LÞrdagen starter med et utrygt vÊrvarsel, et kraftig tordenvÊre er meldt Ä komme over byen pÄ ettermiddag og kveld. Men sÄ viser det seg at vÊret tar feil retning i en eller annen rundkjÞring der oppe, og festivalen slipper unna det som truer med Ä Þdelegge seiersrekkene i denne femtiende Kongsberg-festivalen.
PÄ morgensiden passerer billettsalget utrolige 31 000, fÞr dagen er omme er det solgt over utrolige 32 000 biletter. Budsjettet var pÄ 21 000 billetter, noe som i seg selv ville ha gjort 2014-utgaven til ett av de aller beste festivalÄrene noensinne! NÄ skal Molde-festivalen fÄ noe Ä bryne seg pÄ om det skal beholde sin rangering som Norges stÞrste jazzfestival.
LÞrdagen starter med Verdensstorbandet under ledelse av Erlend Skomsvoll pÄ Kirketorget. I dette internasjonale ungdomsbandet vrimler det av talenter, de gir oss alle bakoversveis over kvaliteten pÄ musikken de foredrar, i Skomsvolls arrangementer. Umiddelbart etter er det den Ärlige utdelingen av den store musikerprisen til Kongsberg Jazzfestival. Diskusjonene har gÄtt hÞylytt de siste timene, hvem fÄr prisen i Är? Hvem skal fÞlge opp etter den fantastiske suksessen HÄkon MjÄset Johansen Quartet feat. Chick Corea var for to dager siden? Deretter er det tid for Knut Borges ekvilibristiske fabuleringer, denne gangen ikke om komiteens arbeid, men om komiteens formanns reise som naturist fra naturist-stranda pÄ BygdÞy rett utenfor Oslo og videre opplevelser i denne Tigerstaden. Formannen er naturist, ikke av legning, men av overbevisning, fikk vi hÞre. I Är overgikk Borge seg selv.
Det blir klart at en av de fÄ som sto igjen pÄ kortlista vÄr etter drÞftingene tidligere pÄ dagen, fikk prisen: Mathias Eick! Salt peanuts gratulerer. Vi gleder oss allerede til 50-Ärsfestivalen.
Et av hĂžydepunktene de siste ti-femten Ă„rene pĂ„ lĂžrdagens faste festivalprogram er Avanthagen i Smeltehytta. Dette er et program som settes sammen til stor glede for festivalens SĂŠring-deltakere. Her setter programkomiteen sammen nye, overraskende kombinasjoner, etablerte, sĂ„vel som nye musikere innenfor omrĂ„det fri improvisasjon. Ă rets tre sett, to solo-sett og en duo, blir en totalt overveldende demonstrasjon av kreativ bruk av overtone-spektra og sĂ„kalte «extended techniques», som det heter pĂ„ moderne nynorsk. Showet starter med bassisten Michael Duch, som har pĂ„de teoretisk og praktisk har gravd seg dypt ned i frie improvisasjoners vesen karakter. Ikke minst er han i dag en engasjert lĂŠrer i Trondheim om Ă„ lĂŠre improvisasjon. Hans tjue minutter framviste en bruk av bassen som jeg aldri har hĂžrt maken til. Hvordan han ved Ă„ manipulere instrumentet og rommet, fikk dissonansene til skape beatstrukturer, hvor han styrer og utvikler deres frekvens.
Neste sett var et mÞte jeg hadde imÞtesett med stor spenning. Den franske pianisten Eve Risser (bildet) har jeg aldri hÞrt selv, men har hÞrt mange svÊrt positive omtaler av. En ting er jeg sikker pÄ. Disse omtalene var feil, hun var enda mye bedre! Enkelte musikeres bruk av preparert piano-teknikker kan til tider miste struktur og retning. Men her var det en tanke i hennes bruk av disse og det dynamiske forlÞpet de ble utfÞrt i. Strukturen i musikken var sÄ sterk og tydelig at jeg til tider satt og lurte pÄ om det var gjennom-komponert. Dette mÄ vi fÄ hÞre mye mer av pÄ norske scener!
Siste avdeling var en duo satt sammen av festivalen. Dette var fĂžrste gang Hild Sofie Tafjord og Audun Kleive spilte sammen. Audun pĂ„ trommer og perkusjon, Hild Sofie pĂ„ valt-horn, instrumentet som pĂ„ engelsk forvirrende nok, gitt dets tyske opprinnelse, er kjent som French horn, mens det pĂ„ fransk omtales som cor d’harmonie. Hild Sofie Tafjord og Audun trivdes svĂŠrt godt i lag, og hadde en tjue minutters samtale, som medfĂžrte at den eneste mulige konklusjonen var at Ă„rets utgave av Avanthagen var den mest vellykkede noensinne. Med nesten en like stor margin som billettsalget i Ă„r overskred de gamle rekordene.
Det nĂŠrmer seg tidspunktet hvor Stevie Wonder skal pĂ„ scenen pĂ„ Kirketorget, og Kongsberg koker! Det er sĂ„ tett med folk over alt at det er nĂŠrmest umulig Ă„ finne et sted Ă„ fĂ„ plassert bakenden for Ă„ ta en pust i bakken. Etter Ă„ ha ventet alt for lenge pĂ„ en halvgod burger pĂ„ Grand Hotell, vandrer vi over til kinoen hvor Arild Andersen med gjester i gang. Bendik Hofseth pĂ„ tenorsaksofon, Bobo Stenson pĂ„ klaver, Billy Hart pĂ„ trommer – og som ekstra overraskelse i anledning den femtiende festivalen, Joshua Redman pĂ„ tenorsaksofon. Med Arilds helt sĂŠregne og vakre basslyd er det fest i kinoen. Billy Hart er i dag en av de aller beste trommeslagere i verden, innenfor den sjangeren som ofte betegnes som post-bop. Bobo Stenson er … Bobo. Etter at Redman kommer pĂ„ scenen strĂ„ler det av musikken. Det siste nummeret vi fĂ„r er Arild Andersen komposisjon «The Fox» i en feiende frisk versjon.
Jeg har en kritisk kommentar til konserten. Ikke til musikerne, men til lydteknikerne. Der jeg satt, helt ute pÄ hÞyre siden, var piano-lyden skingrete og forvridd. Det skar dessverre til tider i Þrene. Dette burde vÊrt fanget opp ved miksebordet og korrigert.
Fra Kongsberg kino rusler vi ned til EnergimĂžlla, hvor kvartetten Pixel, under bassist og vokalist Ellen Andrea Wang sin ledelse snart skal pĂ„. Med Harald Lassen pĂ„ saksofoner, Jonas Kilmork VemĂžy pĂ„ trompet og Jon Audun Baar pĂ„ trommer. Dette bandet med bakgrunn fra Norges MusikkhĂžgskole i Oslo, som har sjarmert publikum sĂžnder og sammen gjennom sine to plater pĂ„ Cuneiform Records, og ikke minst gjennom ders utallige konserter i inn- og utland, spiller en forfriskende og spenstig form for jazz/pop, en musikk som har i seg en langt mer spennende og flertydig karakter enn en slik sjanger-betegnelse antyder. Det er musikk til Ă„ bli glad av – og glad i.
Neste stop er Odd Fellow-gĂ„rden pĂ„ Vestsiden. For vi lar Stevie Wonder vĂŠre Stevie Wonder. Vi vil hĂžre Maja S. K. Ratkje med trioen POING og deres prosjekt «Wach Auf!». POING, med Rolf Erik NystrĂžm pĂ„ saksofoner, Frode Haltli pĂ„ akkordeon – og trombone og HĂ„kon Thelin pĂ„ bass, og Ratkje har lagt et program over «revolusjons- og revisjonssanger», heri opptatt Berthold Brecht/Kurt Weil, Alf PrĂžysen, fra «SjĂžrĂžver-Jenny» fra til «Slipsteinsvalsen», fra Volgas bredder osv. FĂžr det hele etter nĂŠrmere to timer avsluttes med den sovjetiske nasjonalhymnen. For en virtuositet, for en humor, for en kreativitet! Til tider lo jeg, sĂ„ jeg grein! Dette er musikalsk medisin som bĂžr foreskrives pĂ„ blĂ„ resept til alle!
Tlbake i Smeltehytta fÄr vi med oss nÊr tre kvarter med mestermÞtet mellom Joe McPhee pÄ alt-saksofon og lommetrompet, Evan Parker pÄ tenor-saksofon og Peter Brötzmann pÄ klarinett og saksofoner. Vi vet hva vi fÄr, men vi fÄr aldri nok! Her stÄr det pÄ scenen 217 Ärs oppsamlet musikalsk erfaring og tyngde. Det hÞres!
Etter en lang dag, gÄr det mot natt. Vi avslutter med danske Ibrahim Electric pÄ EnergimÞlla. Trommeslager Stefan Pasborg hadde store problemer med Ä komme fram. Fredag hadde han spilt i Montreal i Canada, og pÄ grunn av flyforsinkelser rakk han ikke fram til Kongsberg fÞr rett fÞr konserten. Niclas Knudsen pÄ gitar og Jeppe Tuxen pÄ Hammond B3 var litt stressa, men det lÞste seg fint. Om det var flyforsinkelsene som gjorde det, eller ikke, vet ikke jeg. Men jeg har aldri hÞrt bandet sÄ tett og kompakt, sÄ pÄ plass, som denne lÞrdagsnatta.
Vel gjennomfĂžrt, Kongsbergjazz, og gratulerer med at en svĂŠrt vellykket femtiende festival.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie
2 Responses to “Kongsberg sprenger alle grenser”
Johan Hauknes
Takk skal du ha, Ole! Vi vil prĂžve Ă„ holde deg orientert om alt som rĂžrer seg.
– johan peanut
Ole Foss
Artig Ă„ lese fra en festival jeg ikke har besĂžkt siden 70-tallet. Shame on me! Kred til peanĂžttfolket!