PUNKT 2024, KRISTIANSAND, DAG 1, TORSDAG 5. SEPTEMBER 2024: Etter voldsomme nedbørsmengder over Agder og Midt-Telemark dagen før, er det grunnet jordras ved toglinjene buss for tog fra Oslo til Kristiansand. Ikke akkurat den reiseformen jeg hadde gledet meg til, men vi kom nå fram. Til et Kristiansand badet i sommervarme, som med høy luftfuktighet på grunn av regnet i går skaper nesten subtropisk stemning i den lille byen, byen som er litt mindre enn de andre store byene i verden, ifølge lokalpatrioten Erik Honoré.

En stor verden i et lite hode
Vi går glipp av dagens seminarer, men vi har god tid til å gjøre oss kjent igjen med Kvadraturen og lokalmiljøet på en smeigedag. Smilene sitter løst når det er godt over 30 grader i sola i gågata. Punkt-festivalen er nå tilbake til sitt arnested, det gamle Agder Teater, som nå kun heter Teateret. Det var her det eventyret som heter Punkt startet for 19 år siden, i 2005.

Men i kveld bruker festivalen det nærliggende Cinemateket, huset i det som i dag heter Aladdin kulturhus. Her var det fra 1914 kino i Kristiansand, men dagens hus er et nybygg fra 1983. I slutten av juli 1980 eksploderte den gamle kinoen etter at 100 kg nitratfilm gikk i lufta i lokalene til Kristiansand kommunale kinematografer her. Morsomt nok skjedde eksplosjonen visstnok under visning av en komedie med Bud Spencer som på norsk hadde fått tittelen Alene er jeg sprengstoff! Nybygget som sto ferdig i september 1983 huser to saler, begge blir brukt av Punkt.

Første punkt er et eksperiment som har sin bakgrunn i de mange erfaringer musikere gjorde med samarbeid på tvers av koronarestriksjoner med hjelp av digital kommunikasjonsteknologisk infrastruktur. Man kunne ikke møtes for å lage musikk sammen IRL, så man prøvde ut en rekke varianter av å møtes IVL, i kyberrommet. Eller rettere, man prøvde å lage seg en realitet, en real life, som bandt sammen en rekke individuelle IRL-er: Kanskje mer enn IVL var det en (IRL)ⁿ, en slags IRL i n-te potens, altså når n musikere møttes «over nettet» som man gjerne beskriver det.

Forfatteren Neal Stephenson skrev i 1999 boka In the beginning … was the command line. I denne boka beskrev han et topologisk bilde av vår klode, vår felles verden, i en tid med massiv kommunikasjonsteknologi som i prinsippet forbinder alle punkter på jordas overflate med alle andre. Å skrumpe jorda inn til ett punkt, er ikke en formålstjenlig beskrivelse. Forestill deg jordkloden. Velg to tilfeldige punkter på den, kall dem A og B. Disse punktene er forbundet med kommunikasjonsteknologi. Stephenson antar implisitt at teknologien gjør kommunikasjonen instantan, disse to punktene er ikke bare samlokaliserte i det tekno-geografiske domenet, de er også samtidige.

Jordkloden i dette domenet er da å starte med å si at punktene A og B er de samme. A = B. Du kan lage deg et bilde av det på denne måten: Blås opp en ballong. Forestill deg at det er et bilde på jordkloden. Sett en pekefinger på hvert av de to punktene. Dytt fingrene sammen slik at ballongen bøyer seg inn til det punktet er fingerspissene møter hverandre. Det er det dette betyr. Tenk deg nå at du holder A fast og gjør dette for alle mulige punkter B på overflaten. Gjenta dette så for alle mulige punkter A på jordoverflaten. Vi har så å si punktert jordkloden og skapt en uendelig gjennomhullet hva-nå-enn-det-er. Dette er den verden vår tidsalder utfolder seg i.

Men dette bildet er altså basert på en forenklende antakelse som vi alle lærte at ikke holder stikk da vi levde under sterkt innskrenkede muligheter for sosial interaksjon. Stephensons antakelse om samtidighet holder ikke stikk. De to fingerspissene, punktene A og B, er ‘på samme sted’, men vi lærte altså inderlig vel at de ikke er der ‘på samme tid’!

Den nye realiteten var altså multilokal, men den var mer: Den var også multikronisk. For i tillegg til den sosio-fysiske avstanden, måtte man også forholde seg til latens-tider, på ny-norsk, og ikke nynorsk, latency. På norsk bruker vi til vanlig en oversettelse som ‘ventetid’. Men ordet har sin bakgrunn i latin latens, fra verbet lateo, ‘jeg skjuler (noe)’. Latenthet ville være en direkte oversettelse av det engelske ordet, etterstavelsen -cy er det samme som når vi henger på -skap eller -het på et adjektiv for å lage et substantiv. Og nei, det omfatter ikke kjøkkenskap. Kjærlighet derimot, det er innafor. Eller samtidighet – et ord som er nær forbundet med latenthet.

Tilstanden å være skjult, å være tildekket, gjemt unna, det å være, eller å ligge, latent. Den tekniske bakgrunnen er jo at alle de konverteringer og transmisjoner som ligger bak kommunikasjonsprosessen tar tid. TTT er ikke bare en fascinerende låt av Bill Evans, en forkortelse for den underliggende funksjonelle tittelen Twelve Tone Tune. Det er (kanskje) mer allment kjent som ett av de mest sentrale læresetningene for vurdering av sosial produktivitet – Ting Tar Tid. Med andre ord; alt har latentheter, med enhver tid, er det også mange bitider. Så bi litt!

For i sosialt fellesskap tar vi det nærmest som en selvfølge at vi opplever at det skjer i en felles, delt samtidighet. Dette er aldri noe vi trenger å problematisere. Grunnleggende sett, så skjer det aldri slik – absolutt all kommunikasjon er forbundet med latenthet, med å vente. Noe av den er teknisk, knyttet til den tekniske relasjonen mellom de to, andre deler av den er sosial, gjennom bruk av og fortolkning av sosiale markører og konvensjoner i kommunikasjonen. Andre deler igjen er cerebrale, den refleksjon, beslutningstaking, oversettelse og fortolkning som skjer hos avsender og mottaker. Men i de fleste sammenhenger, når vi er på ett sted, teknologisk, sosialt, geografisk og livsverden, eller svært nær dette, er disse latenthetene så små og neglisjerbare at vi kan glemme dem, se bort fra dem. Men for å si det klart og tydelig: Samtidighet i kommunikasjon er altså en illusjon.

Vi kjenner det fra alle zoom-møtene, der all interaksjon er sekvensiell. Når én snakker, tier alle andre. Men hvordan og når ber vi om ordet, når bryter møteleder inn på «riktig» tid? Vi kjenner alle denne, til tider frustrerende ventetiden. Dette er kommunikasjonens latenthet. På islandsk kan slik ‘ventetid’, eller latenthet, oversettes med biðtími, bi litt, sa de i gamle Oslo, og ga visstnok navn til Bislett. Forsinkelsen, bi|       tiden, den tiden du må vente, er også en bi-tid, altså ikke den opplevde primærtiden. Alle disse bitidene skaper altså dermed også at mange ‘nåtider’ presses sammen i like mange opplevde, virtuelt betingede, ‘nåtider’, som det er deltakere (eller rettere deltakernoder) i kommunikasjonen. Samtidighet er en illusjon, samtidighet er en modell, en komprimering av de sensoriske inntrykkene vi mottar og vår respons til dem.

Multilokal musikk
Hva da når kommunikasjonsprosessen ikke er sekvensiell, som i en samtale, eller andre samhandlingsprosesser som ikke kan beskrives som et samlebånd som beveger seg mellom stasjoner. Hva når samhandlingen er konstituert på samtidig handling? Som å skape musikk sammen. Er musikk mulig når ikke samtidighet og samlokalisering er oppfylt?

Implisitt i begreper om musikalsk samhandling ligger det en forutsetning om samtidighet, om at vi opplever alle den samme primærtid, og at all bitid er neglisjerbar. Musikalske strukturer er alltid samtidige musikalske strukturer. Hvordan ville en av Mozarts Haydn-strykekvartetter lyde om hver stemme var forsinket med tilfeldige, varierende og ulike bitider? Raskt ville all struktur bli borte. Fra kosmos til kaos.

Verket Love Your Latency tar utgangspunkt i disse koronaerfaringene. Verket er et forsøk på å skape musikalske strukturer, ut av en situasjon som dette, med latentheten, bitiden, som en integrert del av musikkens strukturer. Det er ett band i lokalet Aladdin i Kristiansand, i salen Aladdin blå, med Ivar Grydeland på pedal steel og elektronikk og konseptutvikling, Michaela Antalova på trommer, og Jan Bang på live remiks. Evige Sven Persson på miks og lyd, og Ivar Mykland med fantastisk vellaget video-framføring, samme sted.

I Levin-salen på Norges Musikkhøgskole i Oslo befinner det seg en velkjent kvartett, kvartetten Lemur, med Hild Sofie Tafjord på horn, Lene Grenager på cello, Bjørnar Habbestad på fløyte og Michael Duch på kontrabass. Lemur er utvidet med Torben Snekkestad på tenor- og sopransaksofoner. På denne plassen er Anders Svinndal ansvarlig for lydpresentasjon og -formidling, og Morten Forsland for videoformidling og -presentasjon. Dessuten har Marius Schei ansvar for lys i Oslo.

Bilokal, multifokal musikk- oppstår. Vi sitter i Kristiansand, og jeg opplever da trioen i Aladdin som sittende i samme rom som meg. Jeg opplever settingen fra den ene nodens ‘nåtid’, og ikke den andre. Derfor er ikke bare overføringen av lyd og bilde fra Oslo essensiell for fortolkningen av verket. Like viktig er skulpturering, presentasjon og formidling av det som skjer i Oslo til Kristiansand – og vice versa – så essensielt for vår opplevelse og fortolkning av das Gesamtwerk.

De to som sitter skjult bak oss – usynlige, men ikke  usynlige og uhørlige, er derfor også aktivt medskapende, lista av medvirkende musikere er ikke komplett om ikke Persson og Mykland i Kristiansand og Svinndal, Forsland og Schei i Oslo, er er med.Tilrettelegging, planlegging, integrasjon og kontroll med alle nettverksløsninger er også en del av kunstverket som utfolder seg, som bretter seg ut som en vakker og fargerik krysantemum i en dvelende langsom tid. Der hvert enkelt skritt åpner seg selv og folder seg ut, om en blomst i blomsten.

Det er sjelden man opplever en situasjon der video og audio er så avhengig av å stå i relasjon til hverandre, være komplementer til hverandre. Ja, ikke bare avhengig av, det er faktisk konstituerende for, selve essensen av, opplevelsen. Sine quis non. Uten hvilke, (er det) intet. Men sjelden har jeg opplevd konserter der integrasjonen er så komplett. Der de skaper en helhet som overskrider, som transcenderer, den fysiske konsertsituasjonen. Der én pluss én er ikke to, men en ikke-tellbar uendelighet.

Men allikevel – og på tross av alt dette – så er jo ikke min opplevelse komplett. Min opplevelse – og alle andres, inkludert de deltakende musikerne – er betinget av, ja, til og med konstituert av, at jeg som alle tilhørere er nødvendigvis tvungent til å være på ett av de tekno- og sosio-geografiske lokalitetene, og med et påtvungent valg av én tidsakse av alle de potensielt uendelig mange som er tilgjengelige for observasjon.

Visshetene om at en forutsetning for opplevelsen av ethvert kunstverk, er at opplevelsen er tilskuer-spesifikk, tør være en selvfølge. Din opplevelse er ikke min opplevelse. Men allikevel kan min ordlegging av min opplevelse bety noe for deg, kanskje finner du til og med noe der som er relevant for, eller bekrefter eller belyser, din opplevelse. For å oppleve totaliteten i das Gesamtwerk måtte du ha hørt, samtidig i din egen tid, alle posisjoner der musikken utspiller seg. Det er jo selvfølgelig (ennå i dag) en teknisk og funksjonell umulighet.

Det er som en matematikkstudent som forsøker å forestille seg en sfære i elleve dimensjoner, en S¹⁰, der kulas overflate er ti-dimensjonal. Vi kan lett se for oss en sfære i to dimensjoner, en S¹ (en sirkel), der overflaten er éndimensjonal, og en sfære i tre dimensjoner, en S², der overflaten er todimensjonal, som en fotball eller ballong. Hvordan generaliserer vi det til fire og flere dimensjoner? Du må gjøre ditt valg for hvilket bilde du skaper deg, men jeg kan på en entydig måte beskrive hvordan den tredimensjonale projeksjonen av S³ – eller et eller annet valgt, regulært, firedimensjonalt objekt – vil se ut for deg, og hvordan det vil forandre seg etter som du endrer perspektiv og projeksjonsakse. Jeg får større problemer om jeg skal beskrive hvordan et ellevedimensjonalt objekt projiseres ned i våre tre, og de spesifikke relasjonene mellom objektet og projeksjonen. Das Gesamtwerk som utspiller seg foran oss er akkurat det samme. Med forskjellen er nå at jeg ikke lenger vet hvordan projeksjonen kan endre seg. Er den totale gjenstanden eller hendelsesforløp i elleve dimensjoner vesentlig mer irregulært, blir det raskt umulig å kunne fastslå hvordan din opplevelse av den vil være, når jeg kun har min egen opplevelse å gå ut fra. Tenk deg når det ikke vare er elleve dimensjoner, men mange tusen! Ja. kanskje uendelig mange. Som det er ‘her-og-nå’ og ‘der-og-da’!

Men jeg kan forestille meg det, og det er der kunstverket kommer inn. Min fortolkning, mine forestillinger om hva som skjer, min forståelse for de musikalske strukturene er det som bestemmer — for meg — om verket er et kunstverk eller ikke. Snakker det ikke til meg som tilhører og tilskuer, snakker det ikke til noen tilhørere eller tilskuere, så er det tomt, uten kommunikativt innhold. Det må bety noe for — det må snakke til — noen!

Jeg blir minnet om min første opplevelse av multilokal musikk. I 1987 ga EBU – den europeiske kringkastingsunionen – et bestillingsoppdrag til den slovenske samtidskomponisten Vinko Globokar. Globokar skrev et verk som han kalte Hallo – do you hear me?. Dette var et verk for symfoniorkester, blandet kor og jazzgruppe, der hvert ensemble skulle være på hvert sitt geografiske sted, og overføringen skulle være samtidig og med interaksjon mellom de tre geografiske stedene. Symfoniorkesteret – YLEs symfoniorkester – befant seg i Radiohuset i Helsinki, det svenske Radiokören var i Sveriges Radios Berwaldhallen, mens jazzensemblet Masqualero var lokalisert så vidt jeg husker i Universitetets aula i Oslo. Framføringen skjedde med satellittoverføring mellom de tre åstedene. Framføringen var en åpenbaring for undertegnede da den ble kringkastet av NRK.

Bitidens magi
Dagens verk tar denne erfaringen videre til et nytt sted. For ikke bare er framføringen konstituert av de ikke-neglisjerbar bitidene mellom aktørene, opplevelsen er like mye skapt av lydens kvaliteter, som også er et resultat av både transmisjonshastighet, tekniske latentheter og av transmisjonskvalitet og båndbredde mellom nodene. En sentral bestanddel i dette på Kristiansand-siden er Perssons skulpturering av lydresultatet, og dermed av grunnlaget for kommunikasjon og interaksjon mellom musikerne. Når så i tillegg Mykland legger på grafiske elementer med helt andre tidskonstanter, som da også utvider multikronaliteten, blir det en totalopplevelse ulikt alt annet. Det er selvfølgelig ikke alt som fungerer, men det er et spennende og fascinerende resultat vi blir presentert for. Antalovas interaksjoner i Kristiansand med de soundscapene som skapes i Oslo av det utvidede Lemur, der det utvikler seg en spennende kontrast mellom de tre blåserne og de to strykerne er spennende, til tider løper ut i sand, men minst like ofte skaper de en dynamikk som driver musikken framover.

Bangs live remiks svever som en drone over landskapet og kopler sammen, løfter fram og med kronotransduktive elementer fortida i lys av framtida. Grydeland spenner opp tonale lerreter, og setter klanglige farger til verket som dekker fargespektret fra det infrarøde til det ultrafiolette.

Problemet i opplevelsen av verket, er at Oslo-delen blir nesten for monumental, det er vanskelig å skjelne individuelle detaljer og finere ornamentikk i verket. Men jeg lar meg fascinere av blåsernes utlegning av brede tonale flater, og kontrastene i dette til de to strengemesteres perkussive og linjeførende bidrag. Alt i alt hadde Love Your Latency fascinerende, komplekse strukturer som ga meg mye. Akkurat som det var i Globokars verk, er også her indeterminans, tilfeldige hendelser, serendipitet, en essensiell del av verkets konkrete tilblivelsesprosess og uttrykk. Verkets kunstneriske uttrykk her-og-nå. Eller er det der-og-da?

Jeg er spent på fortsettelsen av dette musikalske eksperimentet. Og ikke minst er jeg takknemlig for provokasjonen til å tenke nye tanker rundt musikk og musikalske strukturer og kommunikasjon. Ikke bare spørsmål om hva er musikk, men også hva kan musikk være?

Gangar etter Egil Kalman
Egil Kalman kjenner vi blant annet fra Marthe Lea Band og fra trioen Miman. En spennende musiker som i større og større grad har gått over til modulært syntheseri, selv om en gang hadde bassen som hovedinstrument. I dag er en Ph.D.-student ved Universitetet i Agder, med fokus på synthesizer som instrument.

Hans musikk krysser gjerne grenser mellom tradisjonsmusikk og elektroakustisk musikk. Referansene i hans musikk er mange, men det er ikke vanskelig å finne inspirasjonen fra norske folketoner, salmer og annet i hans musikk. Hans Ph.D.-prosjekt er beskrevet som Folk Music in Slow Motion, og er i kortfattet form beskrevet slik, «Idiomatic material slowed down and zoomed in for modular synthesizer».

Denne musikken han presenterer, har sitt utgangspunkt i blant annet to stykker i formen gangar, en rammeslått og salmen Guds godhet vil vi prise, er alle fra Setesdal. Salmens norske tekst er basert på en dansk oversettelse av den opprinnelige tyske teksten fra Paul Eber,

«Guds godhet vil vi prise, / vi kristne, store, små, / den opp med sang og vise / at han å takke gå, / for de velgjerninger, / som dette år forgangen / han haver gjort for mangen / alt både fjern og nær»

Men som i dag er velkjent, den tid da alle folketoner skulle framføres slik de ble framført for 100 år siden, er heldigvis forbi. I dag er folkemusikk en stadig fornyende, banebrytende, grensesprengende del av den nye samtidsmusikken. Folkemusikken er igjen det den egentlig alltid har vært, en evig foranderlig, kontinuerlig voksende tradisjon som skaper nytt material med røtter i det gamle. Folkemusikk er ikke en museumsgjenstand.

Egil Kalman inngår i denne sammenhengen av en nå rik og omfattende scene for framføring og utvikling av folke- og verdensmusikk, der denne musikken blir en integrert del av den norske og europeiske samtidsmusikalske scenen. Jeg ser fram til fortsettelsen av Kalmans prosjekt, der han vil «… dissolve the brittle barriers separating traditional Scandinavian folk and contemporary electroacoustic music, via minimalist compositional techniques and soulful improvisations».

Minimalistiske sirkler
Kveldens siste konsert er Nils Petter Molvær i duo med artisten Alva Noto. Molvær er kjent for våre lesere og trenger definitivt ingen nærmere presentasjon. Alva Noto er det utøvende artistnavnet til lydutforskeren Carsten Nicolai fra Berlin. Med en systematisk tilnærming og metodisk utforsking vil Nicolai bygge en bro mellom de ulike sanselige opplevelsene av lyd og lys.

Ved å gjøre lyd til lys, og lys til lyd, kan han skape bilder av lyder og lyder av bilder. Nicolai har derfor utviklet et visuelt konsept som danner grunnlag for visuals-artisten NIBOs framføring med musikken som utfolder seg. Med utgangspunkt i det som topologisk er det samme som en sirkel, altså en lukket én-dimensjonal kurve, dannes todimensjonale projeksjoner av tredimensjonale bilder som skapes i mine synsorganer, i min hjerne. Men som oppleves som reelle, fysiske objekter som utvider musikken, som bringer den til nye steder, i en virkelighet som overskrider ethvert ‘her og nå’.

Ta en sirkel, en S¹. Roter den rundt dens eget sentrum, da skaper du deg et uttrykk for S², ei kule. Velg i stedet et vilkårlig punkt utenfor sirkelen, i det samme planet som sirkelen er. Roter sirkelen rundt dette punktet 360°. Du har nå skapt deg en torus, en S¹×S¹, en form også kjent som smultring, donut, og sikkert mye annet. Det er også det klassiske designet på brennkammeret i en tokamak-reaktor.

Jeg blir fascinert av multiple sirkler som roterer toroidalt, begge veier, og skaper opplevelsen av å bli duktert, ledet, ført, av musikken gjennom at rom som skapes, uttrykkes og dør ut i en kontinuerlig prosess. Vi er tilbake ved transduksjonen. Tenk det som ei elv. Alva Notos musikk er teknisk betinget, den er minimalistisk, den er medrivende. Dvelende strukturer punkteres av Molværs svært karakteristiske trompetbehandling og -uttrykk. Smultringene muterer til andre former, igjen og igjen, noe som begynner å likne superellipser, en avlang mandel som gir meg assiosiasjoner til akkresjonsdiskerer rundt supermassive svarte hull. Visste du at en slik disk skaper det sterkeste, dypeste og lengstlevende musikkstykket? I skyene av stråling, gass, av lys og mørke sprer det seg en trykkbølge som synger med en Bb omtrent 60 oktaver under den middle-Bb. Vi snakker altså om en tone som er i et register som ville kunne betegnes som sub-sub-sub-….-sub-sub-kontrabass, med kanskje 100 subber i betegnelsen. de Notoiske akkresjonsdisker synger heldigvis ikke så dypt. Og bare så det er sagt, vi kan ikke høre tonen, vi kan bare se dens effekter på mediet den sprer seg i. Mellom oss er det vakuum, tomt rom, og i rommet er det ingen lyd.

Musikken er som meandere i elva i et flatt landskap. De oppstår, graves ut, fordypes, før de blir avsondret fra elva, blir små laguner, og kanskje lakuner, og dør ut. Mens mange nye oppstår og gjennomlever livet på samme måte. Alt er del av den samme elva, det essensielle er det kollektivet av hendelser som oppstår, ikke som byggeklosser, men som en muterende og utviklende organisme, det er en organisk prosess, ikke en teknisk bygging. Det store gjenspeiles i det lille, og det lille former det store. I genetikken snakker man om genotype, organismens karakteristiske egenskaper som er kodet i det små, og fenotype, det utfoldede, oppblomstrede uttrykket for organismen når den viser fram et fysisk, biologisk uttrykk for organismens realisering av det potensialet som ligger i genotypien. Sammen er vi dynamitt sa den skuespilleren som satte metaforisk fyr på det opprinnelige kinolokalet som sto der vi nå befinner oss, i Aladdin kulturhus.

Jeg oppdager nye dimensjoner i Molværs spill i interaksjonen med Alva Notos musikk, i samskapingen av en tidligere uhørt musikk. Vel, ikke helt uhørt, viser det seg. I den innledende samtalen med den alltid tilstedeværende, entusiastiske og perspektivåpnende (på PUNKT) MC Fiona Talkington forteller Molvær at de to har spilt sammen før, men da i et studio. Dette er første gang de utforsker interaksjonen og samspillet foran et publikum.

De to skaper sammen et musikalsk rom, der det er godt å være, godt å reise med i, godt å reflektere over tilværelsen.

PUNKT 2024 – The Twentieth Edition – is off to an excellent start. En første dag som har vist nye veier i det landskapet som Erik Honoré og Jan Bang inviterte noen venner inn i for første gang i 2005. Det er som C.S. Lewis’ fantastiske historier gjennom sju bøker, om verdenen Narnia. Starten i 2005 var som hendelsene i The Magician’s Nephew, eller Drømmen om Narnia som den fikk som norsk tittel. Den første boka om den magiske verdenen PUNKT ville hete Drømmen om PUNKT. Honoré og Bang spiller rollene som Digory og Polly.

I og med at Jan Bang jo er professor ved Universitetet i Agder, så må det være han som tar rollen som Digory Kirke. Kirke blir i voksenlivet professor, i litteratur, om jeg husker riktig. For det er vel liten tvil om C.S. Lewis også delvis modellerte Digory Kirke på sitt eget liv. Men selv om de viktigste hendelsene er sentrert om barn, er både Digory og Polly med som sentrale skikkelser også i de historiene som utspiller seg mange tusen år etter at de to besøkte verdenen for første gang.

I Drømmen om PUNKT, ville de to gründerne av det som siden har vært en voksende verden, et univers, vært Lord Erik og Lord Jan som hadde overoppsynet over en tusenårig historie i universet PUNKT. PUNKT er i dag et landskap, en verden som i dag har vokst seg til et helt univers, et magisk univers, et farlig univers, men også et vakkert ett. Takket være de to overkikadorene og inspiratorene er PUNKT-universet i dag et livskraftig, dynamisk, konstant muterende, internasjonalt fellesskap. PUNKT-familien.

Og takk for det, sier nå jeg. Sees igjen i morgen.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Punkt-festivalen/Alf Solbakken

Habilitetserklæring: Punkt-festivalen dekker reise og opphold for salt peanuts*. Utover det er det ingen koplinger eller avhengighetsrelasjoner mellom festivalen og tidsskriftet.

Ivar Grydeland.

Love Yor Latency.

Jan Bang.

Michaela Antalová.

Egil Kalman.

Alva Noto og Nils Petter Molvær.

Alva Noto.

Nils Petter Molvær.