MOLDEJAZZ, DAG 3, ONSDAG 21. JULI 2021: Det ble natt, og det ble morgen tredje dag. Med dette avgir vi den tredje dagsrapporten fra Moldejazz 2021 i samarbeid med festivalavisa Fireflate. I dag skal vi innom og lytte til Oddrun Liljas band Lilja, før vi tar turen opp til Krona og Christian Meaas Svendsens solokonsert. Deretter er det ned til Bjørnsonsalen og Ola Kvernbergs Steamdome II og så Teatret Vårt og trioen Gurls konsert med Trondheim jazzorkester. Kveldens avslutning skjer i Storyville med nederlandske Kiki Manders.
Oddrun Liljas verden (Tekst og foto: Ruben Olsen Lærk)
Den langtreiste musiker krysser sine spor.
Oddrun Lilja kom tidligere i år med sin bejublede debutplate LILJA: Marble. Plata inneholder 10 spor inspirert av ti byer hun har besøkt de siste årene. Musikken er kommet til ved hjelp av lokale folke- og jazzmusikere. Her snakker vi om en form for musikalsk dannelsesreise fra nær og fjern, og Oddrun Lilja har uttalt at dette handler om å ha et åpent norsk øre mot verden og, ikke minst, det å komme hjem og behandle inntrykkene fra de mange reisene hun har vært på de siste årene.
De av oss som har fulgt med på prosjektene Oddrun Lilja har deltatt i, eller selv skapt, de siste årene satt nok med en følelse av den reisen vi ble med på i Teatret Vårt denne ettermiddagen ville transcendere låtene til et høyere nivå. Dette ønsket ble oppfylt mye takket være Bafana Nhlapo på perkusjon og knallsterk vokal. Vi fikk også servert høyere grads vokalprestasjoner fra Beady Belle (Beate S. Lech), myke innbydende basslinjer fra Jo Skaansar og slående slagverk fra Jakop Janssønn. Hele bandet deltok ellers på vokal ved behov, hvilket ga kveldens konsert det lille ekstra.
Oddrun Lilja er kanskje ikke selv klar over at hun er en ypperlig historieforteller, og morsomme anekdoter kom som perler på ei snor. Dette visste publikum å sette stor pris på. Om undertegnede fikk lov til å ønske seg noe, ville det vært ei plate fra LILJA med tittelen Even more marble stories.
Konserten var bunnsolid på alle måter. Bandet var veldig samspilte – en skulle nesten tro at de hadde spilt dette materialet i årevis. Det er dessuten svært moro å oppleve en eksepsjonelt dyktig yngre artist som også har et så godt publikumstekke. Det er nok av dyktige artister som knapt tør å se opp fra gulvet.
Det hele begynner i New York med hva vi antar er samplede lyder fra storbyens larmende rom, mikset inn i en heftig trommesolo fra Janssønn, godt understøttet av Nhlapos’ påtente perkusjonslek. Reisen begynner med kun disse på scenen. Etter noen minutter trer resten av bandet frem fra skyggene, og vi får den perfekte New York-følelsen, som satt man på en vaskekte diner kl 03:44 en kald høstdag i oktober. Lydbildet er varmt og innbydende, og utenfor kan vi se dampen stige opp fra kumlokkene og de gule taxiene rulle sakte gjennom gatene.
Neste stopp på reien er Bagamoyo som ligger på kysten av Tanzania. Lydbildet har også islett av Midt-Østen, men rytmebildet er helt klart fra østlige Afrika. I dette nummeret må vi virkelig berømme Jonsdottir med et arrangement som gjør at dagens fremførelse av låten er den versjonen som egentlig burde ha blitt spilt inn på plata. Det var som å drømme seg bort i hvite strender og palmesus.
Dagens tredje låt er en liten pause i reisen via Mémoire. Fra et såpass nordvest-afrikansk lydbilde beveger vi oss over til nordlys over den sorte vulkanørkenen man finner i Oddrun Liljas andre hjemland. Det er nesten så vi sitter med en sakral følelse av ensomhet – men på den gode måten vel å merke. Dette er etter Fireflates mening kanskje konsertens sterkeste låt – når det gjelder både melodi og tekst.
I Gnawa-tradisjonen finnes det et ritual, Lila. Oddrun Lilja forklarer det hele:
– De spiller hele natten, gjerne fra syv om kvelden til syv om morgenen. Dette kan gå veldig heftig for seg og folk kan falle i transe – og til og med falle ned på bakken. Natten forløper også i farger, og ulike typer musikk er knyttet til hver farge.
Dette bringer oss til konsertens kanskje lengst låt, som faktisk er inspirert av hele Lila-seremonien. Det naturlige navnet på låta er dermed Lila.
Her starter vi med et fantastisk knirk og skrik-parti på gitar, godt understøttet av perkusjon. Undertegnede ble litt våt i øyekroken akkurat under det partiet der. Akkurat dette partiet viser hvor fantastisk god og allsidig Oddrun Lilja er som gitarist. Deretter over til tunge bassrytmer, perkusjon og kvinnelig vokal. Varmt og innbydende, og Fireflates utsendte observerte at store deler av publikum satt med lukkede øyne og vugget i takt med bassen. Rundt syv minutter ute i låten skifter vi spor til Beady Belle sin krystallklare stemme, og noe som kanskje kan likne på et sjanti-rytme-inspirert parti.
Så er vi tilbake på reisesporet fra plata. Før turen til Marokko måtte Oddrun Lilja lære seg litt fransk siden landet har vært under tidligere fransk styre (og språk). Dermed ble låta Paris skapt ved at hun spurte sine musikker-venner hva det peneste ordet de visste om?
Paris starter med sart kontrabassgang og nydelig duett mellom Oddrun Lilja og Beady Belle. På alle låtene hvor de synger sammen utfyller stemmene hverandre så godt at en skulle tro de hadde sunget i sammen i mange år. Lyden av Paris gir de som har vært på en jazzklubb nede på Montmartre tilbake i en enklere tid virkelig valuta for pengene. I denne melodien er det rett og slett godt å leve med Gitanes og Pastis. Gitt applausen etter første sekvens med duett var publikum helt i samme følelsesspekter.
Perkusjon, bass og gråtende gitarer med østlig inspirert lyd kan ikke annet enn å bli vakkert og sart. Det er slik Kolata starter. Dvs. den starter egentlig med en video av sitarist Ustad Ashraf Sharif Khan som er 9. generasjon ragamusiker fra Pakistan. Oddrun Lilja tilbrakte en måned i India med ham i 2015/2015 for å spille på forskjellige raga-festivaler. Etter en fin gråtestund med gitar, bass og perkusjon tar kontrabass og vokal igjen over showet. Dette er en deilig lang låt med basslyd som brummer i magen og nydelig vokal som kiler baksiden av hjernebarken, i alle fall frem til gitaren igjen kommer og tar oss inn i et ganske østnorsk landskap, eller Chicago rundt 1975-1976. Eller fra et kaotisk torg i det østlige Afrika i begynnelsen av 2000-tallet (for de av oss som liker slikt). Dette viser med rette hvor god denne komposisjonen er.
Islandsk er et nydelig språk, kanskje fordi mange av ordene høres norske ut, men klinger rett og slett utrolig mye bedre enn denne nymotens dansken de fleste her til lands snakker. Reykjavik er helt klart konsertens sarteste og nydeligste låt. Jeg er ikke godt bevandret i det islandske språk, men forstår nok ord til at dette underbygger følelsen av tristhet og smerte. Mange forbinder Island med et goldt og kaldt landskap, men denne låten er varm, inkluderende og innbydende. Man får rett og slett følelsen av å bli tatt godt vare på.
Fra det kjølige nord til Mekelle, Etiopia. Det hører med til de ypperst sjeldne konsertopplevelsene her på Moldejazz at vi får lov til å ta del i en så sterk mannlig vokal som det Nhlapo her fremfører. Beady Belle er også med på vokal og dette gjør hele stykket så godt som utenomjordisk. Denne versjonen av sangen stiller i en egen kategori sammenliknet med plateversjonen (som for øvrig er et top notch stykke musikk). Det er vokalene til Nhlapo og Beady Belle som er dette stykket med nedtonet akkompagnement primært av kontrabass med senere innslag av rullende akustisk gitar, stille slagverk og myk koring fra hele bandet på slutten av låta. Dette gjør stykket til et særlig kontrastfylt stykke håndverk. Dette fremførelsen er utrolig kraftfull. Vel fortjent trampeklapp fra publikum!
Tyr er en by i Sør-Libanon hvor vi finner den nest største palestinske flyktningeleiren Rashidieh. Der finner vi barneorkesteret Assumoud Palestinian Orchestra som består av mellom 40 og 80 barn. Orkesteret driver med musikk og dans, og Oddrun Lilja har jobbet med dem to ganger. Fremførelsen starter med halv-tunge gitarriff underbygget av perkusjon og slagverk. Umiddelbart får jeg assosiasjoner til TV-bilder fra utbombede områder i Midtøsten. Dog, når sang og melodi forflytter seg sideveis trer solen og håpet frem fra skyggene.
Redaksjonen applauderer valget av en så sterk komposisjon og ønsker Covid-19 dit pepperen gror, det er synd ikke Teatret Vårt var fylt til randen. Det er mange som hadde hatt glede av denne konserten. Dette er nok en av de 5 beste konsertene så langt i Moldejazz 2021 vi har vært på.
Nå kunne faktisk godt konserten sluttet med denne tankefulle versjonen av Tyr. På en måte hadde det vært greit. Vi har det veldig bra her på Moldejazz og har bare godt av å bli påminnet om at ikke alle har det like godt som oss.
Men gode artister tar godt vare på et takknemlig publikum, og med Nairobi i Kenya som ekstranummer. Her er vi tilbake i suggererende og vuggende afrikanske rytmer og sang. Rett og slett en liten gladsak publikum viste å sette stor pris på, og det var mang en publikumer som nok hadde ønsket å reise seg for å danse.
Dessverre er ikke dette lov i år. Men som Oddrun Lilja så betimelig sa:
– Det er lov å danse, inne i hjertene deres.
Nairobi er primært en låt drevet frem av solid elgitarspilling og lekende fremtredende perkusjon understøttet av bass og sobert slagverk.
Ikke bare en fase (Tekst og foto: Kjetil Valstadsve)
Jazzen fortsetter serien med frijazz-forestillinger på Krona, og andremann ut er bass-(h)visker Christian Meaas Svendsen.
Det begynner å bli noen år siden Svendsens Moldejazz-historie begynte, det var den gangen han var med å vinne Årets Unge Jazzmusikere 2012, sammen med en rekke av den gangens unge og lovende jazznavn i bandet Mopti. I dag er han en av de vi ser overalt – ikke minst spilte han nettopp i Paal Nilssen-Loves Cirkus – men denne ettermiddagen stiller han solo i Krona, for en dyptpløyende analyse av ståbassens klangmuligheter.
Første del av settet er det mest frapperende, og bringer tankene til 60-tallets minimalister som Steve Reich, en komponist som studerte lydfaser. Ta to teip-biter med opptak av nesten samme lyd, som er nesten like lange, og lim dem sammen i to løkker som får gå i det uendelige på hver sin teip-stasjon. Etterhvert som de kommer ut av fase med hverandre, oppstår ny og uventet musikk.
Svendsen lar venstre hånd dunke taktfast mot midten av halsen i det uendelige (imponerende nok i seg selv), mens den høyre dunker og stryker i fase og motfase. Resultatet er mer organisk enn programmatisk, og styres målbevisst mot å skvise klang og overtoner ut av instrumentet. Og når denne konfigurasjonen er oppe og går legger han jammen til en bue i munnen og tar med de høye tonene også.
Mannen er kjent for å bruke hele kroppen, men på grunn av en brukket fot, er det utgaven hode-skulder vi får i dag, uten kne-og-tå.
For min del kunne dette vært hele settet, men som en liten bonus kvitterer han med en vokal-basert seksjon med mer stryk og mindre dask. Også fint å høre på, men det var fase-utforskningen som gjorde dagen for Fireflates utsendte.
Krona som etterfølger til Reknes er et prisverdig tiltak og vi håper det følges opp, men som lokale innbyr det til mer høyverdig kunstopplevelse, mer aktelse og alvor, enn det opprinnelige værbitte åstedet med mye autentisk agg i veggene. Vi ser ikke helt for oss Han Bennink velte symbaler og (igjen, nesten) kappe tærne til Frode Gjerstad her, men vi kan godt se for oss mer av dette.
Det er egentlig to veier man kan gå nå – enten marinere gulv og vegger i øl, la Peter Brötzmann stå og spikke flis i 20 år og ripe inn noen tvetydige meldinger i panelet, eller finne noen stoler som knirker litt mindre og jobbe med lydlekkasjer fra utstillinger og annet som foregår i bygningen. Krona kan bli et essensielt fasett av programmet med bare litt mer kjærlighet.
Så gjør som Christian Meaas Svendsen – ikke la det bli med bare en fase!
Uforløst Steamdome (Tekst: Johan Hauknes. Foto: Hogne Bø Pettersen)
Det er god fyr på kjelen og damptrykket er på topp når Ola Kvernberg drar i gang med et nytt bestillingsverk i serien «Steamdome». Etter at første versjon ble lansert i forbindelse med Kvernbergs residentskap ved Moldejazz i 2016, har denne trykkontrollerende mekanismen vært på flere rundturer, med trioversjon og full blås.
Nå har Moldejazz og festivalens samarbeidspartnere bestilt en ny versjon av dampmaskinen, kalt «Steamdome II». Etter en kort innledning av Kvernberg, avslutter han med et «vi snakkast…» og lokomotivet ruller ut av stasjonen.
Dagens koronarestriksjoner medfører sittekonsert, og dette er nok det som medfører denne konsertens største problem. Steamdomes musikk er ikke bare musikk som skal oppleves med bevegende kropp og sjel, det er musikk som ikke bør oppleves i en konsertsal. Dette er primært klubbmusikk.
Det er i den lange utviklingslinja fra trance og dubstep jeg opplever at musikken plasserer seg. Med en god dash av elementer og linjer som går tilbake til symfonisk kunstrock og progrock. Lange, nesten statiske og langsomt utviklende strekk, perkussivt orientert, der hookene durer og går over monotone rytmemønstre.
Over dette flyter Kvernberg på fiolin og synther, til tider er det bare den reduserte størrelsen på synthene som skiller det visuelle bildet fra minner om Keith Emerson med flere for en mannsalder siden. En perkusjonstung trio er plassert i midten, med overkickador Erik Nylander på trommer og trommemaskiner, Morten Windstad på perkusjon og tronende bakerst med sine synlige cymbaler, Olaf Olsen på trommer. Daniel B. Formo på synth, orgel og andre keys, og Øyvind Blomstrøm på gitar og pedal steel. Og, ikke minst, Nikolai Hængsle på el-bass. Bassen til Hængsle utgjør grunnmur, fundament og reisverk i musikken.
Dessverre blir altså opplevelsen av musikken og den fulle verdsettingen av den undergravet av at denne anmelder må sitte stille på en stol, på et sted i rommet der lytteforholdene langt fra er de beste. Når jeg derfor opplever konserten som slitsom, der jeg hørte lite av den magien og medlevelsen som jeg vanligvis forbinder med Kvernbergs musikk.
Jeg gleder meg til restriksjonene tar slutt og jeg kan oppleve den musikken under mer passende og tilpassede rammbetingelser.
Damenes triumf (Tekst: Christen Hvam. Foto: Ruben Olsen Lærk)
Verbet gurl betyr å knurre eller snerre. Nå virker imidlertid verken Ellen Andrea Wang, Hanna Paulsberg eller Marianna Sangita særlig bøse, men skinnet kan bedra.
I 2018 kom det første, og så langt eneste, albumet med GURLS, Run Boy, Run og tonen var satt for sofistikert musikalsk gjøgleri og tekstlige infamiteter med en skarp fun-feministisk lupe under hvilken menn i sin alminnelighet blir (galgen)humoristisk dissekert av de skarpeste knivene i skuffen.
GURLS’ prosjekt er altså det skrå blikket, i tekster, ja, men også i det musikalske. Run boy, run er noe så sjeldsynt som en spas jazzplate, velspilt til det sofistikerte og altså med en brodd mot gutter/menn. Opphavskvinnene betegner prosjektet som et musikalsk friminutt med rom for et sjangerkryssende heksebrygg.
Man havner forhåpentligvis ikke i heisen ved å postulere at saksofonist Paulsberg, bassist Ellen Andra Wang og vokalist Marianna Sangita har et formidabelt scenetekke, hvilket ikke utelukkende skyldes de uomtvistelige musikalske ferdigheter damene forvalter.
De kan det der med å utøve gastronomi for øregangene. Konserten er et bestillingsverk fra jazzfestivalene i Molde, Trondheim, Stavanger og Haugesund og den fjerde i residens-serien til Ellen Andrea Wang. Rohey Taalah, som medvirker på platen, er erstattet av vokalisten, perkusjonisten og komponisten Marianna Sangita Angeletaki Røe, som for øvrig ble tildelt årets SpareBank 1 JazZtipendiat for 2021- 2022 tidligere i uka for prosjektet Spiti/Hjem.
Det kameleonske musikkprosjektet Trondheim Jazzorkester (TJO) bidrar med ni musikere på scenen. Repertoaret består av både nye komposisjoner av Hanna Paulsberg, arrangert for TJO, og materiale fra GURLS.
Blått røyksløret scenelys hviler over et virvar av stativer og mikrofoner, monitorer og ledninger, tilsvarende behovet til i alt 11 musikanter. Wang, Paulsberg og Sangita takserer salen med blikket. Så et solsprakende smil, og vi er i gang. Noen ganger er det vanskelig å språkliggjøre en konsertopplevelse. Hadde ikke de vært så sabla mange hadde dette vært det perfekte klubbkonseptet. I en eller annen form for strukturert anarkisme serveres vi en salig blanding av latinske rytmer a la bossanova, mørk, jungelaktig beat, orientalsk-inspirerte partier med et sveip innom Balkan, nydelige, langstrakte ballader gyngende som bløte brenninger, og ikke minst, hiphop, eller jazzrap, eller noe, det kan jo i grunn være hip som hop (sic!) hva man kaller det.
Det er dritstilig. Marianna er tungerapp som bare faen. Og innvevd i det organiserte kaos av sofistikert støy, disse flotte solopartier fra blant andre trombonist og vibrafonist, og ikke minst fra Hanna Paulsberg selv, som også er orkesterleder. Ute på flanken står den residerende selv, Ellen Andrea Wang, vekslende mellom kontrabass og elbass, der tonene kommer som milde klaps mot mellomgulvet, ofte i musisk dialog med Paulsbergs tenorsaksofon. Og vokalisten Marianna flagrer barføtt omkring og veksler mellom sang og perkusjon.
Tillater vi oss et blaff av høytidelighet gir konserten en påminnelse om musikkens demokratiske karakter, intet mindre. Der teater, litteratur og bildekunst krever et minimum av intellektuell refleksjon, tar musikken, uansatt hvor tonedøv du måtte være, en vei utenom og går rett inn i nervesystemet. Den musikalske seansen i Teatret vårt onsdag kveld var langt på vei en slik intravenøs opplevelse.
Vi visste fra før at Paulsberg og Wang er fremragende instrumentalister, og vi visste også at folkene i Trondheim Jazzorkester erobrer sine instrumenter med den største suffisanse. Men all mulig individuell forsølving borger ikke nødvendig for et livaktig samspill. Men dette satt som et vaksinestikk. De djerve damene leverte den reneste parade i karismatisk feelgood-stemning. Hele konserten, fra første basstone til siste trommebeat var en eneste solflom av brillefin musisering der det putret til stadighet rundt kokepunktet, i ustanselige anfall av musikalsk drektighet.
Har vi så ingen innvendinger overhodet? Eller, mer sommerlig; var det ingen brennmaneter ved badetrappa? Vel hvis så var, så vi dem ikke, og vi brente oss ikke. Vi falt bare i henrykkelse, og er helt lens for hyggelige ord.
Så tumler vi ut av Teatret Vårt og møter kvelden som fortsatt er blank og lys med solens smale etterglød i de romsdalske fjelltopper. Skyene har skjøvet det meste av himmelens blå til side men solnedgangen ligger som en matt glans over hustakenes flate isser. Har vi flaks nå, vil kanskje et lysgarn av stjerner være spent ut over himmelrommet når natten kommer. Blant dem finner du damene i GURLS.
I en rå rus av fornøyelse legger vi pennen ned og håper at historien om denne konserten vil drønne ut over verden.
Manders på morsmålet (Tekst og foto: Gunnar Horrigmo)
Fra en bortgjemt krok av verden kom Kiki Manders til regntunge Molde uten å skjønne et kvekk.
I en Moldejazz nærmest blottet for internasjonale artister er det nesten litt eksotisk i seg selv med konserter hvor artistene ikke snakker norsk. Sånn har det dessverre blitt i det pandemiens år 2021. Men vi klager ikke!
Kiki Manders trådde sine barnesko i Venlo, sørøst i Nederland — en av verdens bortgjemte kroker, hvor det snakkes et tungemål som ingen utenfor kroken skjønner et kvekk av, selv innenfor samme land, forteller hun, i en engasjert og uventet passiar. Og vi skjønner at vi rett og slett har med en språkaktivist å gjøre. — Vi må verne om de lokale språklige særegenheter, og holde de små dialektene ved live, sier hun. Fireflate istemmer!
Noen av låtene hun fremfører i Storyville onsdag kveld er da også skrevet på morsmålet venloos. Og selv om det klinger skummelt likt enkelte norske dialekter så skjønner vi ikke et kvekk. Norsk er kanskje heller ikke så enkelt å forstå, men Kiki ville allikevel vise sine nyervervede strofer, og med det fikk vi både “så vakker du er” og “hjertet mitt, du skal du få.” Koselig, da.
Kiki Manders synger kjempefint, og behersker de teknikker og stiler en skolert jazzvokalist skal beherske. Igor Osypov akkompagnerer på elgitar, rufsete og hårete, på den gode måten. Lydbildet er nesten litt nordisk klang. Alt er veldig pent og flinkt, men litt kjedelig, skal vi våge å mene — til vanlig har hun også med seg en elbassist, men han klarte ikke festivalen å få inn i landet, så da ble det som det ble.
Mot slutten av konserten entret trommis Jakop Janssønn scenen, og løftet det hele til et nytt nivå. Vi skal ikke dra det så langt at han ble stjerna på konserten, men det var for tynt og nakent uten litt bråk. Alt i alt fint og flott, men litt blodfattig. Vi skriver det på covid-kontoen, og håper festivalen kan prøve en gang til i fullt format ved en senere korsvei.
Tekst: Johan Hauknes, Christen Hvam, Gunnar Horrigmo, Ruben Olsen Lærk, Kjetil Valstadsve
Foto: Hogne Bø Pettersen, Gunnar Horrigmo, Ruben Olsen Lærk, Kjetil Valstadsve
