MOTVIND 2020, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 4. JULI 2020: En kveld med motvind? Nei, absolutt ikke. Her blåste det medvind fra alle kanter.
Mens vi var på vei til det som i år ble et en-dagsarranemgent av festivalen, tenker vi litt på at de aller fleste rundt oss ville tenkt «mot vindkraft» om de hørte navnet på festivalen. Men vi andre, vi vet bedre. Denne gjøkungen er i år fem år gammel og var på mange måter et friskt pust inn i den norske jazzfestivalverdenen da den dukket opp og skapte furore da den reiste en debatt om våpen-basert, seinere også oljerelatert sponsorering av norske jazzfestivaler. Det er ikke tvil om at dette er en viktig debatt, og jeg er sikker på at hadde dette skjedd for noen tiår siden, ville jeg nok stått i første rekke blant tilhengerne på samme måte som jeg den gangen tok de tilsvarende politiske kampene. Men vi skal ikke ta den debatten i dag.
For i dag dreier det seg om gleden over musikk. Hva musikk kan gjøre med oss og hva den kan gi oss. At musikk virker sterkt er det ikke tvil om. Hva var det Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta sang for over førti år siden? All musikk har større kraft enn krutt! Ikke minst fordi den skaper en opplevelse av samfunn, av fellesskap, av medlevelse og av medskaping.
Motvind 2020 var opprinnelig planlagt å gå over tre dager med artister fra i alt ti land. Ankomsten og spredningen av koronaviruset sars-cov-2 gjorde at det ikke var mulig å invitere internasjonale musikere. Men det ble Motvind-festival i år også! En kveld med et helnorsk program. Uten at det gikk en tomme ut over musikkens kvaliteter. Er det en ting årets musikkfestivaler lærer oss, så er det vel akkurat dette; at det er mulig å lage et kvalitativt (svært) godt program med kortreist, nasjonal musikk på programmet.
I alle de sammenhenger jeg har operert innenfor med norsk basis er det et utsagn som har brent seg fast i hodet: «En ekspert er en som er langt hjemmfra». Opphavet til dette utsagnet er visst nok over femti år gamle NORAD-erfaringer, da ment med det motsatte ståstedet i forhold til hvordan jeg har opplevd det. Vi har en fascinasjon med utlandets oppmerksomhet om norske forhold som nesten er sykelig. Det minner om det lille, urolige barnet som ikke er trygg på seg selv og som skriker etter oppmerksomhet, «… se på meg, se på meg …»! Først når storebror eller andre myndighetspersoner sier «… flink gutt …», er barnet fornøyd.
I den norske sammenhengen er det ikke av politisk betydning hva norske eksperter besitter av kompetanse og innsikt om spesifikke norske forhold. Men utsagn fra en utenlandsk synser, med begrenset innsikt i norske forhold, blir løftet opp og genierklært. Særlig om de er kritiske til rådende politikk og økonomi, eller løfter opp aspekter ved kultur, livsstil og levemåte som oppleves som genuint norske. Kanskje kan det være verdt å reflektere at den gamle NORAD-tesen også er tett forbundet med sin medaljebakside, hvite elefanter.
Om du ikke vet hva hvite elefanter er, så let det opp. Hvite elefanter har ofte sitt utgangspunkt i dette; manglende kunnskap om og innsikt i lokale forhold fra eksperten fra Langtvekkistan. La det bare her kort være forklart med ett ord. Stedsnavnet der en av de største hvite elefantene med norsk opprinnelse slo seg ned; Turkana-sjøen i Kenya.
Så kanskje kan også denne sommeren få sentrale deler av det politiske apparatet som nå har styringen i dette landet, til endelig å innse at det ikke er suksess i utlandet som er gjennomslaget, det er ikke antall solgte plater eller spillinger på Tidal og iTunes som betyr noe. Og at apparatet rundt og den offentlige prioriteringen og støtte norsk kultur på barne- og ungdomsnivået ikke skal skrues ned, men bør økes – betydelig! At instrumenter som kulturskoler, skolekorps, barne- og ungdomskor, ja selv musikkutøvelse i skolen, faktisk skaper kvalitativt god musikk!
Alt dette og mer til fikk vi til fulle vist denne Motvind-kvelden. Det startet med søskenparet og folkemusikerne Per Anders og Ingvill Marit Buen Garnås. Som vanlig, han på hardingfele, ho på kveding. Hun framførte blant annet «Siri Rukaren» og «Frealause menn» fra de to sin ti år gamle plateutgivelse «Salme, Segn og Solbøn». Og jamen fikk vi ikke «Visa från Utanmyra» også, med Olof von Dalins tekst. «… jag sörjer till jag dör/ om jag dig ej kan få»! Ei låt som i instrumentalversjon nok er velkjent for våre lesere. Men det er kanskje få som kjenner teksten til denne folkevisa fra Utanmyra, på øya Sollerön i Siljan, i Dalarna.
Per Anders Buen Garnås feiret også to av de kanskje største spillemennene Telemark har gitt oss, han serverte oss blant annet «Siklebækken», etter Myllarguten, Tarjei Augundsson. Men det var da han spilte «Dei to huldregubbane i Gaustadfjell» etter den andre store spillemannen fra Sauherad, Fykeru’n, eller Lars Fykerud, at vi virkelig fikk demonstrert hvor mye folkemusikken har felles med det man gjerne kaller jazz. Buen Garnås’ album fra 2015 heter for øvrig «Greinir», og er utgitt på labelen ta:lik. (… OK da, «tallerken», skjønner?)
At «cutting contests» ikke er noe som er forbeholdt jazzen bør være åpenbart for enhver som overvært et folkemusikkarrangement, der disse «cutting contests» ikke bare er forbeholdt musikkframføring, men også dans. Akkurat som det var med jazzen på 1920- og 1930-tallet, der konkurransen på dansegulvet kunne være minst like hard som den på scenen. Låta om huldregubbane som sitter på hver sin topp og kappes er i seg selv en gjenskaping av en «cutting contest». Buen Garnås framføring skifter mellom den enes spill, som en gangar, og den andres motspill som en springar, i et mønster som for en jazzlytter er velkjent; «call and response». Store deler av folkemusikken er dessuten også basert på å lage egne variasjoner over gamle låter og salmer, i jazzen kalles dette ofte «kontrafakter». Og at det er swing i denne musikken er det dessuten overhodet ikke tvil om!
Det som nok var imøtesett som kveldens høydepunkt var trioen Mokus (hovedbildet) sin fortolkning og presentasjon av plata «Plastic Sun» av Svein Finnerud Trio. Det ble derfor en slags meningsfull linje når Anja Lauvdal, Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo satte seg ned og stilte seg opp for å fortolke Finneru’n og hans kumpaner, Bjørnar Andresen og Espen Rud, etter settet med de to blad Buen Garnås.
Vi har tidligere omtalt Moskus’ konsert med gjenskaping og tolkning av Egil Kapstads «Syner» i Munch-museet. Den gangen var framføringen av Moskus basert på et verk, det var altså en sammenheng og en rød tråd gjennom materialet, den gangen ikke minst gjennom Oscar Wildes tekst. Denne gang var det et album, med åtte låter, totalt ca. 34 og et halvt minutt med fantastisk musikk fra februar 1970. Nå har jo Finnerud-trioens plate blitt gjenutgitt, men fortsatt er er plata fra 1970 fortsatt verdsatt høyt. Sitter du på et pent eksemplar, så kan jeg bare nevne at det siste eksemplaret jeg vet at ble solgt internasjonalt, gikk for ca. 3000 kr.
Så da er utfordringen å presentere sin versjon av «Plastic Sun» nok hakket drøyere enn å kaste seg over «Syner». Nå hadde Moskus riktignok spilt en versjon av «Plastic Sun» en gang tidligere, selvfølgelig på Høvikodden, der plata i sin tid ble spilt inn. For øvrig samme sted som Jan Garbareks første ECM-skive etter den opprinnelige planen skulle vært spilt inn bare et drøyt halvt år seinere. Slikt kan man sitte og fabulere over, mens vi venter … ikke på Godot, for vi vet jo hvordan det gikk med Vladimir og Estragon (eller, gjør vi egentlig det?) … neida, vi venter på Moskus. Og den som venter på Moskus, venter ikke forgjeves.
For det ble en fantastisk time i lag med musikk som har brent seg inn i sjel, ryggmarg og hukommelse. Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve Finnerud-trioen i gymnasets gymsal i Bærum, da de var på skoleturne med plata den samme høsten som «Plastic Sun» var innspilt. Minnet om denne konserten og om samtalen med Svein Finnerud over hans grafiske partiturer etterpå er fortsatt klart som blekk – og kan bringes fram på kort varsel. En 16 år gammel musikkinteressert jypling var aldri den samme etterpå.
Treet på scenen der Vlad og Estragon gjør seg sine tanker er etter Samuel Becketss angivelse er nakent og bart. Fire, fem blader er vel angitt, ikke mer. Uspesifisert betydning, uspesifisert type, men altså et nakent løvtre. Betyr det noe? Representerer det noe? Akkurat samme spørsmål som vi kan stille til musikken til Finnerud-trioen. Og aldri få svar. For meg er noe av fascinasjonen med Finnerud-trioens musikk denne leken med tilhøreren. Og den greier Moskus å gjenskape. Som på plata starter de med Finneruds «Bernhard», der vi hører gjenskapt den klagende glissandoen som Andresen legger inn under Finneruds vakre innledende pianospill. En glissando som i mine ører får en ikonisk posisjon som kanskje kan sammenliknes med Ennio Morricones (rest in peace!) bare, minimalistiske, klagende munnspilltone. Ofte påpekes, helt korrekt, linjene fra Paul Bleys arbeider og tilnærminger som viktige for Finnerud-trioens musikk. Men akkurat denne låta viser for meg hvor mye Finnerud også har hørt på den unge Keith Jarrett og hans amerikanske kvartett.
Luhr Dietrichsom tar på seg rollen som «Bjørnar», han som med sine oppfinnsomme og ofte burleske inn- og utfall og performative utdypinger og motsatser kommenterte musikken. Anja Lauvdal er en nytelse å høre på. Om det er noen som har knekt koden, som har sett hva slags tre det er som står på scenen, så er det Hulbækmo og Luhr Dietrichson, og kanskje aller mest, den som framstår som den musikalske lederen, Anja Lauvdal. Det er ikke bare å ha forståelsen for musikken og hva den representerer, og så gjengi den. Det er også evnen til å være tro mot det, men allikevel å bruke det som et springbrett for egen musikkpresentasjon. Og ikke minst motet til å kaste seg ut i noe som står som en bauta i norsk jazz ved inneldningen til 1970-tallet.
Det er like før jeg løper ut på gatene, inspirert av beat-poeten Ted Joans’ graffiti i New York i 1955, «Svein lives!». Andresens «Alnafet Street» og «Plastic Sun», Anette Peacocks «Touching», ei låt som for øvrig vel fikk sin debut på Paul Bley-skiva med samme navn. Etter hva som vel var referanser til siste sporet på plata, får vi til slutt Finneruds «Parelius N.». Uendelig vakkert, står det rett og slett på blokka mi.
På veien oppstår diskusjonen, er det en gitar på opptaket av plata? Moskus er sikre, men i intervjuet i Klassekampens Musikkmagasinet andagen før er Espen Rud uttalt på at nei, det var det ikke. Uansett Moskus velger varianten, og jeg er tilbøyelig til å være enig. På den tiden i 1960 da John Coltrane var på jakt etter sin nye gruppe som bandleder, skrev han ei låt som er kalt «Like Sonny». Jeg er fristet å si at Moskus i dag framstår som svært så «Like Finnerud», uansett hvilken betydning man gir det første ordet, som en karakteriserende preposisjon eller som et aktivt verb.
Siste del av programmet var Maja Ratkje og Lasse Marhaug, som leverte et intenst, talende og skremmende sett. Musikken lever og puster, og slår deg i magen. Jeg hører mange referanser i støyen de skaper, ikke minst hører jeg noe som får meg til å tenke på Arne Nordheims bidrag til programmet «Her og Nå», som en kommentar til debatten om pop-musikk i etterkant av Melodi Grand Prix. Våren 1969, var det vel.
Andre linjer fører tankene til Jimi Hendrix’ opptreden på Woodstock-festivalen kun et par måneder seinere. Nordheims og Hendrix’ musikk disse gangene hadde begge som utgangspunkt en protest mot den amerikanske krigføringen i Vietnam, og om den moderne krigens dehumaniserende og inhumane karakter, og de destruktive krefter som dette slipper løs.
Det viser seg svært vanskelig å falle til ro denne kvelden eller natten. Dette var musikk som krevde fordøyelse og bearbeiding langt utover den tiden dens lydbølger spredte seg i rommet.
Alt i alt, takk til Motvind Kulturlag for årets Motvind-festival. Den var kort, men den var svært god. Stå på, gutter! Det går til dere alle, men kanskje første og fremst de to ansiktene utad, Hans P. Kjorstad og Andreas Hem Røysum.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Stein Hødnebø
Per Anders Buen Garnås
Ingvill Marie Buen Garnås
Anja Lauvdal
Fredrik Luhr Dietrichson
Hans Hulbækmo
Maja S. K. Ratkje
Maja S. K. Ratkje og Lasse Marhaug
