ALICE, BRORSONS KIRKE, KØBENHAVN, 13. JUNI 2021: Så bar det til kirke igjen. Og det er vel mange år siden undertegnede har vært såpass mye i Guds hus som etter at jeg flyttet til København. Men det har aldri vært fordi jeg har fått religiøse tilbøyeligheter på mine gamle dager, kun at noen av de beste konsertene i byen blir servert i diverse kulturkirker.
Og i kveld var det igjen opp på Nørrebro, selvsagt etter at den obligatoriske Covid-19-testen, som ikke skal være mer enn72 timer gammel, har man tenkt seg på konsert. Men litt pirking på bihuler og andre utvekster i neseregioner satser man glatt for en god konsertopplevelse.
Og i kveld var det duket for trioen bak ECM-utgivelsen «Uma Emo» som ble sluppet i februar i år (dobbeltanmeldelse på\ salt peanuts* kan leses HER). Men den som kom i Brorsons kirke denne søndagskvelden for å høre plata fra start til mål, ble enten skuffet, eller svært overrasket. For gitaristen Jakob Bro og trompeteren Arve Henriksen er ikke musikere som «lirer» på gamle fraser og gjentar seg selv. Og den katalanske trommeslageren Jorge Rossy, fikk mer enn nok med å følge med på hvilke krumspring de to gjorde i løpet av denne konserten.
De startet litt fritt, for de hadde avtalt nettopp at de ikke skulle «vandre i gamle spor». Men ikke mer enn at man kunne kjenne igjen noe av det de startet med. Og fra start til mål var det Henriksen som ledet an. Hans trompetspill er en historie for seg selv. Riktignok er det flere trompetere, særlig i Norge, som har lagt seg litt i «fotefarene» etter den utmerkede trompeteren fra Stryn, som nå er bosatt rett utenfor Göteborg, men det er ingen som gjør dette særegne spillet med like stor selvtillit og overbevisning som Henriksen, enten han spiller «vanlig» trompet, pocket-trompet, trompet med saksofonmunnstykke, uten munnstykke eller med to trompeter samtidig. Det ligger på en måte naturlig til Henriksen å spille slik, med stadige skifter fra horn til horn og med stor kreativitet. Litt ut i den første, lange låten, som garantert besto av en rekke låter, kom det pur, norsk folkemusikk fra Henriksen, og vi tenkte umiddelbart på hans digitale utgivelse fra tidligere i år, «Walhalla Hotel – fables in the haze of history» (vår anmeldelse kan du lese HER). Dette ble en nydelig sekvens, hvor Bro og Rossy ble statister. Og hele veien gjennom inviterte Henriksen, særlig Rossy, med i dansen, men fikk ikke hele tiden den responsen hadde hadde ønsket (så det ut til).
Jacob Bro er en musiker som liker det lyriske og stille. Men ikke kun det. Innimellom la han på noen pedaler som gjorde at gitaren nesten låt som et kirkeorgel, noe som passet både til tid og sted. Men stort sett holdt han seg litt i bakgrunnen, selv det var hans låter som ble spilt hele veien. Og høydepunktet blant disse var låten «Schlaraffenland», som han lagde da han var 19-20 år gammel. Men det meste av låtmaterialet han skriver er vakkert og lyrisk, og ligger (vanligvis) i et landskap hvor vi finner Bill Frisell som «ledestjerne». Men Bro blir aldri noen kpoi. Og særlig ikke denne kvelden, hvor han måtte «kaste» seg på Henriksen mange spennende inn- og utfall.
På høyre flanke, sett fra publikum, synes jeg Rossy litt for ofte slet med å komme seg helt på bølgelengde med de to andre. Han er en musiker som nesten «kan brukes til alt», så jeg forstår godt at Bro gjerne vil ha han med i denne trioen. Men jeg håper at med mer samspill, platen ble innspilt i september i fjor, og mulighetene for å spille sammen etter det har vært minimalt. Men etter noen flere åpninger rundt om i Europa, og noen klubb- og festivaljobber utover sommeren, vil nok være mer enn nok til at Rossy finner sin naturlige plass i trioen.
Og når de avsluttet med «Morning Song» fra «Uma Elmo», en usedvalig vakker ballade, så tror jeg hele «menigheten» var mer enn fornøyd med søndagsmessen i den fine Brorsons kirke.
Tekst og foto: Jan Granlie
Arve Henriksen
Jorge Rossy
Jakob Bro
