FØRDEFESTIVALEN, LØRDAG 6. JULI 2024, DAG 4: Så går det mot slutten for årets utgave av Førdefestivalen. En fantastisk festival med verdens- og folkemusikken har stått i fokus siden onsdag. Riktignok er det også en festivaldag på søndag, med flere band jeg gjerne skulle ha fått med meg, men på grunn av bussforbindelsene sørover på en søndag ikke er tilrettelagt for festivalbesøkende, så går turen hjem før Berit Opheim møter Sigbjørn Apeland og Nils Økland eller Tord Gustavsen møter den iranske vokalisten Marjan Vahdat. Men det får vi tåle.
Nesten heime på steinane
Lørdagen startet vi med prosjektet I lys loge, ledet av trekkspilleren Gabriel Fliflet. Dette er et prosjekt som tidligere i år spilte på Vossa Jazz, en konsert jeg dessverre ikke fikk med meg. I bandet finner vi Gabriel Fliflet på trekkspill, piano og vokal, Susanne Lundeng på fele, Jørgen Sandvik på gitar, Per Jørgensen på trompet og vokal og Anders Bitustøyl på bass.
I denne sangsyklusen tar de for seg nyskrevne tekster av forfatteren Kjartan Fløgstad som, hvor «eld og flamme, gneist og lys, vil vera den glødande ledetråden for dei fem, syngande musikarane». Og med denne blandingen av kreative musikere både fra jazzen og folkemusikken, var vi (nesten )programforpliktet til å være til stede.
Kjartan Fløgstad er en forfatter jeg har fulgt siden han kom med romanen Dalen Portland på slutten av 1970-tallet, og som han fikk Nordisk Råds Litteraturpris for i 1977. Fra da, har han alltid vært den som best har skildret industrieventyret på Vestlandet, og med bakgrunn i den venstreradikale «bølgen» av forfattere som kom på den tiden, skilte Fløgstad seg positivt ut.
Og sangsyklusen vi fikk høre i dag, hvor Fliflet hadde laget nye melodier til Fløgstads tekster, fungerte perfekt. Det er flere som har tonesatt tekster av Fløgstad opp gjennom årene, men aldri har jeg hørt noen som så til de grader har truffet sjelen og ideene til forfatteren bedre enn Fliflet. Det er noe med tonevalget i komposisjonene som jeg kjenner igjen Fløgstad i. Det blir litt som når Henning Sommerro skrev melodi til Edvard Hoems Kjærleikens ferjereiser.
Og hvilke musikere han omgir seg med! Ytterst til venstre, for oss i salen, står Luundeng med sin fele. Hun spiller usigelig vakkert og vemodig, og når hun synger så tror vi virkelig på henne. På andre ytterkant sitter Jørgensen med sin trompet, småperkusjon og stemme, og aldri har jeg hørt ham nærmere danske Povl Dissing i vokalen. Og når han i tillegg spiller trompet som en Gud, så binder han, sammen med Lundeng, en helhet i verket som er overbevisende. Ved siden av Jørgensen står Sandvik med sin akustiske og elektriske gitar. Han kjenner vi best fra bandet Real Ones, men her fikk vi «viseutgaven» av den gode vokalisten og gitaristen. Perfekt! Og ved siden av han igjen står bassisten Anders Bitistøl. En bauta i en slik sammenheng.
Og midt på scenen, med trekkspillet, pianoet og vokalen, sitter kapellmesteren med full oversikt og kontroll. I hans komposisjoner ligger det mye tradisjonell trekkspillmusikk, som jeg relaterer til den finske tradisjonen, som det sikkert finnes en grunn til at kan kobles til hans hjemsted, Bergen. Og han skriver usigelig fine melodier, som kobler musikken så til de grader til Fløgstads tekster.
En musikalsk formiddag kan nesten ikke bli bedre enn dette! Og la, for all del, dette prosjektet fp leve et langt liv. Det fortjener både musikerne, forfatteren Kjartan Fløgstad og publikum rundt om i Norge og verden.
En av Vest-Afrikas største stjerner
Hjemme i platehyllene mine står det en rekke utgivelser med musikk som har sitt utspring fra Vest-Afrika og Mali. Blant dem er det flere utgivelser med sangeren of vokalisten Boubacar Traoré. Han bærer med seg alt det vakre man forbinder med afrikansk blues. I programmet kan man lese at Traoré er «ein diamant blant juvelane av Mandingo-musikken. Han skin med den mørke gløden av det puraste reine. Frå fotballelskande kompisar har han fått kallenamnet Kar Kar, driblaren, og det er berre han som kan blande Niger- og Mississippi-delta med slik gripande autensitet». Og det er en beskrivelse man skal tro på.
Han ble superstjerne i Mali på1960-tallet, og var den første som spilte mandingomusikk på el.gitar. Men da Mali fikk et regjeringsskifte i 1968 ble Traoré sensurert og utestengt fra radioen, og han måtte kutte ut musikken. Men i 1987 ble han gjenoppdaget i hjemlandet, og var på god veg til å få en renessanse, da hans kone døde i barsel. Det gikk hardt inn på han, og han flyttet til Frankrike og jobbet som bygningsarbeider for å kunne forsørge de seks barna de hadde. I Paris kom en plateprodusent tilfeldigvis over noen av de gamle radio-opptakene av Traoré, og ga han umiddelbart platekontrakt. Han ble raskt populær på den internasjonale verdensmusikkscenen, og siden har han turnert over hele verden og gitt ut flere plater.
Og nå var han her i Førde. Overraskende nok hadde festivalen plassert han på Larris Scene, men der hvor Traoré spiller skal det være tett og fullt, så det var kanskje en baktanke med valget. Og med seg til Førde hadde han Jeremie Diarra på calebasse og Vincent Bucher på munnspill.
Traoré er en strålende vokalist, og en mer enn habil gitarist innenfor dette feltet. Hans stemme gnir seg inntil oss og sammen med det typiske, vest-afrikanske gitarspillet imponeres vi. Men problemet med denne konserten var, egentlig, tonefølget. Munnspiller Bucher ville helst være i sentrum mesteparten av tiden, noe som førte til at han (nesten) ble hovedperson. Han spiller helt ok bluesmunnspill, men heller ikke så mye mer enn det. Og calabasse-spiller Duarra, var den som tok seg av det rytmiske. Men det ble omtrent akkurat det samme i alle låtene. I tillegg har denne musikken veldig lett for å bli veldig lik hele veien, uten nevneverdig dynamikk eller taktskifter. Det gjør at vi etter hvert går litt lei, og da særlig av det rytmiske. Men Troaré er og blir en mester innenfor denne musikken. Så får vi håpe at han har et mer kreativt band med seg neste gang.
Nordiske røtter
Etter den storslåtte åpningskonserten i Idrettshallen, hadde man på fredag en manifestasjon av den keltiske musikken samme sted. Og på lørdag var det duket for å presentere de nordiske røttene. Her fikk vi møte den finske vokalisten (og vinneren av Nordisk Råds Musikkpris i år) Maija Kauhanen sammen med Johannes Geworkian Hellmann, svenske Lena Johnsson Trio, norske Madam Jam og det svenske folke-storbandet Spöket i Köket, et godt sammensatt knippe nordisk folkemusikk av det nyere slaget.
Og det hele startet med Lena Jonsson Trio som består av Jonsson på fele, Kristofer Sundström på bass, og Erik Ronström på gitar. Det sies om Jonsson at hun har karismaen til en rockestjerne og er en av Sveriges mest spenstige og innovative folkemusikere. Med et åpent og nysgjerrig sinn henter hun inspirasjon fra flere sjangere og kombinerer sin grundige kunnskap om svensk tradisjonsmusikk med lyden av rock, pop, jazz, americana og bluegrass. Hun er vokst opp i Hälsingland, og allerede som 11-åring spilte hun i band. Hun har studert ved Musikhöskolan i Stockholm og på Berklee, og hun har «hanket» inn flere priser i Sverige for sin musikk.
Dette ble en fin åpning på festkonserten, Jonsson er en dyktig fiolinist, hvor to av de tre låtene de bidro med, kanskje hadde mer å gjøre med amerikanske midt-vesten enn hjemtraktene i Hälsingland. En fin trio som fikk den relativt fullsatte idrettshallen til å kose seg og, ikke minst, virke adskillig mindre og mer intim enn det den var.
Deretter fikk vi høre finske Maija Kauhanen på kantele og vokal, og Johannes Geworkian Hellman på dreielire og vokal. De to er svært respekterte unge musikere på den nordiske folkemusikkscenen, som inviterer publikum på en «magisk reise full av overraskinger», ifølge programmet.
Den virtuose duoen har nære musikalske band, og på sine respektive instrument skaper de en verden av lyder vi ikke har hørt altfor ofte før. Videre kan vi lese i programmet at «musikken er arkaisk og progressiv og har element frå mange sjangrar, og på sin heilt spesielle måte, gjev Kauhanen og Hellman nytt liv til kantelen og dreielira. Denne finsk-svenske duoen spelar alt rett frå hjartet; frå den mest minste og mjukaste tonen, til det høgste skriket».
Jeg må innrømme at jeg hadde store forhåpninger til den finske vokalisten og kantelespilleren. Hun hadde tross alt mottatt Nordisk Råds Musikkpris, blant annet i konkurranse med norske Berit Opheim, så her kunne vi forvente kvalitet.
Og det startet relativt rolig, og slik man gjerne forventer at kantele og dreielire skal låte. Men etter hvert vokste uttrykket, og med Kauhanens «sterke» stemme sammen med relativt heftig dreielirespill, bke dette en overraskelse i svært positiv forstand.
Jeg må innrømme at jeg har et litt anstrengt forhold til «gammeldans». Men det er akkurat det det norske bandet Madam Jam holder på med. Bandet blir omtalt som grensesprengende, norsk runddansmusikk, som ble tildelt Folklarmprisen i kategorien Dansespel i 2023. Bandet består av Steinar Odde på banjo, dobro og hardingfele, Pål Bratås på durspill og trekkspill, Øyvind Sandum på durspill og trekkspill, Gro Visdal på kontrabass, Johanne Mjøs på fele (som vikar for Bjørn Kåre Odde), Kristen Bratås og Geir Byre på gitar, og skepsisen lå nærmest utenpå min gamle «skrott» allerede før de kom i gang.
Men den første låten de fremførte overrasket meg. Det hørtes nesten ut som et kompband til for eksempel Tom Waits i «gamle dager». Passe rufsete og uhøytidelig, og ikke i nærheten av hva jeg forbinder med «gammeldans». Men etter denne lovende åpningen falt de litt for fort inn i den mer tradisjonelle stilen, før det igjen bedret seg litt i den siste låten.
For noen år siden drev svenske Ale Möller sitt Stockholm Folk Big Band med stor suksess. Nå er «arvtagerne» kommet i form av storbandet Spöket i köket (hovedbildet). I festivalprogrammet blir de blant annet omtalt på følgende måte: «Det er ganske enkelt ein liten katastrofoni av heimebrend folkemusikk i storbandformat. Det er like skjødeslaust skrikande som trygt og voggande, like oppildnande som avslappande. Det er ti musikarar som spelar tjue instrument og syng på fire språk. Hælen er solid planta i tradisjonsmusikk, medan tærne spriker i manouche-jazz, fusion, heavy metal og ein stor dose avantgarde pop à la Frank Zappa. Dei er noko heilt for seg sjølve, dei einaste i sitt slag!»
Over kaller jeg dem for «arvtagere», men det er en sannhet med mange modifikasjoner. For denne gjengen, med base i Göteborg, er adskillig «galere» enn det profesjonelle storbandet til Möller. Solid spill fra fløyten til Mads Kjøller Henningsen og fela til Signe Kierkgaard Schmidt i front, sammen med toraderen (?) til Lies Hendrix, og med kapellmester Nisse Blomster som trakterte gitar og mandolin, pluss at han var bandets hovedvokalist. Og bak befant det seg en solid blåserrekke, som la inn en del veltilpassede storbandfraser, som gjorde at dette ble mye mer enn ren folkemusikk. De gjorde en låt hvor kapellmesteren plutselig la inn en rå vokal av visen om han som skrøt av hvor stor fisk han hadde fått, før de i neste øyeblikk var over i «Polska från Medelpad», som mange av oss kjenner fra pianisten Jan Johanssons legendariske utgivelse Jazz på svenska.
De har til nå utgitt tre plater, hvorav den siste, Kurbits & Flames, kom ut i 2022. Sjekk den ut!
Fliflets Columbi egg
Mer Gabriel Fliflet skulle det bli. For etter festkonserten sto valget egentlig mellom fotball-EM og kvartfinalen mellom Tyrkia og Nederland eller Columbi egg. I Bergen driver Fliflet sin egen folkemusikk-klubb som har fått navnet Columbi Egg, og en versjon av denne var hva han presenterte på Førdefestivalen denne sene lørdagskvelden.
Og nede i Restaurant Hugleik på Scandic Sunnfjord Hotell & Spa, hadde Fliflet invitert med en lang rekke musikere. Dette satte tydeligvis publikum stor pris på, så den eneste stolen som var ledig for min «trinne» kropp, var reservert for musikerne. Og etter hvert som musikerne Per Jørgensen, Jørgen Sandvik, Lena Jonsson, Susanne Lundeng, Berit Opheim, Knut Reiersrud, Sigrid Mollestad, Nils Økland med flere dukket, fant jeg ut at jeg skulle overlate min plass til de som var på spillejobb. Om alle disse skulle spille, kom dette til å bli en lang natt!
Derfor fikk jeg kun med åpningen med Fliflet i fin duo med Berit Opheim og Susanne Lundeng i en nydelig solosekvens, før jeg fant det for godt å trekke meg stille og rolig tilbake til rommet.
…..
Det har vært en strålende festival i verdens- og folkemusikkens tegn disse dagene. Dette er ikke musikk jeg hører altfor mye på, til det er tiden og kapasiteten for knapp. Men disse dagene har vært med på å åpne opp for en rekke nye musikalske veier jeg må sjekke ut framover. En strålende festival med utrolig mye spennende og god musikk!
Tekst og foto: Jan Granlie
(reise og opphold er betalt av festivalen)
I Ljos loge – Gabriel Fliflet med venner
Gabriel Fliflet
Susanne Lundeng
Jørgen Sandvik
Boubacar Traoré
Lena Jonsson
Lena Jonsson Trio
Maija Kauhanen & Johannes Geworkian Hellman
Maija Kauhanen
Johannes Geworkian Hellman
