KONSERTSERIEN IMPROVERK, KAFÉ HÆRVERK, LØRDAG 5. OKTOBER 2019: På vei passerer vi Kulturkirken Jakob. Der er det stappfullt i forbindelse med årets Høstsabbat — den sjuende i rekka — med «doom, heavy bluesrock, stoner, proto-heavy metal, psychedelic spacerock and prog». Men det er ikke vårt miljø i kveld. Langsomt trekker vi derfor oppover Hausmannsgate, mot krysset med Brenneriveien, før vi trekker inn i den delen av kulturhuset Hausmania der Kafé Hærverk leier seg inn.

Vi trekker inn fra gatene utenfor, og siger deretter inn dette deilige lille «hullet i veggen» denne første lørdagskvelden i oktober 2019. Varmen siger likedant inn i kalde ekstremiteter etter høstkulda utenfor. Igjen skal vi møte våre, vi som ikke passer inn — i hvert fall ikke i dag — blant alle metall-folka som vi passerte ved Kulturkirken Jakob.

Det er tid for den fjerde sesongens tredje konsert i konsertserien Improverk. Vi er denne gangen lovet to konserter, en solokonsert med pianovirtuos Ayumi Tanaka, og den aller første Oslo-konserten noensinne for den danske kvartetten The Way Out.

Den som følger med på salt peanuts* vet utmerket godt hva begge disse står for. Ayumi Tanaka har de siste månedene vært svært aktiv i samarbeid med Thomas Strønen, gjennom Time is a Blind Guide-prosjektet, sist omtalt her, og gjennom trioen Tanaka/Lea/Strønen, som spilte både på Vossa Jazz og på årets Nutshell i forbindelse med Nattjazzen i Bergen. Men etter at vi for lenge siden hørte hva Tanaka kan gjøre alene med et piano, vil vi gjerne høre mer av dette.

Slik som i kveld. Og Ayumi Tanaka leverer et strålende helimprovisert sett. Hun starter ut med bittesmå, ørende lille gester, det er knapt hørlig, selv om jeg sitter maksimum to meter fra pianoet. Fra dette utvikler hun et drama over hele brettet med en flott dynamisk profil. Settet blir også preget av et ustemt piano. Noe som hos meg skapte en uro i opplevelsen av hennes improvisasjoner.

Lyden av pianoet minner meg om den gamle vandrehistorien om en norsk jazzklubb. Pianisten som skulle spille der gjorde de siste avtalene, og sa; «…så skal jeg ha et stemt piano når jeg kommer». «Ja, det er ikke noe problem», var svaret, «pianoet er stemt for leeenge siden!». De dagene da jazzpianister ble møtt med horrible pianoer er allikevel heldigvis overstått. Men uroen det skapte hos meg var effekten av en intendert stemming av pianoet fra kunstneren sin side.

For Ayumi Tanaka informerer meg etterpå om at «… the fact is it was out of tune because of me, I tuned the pitch of four notes up a quarter tone. I untuned their tuned piano … The piano was tuned back after the concert». Så se der, selv en anmelder kan bli lurt. Jeg beklager overfor arrangørene at jeg anklaget dem for noe annet i en tidligere versjon. Og jeg beklager overfor Tanaka for ikke å ha fanget hennes kunstneriske virkemiddel.

Så var det tid for kvartetten The Way Out (hovedbildet), men Torsten «TS» Høeg, the Dane, på altsaksofon, Mads Egetoft på tenorsaksofon, Jonathan Aardestrup på bass og Jens Lopes på trommer. Vi får en entusiastisk og medrivende framføring av noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe blått. ‘Way Out there’ er det at Ornette Coleman, West Coast Cool og Blue Notes smelter sammen til noe særegent, svært musikalsk, uhorvelig morsomt og très dansante!

The Way Out har akkurat sluppet sin tredje skive, «Yes We Are», og plata er selvfølgelig allerede anmeldt på salt peanuts*, du kan lese anmeldelsen her. Vi får noe fra den siste plata, noe fra den første og noe fra den andre. Og noe som ikke er på noen av dem.

Det er soleklart at referansene i musikken først og fremst går til Ornette Colemans klassiske kvartett, men det går også videre enn det. Som min sidemann hvisker til meg etter et intenst, kontrapunkterende samspill mellom Høeg og Egetoft, «… det minner om Al Cohn og Zoot Sims …», noe jeg bare må samstemme i. Ornette Coleman playing it Cool on the West Coast. Når de spiller låta «Walkie, walkie» – en hyllest til Monty Python — akkurat på denne dagen, 50-årsdagen for den aller første BBC-visningen av første episode i Monty Python’s Flying Circus, kan det nesten ikke bli bedre.

Men så blir det det allikevel. «Scratch» fra sisteplata, før de drar i gang med en hyllest til selveste Elmo Hope, kalt «Til Store Høvding», helt uten et piano. Her påkaller TS Høeg Signe Emmeluth som hopper inn på ei låt. Og hun bidrar til å sette ytterligere fart i bandet. Bidrar hun ikke dessuten med å stramme opp framføringen noe.

De fortsetter friskt og freidig med «Vase de Ogum». Ogum, eller alternativt Ogun, er navnet til den kraftfulle og kampvillige Yoruba-guden som ga navnet til plateselskapet Ogun i London. Ogun Records ble startet i det sør-afrikanske eksilmiljøet rundt bl.a. Chris McGregor og hans Brotherhood of Breath. Jeg ser dette dermed som en hyllest også til musikken rundt dette plateselskapet.

Penultimat spiller kvartetten «Rasputin» fra andreplata «We Are You», oppkalt etter den russiske mystikeren som i perioden 1906-16 fikk innpass og makt helt inn i tsarens egen familie i tsardømmet Russland siste år, før han brutalt ble myrdet rett før inngangen til revolusjonsåret 1917. Før de til slutt, spiller ei låt som så vidt jeg skjønner het «Milo Melo» som det ultimate nummeret.

Og mens de avslutter, tenker jeg i mitt stille sinn, at Høegs medrivende dans og spill er presist og medrivende, men allikevel så ‘pære dansk’. Spesielt er det tydelig i et møte med norsk kultur, som i utgangspunktet er svært forskjellig fra Københavns flegma og åpenhet for annerledes uttrykk.

Norsk tilknappethet og inngrodd protestantisk asketisme og frugalitet i møtet med den danske aksept for det overflødende mangesidige. Å dømme ut fra det The Way Out leverer denne kvelden, må det tydeligvis også «… nogle gange være dejlig at være dansk» … selv i Norge! Tak skal I ha’!

Tekst og foto: Johan Hauknes

Ayumi Tanaka

TS Høeg

TS Høeg, Signe Emmeluth, Jens Lopes

Jonathan Aardestrup, Mads Egetoft

Jens Lopes, Jonathan Aardestrup