Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Langreist og kortreist musikk

MOLDEJAZZ, DAG 3, ONSDAG 21. JULI 2021: Det ble natt, og det ble morgen tredje dag. Med dette avgir vi den tredje dagsrapporten fra Moldejazz 2021 i samarbeid med festivalavisa Fireflate. I dag skal vi innom og lytte til Oddrun Liljas band Lilja, fÞr vi tar turen opp til Krona og Christian Meaas Svendsens solokonsert. Deretter er det ned til BjÞrnsonsalen og Ola Kvernbergs Steamdome II og sÄ Teatret VÄrt og trioen Gurls konsert med Trondheim jazzorkester. Kveldens avslutning skjer i Storyville med nederlandske Kiki Manders.

Oddrun Liljas verden (Tekst og foto: Ruben Olsen LĂŠrk)
Den langtreiste musiker krysser sine spor.

Oddrun Lilja kom tidligere i Är med sin bejublede debutplate LILJA: Marble. Plata inneholder 10 spor inspirert av ti byer hun har besÞkt de siste Ärene. Musikken er kommet til ved hjelp av lokale folke- og jazzmusikere. Her snakker vi om en form for musikalsk dannelsesreise fra nÊr og fjern, og Oddrun Lilja har uttalt at dette handler om Ä ha et Äpent norsk Þre mot verden og, ikke minst, det Ä komme hjem og behandle inntrykkene fra de mange reisene hun har vÊrt pÄ de siste Ärene.

De av oss som har fulgt med pÄ prosjektene Oddrun Lilja har deltatt i, eller selv skapt, de siste Ärene satt nok med en fÞlelse av den reisen vi ble med pÄ i Teatret VÄrt denne ettermiddagen ville transcendere lÄtene til et hÞyere nivÄ. Dette Þnsket ble oppfylt mye takket vÊre Bafana Nhlapo pÄ perkusjon og knallsterk vokal. Vi fikk ogsÄ servert hÞyere grads vokalprestasjoner fra Beady Belle (Beate S. Lech), myke innbydende basslinjer fra Jo Skaansar og slÄende slagverk fra Jakop JanssÞnn. Hele bandet deltok ellers pÄ vokal ved behov, hvilket ga kveldens konsert det lille ekstra.

Oddrun Lilja er kanskje ikke selv klar over at hun er en ypperlig historieforteller, og morsomme anekdoter kom som perler pÄ ei snor. Dette visste publikum Ä sette stor pris pÄ. Om undertegnede fikk lov til Ä Þnske seg noe, ville det vÊrt ei plate fra LILJA med tittelen Even more marble stories.

Konserten var bunnsolid pĂ„ alle mĂ„ter. Bandet var veldig samspilte – en skulle nesten tro at de hadde spilt dette materialet i Ă„revis. Det er dessuten svĂŠrt moro Ă„ oppleve en eksepsjonelt dyktig yngre artist som ogsĂ„ har et sĂ„ godt publikumstekke. Det er nok av dyktige artister som knapt tĂžr Ă„ se opp fra gulvet.

Det hele begynner i New York med hva vi antar er samplede lyder fra storbyens larmende rom, mikset inn i en heftig trommesolo fra JanssĂžnn, godt understĂžttet av Nhlapos’ pĂ„tente perkusjonslek. Reisen begynner med kun disse pĂ„ scenen. Etter noen minutter trer resten av bandet frem fra skyggene, og vi fĂ„r den perfekte New York-fĂžlelsen, som satt man pĂ„ en vaskekte diner kl 03:44 en kald hĂžstdag i oktober. Lydbildet er varmt og innbydende, og utenfor kan vi se dampen stige opp fra kumlokkene og de gule taxiene rulle sakte gjennom gatene.

Neste stopp pÄ reien er Bagamoyo som ligger pÄ kysten av Tanzania. Lydbildet har ogsÄ islett av Midt-Østen, men rytmebildet er helt klart fra Þstlige Afrika. I dette nummeret mÄ vi virkelig berÞmme Jonsdottir med et arrangement som gjÞr at dagens fremfÞrelse av lÄten er den versjonen som egentlig burde ha blitt spilt inn pÄ plata. Det var som Ä drÞmme seg bort i hvite strender og palmesus.

Dagens tredje lĂ„t er en liten pause i reisen via MĂ©moire. Fra et sĂ„pass nordvest-afrikansk lydbilde beveger vi oss over til nordlys over den sorte vulkanĂžrkenen man finner i Oddrun Liljas andre hjemland. Det er nesten sĂ„ vi sitter med en sakral fĂžlelse av ensomhet – men pĂ„ den gode mĂ„ten vel Ă„ merke. Dette er etter Fireflates mening kanskje konsertens sterkeste lĂ„t – nĂ„r det gjelder bĂ„de melodi og tekst.

I Gnawa-tradisjonen finnes det et ritual, Lila. Oddrun Lilja forklarer det hele:
– De spiller hele natten, gjerne fra syv om kvelden til syv om morgenen. Dette kan gĂ„ veldig heftig for seg og folk kan falle i transe – og til og med falle ned pĂ„ bakken. Natten forlĂžper ogsĂ„ i farger, og ulike typer musikk er knyttet til hver farge.

Dette bringer oss til konsertens kanskje lengst lÄt, som faktisk er inspirert av hele Lila-seremonien. Det naturlige navnet pÄ lÄta er dermed Lila.

Her starter vi med et fantastisk knirk og skrik-parti pÄ gitar, godt understÞttet av perkusjon. Undertegnede ble litt vÄt i Þyekroken akkurat under det partiet der. Akkurat dette partiet viser hvor fantastisk god og allsidig Oddrun Lilja er som gitarist. Deretter over til tunge bassrytmer, perkusjon og kvinnelig vokal. Varmt og innbydende, og Fireflates utsendte observerte at store deler av publikum satt med lukkede Þyne og vugget i takt med bassen. Rundt syv minutter ute i lÄten skifter vi spor til Beady Belle sin krystallklare stemme, og noe som kanskje kan likne pÄ et sjanti-rytme-inspirert parti.

SÄ er vi tilbake pÄ reisesporet fra plata. FÞr turen til Marokko mÄtte Oddrun Lilja lÊre seg litt fransk siden landet har vÊrt under tidligere fransk styre (og sprÄk). Dermed ble lÄta Paris skapt ved at hun spurte sine musikker-venner hva det peneste ordet de visste om?

Paris starter med sart kontrabassgang og nydelig duett mellom Oddrun Lilja og Beady Belle. PÄ alle lÄtene hvor de synger sammen utfyller stemmene hverandre sÄ godt at en skulle tro de hadde sunget i sammen i mange Är. Lyden av Paris gir de som har vÊrt pÄ en jazzklubb nede pÄ Montmartre tilbake i en enklere tid virkelig valuta for pengene. I denne melodien er det rett og slett godt Ä leve med Gitanes og Pastis. Gitt applausen etter fÞrste sekvens med duett var publikum helt i samme fÞlelsesspekter.

Perkusjon, bass og grÄtende gitarer med Þstlig inspirert lyd kan ikke annet enn Ä bli vakkert og sart. Det er slik Kolata starter. Dvs. den starter egentlig med en video av sitarist Ustad Ashraf Sharif Khan som er 9. generasjon ragamusiker fra Pakistan. Oddrun Lilja tilbrakte en mÄned i India med ham i 2015/2015 for Ä spille pÄ forskjellige raga-festivaler. Etter en fin grÄtestund med gitar, bass og perkusjon tar kontrabass og vokal igjen over showet. Dette er en deilig lang lÄt med basslyd som brummer i magen og nydelig vokal som kiler baksiden av hjernebarken, i alle fall frem til gitaren igjen kommer og tar oss inn i et ganske Þstnorsk landskap, eller Chicago rundt 1975-1976. Eller fra et kaotisk torg i det Þstlige Afrika i begynnelsen av 2000-tallet (for de av oss som liker slikt). Dette viser med rette hvor god denne komposisjonen er.

Islandsk er et nydelig sprÄk, kanskje fordi mange av ordene hÞres norske ut, men klinger rett og slett utrolig mye bedre enn denne nymotens dansken de fleste her til lands snakker. Reykjavik er helt klart konsertens sarteste og nydeligste lÄt. Jeg er ikke godt bevandret i det islandske sprÄk, men forstÄr nok ord til at dette underbygger fÞlelsen av tristhet og smerte. Mange forbinder Island med et goldt og kaldt landskap, men denne lÄten er varm, inkluderende og innbydende. Man fÄr rett og slett fÞlelsen av Ä bli tatt godt vare pÄ.

Fra det kjÞlige nord til Mekelle, Etiopia. Det hÞrer med til de ypperst sjeldne konsertopplevelsene her pÄ Moldejazz at vi fÄr lov til Ä ta del i en sÄ sterk mannlig vokal som det Nhlapo her fremfÞrer. Beady Belle er ogsÄ med pÄ vokal og dette gjÞr hele stykket sÄ godt som utenomjordisk. Denne versjonen av sangen stiller i en egen kategori sammenliknet med plateversjonen (som for Þvrig er et top notch stykke musikk). Det er vokalene til Nhlapo og Beady Belle som er dette stykket med nedtonet akkompagnement primÊrt av kontrabass med senere innslag av rullende akustisk gitar, stille slagverk og myk koring fra hele bandet pÄ slutten av lÄta. Dette gjÞr stykket til et sÊrlig kontrastfylt stykke hÄndverk. Dette fremfÞrelsen er utrolig kraftfull. Vel fortjent trampeklapp fra publikum!

Tyr er en by i SÞr-Libanon hvor vi finner den nest stÞrste palestinske flyktningeleiren Rashidieh. Der finner vi barneorkesteret Assumoud Palestinian Orchestra som bestÄr av mellom 40 og 80 barn. Orkesteret driver med musikk og dans, og Oddrun Lilja har jobbet med dem to ganger. FremfÞrelsen starter med halv-tunge gitarriff underbygget av perkusjon og slagverk. Umiddelbart fÄr jeg assosiasjoner til TV-bilder fra utbombede omrÄder i MidtÞsten. Dog, nÄr sang og melodi forflytter seg sideveis trer solen og hÄpet frem fra skyggene.

Redaksjonen applauderer valget av en sÄ sterk komposisjon og Þnsker Covid-19 dit pepperen gror, det er synd ikke Teatret VÄrt var fylt til randen. Det er mange som hadde hatt glede av denne konserten. Dette er nok en av de 5 beste konsertene sÄ langt i Moldejazz 2021 vi har vÊrt pÄ.

NÄ kunne faktisk godt konserten sluttet med denne tankefulle versjonen av Tyr. PÄ en mÄte hadde det vÊrt greit. Vi har det veldig bra her pÄ Moldejazz og har bare godt av Ä bli pÄminnet om at ikke alle har det like godt som oss.

Men gode artister tar godt vare pÄ et takknemlig publikum, og med Nairobi i Kenya som ekstranummer. Her er vi tilbake i suggererende og vuggende afrikanske rytmer og sang. Rett og slett en liten gladsak publikum viste Ä sette stor pris pÄ, og det var mang en publikumer som nok hadde Þnsket Ä reise seg for Ä danse.

Dessverre er ikke dette lov i Är. Men som Oddrun Lilja sÄ betimelig sa:
– Det er lov Ă„ danse, inne i hjertene deres.

Nairobi er primÊrt en lÄt drevet frem av solid elgitarspilling og lekende fremtredende perkusjon understÞttet av bass og sobert slagverk.

Ikke bare en fase (Tekst og foto: Kjetil Valstadsve)
Jazzen fortsetter serien med frijazz-forestillinger pÄ Krona, og andremann ut er bass-(h)visker Christian Meaas Svendsen.

Det begynner Ă„ bli noen Ă„r siden Svendsens Moldejazz-historie begynte, det var den gangen han var med Ă„ vinne Årets Unge Jazzmusikere 2012, sammen med en rekke av den gangens unge og lovende jazznavn i bandet Mopti. I dag er han en av de vi ser overalt – ikke minst spilte han nettopp i Paal Nilssen-Loves Cirkus – men denne ettermiddagen stiller han solo i Krona, for en dyptplĂžyende analyse av stĂ„bassens klangmuligheter.

FÞrste del av settet er det mest frapperende, og bringer tankene til 60-tallets minimalister som Steve Reich, en komponist som studerte lydfaser. Ta to teip-biter med opptak av nesten samme lyd, som er nesten like lange, og lim dem sammen i to lÞkker som fÄr gÄ i det uendelige pÄ hver sin teip-stasjon. Etterhvert som de kommer ut av fase med hverandre, oppstÄr ny og uventet musikk.

Svendsen lar venstre hÄnd dunke taktfast mot midten av halsen i det uendelige (imponerende nok i seg selv), mens den hÞyre dunker og stryker i fase og motfase. Resultatet er mer organisk enn programmatisk, og styres mÄlbevisst mot Ä skvise klang og overtoner ut av instrumentet. Og nÄr denne konfigurasjonen er oppe og gÄr legger han jammen til en bue i munnen og tar med de hÞye tonene ogsÄ.

Mannen er kjent for Ä bruke hele kroppen, men pÄ grunn av en brukket fot, er det utgaven hode-skulder vi fÄr i dag, uten kne-og-tÄ.

For min del kunne dette vÊrt hele settet, men som en liten bonus kvitterer han med en vokal-basert seksjon med mer stryk og mindre dask. OgsÄ fint Ä hÞre pÄ, men det var fase-utforskningen som gjorde dagen for Fireflates utsendte.

Krona som etterfÞlger til Reknes er et prisverdig tiltak og vi hÄper det fÞlges opp, men som lokale innbyr det til mer hÞyverdig kunstopplevelse, mer aktelse og alvor, enn det opprinnelige vÊrbitte Ästedet med mye autentisk agg i veggene. Vi ser ikke helt for oss Han Bennink velte symbaler og (igjen, nesten) kappe tÊrne til Frode Gjerstad her, men vi kan godt se for oss mer av dette.

Det er egentlig to veier man kan gĂ„ nĂ„ – enten marinere gulv og vegger i Ăžl, la Peter Brötzmann stĂ„ og spikke flis i 20 Ă„r og ripe inn noen tvetydige meldinger i panelet, eller finne noen stoler som knirker litt mindre og jobbe med lydlekkasjer fra utstillinger og annet som foregĂ„r i bygningen. Krona kan bli et essensielt fasett av programmet med bare litt mer kjĂŠrlighet.

SĂ„ gjĂžr som Christian Meaas Svendsen – ikke la det bli med bare en fase!

UforlĂžst Steamdome (Tekst: Johan Hauknes. Foto: Hogne BĂž Pettersen)

Det er god fyr pÄ kjelen og damptrykket er pÄ topp nÄr Ola Kvernberg drar i gang med et nytt bestillingsverk i serien «Steamdome». Etter at fÞrste versjon ble lansert i forbindelse med Kvernbergs residentskap ved Moldejazz i 2016, har denne trykkontrollerende mekanismen vÊrt pÄ flere rundturer, med trioversjon og full blÄs.

NĂ„ har Moldejazz og festivalens samarbeidspartnere bestilt en ny versjon av dampmaskinen, kalt «Steamdome II». Etter en kort innledning av Kvernberg, avslutter han med et «vi snakkast » og lokomotivet ruller ut av stasjonen.

Dagens koronarestriksjoner medfĂžrer sittekonsert, og dette er nok det som medfĂžrer denne konsertens stĂžrste problem. Steamdomes musikk er ikke bare musikk som skal oppleves med bevegende kropp og sjel, det er musikk som ikke bĂžr oppleves i en konsertsal. Dette er primĂŠrt klubbmusikk.

Det er i den lange utviklingslinja fra trance og dubstep jeg opplever at musikken plasserer seg. Med en god dash av elementer og linjer som gÄr tilbake til symfonisk kunstrock og progrock. Lange, nesten statiske og langsomt utviklende strekk, perkussivt orientert, der hookene durer og gÄr over monotone rytmemÞnstre.

Over dette flyter Kvernberg pÄ fiolin og synther, til tider er det bare den reduserte stÞrrelsen pÄ synthene som skiller det visuelle bildet fra minner om Keith Emerson med flere for en mannsalder siden. En perkusjonstung trio er plassert i midten, med overkickador Erik Nylander pÄ trommer og trommemaskiner, Morten Windstad pÄ perkusjon og tronende bakerst med sine synlige cymbaler, Olaf Olsen pÄ trommer. Daniel B. Formo pÄ synth, orgel og andre keys, og Øyvind BlomstrÞm pÄ gitar og pedal steel. Og, ikke minst, Nikolai HÊngsle pÄ el-bass. Bassen til HÊngsle utgjÞr grunnmur, fundament og reisverk i musikken.

Dessverre blir altsÄ opplevelsen av musikken og den fulle verdsettingen av den undergravet av at denne anmelder mÄ sitte stille pÄ en stol, pÄ et sted i rommet der lytteforholdene langt fra er de beste. NÄr jeg derfor opplever konserten som slitsom, der jeg hÞrte lite av den magien og medlevelsen som jeg vanligvis forbinder med Kvernbergs musikk.

Jeg gleder meg til restriksjonene tar slutt og jeg kan oppleve den musikken under mer passende og tilpassede rammbetingelser.

Damenes triumf (Tekst: Christen Hvam. Foto: Ruben Olsen LĂŠrk)
Verbet gurl betyr Ă„ knurre eller snerre. NĂ„ virker imidlertid verken Ellen Andrea Wang, Hanna Paulsberg eller Marianna Sangita sĂŠrlig bĂžse, men skinnet kan bedra.

I 2018 kom det fÞrste, og sÄ langt eneste, albumet med GURLS, Run Boy, Run og tonen var satt for sofistikert musikalsk gjÞgleri og tekstlige infamiteter med en skarp fun-feministisk lupe under hvilken menn i sin alminnelighet blir (galgen)humoristisk dissekert av de skarpeste knivene i skuffen.

GURLS’ prosjekt er altsĂ„ det skrĂ„ blikket, i tekster, ja, men ogsĂ„ i det musikalske. Run boy, run er noe sĂ„ sjeldsynt som en spas jazzplate, velspilt til det sofistikerte og altsĂ„ med en brodd mot gutter/menn. Opphavskvinnene betegner prosjektet som et musikalsk friminutt med rom for et sjangerkryssende heksebrygg.

Man havner forhÄpentligvis ikke i heisen ved Ä postulere at saksofonist Paulsberg, bassist Ellen Andra Wang og vokalist Marianna Sangita har et formidabelt scenetekke, hvilket ikke utelukkende skyldes de uomtvistelige musikalske ferdigheter damene forvalter.

De kan det der med Ä utÞve gastronomi for Þregangene. Konserten er et bestillingsverk fra jazzfestivalene i Molde, Trondheim, Stavanger og Haugesund og den fjerde i residens-serien til Ellen Andrea Wang. Rohey Taalah, som medvirker pÄ platen, er erstattet av vokalisten, perkusjonisten og komponisten Marianna Sangita Angeletaki RÞe, som for Þvrig ble tildelt Ärets SpareBank 1 JazZtipendiat for 2021- 2022 tidligere i uka for prosjektet Spiti/Hjem.

Det kameleonske musikkprosjektet Trondheim Jazzorkester (TJO) bidrar med ni musikere pÄ scenen. Repertoaret bestÄr av bÄde nye komposisjoner av Hanna Paulsberg, arrangert for TJO, og materiale fra GURLS.

BlÄtt rÞykslÞret scenelys hviler over et virvar av stativer og mikrofoner, monitorer og ledninger, tilsvarende behovet til i alt 11 musikanter. Wang, Paulsberg og Sangita takserer salen med blikket. SÄ et solsprakende smil, og vi er i gang. Noen ganger er det vanskelig Ä sprÄkliggjÞre en konsertopplevelse. Hadde ikke de vÊrt sÄ sabla mange hadde dette vÊrt det perfekte klubbkonseptet. I en eller annen form for strukturert anarkisme serveres vi en salig blanding av latinske rytmer a la bossanova, mÞrk, jungelaktig beat, orientalsk-inspirerte partier med et sveip innom Balkan, nydelige, langstrakte ballader gyngende som blÞte brenninger, og ikke minst, hiphop, eller jazzrap, eller noe, det kan jo i grunn vÊre hip som hop (sic!) hva man kaller det.

Det er dritstilig. Marianna er tungerapp som bare faen. Og innvevd i det organiserte kaos av sofistikert stÞy, disse flotte solopartier fra blant andre trombonist og vibrafonist, og ikke minst fra Hanna Paulsberg selv, som ogsÄ er orkesterleder. Ute pÄ flanken stÄr den residerende selv, Ellen Andrea Wang, vekslende mellom kontrabass og elbass, der tonene kommer som milde klaps mot mellomgulvet, ofte i musisk dialog med Paulsbergs tenorsaksofon. Og vokalisten Marianna flagrer barfÞtt omkring og veksler mellom sang og perkusjon.

Tillater vi oss et blaff av hÞytidelighet gir konserten en pÄminnelse om musikkens demokratiske karakter, intet mindre. Der teater, litteratur og bildekunst krever et minimum av intellektuell refleksjon, tar musikken, uansatt hvor tonedÞv du mÄtte vÊre, en vei utenom og gÄr rett inn i nervesystemet. Den musikalske seansen i Teatret vÄrt onsdag kveld var langt pÄ vei en slik intravenÞs opplevelse.

Vi visste fra fÞr at Paulsberg og Wang er fremragende instrumentalister, og vi visste ogsÄ at folkene i Trondheim Jazzorkester erobrer sine instrumenter med den stÞrste suffisanse. Men all mulig individuell forsÞlving borger ikke nÞdvendig for et livaktig samspill. Men dette satt som et vaksinestikk. De djerve damene leverte den reneste parade i karismatisk feelgood-stemning. Hele konserten, fra fÞrste basstone til siste trommebeat var en eneste solflom av brillefin musisering der det putret til stadighet rundt kokepunktet, i ustanselige anfall av musikalsk drektighet.

Har vi sÄ ingen innvendinger overhodet? Eller, mer sommerlig; var det ingen brennmaneter ved badetrappa? Vel hvis sÄ var, sÄ vi dem ikke, og vi brente oss ikke. Vi falt bare i henrykkelse, og er helt lens for hyggelige ord.

SÄ tumler vi ut av Teatret VÄrt og mÞter kvelden som fortsatt er blank og lys med solens smale etterglÞd i de romsdalske fjelltopper. Skyene har skjÞvet det meste av himmelens blÄ til side men solnedgangen ligger som en matt glans over hustakenes flate isser. Har vi flaks nÄ, vil kanskje et lysgarn av stjerner vÊre spent ut over himmelrommet nÄr natten kommer. Blant dem finner du damene i GURLS.

I en rÄ rus av fornÞyelse legger vi pennen ned og hÄper at historien om denne konserten vil drÞnne ut over verden.

Manders pÄ morsmÄlet (Tekst og foto: Gunnar Horrigmo)
Fra en bortgjemt krok av verden kom Kiki Manders til regntunge Molde uten Ă„ skjĂžnne et kvekk.

I en Moldejazz nĂŠrmest blottet for internasjonale artister er det nesten litt eksotisk i seg selv med konserter hvor artistene ikke snakker norsk. SĂ„nn har det dessverre blitt i det pandemiens Ă„r 2021. Men vi klager ikke!

Kiki Manders trĂ„dde sine barnesko i Venlo, sĂžrĂžst i Nederland — en av verdens bortgjemte kroker, hvor det snakkes et tungemĂ„l som ingen utenfor kroken skjĂžnner et kvekk av, selv innenfor samme land, forteller hun, i en engasjert og uventet passiar. Og vi skjĂžnner at vi rett og slett har med en sprĂ„kaktivist Ă„ gjĂžre. — Vi mĂ„ verne om de lokale sprĂ„klige sĂŠregenheter, og holde de smĂ„ dialektene ved live, sier hun. Fireflate istemmer!

Noen av lĂ„tene hun fremfĂžrer i Storyville onsdag kveld er da ogsĂ„ skrevet pĂ„ morsmĂ„let venloos. Og selv om det klinger skummelt likt enkelte norske dialekter sĂ„ skjĂžnner vi ikke et kvekk. Norsk er kanskje heller ikke sĂ„ enkelt Ă„ forstĂ„, men Kiki ville allikevel vise sine nyervervede strofer, og med det fikk vi bĂ„de “sĂ„ vakker du er” og “hjertet mitt, du skal du fĂ„.” Koselig, da.

Kiki Manders synger kjempefint, og behersker de teknikker og stiler en skolert jazzvokalist skal beherske. Igor Osypov akkompagnerer pĂ„ elgitar, rufsete og hĂ„rete, pĂ„ den gode mĂ„ten. Lydbildet er nesten litt nordisk klang. Alt er veldig pent og flinkt, men litt kjedelig, skal vi vĂ„ge Ă„ mene — til vanlig har hun ogsĂ„ med seg en elbassist, men han klarte ikke festivalen Ă„ fĂ„ inn i landet, sĂ„ da ble det som det ble.

Mot slutten av konserten entret trommis Jakop JanssÞnn scenen, og lÞftet det hele til et nytt nivÄ. Vi skal ikke dra det sÄ langt at han ble stjerna pÄ konserten, men det var for tynt og nakent uten litt brÄk. Alt i alt fint og flott, men litt blodfattig. Vi skriver det pÄ covid-kontoen, og hÄper festivalen kan prÞve en gang til i fullt format ved en senere korsvei.

Tekst: Johan Hauknes, Christen Hvam, Gunnar Horrigmo, Ruben Olsen LĂŠrk, Kjetil Valstadsve
Foto: Hogne BĂž Pettersen, Gunnar Horrigmo, Ruben Olsen LĂŠrk, Kjetil Valstadsve

Skriv et svar