VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, ONSDAG 25. FEBRUAR 2025: Skal man tro det som skrives på internettet, er greske Tania Giannouli ikke bare et fenomen det er verdt å lytte til, men også en sjelden fugl i et crossover-landskap mellom framføring av komponert musikk – både klassisk og samtidsmusikalsk – og improvisert musikk.
Improvisasjon og samtidsmusikk
Jeg vil hevde at mye av denne omtalen framstår som å være basert på manglende refleksjonsevne over moderne musikkhistorie de siste femti årene, og ikke minst, manglende kritisk, lyttebasert evne. Ja, endog dette; manglende kunnskap om pågående vitale endringer i det musikalske landskapet i dette grensesnittet mellom musikkuttrykk som for seksti-sytti år siden syntes å være adskilt med både en og to brannmurer. Men det var brannmurer som allerede da begynte å sprekke opp.
Dette landskapet der brannmurer en gang sto, er i dag åpne og tilgjengelige marker som utforskes nærmest på daglig basis av ikke bare musikere med både såkalt ‘klassisk’ utøverbakgrunn, men også av både musikere med samtidsmusikalsk, og de med improvisasjonsbasert bakgrunn – det som ofte forenkles til å betegnes som ‘jazz-bakgrunn’. Disse markene er i dag rikt befolket av en mengde musikere.
Fra improvisasjonssiden er dette utviklingstrekk som minst går tilbake til tidlig 1970-tall. Kanskje ikke minst da Keith Jarrett startet sine solo-eksplorasjoner av hva han kunne få ut av å starte med en enkelt akkord, et intervall eller en liten figur, gjennom en til totimers ekstemporering fra det valgte startpunktet med frie assosiasjoner. I alt 24 utgivelser med soloframføringer er det blitt, hvorav 18 er konsertopptak med ekstemporert solo piano. Jarrett gikk som kjent også videre og har også utgitt i alt 14 plater, hvorav ni er soloframføringer, der han har tolket deler av den klassiske pianolitteraturen.
Fra disse markene har det grodd opp en stor mengde ny musikk de siste tiårene, som det skal godt gjøres å overse. Jeg vil hevde at ett av de aller sterkeste utviklingstrekkene de siste to-tre tiårene, er akkurat dette møtet og fusjonen mellom improvisasjonsbasert musikk og komponert musikk. I denne perioden har den samtidige kunstmusikken frigjort seg fra det som nærmest var et dogme, der improvisasjon var ekskludert fra samtidsmusikken. Klassiske utøvere finner tilbake til en frihet i utøvelse som de på mange måter har vært nektet gjennom de siste 150 årene. Improvisasjonsmusikere utforsker samtidig i dag et musikalsk språk og uttrykk som er milevidt fra framføringer av jazzstandarder i sonateform, og som er mer beslektet med den eksplorative uforskingen av nye lyder, nye uttrykk, som preget den unge samtidsmusikken på 1960-tallet.
Som beskrevet, er dette altså ikke en ny utvikling. Ett viktig startpunkt i Norge skjer allerede på 1960-tallet, og det startet mindre enn ti år etter John Cages Darmstadt-forelesninger om indeterminans i musikken. Disse forelesningene skapte et konseptuelt rammeverk ikke bare for aleatorisk musikk de neste tiårene, men også for forståelsen av samtidsmusikk overhodet. Et rammeverk som skulle komme til å definere intendert indeterminans – ekstemporering eller improvisasjon – ut av samtidsmusikken.
Fra 1965-66 kommer en helt ny generasjon unge komponister etter hvert inn i styret til Foreningen Ny Musikk, det omfatter navn som Kjell Skyllstad, Kåre Kolberg, Arild Boman og andre. Og med det endres foreningens aktiviteter. Konserten i Universitetets Aula 12. mars 1966 – under tittelen Jazz og elektrofoni – med George Russells svenske sekstett, var den aller første konserten i Ny Musikks regi der jazz sto på programmet.
Det skulle ikke bli den siste. Fra 1968 inngikk Ny Musikk samarbeid med Kongsberg jazzfestival og fra 1969 med det nye Henie-Onstad kunstsenter. Og med det la det et grunnlag for et aktivt samarbeide som strakk seg fram til midten av 1970-tallet. Hvorfor dette samarbeidet ikke syntes å bli videreutviklet etter 1975, er definitivt et nærmere studium verdt. Men også dette: Etter mitt syn er betydningen av dette møtet og samvirket for utviklingen av norsk og internasjonal jazz videre, fortsatt ikke forstått. Den rollen og betydningen disse broene mellom improvisert musikk og ny samtidsmusikk hadde, er sterkt underfokusert. Men det får bli en annen dag.
Klangfull minimalisme
Denne lange historien inngår Tania Giannouli i. Hun ga ut sitt første soloalbum, albumet Solo, i 2023. Dette kom etter album med hennes egen trio (2020), og med kvartetten hun betegner som Tania Giannouli Ensemble (2015). Soloalbumet er anmeldt på salt peanuts*. Jeg hadde ikke hørt henne live før, og hadde sett fram til dette møtet med spenning.
Med klassisk utøverutdannelse, samt komposisjonsstudier, og beskriver hun sin holdning til solo improvisasjon, aleine med et piano, slik: «Playing solo is, for me, the most liberating thing … [it] gives me an incredible sense of freedom. And yet, there is nothing more demanding than a solo recital. Alone on a stage, one is compelled to be truthful, … and to allow yourself to be vulnerable».
Men jeg må tilstå at jeg ikke ble innfanget av den allmenne hyllesten av Giannouli og hennes musikk. Hennes framføring denne kvelden var i stor grad basert på og gjenga mange av de tema og uttrykk som vi finner på albumet. Hun startet med noe som til forveksling er likt albumets innledende spor «Transportal», uten at det ble en portal til en annen verden. Dette ble ledet over i temaet som er gitt navnet «Prelude» på albumet. Hun fortsatte deretter med en versjon av «Demagnitude», som igjen ledet over i «Black Sea». For bare å ta den første tredelen av konserten.
Dette ble derfor en helt annerledes konsert enn det jeg hadde forberedt meg til. Det jeg forberedte meg på, er sammenfattet av redaktøren av herværende tidsskrift. Etter hennes konsert under Maijazz i fjor, skrev han om konserten at det var «… en ytterst vakker og spennende reise inn i et jazzlandskap hvor vi kunne kjenne igjen flere forbilder …».
Og ja, forbildene er åpenbare, jeg mener bestemt jeg hørte enkelte direkte sitater av Jarretts soloarbeider. Men spiller du solo improvisert piano i dag, er det vanskelig ikke å referere til Keith Jarretts piano oeuvre. Men det er også en vei til hennes musikk fra tidligere nevnte John Cages musikk, både for prepared piano og hans arbeider med indeterminans. Men det er også sterke minimalistiske dimensjoner, og tankene faller under konserten lett i retning av Hans Ottes Das Buch der Klänge. En slags neo-neo-romantisk, minimalistisk impresjonisme, kanskje.
Små figurer og tema, ofte liggende i venstrehånda, med preparering av strengene, er ofte utgangspunktet for Giannoulis små blomster. For det er virkelig blomster, med en sterk bruk av klang, med lang pedalbruk. Innimellom er bruken av fortepedalen så total at det blir noe forstyrrende.
Prepareringen av strengene skjer gruppevis, på satte intervaller, der hennes bruk av samklang mellom dempede og preparerte strenger og udempede, rene strenger er frapperende. Hun har en teknikk som er slående, og på temaet «Spiral» kommer dette til sin fulle rett. En udempet, upreparert ciss – viser det seg – i bunnen, mot en firetonig dempet figur. Venstrehåndas figur angir etter hvert en liten ters, en mollters, fra ciss til E, og fastlegger og intensifiserer dette samvirket. Til tider dit hen at man undrer seg om det ikke er en tredje hånd med i spillet. Men, nei, det er det ikke. Det er musikk som i tillegg til sterke klangfarger, også er perkussiv. Hammerpianoet er jo grunnleggende sett et perkussivt instrument, det er det hammerne gjør. Om det har et kubansk eller annet opphav vet jeg ikke, men det var den kubanske pianisten Omar Sosa som beskrev pianoet som 88 stemte trommer.
Hun har stilt opp klaveret parallelt med scenekanten, slik at klaverets ‘bentside’ er vendt mot publikum. Selv sitter hun da med sin høyre side vent mot publikum. Kommunikasjonen med publikum hindres av at hun skjuler seg bak en veritabel vegg av hår. Dette bidrar til at musikken i for stor grad taler til hjerne aleine, og ikke til hjerte. Jeg blir ikke grepet av musikken. Men dermed blir også min kommunikasjon og dialog med musikken bare halvveis. Det er synd, for den har et åpenbart potensiale til å kommunisere så mye mer.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Tania Giannouli.
