KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 3, FREDAG 9. JULI 2021: Det beste med Kongsberg er Nybrufossen. / Det flerkulturelle fellesskapet. / Fortaustrær. Sitronpressa. Kaffe i fossen, bakgården i Sølvberget. / Det beste i kveld / er å lage et papirfly av Laagendalsposten.
Endelig en dag med sol og varme i år. Det er rart med det. En gang, for en god mannsalder siden, var det da ‘alltid’ varmerekord de dagene det var jazzfestival på Kongsberg. 34 grader, 35 grader, varmen slo mot deg. Ikke bare sank du en centimeter eller to ned i asfaltskjøtene på Nybrua, med detaljert gjengivelse i avtrykket etter skosåla, det var etterfulgt av den umiskjennelige kysselyden når den myke asfalten slapp grepet om såla.
… smikk … smakk …!
I dag kjenner vi igjen følelsen av å gli ned i asfaltgjørma, men det smikker ikke. Det kommer ikke noe smakk når vi går videre. Det er ikke varmt nok! Men så får vi i stedet la oss varme av musikken, av jazzen. Det er langt mellom særingene i år, men de er her. De må bare letes opp. Kongsberg er det eneste stedet på jorda der det å bli betegnet som særing var et stort kompliment. Der særingjazzen var det som satte festivalen på et internasjonalt kart.
Vi bryter ut i sang med et «… Himmelen hadde tent sine lykter / månen løste hjertet ut: / Frøken: De er den jeg søkte, / hun jeg titt har drømt ble min brud».
Er det fortsatt slik? Eller er det over? Blir Kongsberg igjen et sted der småbymentalitet og Trangviksposten skal sette standarden, der redselen for det ukjente og en fetisjering av tradisjonen skal forme festivalen? Der ‘er du ikke med oss, så er du mot oss’ gjøres til et styrende prinsipp.
En gang var det særingene som inntok byen, og som lenge i for stor grad marginaliserte den lokale kulturen. Nå kan det synes som om byen etter hvert inntar særinglandet og marginaliserer den sære kulturen for langt. Men inntil videre er det heldigvis slik at Kongsberg fortsatt er et godt sted å være disse fire dagene i juli, det er fremdeles musikk tilgjengelig som også kan glede en selverklært særing.
En skribents forbannelse er balansegangen mellom å få med seg så mange som mulig av de viktige konsertale opplevelsene, tid og ressurser til å rapportere fra disse på en meningsfylt måte og å sørge for dagsform og krefter strekker langt nok til å få servert hele pakka. En utsendt rapportørs oppgave er ingen ni-til-fire-jobb.
Dette, og det tidligere nevnte fraværet av en duplikator, fører til at salt peanuts*’ lesere ikke får formidlet inntrykk av solkonsertene med Lene Grenager og Marius Neset. Ingen rapport fra konserten med Karin Krog og hennes mellomslagende In-Between-Times.
I stedet velger vi oss Poesioasen, der Fredrik Høyer har kuratert et program med fem poeter og musikalsk følge av kraftduoen Ramblin’. Jazz og poesi har hatt en unik posisjon i den jazzikalske økologien helt siden beat-poetene i New York – som Allen Ginsberg, William S. Burroughs og Jack Kerouac – og var en selvskreven og toneangivende del av bop-kulturen under siste halvdel av 1940-tallet. I Norge går det en historisk linje fra dette til Jan Erik Volds Briskeby Blues, som deretter sprer seg ut i alle mulige retninger. Det er en lang og tung historie som vi tar med oss inn i Sølvsalen denne fredag ettermiddag.
Fem poesistemmer møter oss denne svale ettermiddagstimen. Aasne Linnestå, Amalie Kasin Lerstang, Karoline Brændjord, Henning Bergsvåg og Maria Dorothea Schrattenholz. Det blir en hyggelig time i lag med disse fem og de to musikerne, Gard Nilssen på trommer og André Roligheten på treblås.
Etter er en ettertenksom time-out er det tid for møtet med Eyolf Dale Trio. Vi anmeldte deres album «Being» for noen måneder siden, anmeldelsen om denne eksistensielle utgivelsen kan du lese her. Vi åpnet for at dette ratt kunne vise seg å være årets album for 2021, selv om det var svært tidlig å la dommen falle. At det var en sterk skive er det i det minste ingen tvil om.
Nå skulle vi endelig få oppleve denne musikken live, med Eyolf Dale på piano, Per Zanussi på bass og Audun Kleive på trommer. Og la det være sagt med en gang, trioen gjorde ikke den nevnte vurderingen til skamme. Med Dales musikk orientert mot klanglig dynamikk, mot sam- og motklang, men en rytmisk leik og ballkasting som er medrivende, og med en overstrømmende glede over å få uttrykke og utforme musikkens kommunikative mysterium, så er det en av verdens raskeste timer som passerte revy, som fløy som en vind gjennom Energimølla. Vi blir over en drøy time servert de åtte låtene fra albumet, samt «Furet» fra albumet Wolf Valley, og «Rhône» fra Return to Mind.
Eyolf Dales pianospill er nesten klassisistisk i sitt uttrykk, det er en underliggende finurlighet og til tider skøyeraktig lekenhet i den som er langt mer enn sjarmerende. Den tar deg til fange, den er kaptiverende. Når Audun Kleives implisitte og innforståtte – og svært så musikalske – spillestil får anledning, rom og energi til å utfolde seg i fullt firsprang, er det bare å lene seg tilbake, lukke øya og leve med i denne elvens ville kast, dens svinger, og alle dens meanderende stillesoner.
Her er det som ikke sies, minst like viktig som det som sies. Ingen kan få et ikkeslag til å lyde så sterkt som Kleive. Ingen kan som ham få stillheten til å swinge noe så inn i granskauen heftig, til å sette så uutslettelige dype avtrykk i ørets indre irrganger. Den underforståtte, implisitte og uutsagte beaten er i hans hender og stikker minst like virksom som det utsagte.
Så er det etter hvert tid for å vende nesen mot Krona og Kongsberg musikkteater. Endelig skal vi få oppleve den utsatte jubileumskonserten med Arild Andersen, opprinnelig planlagt for og satt opp på den avlyste jazz-weekenden i november, i forbindelse med hans 75-årsdag 27. oktober 2020. Oversikten over Andersens karriere og forhold til Kongsberg jazzfestival ble presentert i en større artikkel publisert her på salt peanuts* forut for jazz-weekenden. Du kan lese den her.
Men aller først er det tid for tildelingen av festivalens rekrutteringspris. Da det ikke ble noen festival i 2020, blir det i år delt ut to priser, en for 2020 og en for 2021. Prisen skal gå til en ung og lovende musiker fra Kongsberg. Rekrutteringsprisen 2020 gikk til Andreas Hesselberg Hatzikiriakidi. Trompeter med utdanning fra Grieg-akademiet i Bergen etter musikklinja på Kongsberg videregående skole og Sund folkehøgskole.
Rekrutteringsprisen for 2021 gikk til vokalist, eufonist og trombonist Reidun Ottersen. Hun studerer for tiden ved Universitetet i Agder, etter musikklinja på Kongsberg og Tonheim folkehøgskole. Vi gratulerer!
Men så er det tid for å feire Arild Andersen. Med Jojje Wadenius og Frode Alnæs på gitarer, Trygve Seim på sopran- og tenorsaksofon og Thomas Strønen på trommer, blir det en og en halv times trivelig selskap med en gjeng musikere som framstår som kompiser som koser seg gløgg i hjel med å spille sammen. Det er en det hele en uformalitet over hele arrangementet som ikke er bare sjarmerende, som setter en tone for hvordan vi lytter til musikken. En lytting som gjenspeiler jovialiteten på scenen.
Som når Wadenius og Alnæs omtrent knekker sammen i latter når de utveksler slag og motslag, finter og motfinter, riff og motriff. Når Trygve Seim leverer sugende linjer med noen glissandoer som skulle vært de vært utformet i den vakreste marmor over Andersens tema. Når Strønen og Andersens sparrer og tråkker til så det griner og hviner i svingene.
Livet er en leik, var det en vis mann som en gang sa. Livet er for alvorlig til ikke å le seg i hjel av det, sa en annen. Livet er meningsløst, derfor tror vi på det, sa en tredje. Hvor bedre å oppdage svarene på de store spørsmålene enn i musikken. Vi blir i løpet av denne hyllesten og feiringen servert i alt ti låter skrevet over mange år av Arild Andersen, den eldste runder så vidt jeg kan skjønne omtrent femti år! Alle er låter vi sjeldent hører, og en del av dem finner du ikke en gang på plate.
De starter med «Kristin og Erlend» som Andersen skrev til oppsetningen av Kristin Lavransdatter. «Blå vals» er en blues-vals der Jojje Wadenius og Strønen bryter ut i nærmest himmelbejublende musikk. «The Root» åpnes av Seim på sopransaksofon, før det bryter ut i en herlig duett med Andersen der det legges loop på loop av basslyd, før «Dance Control» serveres av Strønen, og der Andersen igjen leverer en walking bass line som er som en utmarsj i en sommereng, Det er ikke lett å sitte stille.
«Arianda-vals», som Andersen skrev til Arianda-prosjektet i 2016 med det som het Ensemble Denada, nå Oslo jazzensemble, er selvfølgelig en tretakter. «Commander Schmuck’s Airflap Hat» kjenner vi fra albumet A Molde Concert. Selv om denne spøken av ei låt ble skrevet av Andersen i New York i 1972-73, så opplever jeg at kommandøren nok etter hvert har flyttet til Jamaica eller der omkring.
«Maria’s Song» – som du kan finne fram til på albumet Mira – skrev Andersen til den danske filmen Magnetisørens femte vinter. Mari er vakker og innsmigrende. «Find Another Animal» fra Masqualeros Re-Entersvinger inn i natten før vi vender tilbake til den nevnte Moldekonserten i 1981 med «Tagreta». Det hele avsluttes med ei heidundrande og dansende låt «Sheen» som bare forlanger å få en utfyllende dans koreografert.
Etter dette er det ikke noe annet å gjøre enn å danse ut i natten på Kongsberg. Vi kjemper oss til en beskyttet landing før vi finner roen i et tilbaketrukket lite rom, der vi kan lande ordentlig og samtidig legge inn batteriene til lading foran den siste dagen i det som på grunn av laee viderverdigheter har blitt den femtisjette festivalen etter jazzweekenden i 1964.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Justyna Bjerknes om ikke annet er oppgitt
Per Zanussi og Eyolf Dale. Foto Gunnar Brekke
Audun Kleive. Foto Gunnar Brekke
Jojje Wadenius, Frode Alnæs og Arild Andersen
Thomas Strønen og Trygve Seim
Kongsberg jazzfestivals rekrutteringspris — Prisvinner 2021 Reidun Ottersen
