OSLOJAZZ, DAG 1, SØNDAG 11. AUGUST 2024: Høsten kommer, men det er fortsatt litt sommer igjen. Etter en sommer som ikke vil gå inn i historiebøkene som en av de store sommerene, er det tid for den nestsiste av årets faste festivalinnslag gjennom jazzsommeren. Oslo jazzfestival, eller bare Oslojazz, nærmer seg nå 40 års-merket: Det har rent en god del vann i havet siden den første festivalen under ledelse av Aage Teigen. Og jazzfestivalen har endret karakter siden den gangen.
Line Juuls første festival
I år er det det første programåret Line Juul har ansvaret for å presentere. Litt hjertebank er det nok, men vi er overbevist om at Juul er rett kvinne på rett plass for jobben. Hun er etter hvert blitt en kunnskapsrik og erfaren programutvikler, og har grepet styreroret med fast hånd. Og hun fikk en vågal idé: Hennes idé for åpningskonserten kunne lede til noe spennende, noe som kunne ta av som en havørn i glideflukt over bølgetoppene mot horisonten. Men det kunne også lande i havet med et plask, med liten interesse og anklager om bakoverskuende markeringer.
Hun og festivalledelsen har lansert to store historiske markeringer under årets festival – markeringer av skjellsettende norske hendelser hva gjelder improvisert musikk. Seinere under festivalen skal det markeres at det er femti år siden utgivelsen av albumet Belonging (ECM 1050) med Keith Jarretts skandinaviske kvartett. Dette kommer vi tilbake til i omtalen av torsdagens program.
I dag er det åpningskonserten. Juuls idé var å markere at det i disse dager er rundt førti år siden det norske superbandet Masqualero herjet på norske, skandinaviske, og europeiske, jazzklubber: To unge nyutsprungne, om ikke russ, så i hvert fall nyutsprungne jazzmusikere, kom fra Trondheim til Oslo etter jazzlinjestudier. Tore Brunborg og Nils Petter Molvær ville spille med nestorene Arild Andersen og Jon Christensen, og med en pianist som gjennom nesten ti år hadde gitt oss troen på at norske jazzpianister kunne være der oppe med både Keith Jarrett og Bobo Stenson – Jon Balke. Høsten 1982 kjørte de til Kongsberg for den første spillejobben, på jazzklubben Jazz Evidence, og underveis gikk Andersens opptak av en liveframføring av Wayne Shorters låt «Masqualero» med Miles Davis-bandet nærmest på repeat. Den måtte de spille! Og det gjorde de til gangs og til vanns, i de neste årene.
Året etter spilte de på Kongsberg jazzfestival og gikk deretter rett i studio og spilte inn det som ble den åttende utgivelsen på Norsk jazzforbunds ganske nystartede label Odin. Wayne Shorter-låta var første sporet på plata, og ble også valgt som tittel på albumet. Plata ble utgitt med likestilt kreditering av bandet, og bandet var kreditert som Brunborg / Molvær / Balke / Andersen / Christensen. Det var vel ganske åpenbart at denne plata ble utpekt til Årets jazzplate av Spellemann-juryen i 1983. Det ble jo etter hvert like åpenbart at de måtte ta tittelen til Wayne Shorter-låta som bandnavn – bandet het etter det Masqualero.
I ti år, til 1992, gledet kvintetten og etter hvert kvartetten, oss storligen med sin musikk som sprang rett ut av det post-boppiske rammeverket som Miles Davis’ kvintetter – det som til vanlig er kjent som the Second Great Quintet, og the Lost Quintet – på siste halvdel av 1960-tallet skapte. Fire album ble det i alt, Masqualero (1983), Bande à Part (1986), Aero (1988) og Re-Enter (1991). Tre av dem Spellemann-vinnere. Og en serie med uoffisielle konsertopptak, vi kunne lage et mange timer langt Masqualero-program, om det var ønskelig.
Hva er en Masqualero?
På debutalbumet til den norske kvintetten ble Wayne Shorters låt riktignok kreditert Miles Davis, men for en gangs skyld hadde det ikke sin kilde i Davis’ insistering på ‘composer’s credits’ på sine plater: På 1967-albumet Sorcerer – der låta ble framført første gangen – er låta tydelig kreditert Wayne Shorter. Låtnavnet var lenge et mysterium, hva betød dette ordet? Hva var en(?) ‘masqualero’? En åpenbar hypotese var at det hadde med ordet ‘maske’ å gjøre, på latin masca eller mascara. ‘De maskekledte’, kanskje, slik som i caballero/cavallero, ridder eller hesterytter, en som sitter på en hest, en caballo?
Eller kanskje var det ikke en gang et substantiv? All jakt i ordbøker feilet, ordet var ikke å finne, verken i spanske eller engelske ordbøker. Kanskje var det fra spansk mascar, å tygge? I konjunktiv kan –sc– skifte til –squ-, ‘nosotros masquemos’, tenk om vi kunne tygge, kanskje er det til og med meskalin det er snakk om? Fåfengte forsøk på å finne forklaringer endte med en oppgitt hypotese om at dette var et nyord skapt av Wayne Shorter, uten annen mening.
Men at det skulle være uten innhold, sto vel egentlig aldri til troende; for er det én ting du kan lære om Wayne Shorter, så er det at ingenting er tilfeldig i hans verden, heller ikke låttitler. Det ligger alltid noe – en historie eller et budskap – bak dem. Så også her. Tittelen er en omskriving, og låta er en hyllest til en viktig gruppe i den amerikanske urbefolkningen, en del av den gruppen som ble kalt apacher.
Shis-Inday – folket fra fjellskogene – er navnet de ga seg selv. Men de beskriver seg også som Naa’dahéńdé, med referanse til en plante som er en viktig del av deres kosthold. Planten det er snakk om er en sukkulent, en agave-art som med et euro-sentrisk utgangspunkt kalles mescal-agave eller Parrys agave, agave parryi. Mescal-folket er derfor en vanlig oversettelse, eller på spansk Mescaleros. Bare for ordens skyld; det har ikke noen ting med brennevinet mezcal å gjøre, og heller ikke har det noe med det narkotiske stoffet meskalin å gjøre.
En av de mest kjente frihetskjemperne fra disse stammene blant de vi i vår uvitenhet betegnet som ‘indianere’ – apachene – var Geronimo, et navn som enhver som har lest cowboy-bøker i barndom og ungdom kjenner igjen, og får fryktgenererte gysninger av. Etter hvert som vi lærte mer om den amerikanske «ville vestens» historie og det amerikanske folkemordet som skjedde, ble ikke Geronimo det fryktsomme uhyret som han ble framstilt som, tvert i mot ble han en helt, i det minste for noen av oss. Det var der vi tidlig lærte at historien er skrevet av seierherrene.
Det var disse frihetskjemperne Wayne Shorter ville hylle, Mescalero-stammen blant apachene. I Blue Note-dokumentaren Beyond the Notes, forklarer Wayne Shorter, «When defending their land they seemed to come out of nowhere and then recede into nowhere, so the bass line was written to create some kind of mystery. It’s my way of shining a light on something that really happened in American history»!
Masqualero Revisited
Fire modne menn og en – relativt sett – ungfole, gjør seg klare. Blir det «walking down memory lane», blir det nye stier, eller et sted midt imellom? Jeg har store forhåpninger, fallhøyden er stor om dette ikke fungerer. Men jeg er vel egentlig ikke i tvil om at de vil levere en hyggelig kveld. Men vil det bli mer enn hyggelig?
Men først dette: Selvfølgelig savner vi Jon «Ener’n» Christensen i bandet, med sitt umiskjennelige og eklektiske spill. Men når Andersen et al. skulle finne en erstatning er vel nesten ingen mer åpenbart i stand til å fylle(!) trommestolen etter Christensen, enn Gard Nilssen. Arild Andersen påpeker underveis at da han spurte Nilssen om å være med, viste det seg at han hadde hele Jons repertoar fra Masqualero-perioden inne. Er vi overrasket? Nei! Gard Nilssens stilsikre bredde og kreative musikkskaping er vi blitt svært godt vant med. Når da også en av Jons cymbaler er med på scenen og blir aktivt brukt, fyller hans ånd det store rommet over scenen. Det er bare sånn det er, vøttø!
De starter frekt og freidig med «Masqualero» … et ganske så selvfølgelig førstevalg. Andersen forklarer etter hvert at det var én eneste dato, 29. mai, at hele kvintetten kunne være samlet for planlegging og innstuderinger. Ellers var minst én av medlemmene ute og reiste. Men de kom i mål med et dramaturgisk og velskapt program. Låter fra hele Masqualero-perioden får en preparering som også gjenspeiler historien til musikerne etter Masqualero-tiden. Dette gjør at det ikke bare blir en framsyning av en museumsgjenstand.
Jeg blir sittende og mentalt sammenlikne den unge Tore Brunborg anno 1985-88, med den nestorale Brunborg anno 2024. Til 2024-musikkens store fortjeneste. Brunborgs «Return» (fra Aero) glir over i Andersens «Natt», (fra Bande à Part). Toget er kommet godt i gang, høyt turtall og varm oljesmøring. «Science» av Arild Andersen (fra Aero) synger i rommet.
Jon Balkes «Nyl» (fra Band à Part) er for meg – nesten mer enn noe annet – lyden av bandet Masqualero på den tiden jeg var bleieskiftarbeider. Andersens bass synger i rommet. Sammen med Brunborgs maleriske naturtoner i «Ved Fossen» (fra Masqualero), blir det en musikalsk kapsel som fjerner førti år rust fra mitt legeme og min sjel. Men det er «Gard, Gard, Gard» det står skriblet nesten uleselig på blokka!
Molværs hymne for Moder Jord, «Gaia» er fra Re-Enter. Molværs sound er på et sted vi elsket de siste årene av forrige årtusen – og lenge etter det. Balkes «Bali» (fra Band à Part). «Vi får se hva det blir til», sier Arild Andersen. Raskt hører vi at det blir ei låt som for mange er den som er nærmest knyttet til bandet: Thelonious Monks «’Round Midnight». Kjente toneganger vaker i vannskorpa som storauren på jakt etter marflo. Et drivende dobbelttempo settes opp, med en ferositøs solo av Tore Brunborg. Det er ikke godt å få sovet i det tempoet, selv om det er rundt midnatt.
Molværs «Aural Exciter» fra førstealbumet etterfølges av Brunborgs «Printer» fra Aero, før det hele avsluttes med Andersens «Little Song» (fra Re-Enter). Det er langt fra nok for oss, men det har vært en reise i minner, i nyskapte øyeblikk og nedlegging av nye minner som skal varme oss gjennom den kommende vinteren.
Winter is Coming! Men vi har vært på konsert i 2024 med den ny-gamle kvintetten Masqualero … og har bygget opp et varmelager som kan bringe oss trygt og godt gjennom vinteren til en ny vår og sommer. Til nytt liv og ny musikk.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Stein Hødnebø (hovedbildet). Øvrige foto er kreditert i bildeteksten.
Tore Brunborg og Arild Andersen. Foto: Oslojazz/Matija Puzar
Nils Petter Molvær. Foto: Oslojazz/Matija Puzar
Jon Balke og Gard Nilssen. Foto: Oslojazz/Matija Puzar
Tore Brunborg og Nils Petter Molvær. Foto: Oslojazz/Stein Hødnebø
Gard Nilssen. Foto: Pål Dybwik
