Jorden rundt på 12 timer

FØRDEFESTIVALEN, FØRDE, 5. JULI 2024, DAG 3: Ny dag og nye muligheter her mellom fjellene i Førde. Værgudene har definitivt vist at de ikke er veldig glade i verdens- og folkemusikk, for i dag har regnet sildret over oss, og mens vi vandret mellom hotellet og Førdehuset, fikk det oss til å ikke synes synd på de som hadde valgt «Syden» og kokvarmen der nede, i stedet for en skikkelig, norsk sommer. Men siden de fleste konsertene foregår innendørs, klarer vi oss godt. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

I går var jeg relativt kritisk til arkitekturen i Førde. Men en ting skal byplanleggerne ha: De har laget et fint nettverk av gang- og sykkelstier gjennom byen, så ting er tydeligvis på gang.

Koreansk perkusjon
Vi startet opp i Førdehuset, dette store kultur- og idrettsanlegget som huser flere lokaler som blir brukt under festivalen. Og selv om de fleste er ment til idrettsformål, fungerer de fint som konsertareanaer.

Som vi nevnte i går, har festivalen besøk fra Sør-Korea i år. Denne «odden» av et land som forbindes med resten av verden via Nord-Korea, og som er totalt avhengig av støtte fra Japan og USA, for ikke å bli «spist opp» av den eneveldige staten i nord.

Kvinnelige perkusjonister er fremdeles et relativt uvanlig syn i Sør-Korea. Og dette har trioen groove& tenkt å gjøre noe med. De formidler eldgamle tradisjoner gjennom et mangfold av perkusjonsinstrumenter, hvor tre trommer er toneangivende.

De tre perkusjonistene Hakyung Kim, som trakterer ggwaeng-gwa-ri, jang-gu, perkusjon, Minju Sohn som spiller un-la, jang-gu, perkusjon og Sangkyung Lee på yang-geum, jang-gu, perkusjon, viser frapperende og ytterst presist spill på instrumenter vi her i vesten ikke kjenner veldig godt til.

Gugak er samleomgrepet for all stor koreansk nasjonal musikk- og dansetradisjonar, frå hoffmusikk eller folkemusikk, til sjamanistiske ritual eller teater. groove& er en del av en ny generasjon koreanske musikere som krysser grenser og kombinerer flere av landets tradisjoner med mer urbane og moderne retninger. Trioen er også et slags kulturelt oppgjør mot at det er så få kvinnelige perkusjonister i koreansk musikk-tradisjon.

Her på Vestlandet, og definitivt i Bergen, har man en lang tradisjon med de såkalte buekorpsene. Hvor unge menn og gutter har blitt opplært til å marsjere med trommer og tregeværer rundt om i byen, tidlig og sent. Det er først i de senere årene at jenter har fått lov til å være med, noe som kobler de bergenske tradisjoner til det koreanske. Jenter og kvinner skal ikke drive med trommer og perkusjon, noe disse tre kvinnene motbeviser med fynd og klem. Musikken er frapperende teknisk, relativt uvant for oss som bruker mesteparten av tiden på improvisert musikk, utrolig presist og perkusjonsmusikk det skal mye øving og teknisk innøving før det fungerer. Men de tre damene i groove& får dette til å fungere på en overbevisende måte. En oppvåkning av de helt store, og en trio som kunne fungert perfekt sammen med flere av de frittgående musikerne jeg følger til daglig.

Stemmene til de som er borte
Samtidig med konserten med groove&, foregikk også konserten med bassisten Cedric Dand-Lavoie sitt nyeste prosjekt. Så her ble det å løpe mellom de to konsertene for å få med litt av de store kontrastene mellom canadisk folkemusikk med driv og den presise koreanske perkusjonsmusikken. Hos Dand-Lavoie skulle vi møte «stemmene til de tidligere generasjoner», i form av lydopptak tatt med fra tidligere tider i Canada.

I Dand-Lavoie sitt nyeste prosjekt, Archives, er det originale folkemusikkopptak fra 1940 og 50-årene som spiller hovedrollen. Gjennom forskning har han samlet gamle sanger og melodier i opptak fra de canadiske folkloristene Simonne Voyer, Roger Matton og Luc Lacourcière. Opptakene blir spilt på båndopptager mens Dand-Lavoie og fiolinisten Alexis Chartrand akkompagnerer på keyboards, kontrabass og fele.

Spillet til de to er moderne folkemusikk som er med på å løfte opptakene inn i ei fin og spennende, moderne ramme. For noen år siden hang jeg meg opp på det canadiske bandet La Bottine Souriante et folkemusikkband fra samme område som disse to, Québec, som hentet sine musikalske impulser fra regionens tradisjonsmusikk. Og da de to canadierne satte i gang med å spille over lydopptakene, følte jeg at vi befant oss midt i den canadiske bandets revirområde. Folkemusikken fra dette området av Canada er preget av musikken fra de britiske øyer, og det finnes en sterk tradisjon for denne musikken i denne delen av landet. Ved siden av La Bottine Souriante, har jeg hørt mye på harpisten Loreena McKennit. Hun er av skotsk/irsk avstamming, og er født i byen Morden (Manitoba), som ligger i nærheten av Winnipeg, like på grensen mot USA. Men med hennes avstamming glir hun allikevel fint inn i denne tradisjonelle musikken med «opphav» på de britiske øyene (sjekk henne ut!)

Dand-Lavoie har jobbet godt med arkivopptakene. Men jeg tror vi hadde fått enda bedre utbytte av opptakene om vi hadde mestret det franske språket. «Jeg kan alt på fransk, unntatt språket», som en gammel kollega sa. Men det spilte ingen avgjørende rolle. Dand-Lavoie er en dyktig pianist, som legger seg fint på de vokale opptakene. Og da de Chartrand «tar over» rollen som fiolinist, videreutvikler den og gjør den nesten på «impro-vis», gleder det en jazzentusiast. Og spillet varierer, fra det sarte til det tøffe og pågående, og selv om det ikke var «stinn brakke» på denne formiddagskonserten, gledet de, i alle fall oss, som hadde tatt turen gjennom duskregnet ut til Førdehallen.

Svensk/norsk samarbeid jeg har gledet meg til
Ett av de musikalske konstellasjonene vi har gledet oss mest til dette året, var den svensk/norske trioen Mojna. Denne trioen hadde jeg egentlig tenkt å starte festivalen med, men da jeg oppdaget at konserten de gjorde på onsdag var i Florø og ikke i Førde, 56 km unna, måtte jeg vente noen dager før det ble en realitet.

Mojna betyr noe sånn som den følelsen du får når du har vært ute i for eksempel «tøff» sjø, og den roen du får i kroppen når du kommer i land og roen senker seg (det var han som introduserte bandet som brukte eksemplet, for eders utsendte har ingen anelse om akkurat hvordan det føles – landkrabbe som han er). Trioen spiller nykomponert, kreativ, nordisk folkemusikk på gitar, hardingfele og klarinett/bassklarinett, og består av de to svenskene Anna Malmstrøm på klarinetter og Thomas Eriksson på gitar, pluss norske Helga Myhr på hardingfele. Med fin teknikk, og nyskaping, har trioen skapt sitt helt originale og eget uttrykk. I 2022 ga de ut sitt første album, För Sola Skin’ På Tak, hvor de ennå ikke hadde funnet navnet Mojna, men kalte seg Eriksson / Myhr / Malmström, og var en utgivelse som fikk god anmeldelse blant annet her på salt peanuts*, hvor vi konkluderte med at «får du mulighet til å høre dem i ditt nabolag, skal du sette av en kveld til denne utmerkede trioen». Like positiv omtale fikk deres andre album, Väntenätter, som kom tidligere i år. Så her var det bare å benke seg til på Larris Scene for en tidlig ettermiddag med herlig, moderne, egenkomponert folkemusikk.

Og det ble nesten en slags høytidsstund inne i det fine klubblokalet. De tre musikerne er hver for seg utmerkede musikere, og sammen blir dette balsam for sjelen, noe som trengs, nå på tredje dag av festivalen.

Helga Myhr er en av Norges ledende hardingfelemusikere, og det eneste som var litt feil med denne konserten var at vi ikke fikk enda mer av hennes spill. Malmstrøm er en habil klarinettist, og som bassklarinettist kommer hun ikke helt opp på Eric Dolphy- eller John Surman-nivå. Men hun spiller fint innenfor konseptet. Men det er gitaristen Thomas Eriksson som blir den fremste musikeren i trioen. Han har skrevet alle låtene, og leder an i første rekke med utmerket spill på den akustiske gitaren. Han skriver komposisjoner i den svenske folkemusikktradisjonen, og han er en utmerket tekniker som tolker den kontrapunktiske musikken på utmerket måte, og sammen med de to andre, ble dette en fin, ettertenksom og neddempet time før kvelden satte inn for alvor.

Den nye fadoen
Fado er den særegne, melankolske, portugisiske musikken som mange kjenner fra ferieturer og besøk i bortgjemte barer i Lisboa, Porto eller andre byer i landet. Den kan spores tilbake til 1820-tallet, men den har sannsynligvis en mye lengre historie. Musikkformen blir ofte karakterisert ved klagende melodier og tekster, ofte med temaer som havet eller de fattiges tilværelse. I de senere årene har fadoen, i likhet med den norske og svenske folkemusikken, gjennomgått forandringer og nyskaping. I fadoen oppdaget jeg først Christina Branco, før den adskillig eldre Amália Rodriges dukket opp, og i senere tid Mariza og Anna Mauro.

Men i det siste har vokalisten Lina blitt den man skal følge med på. Og i år hadde Førdefestivalen booket henne inn på programmet fredagen. Hun hadde stor suksess med sitt Amália Rodriges-prosjekt i 2020 sammen med gitaristen Raül Refree. Det resulterte i et solid internasjonalt gjennombrudd, og folkemusikkfansen hadde fått en ny favoritt.

På sin nye utgivelse tar hun for seg poesien til Camões, en av de aller største i den portugisiske kulturen. Her debuterer hun også som komponist, og på platen har hun alliert seg med produsenten Justin Adams, som har jobbet med folk som Robert Plant fra Led Zeppelin, Rachid Taha, Tinariwen og Souad Massi. Med den nye plata fortsetter hun sin visjon om å fornye fadoen. Hun leter stadig etter hvordan hun på en personlig måte kan modernisere fadoen for nye lyttere og generasjoner. Og til Førde kom hun med Pedro Viana på portugisisk gitar og Lanina Khemelik på piano og synthesizer, mens hun selv i tillegg til vokal og trakterer synthesizer.

De fleste gangene jeg har hørt fado, særlig de gangene jeg har hørt musikkformen på små, trange kafeer og barer i gamlebyen i Lisboa, har musikken vært preget av uhøytidelighet og «jam». Adskillig mer strukturert blir det når man hører det på konsert. Og den timen vi fikk i selskap med disse tre musikerne var såpass velregisert, at det tok litt av sjarmen med konserten. Her ble det ikke spilt en tone, eller beveget seg en millimeter på scenen, uten at det var bestemt på forhånd. Og blir man sittende og tenke på det, så forsvinner noe av opplevelsen.

Men Lina er utvilsomt en av de nye, store fadostjernene. Stemmen er akkurat så dyp som den skal være i fadoen, innlevelsen er perfekt og alt blir akkurat så dramatisk som fado skal være. I tillegg hadde hun med musikere som gjorde akkurat det de hadde fått ordre om. Men det tok litt tid før jeg helt aksepterte såpass utbredt bruk av synthesizere og elektronikk i denne «nye» fadoen.

Keltisk festkveld
Så var det tid for et skikkelig «haraball», stor stemning, dansing og «ekte» keltisk musikk. To band på scenen som skulle få oss til å lete i baren etter Guinness på fat og ønske oss tilbake til den gangen man trålet Skottland på veg til konserter med Yorkshire-vokalisten Kate Rusby.

Først ut var vokalisten Julie Fowlis, (hovedbildet) den utrolig sjarmerende skotske vokalisten og fløytisten, med dype røtter til Hebridene, hvor hun vokste opp. Hun er inspirert av naturen på det skotske høylandet, der hun nå bor. Og «hun spiller like gjerne på små landsbyscener som i Carnegie Hall», som vi får vite i programmet.

Med seg på scenen har hun noen av de beste instrumentalistene i Skottland, og som naturskribenten Robert Macfarlane sier det i programmet: «Om snøen kunne synge, ville den synge som Julie Fowlis».

Dette ble en aldeles nydelig time med en vokalist og et band som virkelig kan denne musikken. Den er melankolsk i ene øyeblikket og sprelsk i neste, og vi fikk både tradisjonelle låter, Paul McCartneys «Blackbird» på et språk The Beatles aldri beveget seg inn i, og hele veien sjarmerte Fowlis den fullsatte idrettshallen rett i senk. Og da hun avsluttet med å spill sekkepipe, var idrettshallen solgt. Stor idrett!

Deretter avsluttet vi dette keltiske festmåltidet med det skotske stjernebandet Ímar fra Glasgow (en av musikerne er fra Irland og to kommer fra Isle of Man). Mens de vanket i de samme gatene i Glasgow, bestemte de seg, like godt, for å prøve å lage et band sammen. De skiller seg ut fra mengden ved at de tar musikken tilbake til det grunnleggende. De er et relativt nytt band som består av ringrever fra band som Mànran, Mec Lir, RURA (som var på Førdefestivalen i 2019) og Talisk.

Og på konserten i Førde besto bandet av Adam Brown på bodhrán, Ryan Murphy på sekkepipe og fløyter, Tomás Callister på fele, Adam Rhodes på bouzouki og Mohsen Amini på concertina.

Om det er denne musikken publikum i Førde regner som den «riktige» folke- eller verdensmusikken, så fikk de det her. For dette ble en happening det går år og dag mellom hver gang man opplever. Noe av musikken kan, i «modernisert» form, relateres til for eksempel The Pogues, men her er det «grunnfjellet» i musikken vi får møte. En uhøytidelig, men ytterst dyktig og sjarmerende gjeng, som brukte alle triksene for å få med «messene». Allsang, klapping i akt, og mot slutten var det også en del på de fremste radene som ikke klarte å holde seg lenger, å måtte opp og danse. Musikerne skiftet på å lede an og introdusere låtene på en uhøytidelig og fin måte. Det var mye humor på scenen, og all den seriøsiteten vi oppleve på fada-konserten, var som blåst vekk. Et slikt band er det absolutt rette for en fredagskveld på Førdefestivalen!

Overraskelser på Larris Scene
I det fine klubblokalet på Scandic Sunnfjord Hotell & Spa, skulle vi avslutte fredagen. Og først ut var en relativt ny, norsk konstellasjon, bestående av Anders Hana, som vi i jazzkretser er mest vant til åå høre i adskillig mer eksperimentelle sammenhenger, blant annet i bandet The End, på hardingfele, gitar, langeleik, munnharpe, fele, og Morten Joh på synthesizer og slåttetromme. Til konserten i Førde hadde de også alliert seg med Rasmus Kjorstad på fele.

Her fikk vi ett sett med tradisjonell, norsk folkemusikk, ispedd fine og velplasserte elementer av den «nye» jazzen. Ikke bare fra Hana, men også fra Joh. Og når en rekke ungdommer var på plass med solid folkedans, ble dette et innslag som passet perfekt en sen fredag på festivalen. Dette er tre utmerkede musikere som kan sin folkemusikk, og som bruker den til å skape sin egen versjon av musikken på en fremragende måte. Og som jeg sa til min sidemann, saksofonisten Karl Seglem, i baren, så var det dette vi nå virkelig trengte etter koreanske trommer, moderen fado og skotsk sjarm.

«Full pupp»
Det hadde disse dagene gått gjetord om den estiske duoen Puuluup (som visstnok på folkemunne i Estland kan oversettes med pupp – eller «full pupp», som det kan kalles på norsk). De har tidligere sjarmert en hel verden på WOMEX, og det var flere av de ingternasjonale gjestene som mente at dette var en duo man bare måtte ha med seg.

Duoen består av Ramo Teder og Marko Veisson, begge på jouhikko (en slags håndharpe, ikke ulik den vi kjenner fra tegneserien Asterix og landsbyen trubadur, Trubadurix) og elektronikk. Og sammen med ustyrtelig morsomme introer, som gjerne gikk ut på at Estland er et grisgrendt land med mange spesielle tradisjoner, og gnistrende spill, ble dette en avslutning på kvelden av de helt store.

Det er sjelden man opplever skikkelige humorister lenger. Ofte blir humoren, i alle fall den man får servert i Norge, altfor «platt» og kjedelig, men her møtte vi to av det intelligente slaget, som samtidig var dyktige musikere, og som fikk klubben til å koke.

En ytterst variert og fin fredag med mye musikk man bare må sjekke ut på plater senere!

Nå har jeg, gjennom de seneste 20 årene, frekventert en rekke festivaler i inn- og utland. Men aldri har jeg opplevd å bli innlosjert i samme etasje som klubblokalet hvor de seneste klubbene foregår. Det er et privilegium jeg godt kan bli vant til!

Tekst og foto: Jan Granlie

(reise og opphold er betalt av festivalen)

Cédric Dind-Lavoie, båndspilleren og Alexis Chartrand