MOTVINDFESTIVALEN, OSLO, 4. – 6. JULI 2019: Så ble det ikke noe Kongsberg for oss særinger i år. Vi savnet særingmatineene i Galleri Åkern, selve særingfesten såklart (musikken enda mer enn maten), særing-reparasjon i Avanthagen dagen derpå osv. osv. Vi savnet ikke så mye terror-brua som deler festivalen i to like traumatiserte deler, et lokalt mattilbud som Hellstrøm kanskje skulle ta en ny kikk på, eller den apokalyptiske vendingen folkefesten tar ved midnattstider, med beleiringen av 80-tallsmonumentet Grand Hotel. Selv om Kongsberg har etablert seg med et fullverdig særing-tilbud, så var programmet på dette årets Motvindfestival bare for bra – og logistikken for oss i Oslo og omegn såklart mye enklere. Det er ikke dere, Kongsberg, det er oss.
Det er fjerde året for Motvind, som tidligere har gått på mindre og mer intime scener i hovedstaden. Om noen skulle ha bekymret seg for at den ikke skulle fylle Nasjonal Jazzscene Victoria helt greit, så kan de ta det med ro nå: Første kveld ble en fulltreffer med stort spenn, det jazz-politiet fikk sitt med Sofia Jernberg og Mette Rasmussen i duo, og ikke minst med Evan Parkers solosett. Mannen er i sitt livs form, og overøste salen med et fossefall av arpeggioer som man bare må … vel, høre på. En klok mann sa en gang: «You can observe a lot by just watching» – og sånn er det med Evan Parker også: Det er bare å høre etter.
Ellers forløper kvelden med tuareg-musikk med jentene fra Illighadad (Les Filles De Illighadad) som ligger i Niger, og av alle ting: Gresk folkemusikk, med perkusjon av Jim White og George Xylouris i Xylouris White. Som dansken(e) ville sagt: Vildt fedt, mand.
Large Unit var trekkplaster for fredagen, men det ble som sagt så vildt fedt på torsdagen, og jeg har ikke helt tatt steget med å si opp jobben for en karriere i salt-peanuts* ennå, og på lørdagen truet malerne med å komme tidlig fordi de er forsinket med et prosjekt hjemme hos anmelderen (såklart kom de ikke før litt utpå formiddagen likevel), og dessuten fikk jeg bare dette skriveoppdraget sånn like før kvelden ETTER. Så: Det ble ikke til at jeg så Large Unit. Sorry. Men jeg hørte det var skikkelig bra.
Men resten av fredagen gikk fint! Michaela Antalove startet på trommer, og Bass Primitives (Guro Moe, Matilda Rolfsson, Heida Mobeck) fulgte opp med de lavere frekvensene, før det eksploderte md GUSH!; Mats Gustafsson, Sten Sandell og Raymond Strid og i alle frekvenser på en gang. Gustafsson siktet på voksenjazzen litt mer enn vanlig, og hørtes litt ut som Evan Parker til tider – men ellers var dette som vi forventet. Og Large Unit var altså, som sagt – og hørt – skikkelig bra. Sorry igjen.
Siste kveld starter med det programpunktet jeg kunne droppet Kongsberg for helt alene: Sidsel Endresen med Vilde og Inga (Vilde Alnæs og Inga Aas (bildet)) i trioen Azkadenya, som jeg først hørte i Avanthagen i Kongsberg. Observant lytting belønnes her med en musikalsk syretripp, en rundreise i den kollektive bevissheten på scenen. Det er abstrakt og vakkert og virkelighetsfjernt, som en matematisk konstruksjon kan se ut akkurat når du tror du har en intuisjon for å forstå den, men så virker den likevel akkurat utenfor rekkevidde.
Ingebrigt Håker Flaten følger opp dette med et noise-orientert hel-elektrisk bass-solosett, som for min del faller litt gjennom. Det er for mange ting man kan gjøre med en elektrisk bass, gadgets og forsterkere. Det ble vanskelig for meg å se en ide eller retning for det hele.
Frode Gjerstads samarbeid med Hästi (Erik Kimestad, trompet; Johannes Vaht, bass; og Ole Mofjell, trommer) går derimot rett hjem. Gjerstad er en nasjonalskatt som viser at musikken gjennomtrenger alle genre- og/eller aldersbarrierer. Samspillet med Kimestads trompet virker så naturlig at høres ut som det har vært der fra starten – litt som Gjerstad selv, altså.
Skadedyr avslutter det hele for vår del. Heida Mobeck og Anja Lauvdal styrer dette ensemblet, som er i Large Unit-størrelsesorden. Anmelderen har stor sans for Lauvdal og Mobeck, men må dessverre flagge en manglende evne til å skjønne Skadedyr. Formatet er jazz på roteloftet; Lauvdal leder besetningen frem til et tema eller en melodi, som etterhvert kollapser før prosessen starter på nytt. Dette blir beskrevet som pop, popjazz og lignende, men for min del: Jeg skjønner det ikke. Kanskje det en dag går opp for meg, og i mellomtiden kan jeg iallefall objektivt melde om en gjeng flinke musikere som koste seg på scenen og traff sitt publikum. Bare ikke meg. Sorry, igjen!
Hvis årets festival skulle gjenta seg, spøker det kanskje for den årlige særingturen til Kongsberg etterhvert. Og det er vel kanskje meningen også, protestfestival mot våpenindustrien som Motvind tross alt er. Som George Bush proklamerte etter Irak-invasjonen: Mission accomplished! Så får vi se hvordan dette utvikler seg; årets utgave var iallefall en vellykket offensiv!
Tekst og foto: Kjetil Valstadsve
