MOLDEJAZZ 2023, DAG 6, LØRDAG 22. JULI 2023: Så er det over for i år. For den sekstitredje gangen er siste tone, siste øltapp, siste rimshot slått og forsvunnet i denne lille, rare byen der vi hvert år blir slått av naturen, menneskene og musikken. Igjen og igjen. Det er som en kløe som aldri forsvinner, en sult som aldri tilfredsstilles: Nærmer det seg uke 29, så er vi der. Igjen og igjen.
Og like nedslående er det, hvert år, når søndagen i uke 29 kommer, og Storgata er folketom og nedrigget. Søndagen som avslutter uke 29 er kanskje den mest deprimerende dagen i året. Nå har ikke jeg et stort antall forskjellige jazzfestivaler å sammenlikne med, men Molde dagen etter Moldejazz må være en av de verste. De samme tankene hvert år. De er snart like store tradisjoner som å være i Molde. Igjen og igjen.
På toppen av dette kommer at lørdagens dato legger sin åpenbare skygge over stemningen over frokosten. Etter 2011 er det svært spesielt å være i Molde når 22. juli faller i uke 29. Neste år vil det ikke være et slikt sammenfall: Siden 2024 er et skuddår (Husker du? 24 er delelig med 4), faller 22. juli på første dagen i uke 30 da, på mandagen.
I dag har vi bestemt oss for lenge siden å ta det rolig. Vi planlegger å avslutte med bare tre konserter – og en pressekonferanse. For først ute er den avsluttende pressekonferansen. Hovedinnholdet av pressekonferansen er allerede rapportert: Etter det svært svake resultatet i fjor, blir det overskudd i år. Og neste års residerende artist blir Bill Frisell.
Til himmels med Noriaki Kasai
Første konsert er hyllesten til den japanske skihopperen Noriaki Kasai, nå 51 år gammel. En skihopper som nekter å gi opp karrieren. Da Miles Davis spilte i Idrettens hus i 1984 og 1985 så den da 12 og 13 år gamle Kasai from mot sin første World Cup-deltakelse i sesongen 1988/89. Siste sesong, 2022/23 deltok han to ganger, men begge ganger maktet han ikke å kvalifisere seg til hovedrennet.
Jeg vet ikke hvor mange verdenscupstarter Kasai har hatt, men det vet nok Endre Ruset. Han har skrevet en rekke haiku-dikt om skihopperen, utgitt i bokform. Nylig har han også gitt et utvalg av dem ut på plate, med følge av musikk skapt av Stian Omenås, på trompet og perkusjon, og Jon Balke på tangenter.
Men først dette: Hva er 俳句, eller hai-ku? Første stavelse hai- er et kanji som fra kinesisk kan bety utøver/framfører, ofte med komisk tilsnitt – det han-kinesiske opphavet til 俳 kan også leses som komisk, eller morsomt. Sistestavelsen -句 (-ku) kan leses som strofe, eller vers: Altså kan vi kanskje tolke det som (morsomme) vers for opplesning. Tradisjonelt er morsomheten en subtil begrepskollisjon eller avledning, slik vi kjenner det fra Arthur Koestler beskrivelse av humor, når han skriver om The Jester i den straks seksti år gamle boka The Act of Creation.
Etter det 17. århundret er det tradisjon for at et haiku er et lite vers uten rim, består av tre linjer, på henholdsvis fem, sju og fem mora, ofte utsagt ikke helt korrekt, som stavelser. Men selv om tradisjonen går lengre tilbake, dukker betegnelsen hai-ku på verseformen først opp gjennom 1800-tallet, som betegnelse på denne fornyelsen av gamle japanske verse-tradisjoner.
Med dette som bakgrunn for konserten, blir det denne konsertanmeldelsen:
Endre, Stian og
Jon tok salen med storm,
Kasai i sky
Kanskje ikke min beste, men i det minste min korteste konsertanmeldelse til dags dato?
Knut Riisnæs in memoriam
I rommet mellom Noriaki Kasais flukt gjennom Teatret Vårt og neste konsert med jazzlinjas ofte strenge, tydelige og markerte avtroppende leder, Erling Aksdal, og studentensemblet NTNUs jazzensemble, er det nyheten kommer.
Vi blir slått i bakken. Selv om vi har blitt holdt sporadisk orientert om Knut Riisnæs’ helsetilstand gjennom de siste ukene, kommer det som et sjokk. Mellom kl. 14.00 og 14.30 i dag, lørdag 22. juli 2023, falt en vegg ut i norsk jazzliv. Mester Knut Riisnæs forlot oss, og gikk ut av tiden. Jeg var ikke den eneste som gikk som i døs i Molde utover ettermiddagen.
Skulle vi – orket vi? Av hensyn til musikerne som skulle levere musikk også etter dette, av hensyn til festivalen, av hensyn til oss selv, valgte vi å fortsette, med sordinen lagt på.
Erling Aksdal med ensemble
I en stemning av melankoli, er det vi setter oss ned for å feire Erling Aksdals innsats gjennom tre(?) tiår ved jazzlinja i Trondheim. I år fylte Aksdal 70 år og hans betydelige innsats som lærer, pedagog og innsats for utvikling og systematisering av den pedagogiske metodikken som kjennemerker jazzlinja skal markeres. Jeg har stor respekt for det arbeidet Aksdal har lagt ned og med det bidratt til at jazz og annen improvisert musikk i Norge er sterkere, mer sammensatt og mer nyskapende enn noensinne før.
Hvordan bedre gjøre det enn med de nåværende studentene på jazzlinja? Orkestret NTNUs jazzensemble med Aksdals nye kull med studenter, er derfor den naturlige medspiller. Festivalen ba også Aksdal inkludere musikk fra bestillingsverket han skrev for den tjuende festivalen i 1980, ved inngangen til festivalens tjuende år. Men han har også skrevet ny musikk for denne konserten.
På scenen er Erling Aksdal på piano, vokal instrumentalist Ingeborg Gravem Sollid, Kertu Aer på kontrabass, Steinar Bø og Inga-Mei Steinbru på trommer og perkusjon, i sentrum. Disse er omkranset av ei saksofonrekke til venstre, fra nærmest oss: Åsne Fossmark, Brede Sørum, Erik Egge Jordheim, Simon Hagerup Holm og Jenny Kristine Frøysa.
På andre siden av scenen messingseksjonen: Nærmest oss trompeterne Peter Wallem Anundsen, Mikkel Dahl Amundsen og Tuva Olsson. Deretter to trombonister, Emil Bø og Guro Kvåle, før messingen avsluttes med Hermann Hestbek på tuba,
Først får vi et nyskrevet stykke, for anledningen. Deretter arrangement av den katalanske komponisten Federico Mompous «Aquesta nit un mateix vent» (samme vind i kveld), skrevet i 1946, fra en samling som Pompu kalte Combat di Somni – drømmekamp:
Aquesta nit un mateix vent
¡una mateixa vela encesa
devein dur el tue pensament
¡el meu per mars on la tendresa
Deretter er det tilbake til 1980: Låta er «Happenstance», du kan se 1980-versjonen i TV-arkivet til NRK, med et storlag, Espen Rud John Pål Inderberg, Odd Riisnæs, Bjørn Kjellemyr osv. ved siden av Aksdal – hjemme igjen: Dette var vel mer eller mindre rett etter hans Berklee-studier.
I 1980 var det et stjernelag, mens nå er det de kommende store som uttrykker seg. Mens vi uttrykker vår takk til Erling Aksdal, slår det meg hvor godt det gror i norsk jazz. I dette bandet er det musikere vi vil ha mye glede av framover, og det er flere av de som er her, som allerede har satt preg på norsk jazz og Moldejazz.
Domkirkens velde og musikkens fylde
Vi avslutter i Molde Domkirke med årets, og den tjuefjerde i rekka, residerende artist, Hedvig Mollestad Thommassen. Eller HMT, you know the drill by now …. Programmert som solo, men vi vet det kommer et par gjester. Hvem det blir er allerede også ute av sekken: Snah, eller Hans Magnus Ryan, og Kjetil Bjerkestrand.
Oppstilt er to av Snahs gitarer, blant dem en Fender Telecaster — jeg blir seinere fortalt den er bygget og utformet av performancekunstneren Faust, perosonifisert av Raymond Eide — som ser ut til å være mye brukt. Gitaren er unik, ingen er lik. Og den har et navn: The Cloudwalker. Den er lyseblå, kanskje en hyllest til Terje Rypdals og hans lyseblå Telecaster? Uansett, skyvandreren ble skapt av Faust spesielt for Snah.
Det er mye i musikken som kommer den nærmeste halvannen timen som åpner for assosiasjoner til Rypdals musikalske univers. Og med den melankolien som følger av ettermiddagens vonde nyhet, er det lett å minnes avslutningskonserten av Rypdals residentskap i 2007, for seksten år siden. Det var melankoliske overtoner og følelser i sving også den gangen. Men den gangen ledet dette videre til mange flotte konsertopplevelser. I år er det ikke slik.
Det er med slike tanker vi setter oss ned – som vanlig på første benk. Men vi presser tankene til side, og konsentrerer oss om musikken. Hedvig Mollestad Thommassen kommer inn med sin (andre) blonde Gibson ES-335 og starter med bue på den nederste E-strengen. En A, en A#, en H. Jeg legger øret i en H-durtonalitet. Men tonalitet er ikke det viktigste i dag, tonalitet er ikke del av de organiserende prinsippene her og nå.
Kirkerommet rundt oss er stort, med lang etterklang. «Jag ska fylla det här rummet!» sa Mats Gustafsson da han som residerende artist i 2015 kom inn her første gangen. For å begynne planleggingen av sin avslutningskonsert. HMT fyller rommet – med stor lyd. Etterklang og looping av linjer flyter i hverandre, det er meditativt, duvende, svevende, loopende.
Mollestad Thommassen skifter over til oud – igjen. Det er en fysikalitet i lyden av en oud som virkelig kler et kirkerom som dette. Jeg kan ikke forklare hvorfor det er slik, men akustikken i rommet løfter opp oudens (eller er det al ouds?) karakteristiske kjennemerker.
Hun vender tilbake til sin Gibson, og det oppleves som at vi hører Rypdal versjon 2. Ikke bedre, ikke flottere, men bare annerledes. Enn versjon 1. Det føles riktig, det føles smertestillende. Anodynisk, for å lenke til en annen stor opplevelse i denne kirka.
Snah kommer etter hvert inn. Ved siden av den lyseblå, rettes også oppmerksomheten etter hvert mot det som viser seg å være en Nik Huber-gitar, også den med Bigsby vibratorarm satt på. For gitar-nerdene: En blond Rietbergen. Det er altså i alt tre gitarer med Bigsby-vibrator på scenen. Jo, nerding bidrar, det gir farge til tilværelsen — akkurat som gitarvariasjonene gir farge til lyden. Nerdende trivia er blant tilværelsens glitter.
For HMT griper også til en mørkerød Gibson – muligens en ES-345. Ikke så ulik hennes blonde. Forskjellen i gitarenes lyduttrykk, sonoritet, timbre, overtonestrukturer, er slående. Ekspertgitarister med en tett og dyp innsikt i eget instrument kan også utnytte mer quirky sider ved instrumentet. Et instrument er som et barn, de kan ha samme opphav, med de er alle forskjellige i temperament og uttrykk.
Hedvig synger: «These words inside … set me free!» Snah synger med henne! Det er ukjente toneganger og ukjent tekst – vi er mange som febrilsk prøver å gjenkjenne det. Men, nei! For det viser seg: Dette er en ny låt Hedvig Mollestad Thommassen har skrevet. Men flott er det.
Noen av mine største konsertopplevelser har jeg hatt på orgelkonserter – det er noe med et på alle måter stort kirkeorgel. Molde Domkirkes nåværende orgel sto ferdig i 1999, etter at det gamle hadde brutt sammen – rett før en begravelse, visst nok! Tyske Rieger, litt forskjellig fra vinglassproduenten Riedel. Fra Rieger Orgelbau med femti stemmer.
Og når det er med et på alle måter flott spell, for å bruke Bjerkestrands egen dialekt, kan det vanskelig bli bedre. Jeg føler meg ganske sikker på at Keith Emerson gliser rått, der oppe i den evige jammen. Mektigere, feitere, noe å dykke inn i, la seg omslutte av — stormende, buldrende, trøstende, ømme lyder av en pneumatisk og analog synth med uendelig mange muligheter.
I dag er dette orgelet et smykke i dette arkitektonisk flotte kirkerommet. Da orglet skulle settes inn var det et krav at rosevinduet på vestveggen måtte innarbeides. I dag står orglet som en strålende flott ramme for rosevinduet som akitekt Finn Bryn selv tegnet til kirken. Bryns kirke – Bryn ga arkitektprosjektet navnet Kontemplasjon da det ble tegnet – er en flott integrasjon av Bryns funksjonalistiske arkitektur med elementer fra klassisk, gotisk kirkebyggekunst.
Bjerkestrands orgelmusikk, sammen med Hedvig Mollestads gitarmusikk, skaper et crescendo jeg kun kan karakterisere som magnifique. Sammen avslutter de årets Moldejazz og HMTs residentskap med en vidunderlig versjon av Michel Legrands «I Will Wait for You», skrevet til Jacques Demys filmklassiker fra 1964, musikal Paraplyene i Cherbourg.
Med dette kjente temaet syngende som et ørevirus i hodet i lang tid, går vi ut i natten for å markere den endelige avslutningen av den sekstitredje Moldejazz-festivalen.
Sees vi i 2024?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Moldejazz/Thor Egil Leirtrø
Endre Ruset.
Jon Balke.
Stian Omenås.
Erling Aksdal.
Erling Aksdal og NTNUs jazzensemble.
Hedvig Mollestad Thommassen.
Hans Magnus «Snah» Ryan.
Kjetil Bjerkestrand ved orglet i Molde Domkirke.
