OSLO JAZZFESTIVAL, TIRSDAG 16. AUGUST 2022: I dag nøyer vi oss med to konserter, en hel og en delvis. Det innebærer at vi mister Oslo jazzensemble ledet av Maria Schneider på MUNCH. Men slik er det: Livet er en serie av tøffe valg. Og mye tøff musikk.
Klubbmusikk med følelse
Vi starter på Herr Nilsen med en solid klubbfølelse med Team Hegdal og slippet av femtealbumet «Vol 5». Albumet er allerede anmeldt på salt peanuts*, du kan lese vår anmeldelse her. For er det noe vi savner på jazzfestivalene, så er det de «gammeldagse» klubbkonsertene. Der det sosiale aspektet ved musikken kommer til sin fulle rett. Jeg har ingenting mot lytte-konserter, snarere tvert om, men det er noe med den avslappede, godmodige atmosfæren av musikere og publikum som trives i lag. En trivsel som legger grunnlaget for en meningsfylt musikkopplevelse. En opplevelse som ligger nær den som danner grunnlaget for begrepet kammermusikk — musica da camara. Musikk som skapes av at «… vier vernünftige Leute sich untereinander unterhalten», fire fornuftige personer som samtaler med hverandre, slik Carl Friedrich Zelter skrev i et brev til Johann W. von Goethe i november 1829.
Kammermusikk — klubbmusikk — er så godt som umulig å definere og avgrense. Det som kanskje kommer nærmest, er det som forfatter og musiker Lucy M. Murray skriver i «Chamber Music: An Extensive Guide for Listeners»: kammermusikk er «… the music for which the best composers save their best writing»! Og vil jeg legge til «… their best performance». Slik klubbmusikk fikk vi denne tirsdagskvelden på Herr Nilsen, under Eirik Hegdals (hovedbildet) kyndige musikalske ledelse og komposisjoner for kvartetten.
Heldigvis er det ikke like varmt som gårsdagen her inne, og heller ikke like hardstappet fullt. Men joda, det er nå fortsatt godt og varmt, men nå er i det minste musikken varmere enn lufta. Med Hegdal på C melody-, baryton- og sopraninosaksofoner og B♭-klarinett, André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett, Ole Morten Vågan på kontrabass og Gard Nilssen på trommer blir det ca. 70 minutter med levende, pustende, prustende, varmende, bankende, givende musikk.
Team Hegdal på scenen på Herr Nilsen en tirsdagskveld i uke 33 er et band som er så mye mer enn summen av fire musikanter på en scene. En og en og en og en blir så uendelig mye mer enn fire. Fire sterke stemmer som tilsammen blir et kor, en virvelvind, en vill storm en sensommerkveld der sommersola fortsatt kan føles. Husker du hvordan det var som barn å gå ut i regnværet på sensommeren? Da verden ble vasket og ren, og luktene var ekstra sterke. Uten regntøy — du kjente de store regndråpene treffe huden, og regnvannet kjentes varmt ut mot huden. En opplevelse av at verden ble ny. Slik opplever jeg Team Hegdal denne kvelden. Musikken lærer deg å se verden på ny, den gir deg sanselige opplevelser som er så sterke som om du opplevde dem for første gang.
«Swing» — som også åpnet «Vol 3» — åpner vinduet inn mot Team Hegdals medrivende musikalske verden. Låttitler som angis i det følgende uten at førstepresentasjonen på album nevner, er fra den nye plata. «We Would Love to Pop» fra den nye plata «Vol 5» følger etter «Swing». Nå er ikke dette akkurat pop-musikk, verken i den nedlatende, derogative betydningen eller som en mer allmenn karakteristikk. Men musikk med potensiale til å bli populær er dette absolutt. Det er en tragedie at NRK har abdisert fullstendig som arena for å spille norsk kunstmusikk for et publikum som ikke kjenner til musikken. Hegdals musikk hører hjemme på de faste spillelistene, A, B, C, … uansett hvilken bokstavert spilleliste. Det er en katastrofe at det potensielt store publikummet der ute, aldri får vite om denne musikken som jeg vil hevde har et enormt potensiale. Det er et svik mot idealet om «public service»-kringkasting at NRK velger seg spillelister, der det er fritt for ny, norsk musikk som kan vekke musikkinteresse og legge grunnlaget for utviklende musikkopplevelser for en allmennhet som på grunn av av medienes dumskap aldri vil bli eksponert for denne musikken.
«Sun Ravel» er en flott og vakker hyllest til Maurice Ravel, med en dash Sun Ra og hans Ark, slik solguden fra Saturn sto fram med sitt arkester på Kongsberg-festivalen i 1982. Ravels og hans samtidiges utvidelse av det musikalske språket — selv misllikte de sterkt å bli kalt impresjonister — blant annet med utvidede akkorder brukt for å oppløse opplevelsen av et tonalt sentrum, bruk av kirkemoder, osv. har vært en sterk inspirasjon for jazzmusikere og den moderne jazzens utvikling i mange tiår. Men samtidig har denne musikken også en uforlignelig skjønnhet og et komplekst emosjonelt språk. Det er jo også en slags impresjonisme bak Sun Ras musikalske verden, selv om den kanskje går mer på det visuelle og framføringsmessige, enn på musikkens karakter og innhold.
En hyllest til en av det tjuende århundrets største skikkelser, Nelson Mandela, har tittel etter hans fødenavn på hans morsmål, isiXhosa, «Rolihlahla», med xhosanske klikkelyder for -hl-. Hegdal prøver seg da også på en uttale av navnet på det som med et stort smil ble benevnt som snåsa-xhosa. Ei sjarmerende låt, som er langt fra den overførte betydningen av Mandelas fødenavn. Den direkte betydningen er visstnok det å ‘dra i en grein på et tre’, slik som alle ‘guttunger’ — av alle kjønn, har gjort minst én gang på denne tiden av året når de har vært på epleslang/palla äpplen/æblerov. I overført betydning oversettes det med «troublemaker», eller bråkmaker, eller kanskje kan vi til og med oversette det med ‘råtass’? Låta er fullt verdig sitt navn! Slik også Rolihlahla Mandela var en råtass.
Roligheten leverer en hyllest til Rolihlahla på tenorsaksofon som leder over i neste låt, «Indie Jazz», som knytter trådene tilbake til førstealbumet, «Vol 1», fra 2009. Nilssen viser oss hvorfor han er en ettertraktet trommeslager, et uttrykksfullt, skapende, følsomt vispekomp legger lista svært høyt og gir musikken karakter og fylde. To av planetens beste treblåsere — Hegdal og Roligheten — står sammen på samme scene og skaper magi. Vågan og hans bass er som et fossefall når isen går oppe i fjellet. I hans hender er kontrabassen en buldrende og bølgende, ristende og rullende naturkraft som styrter skummende over oss.
«Some Another Day in Paris» følges av åpningssporet på det nye albumet, «Now What?». Den siste innleder umiddelbart for mange av oss en fortsatt dialog etter Miles Davis’ innledende spørsmål: «So What»? Som ekstranummer og en herlig avslutning på strålende klubbmusikk levert med god klubbfølelse, får vi nyskrevne(?) «Alpaca on the Country». Nå skjønner vi hvorfor vi er så glade i levende, improvisert musikk!
Det er bare trist!
Det samme skjønner vi definitivt ikke litt seinere på kvelden. Etter avslutningen på Herr Nilsen trekker vi i lag med flere andre ned på Victoria — Nasjonal jazzscene. Der har Oslo jazzfestival bedt inn til mimrefest med Lakecia Benjamin – en ung altsaksofonist fra Manhattan, New York. Etter at hun slapp albumet «Pursuance: The Coltranes» har hun blitt skrytt uhemmet av fra presse, agenter og publikum. Det er noe med det amerikanske markedsførings-maskineriet som blir direkte stygt når det får lov til å følge sin egne logikk. Og kanskje skjer dette særlig i form av det nærmest ubendige og ustoppelige behovet til enkelte amerikanske, såkalte forståesegpåere til å rope høyt om unge titaner eller løver som løfter den amerikanske jazzarven videre.
Mange er løftet fram, og mange er glemt. De som er husket har enten gravd seg langt ned i skyttergrava for å forsvare sin posisjon, eller så har de for lengst forlatt de rollene de ble tvunget inn i. La oss håpe at det samme skjer med Benjamin. Hun er en habil saksofonist, det er det ingen tvil om. Men altså: Hun utga plata «Prusuance: The Coltranes» for litt over to år siden, med de «riktige» navnene på plakaten, Gary Bartz, Reggie Workman, Lonnie Plaxico, Dee Dee Bridgewater, Ron Carter, Jazzmeia Horn, osv. Det skal sies: Jeg har ikke hørt albumet, og etter dette vet jeg ikke om jeg overhodet har lyst til å kaste bort mer tid på dette.
En ting er å rote med Kongen og hans dronning, John og Alice Coltrane. Det skal være lov, men kravet er at du må ha noe å levere, noe eget, utover å gjenta Coltranenes arv. Men når du pakker det inn i en amerikansk showorientert vekkelsesdrakt, som er som skreddersydd for å vekke begeistring blant de troende, når du går i clinch med det aller helligste i arven fra Coltranene, uten at du har noenting å levere selv, da holder det ikke. Jeg sier som min gamle, evigunge helt, femåringen i H.C. Andersens «Keiserens nye klær», — keiserinnen er naken! At du har med deg et komp som teknisk sett er godt, og som omfatter flotte musikere som EJ Strickland på trommer, Ivan Taylor på bass og Taber Gable på piano, så hjelper det ikke når framføringene ikke greier å frigjøre seg fra å være bleke kopier av originalene.
En flat versjon av «My Favorite Things» i John Coltranes modale versjon etterfølger Alice Coltranes «Turiya and Ramakrishna». Når Benjamin så annonserer at de skal gjøre suiten «A Love Supreme», og at de skal spille «Alabama» som innledning til dette, vitner det ikke bare om totalt manglende innsikt i bakgrunnen for Cotlranes musikk. «Alabama» er en lament for de fire afroamerikanske jentene som døde i den påsatte kirkebrannen i Birmingham, Alabama, 15. september 1963 — en brann påsatt av hvite rasister. «A Love Supreme» er jo noe helt annet — tidenes største og vakreste kjærlighetspoem, en hyllest til den store universelle kjærligheten. Å sette dem sammen slik, er et fullstendig blindskudd. At hun så evner å påstå at låta «Alabama» er fra 1965, vitner ikke bare om dårlig vurderingsevne, men også om særs manglende innsikt i historien om borgerrettsbevegelsen i USA og Coltranes kopling til den. Jeg måtte gå før massakreringen av «A Love Supreme» startet — det ville være for uutholdelig å oppleve.
Festivalen skriver i omtalen at «… [p]lata Pursuance: The Coltranes fra 2020 er et fantastisk prosjekt … der både John og Alice Coltrane ble feiret og nytolket. Resultatet ble et sprudlende energisk overskuddsalbum der ikke minst Lakecia Benjamin selv kanaliserer Coltrane-ånden så nakkehårene reiser seg». Som sagt jeg har ikke hørt plata, men om dette er sant, så kan jeg definitivt si at den sprudlende energien ikke ble med over Atlanterhavet.
Hadde jeg vært i det lunet, og det er jeg, så ville jeg karakterisere dette som helligbrøde!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Håvard Windstad (Team Hegdal), Oslo jazzfestival/Benjamin Hødnebø (Lakecia Benjamin)
Team Hegdal
Ole Morten Vågan
Gard Nilssen
Lakecia Benjamin Quartet
Lakecia Benjamin
