
Den norske trompeteren Arve Henriksen har gjort nok en digital innspilling, mutters alene, of opptakene er fra perioden 2016 til 2020, innspilt delvis pĂ„ Walhalla Hotel i hjembygda Stryn pĂ„ Vestlandet av Norge, mens resten er gjort hjemme i Mölnlycke i Sverige, hvor han nĂ„ bor. All musikken er laget av Henriksen, med unntak av deler av «Viola Sonata Op. 25 No.1 – Langsam mit viel Ausdruck» av Paul Hindemith, fremfĂžrt av Nora Taksdal i Sinikka Langelands gĂ„rdsgalleri i Vellene i Guddal i Sunnfjord, ogsĂ„ pĂ„ Vestlandet. I tillegg er det gjort sĂ„kalte «field recordings» av Stryn Musikklag dirigert av Jon Are Steen pĂ„ tre spor. En komposisjon, eller improvisasjon, inneholder fragmenter av «Dugnadsvalsen» av en av Norges tidligere store skuespillere Alfred Maustad som ofte bodde pĂ„ Walhalla nĂ„r han passerte Stryn, og platas siste spor er basert pĂ„ en gammel innspilling av «Angelâs Serenade» fra 1914 skrevet av Gaetano Braga.
Walhalla Hotell pÄ Tonning i Stryn ble Äpnet i 1899 av Anna S. Ytre-Eide i det fredede hovedhuset pÄ handelsstedet i Perhus-tunet pÄ Tonning. Hotellet ble drevet videre av Oline Ytreeide fra 1955. Hun ble en legende innenfor reiselivsbransjen, og drev selv hotellet til hun var en eldre kvinne pÄ over 80 Är. Walhalla (eller Valhalla, som det ogsÄ blir omtalt som) ble i hennes tid sÊrlig populÊrt hos handelsreisende som fant en hjemmekoselig hygge i det lille, gamle hotellet. De senere Ärene har stedet vÊrt drevet som overnattingssted under navnet Walhalla Pensjonat i den gamle hotellbygningen.
Og det starter med den utrolig vakre «Riverbank haze», med Henriksens sÊrpregede trompet i front over synther styrt av Henriksen, som i tillegg spiller diverse brassinstrumenter, alt- og bassklarinett, piano, trommer, samples, elektronikk og, selvfÞlgelig fÄr vi ogsÄ bevis pÄ hans styrke som vokalist, i tillegg er han ogsÄ ansvarlig for «field recordings».
Og fra fÞrste tone til avslutningen, er dette musikk fra Arve Henriksen som jeg tolker dit hen, at han savner sitt hjemsted, Stryn, nesten i overkant mye. Og Ä utgi en slik plate som en slags takk for oppveksten og hva bygda og bygdefolket har gjort for at han skulle bli det menneske og den musikeren han er blitt, bÞr bygda ta til seg. Mye kan tyde pÄ at det vel ikke er lenge fÞr han fÄr sin egen statue foran rÄdhuset i bygdesentrum, som takk for denne musikken. For gjennomgÄende er dette akkurat sÄ nydelig musikk som vi er vant til Ä hÞre fra Henriksen. Og nÄr han fÄr tid og rom til Ä gjÞre akkurat det han vil pÄ en plateinnspilling, blir det alltid nydelig musikk.
Andresporet «The village storyboard» er en synthbasert lĂ„t med noen stemmer under et ytterst kreativt trompetspill, fĂžr vi fĂ„r den relativt korte «Photographers at breakfast», som er mer sĂžkende i formen, hvor elektronikken ligger under Henriksens ordlĂžse tale. Men selv om det ikke er mye melodi i denne, tar den tankene til en del ting Lourie Anderson gjorde for en del Ă„r siden, som er ytterst spennende, fĂžr vi fĂ„r «The composerâs arrival». Dette er en lĂ„t som minner meg om en islagt elv hvor isen er i ferd med Ă„ smelte og «bryte opp», mens en stillfaren trompet og Nora Taksdals cello som fremfĂžrer fragmenter av Hindermith fullender det hele. Og celloen er som tatt ut av Henriksens trompetspill, fĂžr han sĂ„ vidt kommer inn med litt klarinett helt mot slutten. Melankolsk og vakkert.
SĂ„ fĂžlger «Olinaâs waltz», hvor jeg mistenker Henriksen for Ă„ ha tatt opp Stryn Musikklag i «field recordings», men i coverteksten stĂ„r det ingenting om det, sĂ„ vi fĂ„r godta at det er han som spiller alle instrumentene i et typisk konsertopptak med et stĂžrre orkester og piano. En annerledes Henriksen-komposisjon, men den passer fint inn i helheten nĂ„r lokalhistorien skal tolkes.
Deretter fÞlger «Uninvited guests in the hour of the wolf», som fortsetter der Olina sluttet Ä danse vals. Men her er det skumle ting pÄ gang, og det er tydelig at Henriksen ogsÄ opplevde det i sin oppvekst. Denne kunne nesten gÄtt rett inn i en fjernsynsserie a la «Twin Peaks», og jeg imponeres over at Henriksen spiller alle instrumentene i denne «rysaren», fÞr vi fÄr «Single room with a view», en nydelig liten sak, kun med Henriksens trompet, slik vi elsker Ä hÞre ham. Melankolsk og usigelig vakkert og nesten som en norsk «lokk»
Deretter fÞlger «Dissappeared decade», hvor en synth og Henriksens trompet kommer smygende og hvisker oss gode ord i Þret, fÞr det etter et drÞyt minutt kommer en litt tung rytme til, som gjÞr dette til en aldeles nydelig melodi, som jeg tror mÄ vÊre noe av det fineste jeg har hÞrt Henriksen gjÞre gjennom alle de Ärene jeg har lyttet til han. Og Henriksen utvikler lÄta med trompeten og alt er sÄ naturlig og nesten smidd i stein. Enkelt og ytterst effektivt og flott!
«The painterâs view» er muligens Henriksens idĂ© om hva man sĂ„ fra hotellvinduene pĂ„ Walhalla Hotell. Jeg forestiller meg utsikten over vannet og hvordan skiftende vĂŠr og stemninger fikk ideer til Ă„ dukke opp i hodet pĂ„ maleren. Her er det elektronikk som rĂ„der grunnen og et godt bevis pĂ„ at Henriksen ogsĂ„ behersker den type utfordringer. Her er det opplyst at det inngĂ„r «field recordings» av Stryn Musikklag, men jeg er ikke i stand til Ă„ oppdage dem, hvis de ikke er manipulert kraftig i etterkant av Henriksen, og muligens, lydmikser Reidar SkĂ„r.
«After dinner watching birds daydreaming», starter som en slags fabulering pÄ synth, fÞr Henriksens trompet kommer smygende, sammen med en Lourie Anderson-aktig rytme som kunne vÊrt hentet fra hennes plate «Big Science» fra 1982, hvor «hitlÄten» «O Superman» var med. Men her er det Henriksen og hans trompet som er Supermann, med nydelig spill over en litt tung «grunnstamme», mens «Brown concrete showroom» er en synth og elektronica-basert og, ikke minst, neddempet sak som Henriksen har lekt seg med. Dette er relativt minimalistisk i et gjentagende rytmisk mÞnster gjort pÄ synth, men nÄr Henriksens trompet kommer inn som en paraglider som flyr stille over fjellene, blir dette en deilig sak som tar vestlandsnaturen helt inn pÄ arbeidsrommet pÄ Frederiksberg i «Kongens by» i Danmark.
«Voice inscriptions and old stories» er nok en deilig trompetbasert lÄt, hvor Henriksen spiller slik vi liker det best. Hans sÊregne trompettone, som man av og til lurer pÄ om vil stanse helt opp og at han ikke fÄr lyd ut av instrumentet, men som hele tiden er sÄ lyrisk at det er en fryd. Her dukker det ogsÄ opp minner fra Miles Davis fÞr han gikk inn i en av sine elektroniske og mer rocka perioder. For trompetspillet kan, nÄr Henriksen «setter an» minne ikke sÄ rent lite om salige Davis. Her kommer ogsÄ Henriksens vokal inn, som var han Peter Gabriel i den gamle versjonen av Genesis fra deres, etter min mening, fineste innspilling «Genesis Live» fra 1973. Ytterst vakkert!
SĂ„ fĂžlger «Nachspiel in Alfredâs zimmer», hvor vi regner med at det var noe helt annet enn stille samtaler over en alkoholfri Ăžl. Og allerede fra fĂžrste tone forstĂ„r vi at pĂ„ dette rommet var det bannlyst med alkoholfri drikke. Dette er blitt en skjev og spennende lĂ„t, hvor Alfred Maurstads «Dugnadsvalsen» radbrekkes pĂ„ en ytterst morsom og interessant mĂ„te. Man skal kanskje vĂŠre glade for at man ikke var bosatt pĂ„ naborommet til Maurstad mens han oppholdt seg der, for her var det fest!
Deretter fÄr vi «In search of lost time», hvor vi fÄr trompet over et deilig synth- og electronicateppe, og vi er plutselig pÄ konsert pÄ Punkt-festivalen i Kristiansand med masse musikere pÄ scenen, men det er bare Henriksen med alle lydeffektene og instrumenter som regjerer.
SĂ„ avslutter han denne nydelige platen med «Serenata per una vecchia stanza blu», som er basert pĂ„ Gaetano Bragas «Angelâs Serenade» fra 1914, som nesten hĂžres ut som den er tatt direkte fra et eldgammelt opptak av lĂ„ten fĂžr Henriksen har gĂ„tt inn og manipulert den, og hvor jeg fĂ„r en fornemmelse av avslutningsvalsen pĂ„ The Bands konsertfilm og plate «The Last Waltz». En lĂ„t jeg alltid har ment har vĂŠrt den perfekte avslutning pĂ„ en plate eller konsert. Vemodig, vakkert og melankolsk.
Platen er tilegnet Henriksens besteforeldre, som i «coveret» er avbildet utenfor O.L. Brekkes landhandel i hjembygda i den typiske vestlandsnaturen. Og det er tydelig at korona-pandemien og isolasjonen med innreiseforbud til Norge og tvungent opphold i Mölnlycke utenfor Göteborg, har fÄtt Henriksen til Ä lengte hjem til Stryn. Og denne lengselen har han «tatt ut» i denne nydelige platen som det er synd kun eksisterer digitalt. For dette er en plate jeg vil ha pÄ vinyl, med alle de gamle bildene fra hotellet og omgivelsene, bildet av moren, Erna, fra 1954 mens hun arbeidet pÄ Walhalla og det gamle postkortet.
Og i perioden med lengsel om Ä komme seg «ut», har Henriksen laget en aldeles nydelig plate, hvor han har tatt seg god tid, lyttet, pusset pÄ og manipulert de opprinnelige opptakene, filt og «lekt» med dem, fÞr han presenterer et mesterverk av en innspilling. Nydelig!
Jan Granlie
Arve Henriksen (tp, brass, v, acl, bcl, p, synth, dr, samples, field rec., elec), Nora Taksdal (c), Stryn Musikklag