det med på å dra ned helhetsinntrykket av en konsert som egentlig var knallsterk musikalsk.

For bandet består av fire særdeles habile musikere. Etter en fin versjon av singelen «Slutte og byne» de satte i gang en lang jam i framføringen av «Ne’ve Elva». Da var vi virkelig var over i folkprog-en. Vi holdt oss i det landskapet på første ektranummer, «Min pipa».

Bandet kommuniserte ikke så mye med publikum, det var musikken som stod i fokus. Men Tuva Syvertsen tok ordet ved enkelte anledninger og ved et høve ropte hun ut: – Er det noen som er skilt her? Og fikk en del jubelbrus tilbake. – Det er viktig å skille seg, sa hun da. Og introduserte en sang om skilsmisse, som har den fantastiske tittelen «Snakkes»!

Jeg vet at teksten i denne låten også er strålende, men den druknet i den dårlige lyden. Man kunne bare høre en og annen setning av de glimrende tekstmessige vendingene som denne sangen har.

I lange instrumentale sekvenser, med gitar, fele, trommer og intens kontrabassering av bysbarnet Magnus Larsen Jr., ispedd litt keyboard, var det til tider en glimrende konsert. Men også her ble det til tider grøtete lyd, selv om det funket bedre enn vokalpartiene.

Jeg gleder meg til å se hvor Valkyrien går neste gang, musikalsk, men da håper jeg på bedre lyd. Det fortjener dette bandet!

Frode Haltli

Låvedans i Domkirken (Tekst: Johan Hauknes. Illustrasjon: Arne Nøst. Foto: Kjetil Valstadsve)
Frode Haltlis store bandprosjekt Avant Folk rullet inn i Molde domkirke i går kveld og fylte rommet med stor lyd. Det var låvedans i Domkirken fredag kveld.

Da Frode Haltli i vår slapp albumet Avant Folk II fikk det, ikke overraskende, umiddelbart stor respons. Selv om plata tar sitt utgangspunkt i Frode Haltlis møte med og seinere bearbeiding av folkemusikk fra Solørtraktene der han vokste opp, opplever jeg denne plata som å ta lange steg vekk fra den tydeligere folkemusikalske orienteringen i første utgave av prosjektet.

Med de tydelige forskjellene mellom Avant Folk og Avant Folk II var jeg spent på hvordan det nye uttrykket ville stå seg, sammenliknet med tidligere konserter. For dette var første gangen jeg har hatt mulighet til å høre denne utgaven live.

Og hvilket bedre sted finnes enn å oppleve Avant Folk i kirkerommet i Molde domkirke. Volumet er stort, men det er også lyden av ensemblet. Frode Haltli på akkordeon har et markert og tydelig stemmeuttrykk. Om noen skulle kunne gjøre akkordeon, eller rettere, allerede har gjort det, til et hipt og trendy instrument, så er det denne mannen.

Vi er så heldige som lever – akkurat nå – i en tidsalder der det skjer så mye musikalsk. Der det er et tilfang av dyktige musikere på alle bauger og kanter, som ikke ser noen grunn til å forholde seg tradisjonelle uttrykk, kategorier og sjangere. Det er ett siktemål som gjelder, og det er jakten på den spennende, vakre og nye musikken, I ettertid er jeg sikker på at det siste tiåret og de neste årene framover vil bli sett tilbake på som en gylden tidsalder. En tidsalder som nesten bare kan sammenliknes med alt det som skjedde i musikk og annen kunst i løpet av tiåret 1965-1975.

Frode Haltli og tentetten hans, som spiller en stadig utviklende og organisk voksende musikk som de kaller Avant Folk, står midt oppe i dette. Med Ståle Storløkken på kirkeorgel, Hammond B3, og andre elektronisk drevne tangenter, Oddrun Lilja på elgitar, Per Oddvar Johansen på trommer, Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass, Juhani Silvola på gitarer, Trygve Seim på tenor- og sopransaksofon, Hildegunn Øiseth på trompet, flugel- og bukkehorn, Rasmus Kjorstad på fele og Selma F. Bolstad på hardingfele.

Som vanlig er i dette rommet, åpnes konserten av biskop i Møre bispedømme, Ingeborg Nordtømme, så vi vet vi er i trygge hender. Vi blir presentert for noe Frode Haltli karakteriserer som musikken fra plata, men jeg er overhodet ikke sikker på om de som har gjort seg kjent med plata ville kjenne igjen store deler av musikken. Men det er jo akkurat slik det skal være i Molde, vi er da på en jazzfestival.

Lyden av musikken fyller det store rommer og danser oppunder taket og hvelvingene. Om det er pols, springar eller gangar, tradisjonene i denne musikken er mange, men en ting er sikkert: Det dreier seg om moderne musikk med høy kvalitet. Svært høy kvalitet.

Det er underlig å tenke på at bare for noen tiår siden ville denne bruken av folkemusikk antakeligvis blitt møtt med avsky og sinte lytterbrev til Folkemusikkhalvtimen i NRK. Det ville blitt karakterisert som helligbrøde. I dag er det en del av en levende og stadig voksende musikalsk scene der også tradisjonsmusikken får lov til å gjøre det man alltid har gjort: Utvikle seg til noe nytt.

I dag er det vel heller slik at det er dette vi forventer. Når så eminente musikere som denne tentetten er så full av, setter seg sammen, ser vi fram til helt nye grep på musikken og blandingen med uttrykk og stilarter som ligger langt fra den tradisjonelle norske folkemusikken.

Frode Haltli av Arne Nøst

I slike hender kan det bare blir én ting; God musikk. Det er så vakkert at det nesten gjør vondt. Det er så fascinerende og sammensatt at jeg til tider kan skjønne hva Thesevs følte når han søkte seg gjennom Minotaurus’ labyrintiske ganger. Som Thesevs hadde Ariadnes tråd å vise vei ut igjen, har vi Haltlis guiding og presentasjon av musikkens elementer.

Det blir et til tider noe annerledes uttrykk som følge av at det på enkelte poster er endringer i sammensetning siden plata ble spilt inn. Selma Bolstad sitter inne i stedet for Erlend Apneseth, mens broder Rasmus har erstattet Hans P. Kjorstad på fele. Når så Per Oddvar Johansen er kommet til for Siv Øyunn Kjenstad på trommer, får den perkussive basisen en markert annerledes framstilling.

Minst like markant blir det når saksofonisten på Rolf-Erik Nystrøms plass er Trygve Seim. Der Nystrøm tar tak i musikken, driver den fram og så omformer den, spiller Seim i større grad ball med musikken, Han kommenterer og legger til nye lag i musikkens heksegryte.

Det er låvedans i kveld i domkirken, det er råkk og rull, Danse, danse, dokka mi /Ikke la det lakke, li / Du må passe tidi di!, synger det av en eller annen grunn i hodet mitt underveis. Hvorfra kommer dette? Det vet jeg ikke, men opphavet har nok sine røtter i den rike musikalske jorda som utspiller seg foran meg.

For Frode Haltli og hans kumpaner passer både tid, time og beat. Jeg istemmer med den gamle reklameteksten: Et sted! En stil! En stemning! Avant Folk i Molde domkirke!

Red Kite

Om å kjenne sin besøkelsestid (Tekst: Gunnar Horrigmo. Foto: Hogne Bø Pettersen)
11. mars 2020 var dagen Red Kite dro ut på sin første turné. Dagen etter stengte Norge.

Dagen etter det igjen dro de hjem igjen. Og i går var de i Molde. Red Kite ga ut sitt glitrende, selvtitulerte debutalbum i 2019. Det er surrealistisk å tenke på at det bare er to år siden, for det føles som ti. Hva Even Helte Hermansen (bariton-gitar), Bernt A. Moen (Rhodes-piano), Trond Frønes (bass) og Torstein Lofthus (slagverk) har holdt på med siden deres første turné ble erklært dødfødt er for undertegnede ubegripelig. Det har vært en maraton av for første gang i norgeshistorien det siste halvannet året. Blant annet har vi hatt et strekk på godt over et halvt år, hvor det ikke har vært lov til å øve! Og allikevel høres Red Kite ut som de har øvd i ti år. Ubegripelig!

Supergruppe er i mine ører et litt loslitt begrep. Det er vel bare naturlig at du finner dyktige musikere i bra band, men det er jo ikke nok å være god — gode folk må spille sammen med andre gode folk og ha god kjemi! Hvis du hadde satt sammen et band av for eksempel Bruce Springsteen, Steve Vai, Åse Kleveland og Bono, så skal det mye til om det ikke hadde blitt kalt en supergruppe, men ville det blitt bra? Red Kite har blitt utropt til supergruppe i pressen, men poenget mitt er at vi ikke skal henge oss opp i det, men heller fokusere på det at de har så god kjemi, at det ikke høres ut som et knippe dritgode musikere i det hele tatt, alt smelter sammen til en organisk og inderlig deilig helhet.

Og med det er det litt trist å konstatere at det var skikkelig glissent i Teatret Vårt fredag kveld. Kanskje ikke engang halvfullt. Eller jeg burde kanskje heller sagt “ikke engang kvartfullt”, for halvfullt er fullt i dette covidens år 2021! Det er ikke over!

Til sist skal jeg la være å kjede leserne med en lang utgreiing om det musikalske innholdet. Det var kjempebra! Hør plata sjæl! Se bandet! Takk for meg.

Tekst: Johan Hauknes, Christen Hvam, Hogne Bø Pettersen, Gunnar Horrigmo
Foto: Hogne Bø Pettersen, Kjetil Valstadsve, Moldejazz/Ole B. Steinsvik, Moldejazz/Dagfinn Reppen
Illustrasjon: Arne Nøst