Lørdagen starter med et utrygt værvarsel,  et kraftig tordenvære er meldt å komme over byen på ettermiddag og kveld. Men så viser det seg at været tar feil retning i en eller annen rundkjøring der oppe, og festivalen slipper unna det som truer med å ødelegge seiersrekkene i denne femtiende Kongsberg-festivalen.

På morgensiden passerer billettsalget utrolige 31 000, før dagen er omme er det solgt over utrolige 32 000 biletter. Budsjettet var på 21 000 billetter, noe som i seg selv ville ha gjort 2014-utgaven til ett av de aller beste festivalårene noensinne! Nå skal Molde-festivalen få noe å bryne seg på om det skal beholde sin rangering som Norges største jazzfestival.

Lørdagen starter med Verdensstorbandet under ledelse av Erlend Skomsvoll på Kirketorget. I dette internasjonale ungdomsbandet vrimler det av talenter, de gir oss alle bakoversveis over kvaliteten på musikken de foredrar, i Skomsvolls arrangementer. Umiddelbart etter er det den årlige utdelingen av den store musikerprisen til Kongsberg Jazzfestival. Diskusjonene har gått høylytt de siste timene, hvem får prisen i år? Hvem skal følge opp etter den fantastiske suksessen Håkon Mjåset Johansen Quartet feat. Chick Corea var for to dager siden? Deretter er det tid for Knut Borges ekvilibristiske fabuleringer, denne gangen ikke om komiteens arbeid, men om komiteens formanns reise som naturist fra naturist-stranda på Bygdøy rett utenfor Oslo og videre opplevelser i denne Tigerstaden. Formannen er naturist, ikke av legning, men av overbevisning, fikk vi høre. I år overgikk Borge seg selv.

Det blir klart at en av de få som sto igjen på kortlista vår etter drøftingene tidligere på dagen, fikk prisen: Mathias Eick! Salt peanuts gratulerer. Vi gleder oss allerede til 50-årsfestivalen.

Et av høydepunktene de siste ti-femten årene på lørdagens faste festivalprogram er Avanthagen i Smeltehytta. Dette er et program som settes sammen til stor glede for festivalens Særing-deltakere. Her setter programkomiteen sammen nye, overraskende kombinasjoner, etablerte, såvel som nye musikere innenfor området fri improvisasjon. Årets tre sett, to solo-sett og en duo, blir en totalt overveldende demonstrasjon av kreativ bruk av overtone-spektra og såkalte «extended techniques», som det heter på moderne nynorsk. Showet starter med bassisten Michael Duch, som har påde teoretisk og praktisk har gravd seg dypt ned i frie improvisasjoners vesen karakter. Ikke minst er han i dag en engasjert lærer i Trondheim om å lære improvisasjon.  Hans tjue minutter framviste en bruk av bassen som jeg aldri har hørt maken til. Hvordan han ved å manipulere instrumentet og rommet, fikk dissonansene til skape beatstrukturer, hvor han styrer og utvikler deres frekvens.

Neste sett var et møte jeg hadde imøtesett med stor spenning. Den franske pianisten Eve Risser (bildet) har jeg aldri hørt selv, men har hørt mange svært positive omtaler av. En ting er jeg sikker på. Disse omtalene var feil, hun var enda mye bedre! Enkelte musikeres bruk av preparert piano-teknikker kan til tider miste struktur og retning. Men her var det en tanke i hennes bruk av disse og det dynamiske forløpet de ble utført i. Strukturen i musikken var så sterk og tydelig at jeg til tider satt og lurte på om det var gjennom-komponert. Dette må vi få høre mye mer av på norske scener!

Siste avdeling var en duo satt sammen av festivalen. Dette var første gang Hild Sofie Tafjord og Audun Kleive spilte sammen. Audun på trommer og perkusjon, Hild Sofie på valt-horn, instrumentet som på engelsk forvirrende nok, gitt dets tyske opprinnelse, er kjent som French horn, mens det på fransk omtales som cor d’harmonie. Hild Sofie Tafjord og Audun trivdes svært godt i lag, og hadde en tjue minutters samtale, som medførte at den eneste mulige konklusjonen var at årets utgave av Avanthagen var den mest vellykkede noensinne. Med nesten en like stor margin som billettsalget i år overskred de gamle rekordene.

Det nærmer seg tidspunktet hvor Stevie Wonder skal på scenen på Kirketorget, og Kongsberg koker! Det er så tett med folk over alt at det er nærmest umulig å finne et sted å få plassert bakenden for å ta en pust i bakken. Etter å ha ventet alt for lenge på en halvgod burger på Grand Hotell, vandrer vi over til kinoen hvor Arild Andersen med gjester i gang. Bendik Hofseth på tenorsaksofon, Bobo Stenson på klaver, Billy Hart på trommer – og som ekstra overraskelse i anledning den femtiende festivalen, Joshua Redman på tenorsaksofon. Med Arilds helt særegne og vakre basslyd er det fest i kinoen. Billy Hart er i dag en av de aller beste trommeslagere i verden, innenfor den sjangeren som ofte betegnes som post-bop. Bobo Stenson er … Bobo. Etter at Redman kommer på scenen stråler det av musikken. Det siste nummeret vi får er Arild Andersen komposisjon «The Fox» i en feiende frisk versjon.

Jeg har en kritisk kommentar til konserten. Ikke til musikerne, men til lydteknikerne. Der jeg satt, helt ute på høyre siden, var piano-lyden skingrete og forvridd. Det skar dessverre til tider i ørene. Dette burde vært fanget opp ved miksebordet og korrigert.

Fra Kongsberg kino rusler vi ned til Energimølla, hvor kvartetten Pixel, under bassist og vokalist Ellen Andrea Wang sin ledelse snart skal på. Med Harald Lassen på saksofoner, Jonas Kilmork Vemøy på trompet og Jon Audun Baar på trommer. Dette bandet med bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole i Oslo, som har sjarmert publikum sønder og sammen gjennom sine to plater på Cuneiform Records, og ikke minst gjennom ders utallige konserter i inn- og utland, spiller en forfriskende og spenstig form for jazz/pop, en musikk som har i seg en langt mer spennende og flertydig karakter enn en slik sjanger-betegnelse antyder. Det er musikk til å bli glad av – og glad i.

Neste stop er Odd Fellow-gården på Vestsiden. For vi lar Stevie Wonder være Stevie Wonder. Vi vil høre Maja S. K. Ratkje med trioen POING og deres prosjekt «Wach Auf!». POING, med Rolf Erik Nystrøm på saksofoner, Frode Haltli på akkordeon – og trombone og Håkon Thelin på bass, og Ratkje har lagt et program over «revolusjons- og revisjonssanger», heri opptatt Berthold Brecht/Kurt Weil, Alf Prøysen, fra «Sjørøver-Jenny» fra til «Slipsteinsvalsen», fra Volgas bredder osv. Før det hele etter nærmere to timer avsluttes med den sovjetiske nasjonalhymnen. For en virtuositet, for en humor, for en kreativitet! Til tider lo jeg, så jeg grein! Dette er musikalsk medisin som bør foreskrives på blå resept til alle!

Tlbake i Smeltehytta får vi med oss nær tre kvarter med mestermøtet mellom Joe McPhee på alt-saksofon og lommetrompet, Evan Parker på tenor-saksofon og Peter Brötzmann på klarinett og saksofoner. Vi vet hva vi får, men vi får aldri nok! Her står det på scenen 217 års oppsamlet musikalsk erfaring og tyngde. Det høres!

Etter en lang dag, går det mot natt. Vi avslutter med danske Ibrahim Electric på Energimølla. Trommeslager Stefan Pasborg hadde store problemer med å komme fram. Fredag hadde han spilt i Montreal i Canada, og på grunn av flyforsinkelser rakk han ikke fram til Kongsberg før rett før konserten. Niclas Knudsen på gitar og Jeppe Tuxen på Hammond B3 var litt stressa, men det løste seg fint. Om det var flyforsinkelsene som gjorde det, eller ikke, vet ikke jeg. Men jeg har aldri hørt bandet så tett og kompakt, så på plass, som denne lørdagsnatta.

Vel gjennomført, Kongsbergjazz, og gratulerer med at en svært vellykket femtiende festival.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jan Granlie