CARSTEN DAHL/REUBEN ROGERS/GREGORY HUTCHINSON PLAYS STANDARDS – Victoria – Nasjonal jazzscene, Oslo torsdag 5. februar 2015
Det var en gang … det skjedde et magisk treff på Jazzhus Montmartre i København. Danske Carsten Dahl, seinest plateaktuell med blant annet duoplata «Live at SMK» med Stefan Pasborg og den særegne, vakre versjonen av Johann Sebastian Bachs «Goldberg-variasjoner», satte seg til klaveret med bassisten Reuben Rogers, som vi har sett som del av Charles Lloyd Quartet de siste årene, og trommeslageren Gregory Hutchinson som sammen med Rogers har spilt bl.a. med Dianne Reeves og Joshua Redman. De to sistnevnte var sist i Norge under jazzfestivalen i Kongsberg siste år, med Joshua Redman.
Av dette opprinnelige møtet ble det født et overflødighetshorn – et cornu copiae – av et prosjekt hvor hovedregelen var å ha det moro. En svært uvøren omgang med standarder førte til et fyrverkeri av en forestilling. Tre musikere som tar av seg silkehanskene og leker med klassikere, revitaliserer og gir nytt liv til låter du trodde var slitt helt ut.
Torsdag kom de til Victoria rett fra Kongsbergs Jazz Evidence. Dette var de to første stegene på en europeisk turne, som fortsetter med Bergen, Narvik og Tromsø. Turneen avsluttes med to kvelder, den 10. og 11. februar på A-trane i Berlin og 13.-14. februar på Montmartre i København.
Da pianotrioen uten navn – som ikke er en pianist med backing, men et genuint kollektiv av likesinnede – kom på scenen på Victoria, var Carsten Dahl raskt ute med å understreke akkurat dette. Han presenterte prosjektet som å være en lekestund i sandkassa, presumptivt med tre små gutter som følger alle sine umiddelbare impulser, ut fra logikken om at det viktigste er å ha det gøy.
Og det fikk vi! Carsten Dahl bidro med et utall inn- og utfall, som noen ganger fikk hans medmusikanter til å fortvile, andre ganger til å knekke sammen i latter. 
Noen ganger oppførte han seg som den kinesiske tallerkenkunstneren som kommer ut på scenen, og kaster ut porselen til sine medaktører. Disse prøver etter beste evne å fange opp alle de flyvende tallerkner på sine bambusstenger, mens hovedaktøren balanserer en masse tallerkner, samtidig som han kaster rundt seg. Reuben Rogers er levende med, og tar over melodiføringa mens Carsten er ute på sine ville veier. Greg Hutchinson balanserer til tider mellom Roy Haynes og Art Blakey, men hele tiden med en egen stemme. Det er så vidunderlig å oppleve en syngende trommis som Hutchinson!
Vi får blant annet en versjon av «C jam blues», spilt i B, eller B-flat for de engelskspråklige, hvor Carsten Dahl går ut i noen toneganger som er så nordiske, at låta – som min sidekvinne kommenterte – burde skifte navn til «Det står ein n… på Ål stasjon». Carsten drar det ut i et vidunderlig blues-spill a la Red Garland på sitt beste.
Det fortsetter med «Body and Soul», så annerledes at det blir noe nytt. Carsten Dahl drar i gang med glissandoer over tastaturet, som er så kitchy Liberace, men som fungerer så godt i denne sammenhengen at det blir kunst av det. Greg Hutchinson knekker sammen av latter.
Vi får en versjon av «Caravan» som er usigelig vakker, men også så tro mot Duke Ellingtons opphav. Venstrehånda til Carsten bidrar med et spill som er som hentet rett ut av Ellington-katalogen. Som ekstranummer får vi «Somewhere over the Rainbow». Publikum er overhodet ikke tilfredsstilt, men bandet sier takk for i kveld. Desverre.
Standarder sier du? Det er da nedkjørte og slitte veier? Har de noe å levere i dag? Trioen viser til fulle at et slikt utgangspunkt blir helt feil. Carsten Dahl & Co gjør de velkjente låtene til små perler av leken musikk. Dette er sandkassejazz – eller jazz i lekegrinda – på sitt aller beste! Vi vil ha mer!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
