Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Essays

Kong Arild av SĂžlvbyen

En 16-17 Är gammel gitarist fra StrÞmmen utenfor Oslo oppdaget i 1962 litt av kontrabassens skjÞnnhet og muligheter. Dette skjedde da den faste bassisten i et ungt, lokalt band fra omrÄdet rundt StrÞmmen og LillestrÞm, mÄtte kaste inn hÄndkledet pÄ grunn av store vannblemmer. Han ga aldri bassplassen tilbake. Den unge gitaristen er snart seksti Är seinere kjent langt utenfor StrÞmmen og Norge, men det er ikke gitar hans navn forbindes med. For et stort internasjonalt musikkpublikum er han kjent som bassist, for dette publikummet er hans navn nÄ synonymt med et basspill i den aller Þverste internasjonale jazzligaen.

Den tidligere gitaristen bar navnet Arild Andersen og fyller 75 Ă„r tirsdag 27. oktober 2020. Dette markeres selvfĂžlgelig under Kongsberg Jazz-Weekend i slutten av november. Der blir vi servert to konserter med nestoren, mentoren og bassmesteren. Åpningskonserten fredag 20. november i Kongsberg Musikkteater er en konsert ledet av Andersen med det som i festivalprogrammet betegnes som et drĂžmmelag. En all-star-kvintett vil vise hvordan jazzmusikk pĂ„ hĂžyt internasjonalt nivĂ„ lyder i 2020. PĂ„ lĂžrdag samles vi alle i EnergimĂžlla for Ă„ overvĂŠre mĂžtet mellom Andersen og superduoen Morten Qvenild og Gard Nilssen, eller sPacemoNkey som de ogsĂ„ er kjent som.

Rundt tiden da unge Arild Andersen plukket opp en bass fikk han se et amerikansk fjernsynsprogram i serien Jazz Scene USA. Den da 27 Ă„r gamle bassisten Gary Peacock spilte med Shorty Rogers & his Giants i et CBS-studio i Hollywood. Arild Andersen ble fascinert, ikke bare «  kunne [han] hĂžre hver tone Gary Peacock spilte». Peacock «spilte mye friere enn noe jeg hadde hĂžrt tidligere. Dette hadde jeg aldri opplevd fĂžr», kommenterte Andersen nylig etter et gjensyn med programmet. «Jeg var 17 Ă„r, droppa gitaren og ville fĂ„ bassen til Ă„ hĂžres»!

Det var der det begynte. Et profesjonelt bassistisk liv som har vart i snart 60 Är og som fortsatt er under utvikling. Er det en ting som er sikkert, sÄ er det at Andersen har fÄtt bassen til Ä hÞres. I hans hender synger bassen med kraftig og klokkeklar stemme. Med en spillestil som er umiddelbart gjenkjennbar, har han gjort kontrabassen til et soloinstrument fullt pÄ linje med de mer tradisjonelle soloinstrumentene i improvisert musikk. Han frambringer lyden av ny og moderne jazzmusikk, med tydelige rÞtter i tradisjonen.

I begynnelsen var bassen
I 1964 fikk Arild Andersen og flere andre i jazzmiljĂžet i Oslo, bĂ„de unge og de noe eldre, renset Ăžrene grundig da de 12. april satte seg ned i Universitetets Aula pĂ„ Karl Johans gate for Ă„ lytte til bassisten Charles Mingus’ Jazz Workshop i to overveldende, timelange sett. Denne konserten etterlot seg dype spor hos mange av tilhĂžrerne i Aulaen, inkludert hos den unge bassisten.


Arild Andersens Mingus i Aulaen 2014

Skal vi sette et startpunkt for Andersens profesjonelle karriere mÄ det vel vÊre dette Äret. Dette Äret ble Andersen medlem i en Oslo-basert jazzpiano-trio. Den tjueÄrige pianisten Roy Hellvin ledet bandet, mens bandets eldstemann, Svein «Chrico» Christiansen pÄ 23 Är, spilte trommer. Den 18-19 Är gamle tidligere gitaristen fra StrÞmmen var ikke lenger en gitarist som ogsÄ spilte bass. Han var nÄ en bassist som ogsÄ spilte gitar.

Samtidig begynte han dette Äret som student ved ingeniÞrstudiet i elektronikk og elektroteknikk ved Oslo Tekniske Skole, den seinere Oslo ingeniÞrhÞgskole. «Den som ikke har lyttet til en tone med frekvens 100 Hz fra en tonegenerator», har ikke lÊrt Ä hÞre etter, kan han si. LÊrdommen han fikk fra ingeniÞrstudiet kom kanskje aldri til nytte som praktiserende ingeniÞr. Men man skal ikke ha snakket mye med Arild Andersen fÞr du skjÞnner at deler av kunnskapen han fikk med seg fra skolebenken og laboratoriet har blitt brukt, utvidet og syntetisert.

Laboratorie-oppgaver var en selvsagt og integrert del av studiet for de aspirerende ingeniÞrene. Det viste seg snart at den myndige laboratoriesjefen ved skolen var en ung mann fra Kongsberg. Labsjefen skulle ogsÄ vise seg Ä vÊre jazzinteressert. Han var blant de aller fÞrste som ifÞrte seg funksjonÊrstabens blazer-jakke med det spesiallagede merket for jazzklubben Jazz Evidence pÄ brystet under Kongsberg jazzfestival. Hans navn tÞr vÊre velkjent for de aller fleste som kan sin kongsbergske festivalhistorie, Per Ottersen.

Men Ottersens sterke jazzinteresse gikk ikke pÄ bekostning av hans krav til ingeniÞrstudentenes lab-arbeid. Da den unge studenten Arild Andersen ba om Ä bli fritatt for elektro-laben for Ä rekke en jazz-Þvelse, var svaret fra labsjefen et myndig «Nei!». Det kom ikke pÄ tale! Selv om det skulle vÊre musikk som i framtida kunne lÞfte hans egen festival.

1967: Kongsberg-debut med et smell
PÄ tross av manglende Þvelser, hyrte Per Ottersen og Kongsberg jazzfestival Roy Hellvin Trio som festivalkomp i slutten av juni 1967. Trioen var pÄ plass da den tredje Kongsberg-festivalen skulle Äpnes, med den unge ingeniÞrstudenten Andersen pÄ bass, selv om han ikke rakk alle Þvelsene.

Arild Andersen fikk dermed sin konsertdebut pÄ Kongsberg-festivalen i 1967. Under Äpningskonserten torsdag 29. juni 1967 ble Roy Hellvins Trio presentert, i den da 18 mÄneder gamle kinoen pÄ Nymoens Torg. For Þvrig pÄ samme dagen som en av favorittene til mange av de som til vanlig gikk i denne kinoen, filmskuespilleren Jayne Mansfield, dÞde i en bilulykke.

Men sĂ„: SĂžndag 2. juli 1967, pĂ„ festivalens aller siste konsert, skulle den 30 Ă„r gamle amerikanske trompetisten Carmell Jones spille. Roy Hellvin Trio var tildelt oppgaven Ă„ vĂŠre akkompagnement – eller ‘komp’ som det het pĂ„ jazz-sprĂ„ket – for Carmell Jones.

SĂ„ vidt det er mulig Ă„ bedĂžmme i ettertid, mĂ„ ikke bare Jones’ mĂžte med Kongsberg, men ogsĂ„ hans mĂžte med «Oslo-kompet», ha falt godt ut. En samtidig avisomtale sier at «Carmell Ă„pnet med ‘Caravan’ med en teknikk og tone som rent tok pusten fra tilhĂžrerne, men som imponerende ble fulgt opp av de norske musikerne». Carmell Jones var ikke bare fornĂžyd med kompet, han «ble ogsĂ„ inspirert av akkompagnementet» ifĂžlge denne anmelderen.

Carmell Jones synes Ä ha vÊrt svÊrt begeistret, sÄ mye at han skrev en ny suite for anledningen. Denne suiten, som han kalte «Kongsberg Suite no. 1», ble framfÞrt som avslutning pÄ den avsluttende kinokonserten. Med det ble den ogsÄ avslutningen pÄ hele 1967-festivalen.

Randi Hultin var ikke i tvil om at Carmell Jones var festivalens yndling. Hun mente han utmerket seg med «praktfullt spill, [kinokonserten var] et herlig stykke kammerjazz i tre avdelinger». Roy Hellvins trio bekreftet etter Hultins mening, inntrykket fra «Äpningskonserten, 
 det kan ikke vĂŠre tvil om at de har erobret seg en fremtredende plass i norsk jazzliv».

Roy Hellvins trio med den nÄ 21-Ärige bassisten Arild Andersen spilte ogsÄ pÄ jammen, de tre musikerne var flittige gjester i Bykroa. Her spilte de tre unge blant annet med ventiltrombonisten Frank Phipps, med trompeteren Carmell Jones, med Karin Krog, men ogsÄ med det stÞrste trekkplastret pÄ 1967-festivalen. Dette trekkplastret var han som med sine opp til 6 eller 7 horn og instrumenter, helt uten beskjedenhet, gjerne presenterte seg selv som «the reed section».

Trekkplastrets navn var Roland Kirk og han kunne, helt alene, skinne sterkere enn mange komplette treblĂ„srekker. Etter Ă„ ha spilt med Arild Andersen pĂ„ jammen var Roland Kirk ifĂžlge VGs utsendte dessuten «meget begeistret over Arild Andersens bass-akkompagnement». «Ja – han ville faktisk heller spille med den norske bassisten enn med den mer berĂžmte Niels Henning Ørsted Pedersen!», fortalte skribenten.

Trioen til Roy Hellvin gjorde seg altsÄ svÊrt positivt bemerket pÄ 1967-festivalen. Da Randi Hultin i Dagbladet mente jammene var festivalens hÞydepunkt, skyldtes det ikke minst denne trioens bidrag. Da Hultin mente at trioen med sitt spill hadde «erobret seg en fremtredende plass i norsk jazzliv», var VGs skribent helt enig, trioen ble i VG beskrevet som «festivalens store positive overraskelse».

De tre medlemmene i festivalkompet pÄ Kongsberg i 1967, Roy Hellvin, Svein «Chrico» Christiansen og Arild Andersen, kan vel ikke pÄ noen mÄte sies Ä ha skuffet disse skribentenes implisitte forventninger til deres musikalske utvikling de neste tiÄrene.

En pilar pÄ Kongsberg
Hovedarenaen for konsertene pĂ„ 1967-festivalen, Kongsberg kino – pĂ„ folkemunne kalt «Sitronpressa» – ble en pilar i Kongsberg jazzfestivals historie gjennom i alt femti Ă„r etter at den ble innviet i desember 1965. Den 21-Ă„ringen som Kongsberg-debuterte i kinoen i 1967, Ă„ret etter at den nye kinoen selv festivaldebuterte, har i dag en nesten like sentral plass i festivalens historie som denne kinoen.

Det har i ettertid vist seg vanskelig Ä fastslÄ hvor mange spillejobber Arild Andersen faktisk har hatt pÄ Kongsberg jazzfestival siden debuten. Men det er liten tvil om at han er den musiker som i lÞpet av Ärene siden, har hatt flest spillejobber pÄ Kongsberg jazzfestival. I 1993 markerte Kongsberg jazzfestival selv, med gaveoverrekkelse, at Arild Andersen hadde passert det de da anslo til Ä vÊre minst 50 spillejobber. PÄ bakgrunn av dette kan vi i dag konservativt anslÄ at Arild Andersen har minst vÊrt med pÄ et sekstitalls konserter i lÞpet av de 53 jazzfestivalene siden Äpningen i 1967.

Jeg kan ikke omtale alle disse konsertene i denne gjennomgangen av Arild Andersens liv pÄ Kongsberg, men jeg vil omtale noen av de som framstÄr som de mest toneangivende. Jeg vil omtale konserter som pÄ sÊrlig mÄte synes Ä belyse, eller pÄ annen mÄte illustrere, utviklingen av Andersens lange karriere som internasjonal musiker og hans betydning for utviklingen av norsk jazz etter debuten i 1967.

1968-erne, 1969 og Sonny Rollins 

Allerede Äret etter debuten var Arild Andersen tilbake pÄ Kongsberg, Roy Hellvin Trio hadde nok en gang fÄtt jobben som festivalkomp ogsÄ i 1968. Dette Ärets festival skulle bli en svÊrt sÄ aktiv festival for unge Andersen, med fem konserter i lÞpet av de fire dagene festivalen varte.

Trioen spilte denne gangen tre festivalkonserter som komp for blĂ„sere. FĂžrst var det to kinokonserter med henholdsvis Lucky Thompson og Jesper Thilo, begge pĂ„ tenorsaksofon. I tillegg spilte den unge trioen en konsert med det unge saksofontalentet Carl Magnus «Calle» Neumann. Andersen spilte ogsĂ„ med Arild Bomans ensemble dette Ă„ret. Han spilte i Bomans verk «Interludium – Konversasjon mellom instrumenter», et verk som var en forlĂžper for og innledning til et flerĂ„rig og fruktbart samarbeid mellom Kongsberg jazzfestival og foreningen nyMusikk.

Arild Andersen var dessuten med pĂ„ konsertprogrammet 6. juli 1968 med Karin Krogs kvartett. Under denne konserten framfĂžrte kvartetten blant annet Thelonious Monks «’Round About Midnight» og Beatles-lĂ„ta «Day Tripper», med to basser i bandet. Bandet besto av «Chrico» pĂ„ trommer, Arild Andersen og Palle Danielsson pĂ„ basser og Karin Krog pĂ„ vokal. Opptaket av Monk-lĂ„ta fra denne konserten kan du for Ăžvrig hĂžre pĂ„ Karin Krogs glitrende 1968-album «Joy».

Tidlig pÄ hÞsten dette Äret ble Andersen kontaktet fÞrste gang av Jan Garbarek. Garbarek ville ha Arild med i kvartetten sin. Arild Andersen tok dermed denne hÞsten over Per LÞbergs bassplass i kvartetten til Garbarek. Ikke nok med det, denne hÞsten ble ogsÄ Arild Andersen bedt om Ä spille med selveste Don Cherry, ved Berlin-festivalen i november 1968.


Jan Garbarek, Arild Andersen og Jon Christensen, ca. 1970. Foto: ukjent

En drÞy mÄned etter den aller fÞrste mÄnelandingen, var det tid for en ny festival pÄ Kongsberg, i slutten av august 1969. Da var ikke lenger Arild Andersen medlem av det som nÄ var blitt Roy Hellvins kvartett. Derimot var Andersen nÄ, etter Garbareks forespÞrsel, med i Jan Garbareks kvartett. Denne kvartetten spilte selvfÞlgelig ogsÄ pÄ festivalen dette Äret. I tillegg bidro Andersen til Arild Bomans verk «Ecumene», det fÞrste bestillingsverket som ble til i samarbeidet mellom foreningen nyMusikk og Kongsberg jazzfestival.

Den samme hĂžsten spilte Andersen med Don Cherry igjen. Jan Garbareks kvartett, med Terje Rypdal og Jon Christensen, supplert med multikunstneren Sidsel Paaske spilte med Don Cherry i oktober 1969.

Med dette var Andersen solid forankret i musikken som seinere pÄ 1970-tallet skulle plassere Kongsberg jazzfestival som den viktigste norske festivalen for nyskapende og avantgarde musikk, festivalen for «sÊr» musikk. Arild Andersen ble med det for mange av oss som var unge pÄ 1970-tallet en av eksponentene for den musikken vi elsket, den som gjorde av vi de neste Ärene med stolthet kunne omtale oss selv som «sÊringer». Med dette ble Andersen en av oss. Arild Andersen var etter dette en del av det som gjorde Kongsberg til ett av de fÄ stedene i verden der benevnelsen «sÊring» ikke var et skjellsord, men ble tatt imot som et selvsagt og Äpenbart kompliment. I hvert fall for noen av oss.

Andersen hadde pÄ dette tidspunktet hentet mye lÊrdom og innsikt fra Don Cherry, og ogsÄ fra en annen stor mester, George Russell. Ikke minst fikk han lÊrdom gjennom Russells kurs over Russells teorier om tonal gravitasjon, det han kalte «The Lydian Chromatic Concept». I 1970 hadde Andersen dessuten vÊrt medlem i George Russells sekstett.

Under 1971-festivalen pÄ Kongsberg var Andersen pÄ plass i kirken under framfÞringen av George Russells bestillingsverk «Listen to the Silence». Dette Äret skulle Arild Andersen ogsÄ spille med Festivalstorbandet, et storband sammensatt av det ypperste av unge norske jazzmusikere. Dizzy Gillespie var hyret inn som en myndig og lÊrerik leder, som veileder og dirigent. En unik lÊringsmulighet. Men da Þvelsene for Russells bestillingsverk kolliderte med Þvelsene til Festivalstorbandet, mÄtte Andersen kalle inn en vikar til Gillespies storbandÞvelser og -konsert. Vikarens navn var Niels Henning Ørsted Pedersen.

Per Ottersens og hans kumpaners store scoop dette Äret var Ä fÄ Sonny Rollins til Kongsberg. To Är tidligere, i 1969, hadde Rollins forsvunnet fra alle radarskjermer. I to hele Är var det ingen som visste hvor han hadde tatt veien. I DownBeats juninummer i 1971 etterlyste derfor redaktÞren av dette bladet Sonny Rollins, med et stort bilde pÄ forsiden, sammen med teksten «WANTED!!! Sonny Rollins». All informasjon som kunne fÞre til den etterlyste personens pÄgripelse ville belÞnnes.

Festivalsjef Per Ottersen og PR-sjef Kjell Gunnar Hoff kunne i midten av juni 1971 stolt telegrafere til DownBeats redaksjon at de visste hvor Sonny Rollins var. Han var allerede pÄ plass pÄ Kongsberg. Sonny Rollins hadde fÄtt lÄne Sangerheimen i GruveÄsen, der han skulle spille seg i form etter sin «woodshedding». Til konserten i kinoen pÄ Kongsberg i slutten av juni 1971.

NÄ hadde riktignok festivalen pÄ denne tiden bestemt seg for Ä slutte med Ä hyre enkeltmusikere og gi dem «festivalkomp». Man ville heller booke etablerte grupper eller musiker-initierte band. Men Sonny Rollins insisterte pÄ Ä fÄ backing fra et lokalt komp. Grunnen til dette kan jo selvfÞlgelig ha vÊrt at Rollins tenkte dette ville senke forventningene til konserten noe, og dermed gi ham et stÞrre rom for «Ä finne seg sjÊl» igjen etter sin sabbatsperiode.

Et lokalt komp fikk han, men det var et komp med mer nerve og nÊrvÊr enn han kanskje hadde forventet. Trioen han fikk med seg hadde Bobo Stenson pÄ piano, Arild Andersen pÄ bass og Jon Christensen pÄ trommer. Mindre enn to mÄneder tidligere hadde den samme trioen spilt inn plata «Underwear» for Manfred Eichers nye plateselskap ECM, ei plate som fortsatt i dag viser oss noe av energien som lÄ i denne trioen den gangen. Denne energien er ogsÄ synlig i NRK-opptaket av denne Sonny Rollins-konserten i 1971.

For ingen skulle i ettertid tro at dette var et pickup-band – «Do you guys calypso?», spurte Rollins da konserten startet, og dro i gang med sin egen «St. Thomas». Livet og kraften i musikken tyter ut av fjernsynsskjermen fra NRK-opptaket, til stor glede for de av oss som ikke fikk oppleve konserten.

Sonny Rollins hadde et «musikalsk innhold med musikalsk ekthet og autoritet [med] en tyngde ‘inne i’ spillet. Det var rytmisk lett, men ikke overfladisk», mente Arild Boman i Fremtiden. Kompet var framifrĂ„, bĂ„de som bakgrunn og som forgrunn! Sonny Rollins hadde defintivt funnet seg sjĂŠl igjen!

Mentor Andersen in action
PÄ dette punktet i tid var den snart 26-Ärige Andersen vel etablert som en internasjonalt anerkjent norsk bassist innenfor moderne jazz. Han hadde vÊrt med pÄ de to fÞrste norske jazz-albumene som fikk betydelig internasjonal oppmerksomhet. Albumene «George Russell presents The Esoteric Circle» og «Afric Pepperbird», begge med Jan Garbareks kvartett, med Andersen, Terje Rypdal og Jon Christensen, fikk stor oppmerksomhet etter at de ble utgitt rundt Ärsskiftet 1970-71.

Andersen hadde ogsĂ„ vĂŠrt med pĂ„ finske Edward Vesalas 1970-album «Nana», i Vesalas trio med saksofonisten Juhani Altonen. Robin Kenyattas «Girl From Martinique» ble spilt inn for ECM med Andersen pĂ„ plass i Bauer-studioet i Ludwigsburg i oktober 1970. Det allerede nevnte trioalbumet «Underwear» med Bobo Stensons trio ble innspilt i mai 1971, Kvintett-albumet «Sart» – ogsĂ„ for ECM – var innspilt mĂ„neden fĂžr, med Jan Garbareks kvartett utvidet med Bobo Stenson.

Deler av perioden fra 1972 til 1974 tilbrakte Andersen i New York, bÄde for Ä gjÞre seg kjent med musikkscenen der og for Ä knytte nye bekjentskaper. Etter hjemkomsten etablerte den da 28-Ärige norske bassisten med bred internasjonal erfaring, sitt fÞrste band i eget navn. De fÞlgende Ärene skulle Arild Andersen Quartet vÊre synonymt med noe av det kvalitativt aller ypperste norsk jazz hadde Ä gi.

Den unge nestoren hyrte den 17 dager yngre tenorsaksofonisten Knut RiisnÊs. Med seg tok han ogsÄ to pur unge og svÊrt talentfulle musikere, de to 19-Äringene Jon Balke pÄ piano og PÄl Thowsen pÄ trommer. Dream Team sa de om det amerikanske OL-landslaget i basketball i 1992. Men om det i norsk jazz pÄ midten av 1970-tallet var noe som var drÞmmelaget til oss sÊringene, sÄ var det Arild Andersens kvartett.

Allerede i slutten av juni 1974 var den nye kvartetten pÄ plass pÄ Kongsberg, under det festivalorganisasjonen markerte som den 10. festivalen. Og for en festival det var! Art Ensemble of Chicago og Thad Jones/Mel Lewis-storbandet var pÄ plass. Sonny Rollins var tilbake, denne gang med eget band, med Rufus Harley pÄ uforglemmelig sekkepipe! Og altsÄ, Arild Andersen Quartet.

Konsertene med Andersens kvartett, fÞrst den opprinnelige i 1974, og deretter i 1976 med den rekonfigurerte kvartetten med Juhani Altonen pÄ saksofon og Lars Jansson pÄ piano, sitter fortsatt sterkt i bakhodet hos denne skribenten som strÄlende minner om en stor periode i norsk jazz.

Konserten pÄ Kongsberg i 1974 med Arild Andersen Quartet starter med dette en viktig linje i Arild Andersens karriere. Her viser seg for fÞrste gang hans opptatthet av Ä lÞfte fram yngre lovende og etablerte musikere, med et stort potensiale og sterkt eget uttrykk. Gjennom dette samarbeidet utviklet ogsÄ Arild Andersen sitt eget basspill og sitt kompositoriske virke til nye hÞyder. Han kunne gjerne vÊre lederen, men leiken var alltid pÄ prominent plass. I leiken var det alltid det egalitÊre, de leikendes likhet, viktig. Leiken er, akkurat som den frie improvisasjonen, det ultimate demokratiske idealet.

Mentor-linja har Andersen fortsatt helt fram til i dag. Den var like synlig i Arild Andersens kvartett i 1974, som den er i hans nĂ„vĂŠrende kvartett med Helge Lien, Marius Neset, med de to trommealternativene Gard Nilssen og HĂ„kon MjĂ„set Johansen. Fremdeles skaper han magisk vakker musikk i leik med andre – ofte yngre – musikere. Arild Andersen er en musiker som fortsatt er leikent utviklende, alltid nysgjerrig, alltid med overstrĂžmmende glede over de Ăžyeblikkene musikken «tar av» og flyr for egen maskin. Arild Andersens brede smil nĂ„r musikken sitter, er som oppfyllelsen av enhver fotografs vĂ„te drĂžm.


Foto: Francesco Saggio, 2019

Summer Poem
I 1977 fikk vi gleden av Ä oppleve Radka Toneff sin kvintett pÄ Kongsberg, med Lars Jansson, Jon Eberson og Jon Christensen, sammen med Andersen. Dette ble Toneffs store gjennombrudd, og den musikken hun skapte da og de neste fem Ärene vil for alltid skinne i norsk jazzhistorie.

Fram mot 1980 sto Arild Andersen ikke lenger fram som en norsk jazzmusiker med internasjonalt renomme. NĂ„ etablerte han seg fullt og helt som internasjonal musiker, en internasjonal musiker som beholdt sin norske base.

I 1980 var han tilbake pÄ Kongsberg med en internasjonal kvartett under eget navn, sammensetningen kan vel fÄ det til Ä lÞpe vann i bÄde munn og Þrer hos de fleste: Steve Dobrogosz pÄ piano, Kenny Wheeler pÄ fluegelhorn og trompet og Paul Motian pÄ trommer. En kvintett som vi ogsÄ ble kjent med pÄ ECM-albumet «Lifelines».

Etter denne internasjonale visitasen i 1980 var Andersen tilbake pÄ Kongsberg i juni 1983. Nok en gang initierte han denne gangen et nytt og strÄlende kapittel i norsk jazzhistorie, og det var vel nÊrmest en selvfÞlge at det skjedde pÄ Kongsberg. Dette Äret kom et helt nytt og ukjent band til festivalen. Det var hyret som Jon Christensen/Arild Andersen kvintett, men vi skulle snart lÊre det Ä kjenne under et helt annet navn.

Da Arild Andersens nye kvintett reiste fra Kongsberg etter konserten dro de nÊrmest rett i Rainbow Studio og spilte inn det som ble deres fÞrste av i alt fire LP-er. Det fÞrste albumet ble utgitt pÄ plateselskapet Odin seinere i 1983, og Wayne Shorters lÄt «Masqualero» ble tittellÄta. Etter det var den nye norske superkvintetten bare kjent under dette navnet.

Bandet Masqualero med Jon Christensen, Arild Andersen og Jon Balke, sammen med de to nye stemmene, Tore Brunborg pÄ saksofon og Nils Petter MolvÊr pÄ trompet, skulle de neste Ärene sette helt nye standarder for hvordan moderne norsk jazz skulle lyde. Denne kvintetten representerer et tideverv i norsk jazzhistorie.

Masqualero var tilbake som kvartett pÄ Kongsberg for siste gang i 1990. Etter 1992 var Masqualero historie.

Den internasjonale stjernebassisten
I mellomtiden mellom de to opptredenene til Masqualero, hadde Arild Andersen vĂŠrt pĂ„ Kongsberg med en trio mange husker med glede. Triokonserten i 1986 var en konsert nĂŠr kilden der et mangeĂ„rig samarbeid mellom Andersen og en ung og relativt ukjent gitarist hadde begynt. Dette Ă„ret var Andersen pĂ„ plass pĂ„ Kongsberg med Alphonse Mouzon pĂ„ trommer og gitaristen Frode AlnĂŠs. Frode AlnĂŠs fra Kristiansund var nok de fleste sĂŠringer ikke sĂŠrlig kjent med fĂžr konserten. Året etter skulle han ogsĂ„ vĂŠre med Ă„ starte et norsk musikkeventyr med rĂžtter i gitaristens hjemby, men dette var et eventyr som nok ogsĂ„ utfoldet seg noe utenfor sĂŠringenes primĂŠre interesseomrĂ„de.

Men fÞr eventyret Dance with a Stranger, plasserte AlnÊs seg altsÄ trygt og godt i jazzernes bevissthet gjennom samarbeidet med Arild Andersen i denne 1986-trioen. Om ikke AlnÊs ennÄ var blant sÊringenes stjerner, hadde trommeslageren og perkusjonisten Alphonse Mouzon sitt sÊring-alibi i orden.

Mouzon hadde ikke bare vÊrt med i den aller fÞrste avantgarde-perioden i Weather Report. For det var med sine bidrag til McCoy Tyners kvartett og sitt besÞk pÄ Kongsberg med denne gruppen i 1973 at Mouzon virkelig ble en sÊring-favoritt. Tyners kvartett spilte suiten «Enlightenment» pÄ turneen denne sommeren. Denne suiten ble seinere gitt ut pÄ plate, med opptak fra kvartett-turneens konsert i Montreux, kun en uke etter konserten i Sitronpressa. Dette albumet kan dermed gi deg en idé om hvordan det lÞd i Kongsberg kino i 1973, da McCoy Tyner Trio var pÄ besÞk.

Arild Andersen hadde Mouzon med seg for aller fÞrste gang pÄ sin bestillingskonsert til Molde i 1981, en konsert som ble utgitt pÄ ECM-albumet «A Molde Concert», ECM 1236. Arild Andersens trio med Mouzon og AlnÊs er dessverre aldri utgitt pÄ plate, sÄ vÄre konsertminner er det eneste som lever igjen i dag.

Det er en Äpenbar og intens sammenheng mellom Andersens basspill og en lang rekke toneangivende trommeslagere, som Jon Christensen, PÄl Thowsen, Alphonse Mouzon, Paolo Vinaccia, Patrice Héral og John Marshall. En dialog som ogsÄ viderefÞres i samspill med unge norske trommeslagere i dag, som Thomas StrÞnen, Gard Nilssen og HÄkon MjÄset Johansen. Og ikke minst var dette tydelig i Andersens samarbeid med brasilianske Nana Vasconcelos. Det er ingenting som har fÄtt Arild Andersens breie glis til Ä bli enda breiere, enn en leikende, ofte gjensidig ertende, kommunikasjon og et samspill med en av disse eksellente trommeslagerne. Det er ikke for ingenting at Andersens breie smil vel mÄ vÊre noe bortimot verdens mest fotograferte glis.

Det er en nesten like lang liste over Andersens samarbeid og dialoger med gitarister. Andersens spillestil er jo dessuten nesten gitarisk i sin klangvelde, anslag og leikende dans. En tidlig medmusikant pÄ gitar var selvfÞlgelig Terje Rypdal, mens de sammen oppdaget og utviklet den nye jazzens muligheter i norsk musikalsk jordsmonn i Ärene etter 1967. Men ogsÄ dette: han startet jo selv som gitarist i sin pure ungdom, fÞr han lot seg fange av bassens dype mysterier. Det er kanskje derfor kommunikasjonen og nÊrheten mellom gitarister som Frode AlnÊs og Bill Frisell virker sÄ sterkt pÄ lytteren. Ikke minst tydelig ble linken mellom Andersen og gitarister tydelig i 1991, da Arild Andersen nok en gang var pÄ plass pÄ Kongsberg med Nana Vasconcelos og Ralph Towner. For ettertiden er det godt Ä vite at denne trioen er fanget pÄ ei plate. Albumet «If You Look Far Enough», ECM 1493, kan gi et inntrykk av hvordan det lÞd pÄ scenen i 1991.


 og bakom synger bassen
I 2009 var Arild Andersen invitert til Kongsberg for ingen vet hvilken gang. PÄ dette tidspunktet var begrepet «Belleville-trioen» uttrykk for en velkjent og kjÊr favoritt for mange av oss. Trioens uformelle navn var hentet fra Andersens residentskap i september 2007 pÄ den lille klubben i Mariboes gate i Oslo, dette vedhenget til Cosmopolite i MÞllergata som huset den fÞrste permanente Nasjonal jazzscene. Trioen med Tommy Smith pÄ saksofon og Paolo Vinaccia pÄ trommer og perkusjon ble med dette residentskapet trygt forankret i bevisstheten hos mange. I Ärene etter var Belleville-trioen kanskje Andersens viktigste plattform for musikkutÞvelse.

Med til Kongsberg i 2009 tok Andersen med seg Belleville-trioen, forsterket med den danske pianisten Carsten Dahl, en musiker han tidligere hadde samarbeidet med i flere omganger i Ă„rene fĂžr, ikke minst i trio med Patrice HĂ©ral.

Kino-konserten i 2009 ble anmeldt av undertegnede for Jazznytt. Under et bilde av en bredt glisende Arild Andersen lÞd konklusjonen; «Dette ble en konsert det vil bli snakket om lenge, lenge i Kongsberg-historien. Terningkast? Nei, vi driver selvfÞlgelig ikke med slike forenklende og fordummende ting i Jazznytt. Men denne gangen skulle jeg Þnske vi gjorde. Dette var ikke bare 6. Dette var fullt hus, Yatzy, og fire like. Alt pÄ engang!». Jeg skal Êrlig innrÞmme, konserten lyder fortsatt innimellom for mitt indre Þre.

Til jubileumsfestivalen i 2014 ville Kongsberg jazzfestival nĂŠrmest selvfĂžlgelig ha Arild Andersen pĂ„ plass. Da man skulle organisere en jubileumsgalla til den 50. festivalen, «  var det helt naturlig at [programmakerne i Kongsberg jazzfestival] henvendte seg til bassisten Arild Andersen» het det i programmet dette Ă„ret. Med Bobo Stenson, Billy Hart og Bendik Hofseth – og med Joshua Redman som gjest – ble det fest og fart i den gamle kinoen.

Fest ble det ogsÄ i Smeltehytta et Är seinere da Andersen spilte duo med Kongsberg-bassisten Christian Meaas Svendsen. Om Andersen er kongen av SÞlvbyen er vel Meaas Svendsen som bassprins Ä regne. En forrykende konsert som ble avsluttet med to ganger Johann Sebastian Bach. Da Arild Andersen avsluttet med den andre delen av menuettsatsen i Bachs cello-suite nr. 1 banket mange sÊringhjerter hardt.

Etter at Arild Andersen hadde fylt 70 Ă„r i oktober 2015, inviterte man like godt bassisten tilbake igjen i 2016. Denne gangen ble han presentert med nyskrevet musikk og nye versjoner av tidligere musikk, skrevet og arrangert for det Oslo-baserte store bandet som nĂ„ heter Oslo jazzensemble. Den gangen var ensemblet kjent under sitt tidligere navn, Ensemble Denada. Samarbeidet mellom Andersen og Denada ble gitt betegnelsen Arinada, og prosjektet gikk en seiersgang i inn- og utland det neste Ă„ret, med konsert blant annet pĂ„ Ronnie Scott’s i London. Men det var altsĂ„ pĂ„ Kongsberg det hele startet i 2016.

Eller egentlig startet det visstnok pÄ klubben Drom i East Village i New York, den 12. juni 2011. Etter deres bidrag dagene fÞr pÄ Rochester-festivalen helt nord i staten New York, skulle Ensemble Denada og Arild Andersens gruppe holde hver sine konserter pÄ Drom. PÄ grunn av store forsinkelser etter avlyste flyavganger tilbake til New York, fikk de muligheten til Ä overvÊre hverandres konserter under det som skulle vÊre en presentasjon av norsk jazz. Etter disse konsertene var det at ideen ble fÞdt, ideen om Ä gjÞre noe sammen. Fem Är seinere sto de sammen pÄ scenen i Kongsberg musikkteater.

SÞlvbyens konge pÄ plass i 2020
Etter Arinada i 2016 er neste Kongsberg-stopp for Arild Andersen under dette Ärets Jazz-Weekend 20.-22. november. Her skal Andersens 75-Ärsdag markeres. PÄ Jazz-Weekendens Äpningskonsert pÄ fredag 20. november er Arild Andersen tilbake i Kongsberg musikkteater med et drÞmmelag satt sammen spesielt for anledningen. Med saksofonisten Trygve Seim, gitaristene George «Jojje» Wadenius og Frode AlnÊs, samt med Thomas StrÞnen pÄ trommer, ved siden av Arild Andersen blir det garantert fest i stua, eller rettere sagt, det blir fest i teatret.

PÄ lÞrdag er vi mange som ogsÄ er pÄ plass i EnergimÞlla for Ä hÞre bassisten i samspill med Morten Qvenild og Gard Nilssen. Be there or be damned!

Avslutningsvis er det verdt Ä pÄpeke at verken Andersens tingingsverk til Vossa Jazz i 1990, «Sagn», eller hans bestillingsverk til Nattjazz i 1993, «Arv», er framfÞrt pÄ Kongsberg jazzfestival. Derfor er heller ikke disse verkene omtalt her, selv om de Äpenbart er sentrale og bÊrende elementer i det bygget som til sammen utgjÞr Arild Andersens kunstnerskap. Kanskje stÄr vi her overfor en av Kongsberg-festivalens desidert stÞrste unnlatelsessynder?

Uansett gratulerer vi Arild Andersen med 75-Ă„rsdagen, og ser fram til nye mĂžter med nestoren, mentoren og mesteren fra StrĂžmmen, fra Norge og fra verden. PĂ„ Kongsberg, i Oslo, eller hvor som helst ellers i verden.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie, om ikke annet er oppgitt

Skriv et svar