MOLDEJAZZ, DAG 1, MANDAG 19. JULI 2021: Så er de 61. Moldejazz-leker i gang. Det er 60 år siden historien til denne festivalen startet i Utstillingshallen like vest for der Molde stadion nå ligger. Mye er forandret siden den gangen, men gleden over å være tilbake for flere av oss som har kommet reisende til denne rare byen, er tydelig og hørbar i gatene og på spillestedene.

For undertegnede var det dessuten en dag jeg hadde imøtesett med spenning i lang tid. Boka «Fra miraklet til templet — Residerende artister i Molde gjennom tjue år» skulle lanseres og deles med verden for første gang. Dessuten ble undertegnede tildelt den såkalte Molderosen. Hedersbevisningen Molderosen blir utdelt hvert år på jazzfestivalen. Statuttene for utmerkelsen går i all enkelhet ut på at rosen overrekkes en person som på en eller annen måte har bidratt til å gjøre Moldes navn kjent og respektert. Innehaveren kan smykke seg med tittelen IMR (Innehaver av Molderosen), men må samtidig utføre utmerkelsens eneste plikt: å sende julekort til Moldes turistsjef.

Men jeg fikk da med meg noen konserter. Som tidligere år lages dagsrapportene fra Moldejazz i samarbeid med staben i festivalavisa Fireflate. Det er derfor enklere å dekke flere konserter ved festivalen, til glede for våre lesere.

(Christen Hvam:) Grossereren i kulturpolitiske verv, Åse Kleveland (hovedbildet), fikk æren av å forestå åpningen, og den nyslåtte festivalsjef Mariann Bjørnelv stilte med en blomstrende hodeanretning som om ikke annet vil stemme biene i godt humør. Den 61. utgaven av Moldejazz er i sving.

Åpningsseremonien fant sted  i dette sedvanlige rufs av vestlandsvær, der skyene hadde bunket seg under en lav himmel. En sånn dag du må samle klærne om deg, med et sølvgrått lys over blakke, men langt fra folketomme gater. Men i løpet av den drøyt timelange seansen i Alexparken, der også offentliggjøringen av årets jazzstipendiat og molderose-vinnere sto på programmet, kunne det virke som om selv skyene kom på at det fortsatt er pandemiske tider der det er om å gjøre å holde en meters avstand; en råk av blå himmel kom til syne.

Å liste opp alt Åse Kleveland har vært involvert i er en svært pusthivende øvelse: Hun har ledet OL, vunnet en Spellemann, ledet Svenska Filminstitutet og Rikskonsertene og vært styreleder i andre, tunge kulturpolitiske institusjoner, herunder kulturdepartementet. Sjef for Tusenfryd og Grand Prix er også på hennes CV, og sikkert flere andre verv vi ikke kommer på i farten. Nå er den høyreiste aristokratiske skikkelsen med den mørke brumlemyke stemmen og det vakre, maskeaktige ansiktet tilbake som artist, med ny plate og konserter. Midt i pandemien har hun gitt ut albumet På frihjul sammen med det Halden-baserte bandet Salmon Smokers. På coveret sitter Åse Kleveland på panseret på sin Saab Sonett ’68-modell, en ikonisk doning hun har delt livet med siden tenårene. Kleveland høstet for øvrig strålende kritikker for albumet.

Men la oss ta det i tur og orden. Da Jazzlogen tradisjonen tro hadde brazzet seg på fanfarisk vis inn i parken, tok festivalsjefen over og ledet selv hele seansen med stø hånd. Bjørnelv gjorde et poeng av at hun var den første kvinne til å lede Moldejazz, og høstet heftig åtgaum da hun understreket at det jaggu var på tide. Selv om dette er andre året med festival i pandemiens tegn, understreket festivalsjefen det gledelige i at man i år kunne ta byen i bruk i større grad enn i fjor.

Ordfører Torgeir Dahl er selvfølgelig alltid på pletten, og stadig like svimeslått av hva lille Molde har fått til. Vi holder det ikke imot den godeste Dahl at han må ty til litt “copy-paste” fra år til år, fyren har tross alt vært ordfører nærmest i en mannsalder og hans hilsen til festivalen er like obligatorisk som den er uten originalitet.

Årets Artist in Residence, Ellen Andrea Wang, stilte alene på scenen og viste seg fra sin mer melodiske side med bass og vokal, et mulig frempek mot hva vi har i vente i løpet av uken.

SpareBank 1 SMN JazZtipendiat 2021- 2022 tilfalt vokalist, perkusjonist og komponist Marianna Sangita Angeletaki Røe og hennes prosjekt Spiti som er gresk for hjem. 31-åringen vokste opp i Trondheim, men har sterke bånd til  Hellas. Mest kjent er Marianna Sangita som vokalist i bandet Broen, men hun har også laget musikk og opptrådt i mange andre sammenhenger. Stipendet er landets største musikkpris med en økonomisk ramme på en blank million.

På neste års festival skal hun fremføre verket, og fra scenen mandag fikk vi en pekepinn på hva som er i gjære da hun fremførte to sanger kun akkompagnert av noen “sjamanistiske” trommer. Hun har en distinkt operatisk kvalitet i stemmen, og fra juryens begrunnelse sakser vi: Spiti/Hjem vil ta utgangspunkt i Røes nære kjennskap til og kunnskap om gresk folkemusikk, med røtter i arabisk  og klassisk ottomansk musikk. Røe har de siste  årene reist rundt og lært seg de ulike musikktradisjonene som har preget omlandet til Hellas. Marianna Sangita Angeletaki Røe takket for stipendet på ordsprudlende vis.

Molderose-juryen valgte i år en rundhåndet variant, med to tildelinger. Fireflate-redaksjonens journalistiske husfilosof Johan Hauknes og Trondheim Jazzorkester (TJO) fikk hver sin blomst. TJO har hatt en nær emblematisk betydning for festivalen gjennom de siste tjue år, og Hauknes’ rolle som jazzformidler kan knapt overvurderes, hvilket understrekes av at han i år er aktuell med boka Fra miraklet til templet, om Artist in Residence-historien fra 2000 til i dag. Hauknes kvitterte for utmerkelsen med en nær ibsensk takketale, på verseføtter i Peer Gynt-ånd, framført med prisvinnerens sedvanlige orale pondus.

Deretter fulgte et musikalsk innslag med trioen Hukoro, som ga til beste en fin dose flytende, gitarbasert jazzrock.

Og så var turen omsider kommet til Åse Kleveland som altså foresto den offisielle åpningen av festivalen. I en litt famlende tale, vi tillater oss å mene det, var hun innom både de avskyelige illgjerninger på Utøya for ti år siden, pandemiens barrierer for kunstnerisk virksomhet, godtfolks sult og higen etter kunstneriske opplevelser under stengingen av landet, samt litt skryt av kulturhuset Plassen som hun mente spilte rollen som festivalpalass. Hun berømmet festivalen for sin første kvinnelig sjef, før hun fortalte en smått obskur historie om Dave Brubecks kvartett på 50-tallet som etter sigende inspirerte Arne Bendiksen til å skrive Intet er nytt under solen i den odde taktarten 5/4-deler, og som var Norges bidrag til Grand Prix anno 1966.

Kleveland var ikke snauere enn at hun fremførte låten i Alexparken med kassegitar, støttet på Magnus Skavhaug Nergaard på bass, Joakim Rainer Petersen på piano og Signe Emmeluth på saksofon a. Som om dette ikke skulle være tilstrekkelig, kom det også en acapella-versjon av Sang til motet, en fin påminnelse om at årets festivalåpner fortsatt er en framifrå artist, og at den karakteristisk mørkbrumlende vibratoen i stemmen ikke er blitt borte med årene.

Da er vi i gang.

Kontrabassorkestret<. Foto0: Hogne Bø Pettersen/em>

(Christen Hvam:) Artist in Residence Ellen Andrea Wang har holdt åpningskonsert i Bjørnsonhuset, og hva annet kan en gjøre enn å hive alt man rår over av hyggelige adjektiver hennes vei.

Vel, nå er ikke dette et soloprosjekt fra den residerende artistens side. Faktisk veldig langt derifra. Kontrabassorkesteret er et ensemble bestående av i alt 13 kontrabassister, hvis jeg ikke har gått surr i tellingen, pluss selvfølgelig Guro Skumsnes Moe på den stormavede oktobassen, ruvende over 3,5 meter opp i været. Og man skulle saktens tro at hennes vevre skikkelse i kombinasjon med dette mastodontiske instrumentet ville være et særdeles umake par. Men slik er det ingenlunde. Skumsnes Moe er en fremragende instrumentalist som burde vært rødlistet på flekken. Hun synger som fra englene sendt og trakterer også ordinær kontrabass i tillegg til det store monsteret.

Hvis hensikten med denne konserten var å vise hvilket fantastisk instrument kontrabassen er, så var dette en maktdemonstrasjon. Denne skriver gjorde innledningsvis et forsøk på å holde orden på de ulike låtene, men fant fort ut at det hadde ingen hensikt. De ulike komposisjonene kunne like gjerne vært forskjellige satser i en helhetlig verk.

Musikalsk defilerer denne konserten på grensen mellom jazz og ren samtidsmusikk. Ja, kanskje aller mest samtidsmusikk. Fra scenen strømmer de store kontraster, fra det varlig, stilleflytende med kjælende buebruk på bassen, til det voldsomt rumlende tordenvær der musikernes hender fråder over gripebrettene med en frapperende, grådig fingerferdighet. Og hele veien, denne pure utspaltede kvalitet av samspill.

Også sjefen sjøl, da. Ytterst på høyre flanke står hun, og en aning nervespent må hun jo være, når så mye står på spill, bokstavelig talt. Men Ellen Andrea Wang fremstår som en sval søyle av sindighet, og som en mesterkonditor har hun og de øvrige komonister eltet sammen et gedigent, luftig bakverk, en kaloribombe av fyll og glasur som i enkelte partier drønner deg dønn i dørken.

Hvordan beskriver man dette mangefasetterte verket? Sannelig om vi vet, men her følger et forsøk på ett utpust; det er et slyng av toner, vekslende fra det vokalt melodiøse til det elleville, kaotiske, men alltid samlet i en uvøren, nærmest pertentlig presisjon i samspillet. Ellen Andrea Wang er, i tillegg til alt mulig annet, en beriderske av den gode melodi, med en stemme som drar tankene mot en Silje Nergaard eller en tidlig utgave av Joni Mitchell. Og med den uforlignelige maestro Arild Andersen med i lauget kommer disse særegne, syngende toner som linder seg rundt deg, som humler til den hvite kløver. Det er pollinering av det mest fruktbare slaget.

Og noen ganger brygger det opp til uvær, der det rene buldreri setter fyr på alt, og tonene fra den forvokste oktabassen er mørkere og dypere enn nederste sirkel i Dantes inferno. Og fra oven sveiper et åndeaktige lys over scenen og speiler seg i bassenes blankhet. Her er sekvenser som låser kjeven rundt det samtidsmusikalske, og her er toner som en langstrakt tåkelur over skoddelagt vann. Her er huggende rytmer med perkusiv kraft, som kontrasteres med pure, filmiske partier beleiret av disse dype melodiøse brumlerier. Her er lyder som klaprende hover over hard asfalt, og mørke toner med en dyp lød av flerstemmig briljans,  og tynne fiolinaktige toner under en teatral, resiterende vokal, og her er la-la-la-koring av mannsstemmer og en villet, notert monotoni.

Jeg er utvilsomt en novise i jazzmusikkens høyloftede kloster, men jeg visste ikke en gang at vi hadde så mange kontrabassister i dette landet. Og videokunstneren Tone Myskjas grafisk lyskomposisjoner, der skyggen av oktobassens langstrakte hals bryter inn som en del av bildet, bidro også til den helhetlige opplevelsen.

Kontrabassorkesteret spilte nyskrevet musikk av Sigurd Hole, Guro Moe, Ole Morten Vågan, Hanna Paulsberg og Ellen Andrea Wang.

Hvis denne konserten er en føremelding for hva vi har i vente fra ledende ledende jazzmusikere i dette landet, er det bare å kaste seg på stavene, først som sist.

Og de medvirkende var:

Kontrabass og vokal: Ellen Andrea Wang
Kontrabass, oktobass og vokal: Guro Skumsnes Moe
Kontrabass: Håkon Thelin, Ellen Brekken, Ole Morten Vågan, Trygve Waldemar Fiske, Georgia Wartel Collins, Oda Kristine Steinkopf, Andreas Solheim, Ingebrigt Håker Flaten, Bárdur Reinert Poulsen, Mats Eilertsen
Kontrabass og cello: Joel Ring
Special guests: Arild Andersen, kontrabass og Jon Balke, perkusjon!

Signe Emmeluth og Trondheim jazzorkester. Foto: Ruben Olsen Lærk

(Johan Hauknes:) Signe Emmeluth – venit, cecinit, vicit! Emmeluth kom, spilte og vant!

Det var med stor spenning vi stilte opp til prisvinnerkonserten til danske Signe Emmeluths prisvinnerkonsert som JazZtipendiat 2020-21. Emmeluth er en i en etter hvert lang rekke frittgående og fantastiske unge danske saksofonister som følger i fotsporene etter Lotte Anker. At de alle er jenter er ikke noe vi i dag gjør noe stort ut av. I dag tar vi dette som en selvfølgelighet. Signe Emmeluth har gledet oss mange ganger, blant annet med sine egne band.

I omtalen av verket «Physicality in/emotion» skrev Emmeluth at det var det fysiske aspektet i musikken som fascinerte henne. «Det energiske og kontrastfylte. Hvordan frekvenser påvirker kroppen gjennom fenomener som interferens, når to eller flere toner står og glir mellom hverandre i lytterens hode», fortalte hun..

Det vi får servert er et verk i sju satser, eller «strekk» om konferansier Bjørn Willadsen betegner det som, vi blir servert. Dette er dandert med et toppet lag – det som utgjør Emmeluths versjon av den stadig foranderlige kameleonen Trondheim jazzorkester.

Fra venstre mot høyre for publikum har vi i en halvsirkel Joakim Rainer Petersen – piano/synth, Magnus Skavhaug Nergaard – kontrabass, og el-bass, Jonas Krøvel – el-bass, Karl Bjorå – el-gitar , Marianne Baudouin Lie – cello og Eira Bjørnstad Foss – fiolin.

Innenfor denne halvsirkelen, Maja S. K. Ratkje – vokal, theremin og elektronikk, Tor Haugerud – trommer, perk og vibrafon, Signe Emmeluth og Amalie Dahl – altsaksofon og Henrik Munkeby Nørstebø – trombone.

Vi blir servert nesten en og en halv time med et musikalsk verk som danser mellom det fysiske og rytmiske og det følelsesmessig vakre. Mellom det dansende og det punkete. En utforsking av hvordan musikk skaper fysisk og emosjonell reaksjon og, ikke minst respons.

Men samtidig er det et verk som samtidig også setter samtidsmusikalske spor. Det er et fysisk verk som gjennom sju satser ikke bare gjør meg jublende glad. Det gjør meg varm av glede over et godt komponert, organisert og gjennomført verk, der vi nyter dramaet som beskrives musikalsk rett foran øynene våre. Sonore landskaper passerer revy, der lydens vidunder utspiller seg på scenen rett foran oss.

Her bevises en gang for alle at all barnelærdom om at lydbølger er «lineære», at to bølgetog kun kan legge seg oppå hverandre, konstruktivt eller destruktivt, er feil. Her er det «ikke-lineært» samvirke i dette rommet, slik at lyden mellom oss, orkestret og rommets yttervegger og –tak, selv får en selvstendig, uavhengig og dynamisk rolle.

De musikalske bidragene er glitrende fra alle medvirkende musikere. Jeg må allikevel framheve tre for meg sentrale stemmer i dette koret ved siden av komponist og musikalsk leder Signe Emmeluth. Først må jeg nevne Tor Haugerud, som på vibrafon og perkusjon setter ikke bare tempo, men beat og puls i verket. Dernest må Maja Ratkjes bidrag framheves. Vokalt, drivende, levende, musikkskapende. Det eneste problemet er at det tekstlige bidraget blir borte, i hvert fall der jeg sitter. Men jeg velger å tolke det som at dette er mindre viktig, og at det er det musikalske som er meningsfylt.

Dernest vil jeg løfte fram Henrik Nørstebøs trombonespill. Vitsene er mange om trombonens overflødighet i jazzsammenheng, men norsk og internasjonal jazzhistorie er full av trombonister som har levert viktige bidrag til den. I de rette hender kan trombonen være et magisk instrument. Nørstebøs hender er definitivt rette til slik bruk i denne sammenhengen. Det svinger og swinger av dette.

Men altså, Signe Emmeluth har levert et verk som vil plassere seg på en sterk plass i den tunge lista av i alt fjorten prisvinnere siden den første prisvinnerkonserten med trioen Kobert i 2008.

Lauritz og Peder Skeidsvoll. Foto: Kjetil Valstadsve

(Kjetil Valstadsve:) Stipendiater i skiftarbeid

To konserter for to brødre! Isach og Lauritz Skeidsvoll fikk det årvisse stipendet fra en jazzglad sparebank i fjor. De delte det opp i to konserter – og vi skjønte snart hvorfor.

Isach Skeidsvolls band General Post Office slår til først på Storyvilles ettermiddagspost. Bandet entrer scenen i Blues Brothers-inspirerte gevanter, og spiller opp deretter. Dette er fri og freidig blues-basert jazz, med låter som gjerne starter som de kunne vært tatt rett ut av nevnte filmklassiker, før de spinner sidelengs ut i landskap der ingen biljakt er mulig.

Lydbildet er sterkt på rytme og riff, drevet av Skeidsvolls piano som er grunnmuren i ensemblet. Sigurd Steinkopfs trommer og Torkil Hjelles bass brukes tidvis til å forsterke henholdsvis rytmen og riffet. Men de har også fine solopartier og rom til improvisasjon. Aksel Røeds saksofon er hoved-sparringspartner for det melodiske. Denne formelen passer bandet like brillefint som solbrillene de kom på scenen med, selv om både disse og andre effekter må av etter hvert som temperaturen stiger.

Og det gjør den! Publikum får en engasjerende og energisk oppvisning, som flere burde ha funnet veien til.

Bandleder Skeidsvoll er en glitrende, uttrykksfull pianist, et legeme som sitrer av all musikken som vil ut. Han mestrer instrumentet bokstavelig talt til fingerspissene, for ikke å snakke om håndflatene, eller albuene, alt etter som. Det er litt som å se en vennskapelig brytekamp mellom mestre, ispedd litt dask og klem.

Både han og Røed har også noen flotte partier i lyrisk retning, som stykker opp hurlumheien og tilfører tilstrekkelig dynamikk.

Dette bringer oss over til bror Lauritz Skeidsvolls bidrag, som er helt, helt annerledes. Han leverer et avdempet, lyrisk og ikke minst spesialskrevet verk, fremført av et håndplukket lag. Musikken er inspirert av ting som livet under vann, og bølger frem og tilbake i en svevende seanse.

Dette forplikter den jevne Fireflate-utsendte til visse blødmer om hav og jazz som vi skal prøve å få unnagjort i dette avsnittet. Lauritz Skeidsvoll har ikke tatt seg vann over hodet med dette prosjektet. Så jazzen var altså som havet. Nå tilbake til artikkelen!

Formelen er enkel og effektiv – små temaer som gjentas, kommer og går (som i bølger!), mens musikerne får stort rom til å bygge sine strukturer rundt, alt fra mektige brenninger til små krusninger. Det er definitivt mer plass til å boltre seg her enn hos bror Isach. Rammehistorien er jo livet under vann, og det setter tydelig preg på de forskjellige solopartiene. Det hele blir til et mer dynamisk, og om vi tør si det, voksent lydbilde.

Fremføringen har snedig dynamikk mellom brødreparet Lauritz (saksofon) og Peder Skeidsvoll (trompet) på den ene siden, og strengeseksjonen Henrik Sandstad Dalen (bass) og Torstein Slåen (gitar) på den andre. Mens brødresiden preges av stort alvor og aktelse, finner strengeseksjonen grunn til latter og glede i hvert strengeplukk, og de har ingen problemer med å vise det frem. Likevel er samspillet hele veien tett og fint. Strengene kjører også kveldens kanskje fineste lille improvisasjonsvandring (se bilde over) – eller kanskje man skal si svømmetur.

Vi skulle gjerne hørt mer fra pianoet (Fride Nøstdahl Hjelle) og trommene (Steinar Mossige), som slipper inn fra sidene med en solo eller to, men helheten blir uansett en stor opplevelse.

To svært forskjellige konserter, som hver for seg var verdt samlebilletten. Denne gangen kunne banken le hele veien til Storyville!

Ida Jenshus. Foto: Moldejazz/Dagfinn Reppen

(Arild Rønsen:) Ida Jenshus: Dronninga av steinkjersk americana

Jeg skulle lagt til: Dronninga av midtempo steinkjersk americana.

Noen mener hun spiller country, hvilket er fullstendig på jordet. De som kjenner til det fantastiske albumet Emmylou Harris ga ut i 1995, Wrecking Ball, er på sporet. Produsert av lydmagikeren Daniel Lanois (Peter Gabriel, U2, Bob Dylan).

Hun åpner ikledd lang kjole og solbriller. Janis Joplin. Teatralsk. Trolsk. Fantastisk lyd. Og Ida Jenshus synger med en original, vibrerende stemme — uten at det låter vibrato. Hun behersker et imponerende stemmeregister.

Etter tre låter i strekk, får vi singelen fra hennes kommende album The Grip. Musikken har noe episk over seg, nærmest Pink Floydsk. Koringa er beskjeden, men presis og meget godt innøvd.

Hun kaster solbrillene, henger en akustisk 12-strenger over skuldrene, og finner fram munnspillet. Nå er vi nesten hos Neil Young. What Happend to the Music – vi er i nærheten av Woodstock. I Changes finner long time follower Aleksander Pettersen fram bottleneck-teknikken.

Suverent band. Midtempo – all the way. Dynamikk av en annen verden. Er’e jazz? Glem at jeg stilte spørsmålet. God musikk er god musikk. Og Ida Jenshus og hennes band anno 2021 er musikk henta fra aller øverste hylle.

Tekst: Christen Hvam, Kjetil Valstadsve, Arild Rønsen og Johan Hauknes
Foto: Hogne Bø Pettersen, Kjetil Valstdsve, Ruben Olsen Lærk, Moldejazz/Dagfinn Reppen