BLOW OUT! — MIR, TIRSDAG 17. OKTOBER 2017: Hvem skulle trodd det? Det nederlandske fenomenet Instant Composers Pool er femti år. Men gærningene fra Nederland er fortsatt sprell levende. Hvordan kunne det bli slik?
Met wel beleefde groete van de kamel – Rundt 1960 var Nederland i følge Misha Mengelberg «forferdelig kjedelig. [Heinrich] Heines utsagn gjaldt fortsatt», og refererte med det til Heinrich Heines påståtte utsagn om at Holland vil være det beste stedet å være på Dommens dag, fordi «der skjedde alt femti år seinere». Få år seinere skulle dette snu.
I 1967 dannet Mengelberg, Han Bennink og Willem Breuker det nyskapende og spinnville prosjektet «Instant Composers Pool», etterhvert med ICP Orchestra som den utøvende kanalen, noe som, sammen med det senere Willem Breuker Kollektief skulle bli ett av de viktigste uttrykkene for det Kevin Whitehead i sin bok om nederlandsk improvisert musikk etter 1960 kalte «[the] New Dutch Swing».
Mike Heffley beskriver i sin bok om europeisk frijazz fra midten av 1960-tallet de frie scenene i henholdsvis i Storbritannia og Tyskland som bestående av engelske «lyd-utforskere», preget av introvert kollektivisme med en estetikk av stilltiende anarkisme, statisk og ikke-hierarkisk, og tyske «energi-spillere» som utnyttet de mest intense og improvisatorisk [og assosiativt] strømmende sidene av amerikansk frijazz, inkludert deres sterke emosjonelle uttrykk [det være seg politisk og spirituelt].
Den nederlandske scenen karakteriserer Heffley i dette bildet som de mer «høyttalende anarkistene», humoristene og ironikerne, de røffe individualister og musikalske spilloppmakere som frambrakte et grasrotbasert, populistisk alternativ til kommersiell «pop-schlock» og [selvhøytidelig] klassisk Kultur med stor K.
Eller med nevnte Kevin Whiteheads ord; nederlandsk improvisert musikk har noen særlige kjennemerker, som
« … an impulse towards theater, role play, humor and ironic distance from one’s own creations; killer chops that make all the horsing possible, the virtuosity that assures any fuck-up is deliberate; [and] a certain clunkiness [som den nederlandske komponisten] Louis Andriessen calls ‘lousy Dutch wooden-shoe timing’.»
Kanskje er det denne klankete «tresko-timingen» som forklarer hvorfor Thelonious Monk står så sentralt i mye av det som skjedde i nederlandsk moderne jazz senere?
I de femti årene som er gått etter 1967, har ICP som kollektiv vært en sentral kraft i fornyingen av europeisk improvisert musikk — eller instantant komponert musikk. Det John Stevens og hans engelske venner i og rundt miljøet/bandet SME — Spontaneous Music Ensemble — kalte spontan musikk. Særlig ble ICPs høyttalende og anarkistiske tilnærming uttrykt i konsertaktivitetene til kollektivets storband, ICP Orchestra.
For ikke mange år siden feiret ICP sine 45 år og sin femtiende plateutgivelse med den gedigne boksen «45 Years». En boks som trygt kan anbefales om du ikke allerede har den i hylla.
I mars i år hadde ICP Orchestra en stor feiring av seg selv i BIMHuis, denne legendariske klubben i Amsterdam som ble etablert i 1973 av foreningen for improviserende musikere — BIM. Feiringen ble behørig omtalt i salt peanuts* av redaktør Granlie her. Programmet den ene av dagene kan du høre på BIMHuis Radio her.
Feiringen markerte ikke bare ICPs femti år, men også samtidig at fader Han Bennink samtidig fylte 75 år. Samtidig fikk festen i Amsterdam også et sørgebånd. Fjorten dager før festen gikk Misha Mengelberg bort.
Nå — et drøyt halvår seinere – har impro-/frijazzklubben Blow Out! slått seg sammen med Nasjonal jazzscene og invitert bandet til Oslo for en tilsvarende tredagers feiring av galskap og god musikk — av de 50 + 75. Og ikke minst ble det for meg en mulighet til å ære Misha Mengelbergs minne etter at han gikk bort.
Og jeg skal si det ble fest. Virkelig storfest tri heile dagar til ende! Vi fikk timesvis med deilig, herlig, lattervekkende og medrivende musikk, i mange former. Med uttrykk som ikke bare bærer i seg hele jazzhistoria, men som snur den på hodet og endevender den. Som river og røsker i den og setter den sammen på helt nye måter.
En musikk der kjente låter høres totalt ukjente ut, og ukjente låter framstår som velkjente linjer som sitter i ryggmargen. Å fange musikken oppleves som å gripe etter en frosk. Du tror du har den, men oppdager at frosken i neste øyeblikk overhodet ikke er der du trodde at den kom til å være.
Og før du tak på den, vrir og vender den seg og er så glatt at den spretter ut av handa di før du har rukket å tenke «ah!».
Jeg hadde tidlig bestemt meg for at dette var en så unik mulighet at det krevde at jeg — og forhåpentligvis mange andre — valgte å prioritere å være med alle tre dagene. Å gjøre et virkelig dypdykk i dette overflødighetshornet.
For det er en usedvanlig arv Mengelberg har etterlatt seg. Sammen med Han Bennink, Willem Breuker og Nedly Elstak som de fire «funderende fedre» for det som ble Instant Composers Pool Orkest, eller ICP Orchestra.
Dag 1: ICP Orchestra med norske venner
Første dagen møtes vi altså på Mir, dette akkurat passe slitne hølet i veggen i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo. Vi blir servert fire sett under headingen ICP med norske venner. For hvert sett er det en ny konstellasjon av musikere som spiller hver sin kontinuerlige improvisasjon i ca. tjue minutter hver.
I første sett får vi riktignok en kvintett med bare musikere fra ICP. Thomas Heberer på trompet, Tobias Delius på klarinett og tenorsksofon, Guus Janssen på piano, Wolter Wierbos på trombone og Ernst Glerum på bass.
Et lite kammermusikalsk vidunder. Glerum starter ut med bue, før først Heberer, og så Wierbos og Delius følger etter. Janssen holder seg i bakgrunnen de første par minuttene, men viser deretter at han for lengst har knekt ICP-koden.
Dette er første gangen vi får høre live ICP-musikk med Janssen på den stolen som Misha Mengelberg har hatt monopol på i alle tidligere år. Og han viser til fulle at han kan fortjener å arve setet. Han har da også vært med i kulissene i og rundt ICP i mange år.
Dagen etter på Victoria sier Ernst Glerum til ham da Janssen blir presentert fra scenen: «Du har jo kjent Mishas musikk mye lenger enn meg!». Et herlig sett som til fulle viser hva som kan gjøres i en fritt improvisert setting — helt uten de store gestene.
I det andre settet (hovedbildet) får vi samarbeid mellom ICP-musikere og norske venner. Settet innledes av Ståle Liavik Solberg på trommer, før bassisten Per Zanussi henter opp musikken med et pizzicatospill. ICP-musikerne Ab Baars på tenorsaksofon og klarinett og Mary Oliver på bratsj og fiolin venter til tominuttersmerket før de blir med.
Etter seks minutter får vi en vidunderlig sekvens med store ører og intens kommunikasjon. Det starter med at Oliver setter opp et nærmest metronomisk mønster med strengeklimpring. Solberg følger opp med arytmiske anslag på cymbal, før Baars og Zanussi slår følge. Det utvikler seg til et strålende samspill med masse energi. Her demonstrerer kvartetten etter hvert også til fulle hvor mye energi det kan ligge i de knapt hørlige og sanselige gestene.
Det tredje settet er med en trio med Ketil Gutvik på gitar, Ellen Andrea Wang på bass og Michael Moore på altsaksofon og klarinett. Gutvik og Wang åpner, med plucking før Moore legger seg med en knapt hørbar overtone over de to andres spill. Etter om lag sju minutter viser samspillet mellom Moore og Gutvik hvor intenst det kan bli. Godt og vel midtveis framviser Moore og Wang et samspill som er tenderer mot å lyde som et kontrapunktisk samspill som minner meg om landskapene utforsket i sin tid av Jimmy Giuffre.
Men det er med det fjerde settet kveldens høydepunkt kommer. Vidar Johansen på tenorsaksofon, Tine Asmundsen på bass, Tristan Honsinger på cello, dans og vokal (bildet til høyre) og Han Bennink på trommer (bildet over). Medrivende, energisk, rocka, tøft! Og når Tristan Honsiger bryter ut i en av sine stygg-vakre variasjoner over «Oh, my Dog!» er vi i himmelen. Dette skulle vært teipa, tenker jeg! Men det ble det, jo?
Vi kommer tilbake med omtale av programmet de to neste dagene i en følgende artikkel.
Tekst og foto: Johan Hauknes
