VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 7. MAI 2026: Så, endelig er vi her at vi kan skrive ned noen refleksjoner over musikken vi opplevde på en konsert med brutter’ns band, i hvert i navnet. Johan Lindström Septett er vel noe bortimot det ypperste av det ypperste av dagens svenske jazzelite. Det er gjengangere i så mange svenske og skandinaviske band at det er til å bli svimmel av. Det er også et faktum at mange av disse bandene er blant favorittene til mange.
Det er derfor noe skuffende med rundt 80 publikummere i salen, men de som var der, priste seg overlykkelige etter konserten. En sprudlende, leken, humoristisk og solid historie- og kunnskapsbasert musikk, framført med glimt i øyet, tunga i kinnet, ertende og seriøst. Og det hele servert med presisjon og formidlingsevne som er smeikende, smektende, smellende, smilende, smeltende, smekkende, smittende, men ikke smertende, medrivende framføring som kun kan avstedkommende én eneste ting, lutter glede, en emosjonell reise som likner på de beste toppturer du har gjennomført, uansett årstid.’
Lindström og bandet slapp i fjor albumet Humankind, vi skal altså til den gode, gamle, grunnleggende, gordiske grinnerknuten – hva gjør oss menneskelige? Hva er det det menneskelige består i? Hva er det å ‘være’, å være ‘værende’. Hva ligger i substantivet ‘væren’. Jeg vil påstå at lite kommer nærmere å svare på dette, enn det som gjør at musikk kan oppleves som lutrende, skjellsettende, foryngende og fornyende. Møtet med og opplevelsen av kunst som kommuniserer med deg på et eksistensielt plan, er der menneskets menneskelighet trer fram og virkelig blir forståelig.
Musikken er ‘seriøs’ i den forstand at den vekker dette, den er ikke ‘seriøs’ fordi den er alvorlig, eller skal tas alvorlig. Det er kanskje ett av de aller største feilgrepene som vi har gjort i møtet med musikk, å lære opp oss selv og hverandre til å tro at humor ikke er ‘seriøst’. Jeg er selv barn av en kultur der det ble uglesett om man så mye som dro på smilebåndet i konsertsalen, enda mer om det unnslapp noen, om enn svake, lyder i den forbindelse. Dessverre er arven etter disse mistakene, denne misforståtte seriøsiteten, fortsatt levende i mange sammenhenger, ikke minst i det politiske ordskiftet om prioriteringer av ressurser til kunst og kultur.
Humoristisk, underholdende, gøyalt, spøkefullt, alt dette står i motsetning til det ‘seriøse’. Intet er vel mer galt enn dette. Fader Josef, Joseph Haydn, mente i hvert fall ikke det. Ellers ville han vel ikke satt en ff i takt 16 i andresatsen (i C-dur) av G-dur symfonien nr. 94, eller ‘overraskelsessymfonien’ som den gjerne kalles. Du kjenner temaet i denne satsen, uansett hvor mye du vet om Haydn. «Blinke, blinke stjerne klar», eller «Twinkle, twinkle little star», synger inngangstemaet, før en G-durakkord med hår på brøstet river deg ut av konsertstolen, og den henslumrende følelsen etter julas ymse godsaker.
Lindström og septetten har gitt ut i alt tre album, så langt, det blir nok flere: Først kom Music for Empty Halls i 2018, deretter On the Asylum i 2021, før altså Humankind kom i fjor. En strålende serie, en overveldende serie. Som det heter: Album søm hører hjemme i ethvert overmøblert hjem.
De starter med «The Cavaliers», førstesporet på det siste albumet. Kavalerene var ikke kavalerer fordi de var galante og ‘gentlemenlike’, kavalerene er det fordi de sitter på en kavall, en hest. Men en kavaler er jo selvfølgelig chevaleresk, … så da så!
Vi tar dem, som vanlig, fra venstre på scenen: På flygel og andre tangenter, Jesper Nordenström, dernest Jonas Kullhammar på alt-, baryton- og tenorsaksofoner, Mats Äleklint på trombone, Per ‘Texas’ Johansson på tenorsaksofon, fløyte og E♭-klarinett. Bak blåserne, Kansan Zetterberg på kontrabass og Konrad Agnas på trommer. På høyresiden, Johan Lindstrøm, som vanlig på pedal steel og gitar.
«Swept Away in the Second Circle». Ja, vi blir i hvert fall feid av gårde. Fei dem ut, sa DKSF og deres kumpaner på høyresida i DNS i 1974, med Lars Groth som formannskandidat, om jeg husker riktig. Det var vel heller de som ble feid ut den gangen. Vi blir derimot verken feid ut eller bort, vi blir feid inn i musikken. Det er luft i luka, og aldri hadde jeg trodd at pedal steel kunne låte så fint, før jeg hørte broder Johan traktere den. «The Landscape». Per Texas Johansson har en silkemyk tone i klarinetten. Gjør klarinetten stor igjen. Det er som syrnet grädde på den lekreste, mørkebrune geitosten.
Tangenttraktementet til Nordenström på venstre flanke er utsøkt. Det svinger som et he…te, g Lindström tar klisjeer og sitater helt ut, uten blygsel og med stor suffisanse. Det er et band med bare sterke spillere, dyp egenkompetanse, og et lag med komplementære ferdigheter. Derfor fungerer det også så j…la bra som kollektiv, som helhet, som et tutti. Det sitter som kuler i varmt smør når de drar i gang med tittellåta fra første-albumet.
Konfigurasjoner av to og tre vandrer gjennom ensemblet, alltid smellende vakkert. Men det er ikke spill med høy sikkerhet, der sikkerhetskravet dreper alt initiativ og sjansetaking. Jeg skal ikke ramse opp hva alle musikerne gjorde gjennom denne kvelden, de er velkjent som folk som leverer og som ikke legger fingre eller tær imellom når det skal trøkkes til. Tromogbone før og etter Mats, barytonsaksofon under og over Jonas, formende, romsterende basspill fra Zetterberg. Victoria-bassen får skinne i strålende lys i kveld.
Og så, den eldste av de yngste, fra familien som eter musikk til frukost. Konrad Agnas, den eldste av brødregenerasjonen som nå følger opp meritter til sin far Urban og hans brødre. Det er et dynasti, men intet Falcon Crest … Eller, jo, men det er et musikalsk herskapshus det er snakk om. Og nå Konrad. Svenske jazztrommiser, det er en lang liste …, jeg mener, Bengt Berger, eller bare ‘Beche’, Bosse Skoglund, Leif Wennerström, norsksvenske Egil ‘Bop’, Sune Spångberg, islandske Petur Östlund, Jon Fält, … lista fortsetter, nærmest i det uendelige. I adelskapet står også Konrad Agnas i dag, på en av de øverste hyllene, selv om det ikke er mange årene siden jeg hørte ham første gangen.
«Exit Prospero», «Chorinjo», og ei ny låt som framføres med Kullhammar og Johansson på okarina, eller leirgauk. Låta er da også notert som «Lergök». Kort, konsist, saklig. Hawaiigitaren swinger innom, det er musikalsk humor med glimt i øyet, tongue in cheek, kinn i tunge, toungue in chin, chin chinereee. Chin on cheek, kinn mot kinn. Hake mot kjake. Det bobler i kroppen, det bobler i musikken.
«Bygone Age», og tåka som letter «The Mist». Det er stoff til minst ei plate til. Det er bare å glede seg. Start nå!
Som første ekstranummer får vi «strandlåten», som Lindströms datter kaller den når han spiller den for henne. Solo gitar, er det noe som kan være vakrere når det framføres av en mester? Helt til slutt kommer også resten av ensemblet ut og drar oss gjennom heftige «Serengeti» fra førstealbumet.
Da er det ikke rart det danses heftig i mange kriker og kroker på vei ut av lokalet, ut i verden der ute. Har du kjent den friske lufta?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Carl Störmer
Johan Lindström Septet.
Johan Lindström.
Konrad Agnas.
Jonas Kullhammar et al.
Per Texas Johansson.
Mats Äleklint.
