MOLDEJAZZ, MANDAG: Årets Moldejazz ble åpnet i strålende sol og uvanlig mange plussgreader i Molde mandag. Den sedvanlig street-paraden endte sin tur gjennom byen ved utescena i Alexandraparken, hvor fiskeriminister Elisabeth Aspaker foretok den høytidelige åpningen, før Sidsel Endresen leverte en kort avdeling med sin særegne og ytterst interessante improsang.
Første ordinære konsert var viet Sør-Afrika, og ingen ringere enn Sør-Afrikanske Ladysmith Black Mambazo og den norske vokalisten Kristin Asbjørnsen og hennes band. Først ut var det ni-manns sterke a capella-ensemblet fra Sør-Afrika, og spesielt deres andre låt, «Long Way To Freedom», tilegnet Nelson Mandela, gjorde inntrykk.
Deretter entret Asbjørnsen scenen med sin «rustne» stemme som passer SÅ perfekt inn i denne musikken. Her gjør hun en låt med Ladysmith Black Mambazo, før hennes ordinære band bestående av Olav Torget – gitarer og vokal, Gjermund Silset – kontrabass, el. bass og vokal, Rune Arnesen – trommer og vokal, Anders Engen – gitar, perkusjon og vokal, Monica Ifjilika – vokal kommer inn.
Musikken er i sin helhet hentet fra spirituals-reportuaret som ble gjort av det afrikanske folket mens de ble fraktet som slaver over Atlanterhavet til USA.
Musikken er hele veien sugende og fantastisk flott gjennomført, og det er umulig å registrere at Kristin Asbjørnsen kommer fra Lillehammer og ikke fra sumpene i Louisiana eller fra en township i Sør-Afrika.
Problemet med denne musikken for undertegnede, er at det blir litt statisk. Etter noen låter så vet man så altfor godt hva som kommer. Jeg savner noen overraskelser i låtvalget, kanskje? Men en fullsatt Bjørnsonsal satte uansett stor pris på musikken, og i bunn og grunn er jo det det viktigste.
Så var det årets festivalhøydepunkt som sto for døren.
Mange vil nok forbinde svensk jazz med musikere som Jan Johansson, Georg Riedel, Arne Domnerus, Monica Zetterlund osv. I de senere årene har den «nye» svenske jazzen slått seg stort opp både i Sverige og i resten av verden, ikke minst p.g.a. saksofonisten Mats Gustafsson.
I bandet Swedish Azz, som altså ikke er en feilstavelse, finner vi Mats Gustafsson – saksofoner, Per-Åke Holmlander – tuba og cimbasso (en slags forvokst trombone), Kjell Nordeson – vibrafon, Erik Carlsson – trommer og Dieter Kovacic – live elektronikk.
Og jeg sier det først som sist: For et band! For en respekt! For en kreativ kraft! Her møter vi fem fyrer fra Sverige og Østerrike som behandler den svenske jazzskatten med stor respekt, samtidig som de fornyer den og utvider den til noe helt nytt. Ved hjelp av, i hovedsak, Per-Åke Holmlanders arrangementer, gjør de låter som Lars Gullins legendariske » Fedja» og et knippe andre godbiter en oppgradering til 2014 ingen andre har tenkt tanken på å gjøre tidligere.
Vi får låter av alle de legendariske, svenske jazzkomponistene, pluss Bo Hansson, som de som har levd en stund og som var nysgjerrige på den progressive musikkbølgen i nabolandet på 70- og 80-tallet kjenner godt.
Bandets fokus er på den svenske jazzrevolusjonen, som skjedde på midten av 50-tallet og framover. Musikerne i nabolandet ble inspirert av musikken fra den amerikanske vestkysten, som de tilsatte svenske «farger» og språk, inkludert elementer fra den svenske folkemusikken. Det litt merkelige var at mange av de musikerne som lot seg fange av den amerikanske vestkysten, bl.a. baritonsaksofonisten Lars Gullin, kom fra Västerbotten i Nord-Sverige, men også musikere lenger sør lot seg inspirere etterhvert. Musikere som Jan Johansson, Bernt Rosengren, Georg Riedel, Lars Werner, Berndt Egerbladh senere, Per Henrik Wallin var viktige komponister og utøvere som Swedish Azz har latt seg inspirere av.
Musikerne i Swedish Azz kommer også, i hovedsak fra Västerbotten. Gustafsson og Nordeson fra Umeå, mens Holmlander kommer fra Skjällefteå.
Når man er på konsert med dette bandet, får man en klar oppfatning av «talsmann» Gustafssons lidenskap som discoholiker. Vi får lange utredninger om hver låt, noe som er med på å få publikum til å sitte ytterst på stolsetene og følge intenst med.
Musikken starter enten ett eller annet sted inne i live-elektronikken, eller ved at en av blåserne gjør temaene, før det hele beveger seg ut til venstre og langt utenfor det svenske «folkhemmet». Mats Gustafsson er en av de råeste saksofonistene på kloden per i dag. Hans behandling av baritonsaksofonen kan se ut som et brutalt forsøk på å rette ut hornet, og han befinner seg hele tiden inne i en vanvittig kamp med hornet. Tubaist, og hjernen i bandet, Per-Åke Holmlander spiller tuba som ingen andre. Med frapperende teknikk og kreativitet vrir og vrenger han på de gamle jazzskattene og vi får en oppdatering som er SÅ bra at vi nesten blir sittende og gispe. Kjell Nordesons vibrafon tar rollen som piano i noen partier, og den gode svensken, som også figurerer som trommeslager i flere interessante sammenhenger, behandler instrumentet som om han ikke har gjort noe annet. Trommeslageren Erik Carlsson er kanskje den minst kjente musikeren i bandet, men i går var han den som på mange måter styrte skuta. Bak det hele råder den østerriske «elektrikeren» Dieter Kovacic plukker og plukker i gamle platersnutter som kommer inn og ut av musikken og er med på å fargelegge den ytterligere.
Og til sammen blir dette en solid svensk anretning som befinner seg milevis unna köttbullar, mellanøl og IKEA.
Etter konserten var det flere som fortalte at festivalen allerede var redda. Nå kan vi helt glatt akseseptere både «stråhatt og banjo» med Kustbandet og Ylvis. Den gamle Lars Gullin-låta «Fedja», som åpnet konserten, har festet seg i bakhodet. Vanligvis er dette en plagsom lidelse som vi gjerne vil bli kvitt, men ikke denne gangen. Jeg går gjerne med «Fedja» i bakhodet både resten av denne uka, og for resten av 2014
Tekst og foto: Jan Granlie
