PUNKT 2024, KRISTIANSAND, DAG 1-3, TORSDAG 5. – LØRDAG 7. SEPTEMBER 2024: Punkt er 20 år, er dette den mest særegne festivalen for improvisert kunstmusikk noe sted i verden? Da Erik Honoré og Jan Bang tok initiativet til det som ble den første festivalen i 2005, var det med den spinnville ideen om å lage en festival rundt konseptet ‘live remix’. ‘Remix’ og ‘dub’ vokste ut av den nye elektronisk bearbeidede musikken på 1990-tallet – en periode opplevdes det som om nesten hver eneste utgivelse av ny musikk skulle følges opp av obskure DJ-ers remiksede og dubba versjoner av de beste låtene. Konsertframføringer var mange ganger remikser – men ikke alle – som ikke hadde noen ambisjoner om nyskaping. Mye av det var produksjon av døgnfluer som nærmest gikk rett i det runde arkivet, lite brakte noe nytt til materialet. Alt for mye var satt sammen av etter hvert svært så konvensjonelle elementer, uten noen som helst nyhetsverdi.
Denne første artikkelen er en refleksjon over hva Punkt har lært oss gjennom disse tjue årene, og hva vi tar med oss på reisen gjennom tida, inn i en av mange potensielle framtider foran oss. Eller er det bak oss?
Remikset tid
Mye har skjedd siden den gangen det startet, også i Kristiansand. Det det tohodede trollet Bang-Honoré kom med løftet om å bringe denne historien til et nytt sted – og ei ny tid. Hva når remiksen gjøres i direkte interaksjon med musikken som er utgangspunktet? Hva når den live remiksen integreres i musikken og får muligheten til å forme og utvikle musikken selv her og nå, der og da? Hva skjer med tida da? Og hva skjer med tiden?
Jeg har tidligere drøftet hvordan elementet ‘live remiks’ i musikkskapingen punkterer våre konvensjonelle oppfatninger av en lineær, Newtonsk tid: At tiden er en passiv klassifisering av en fast, uforanderlig sekvens av hendelser. Med live remiks er det ikke et fundamentalt, ontologisk skille mellom ‘der og da’ og ‘her og nå’. Det fortidige ‘der og da’ er også elementer i det framtidige ‘der og da’, Et omfortolket og refrasert ‘der og da’ er også et ‘her og nå.
Med det oppstår en type transkronologisk musikk som er av en helt ny type, en ny kategori musikk. En musikk som adskiller seg vesentlig fra det Carla Bley brukte som betegnelse på operaen Escalator over the Hill, for 53 år siden, det var en chronotransduction. Hva jeg ville kalle den nye live remiksede musikken vet jeg ennå ikke, men kanskje transchronoduction, noe som kopler mellom ulike tider og leder deg framover i din verden kan kanskje være et alternativ. Et multichronalt tidsbegrep opplevd av et (forhpentligvis!) stort antall, med hver sin lineære tidsopplevelse. Mange-tidige samhendelser — polykronale, kontemporære eventer.
For uansett hvor mange dimensjoner, fysiske, mentale, erkjennelsesmessige, emosjonelle, vi trenger for å beskrive det mest komplekse fenomen i unionen av alle våre livsverdener, den unionen vi er enige om – ikke minst for gjensidig kommunikasjon – for alle praktiske formål å beskrive som ‘den felles virkeligheten’, så ligger det som selve grunnsteinen i dette bygget, dette: Dette komplekse fenomenet er konstituert av og fundert på det hver enkelt av oss, opplever som at tiden er én-dimensjonal, den er lineær, som en linje. Men mer enn det, den personlige tiden som vi selv opplever, er også unidireksjonal, det er bare en retning som er mulig, fra fortid til framtid.
Men det går betydelig lenger enn det: I din egen livsverden, en livsverden du er aleine om, som i prinsippet ikke kan deles med andre, er det egentlig bare nåtida som eksisterer. Nåtida er den eneste som har en ontologisk status, som er virkelig. Fortida skjer ikke, som heller ikke framtida gjør. Fortida har skjedd, framtida er noe som kommer til å ville, eller kunne, skje.
Denne eneretningen av tidsforløpet er intimt forbundet med vår opplevelse, oppfatning og fortolking av årsak og virkning. Virkningen er i årsakens framtid, årsaken er i virkningens fortid. Et brudd med slik kausalitet – der virkningen var i årsakens fortid – ville ikke bare rive grunnlaget vekk for vår forståelse av den fysiske verden vi er en del av, den ville også forkludre kunstens vesen: Jeg mener, hvor er kunstneren om det er tilskuer eller tilhørerens hjerne, øyne og ører som er opphavet i fortida til utøverens framføring, til komponistens eller den bildende eller tekstuelle kunstnerens skaping av kunstverket?
Polykronale kreasjoner
Men også dette: Nåtida har jo ingen utstrekning i tid: Det er nå det, og itte da, for leike med en boktittel av Alf Prøysen. I neste øyeblikk har enhver av det vi kaller nåtida transformert til noe helt annet, til en ny ‘nåtid’, og den ‘nåtida’ som var, er i den nye nåtida, en del av ‘fortida’. ‘Her og nå’ er på nærmest magisk vis, transformert til et ‘der og da’.
Så finnes tid i det hele tatt? Er tid et virkelig, et reelt fenomen? Eller er det bare en ekstern bokholdermekanisme for å holde orden på sekvenser av unike hendelser (eller nåtider), slik Aristoteles og Newton mente? Eller er tida bare ‘figments of my imagination’? Kanskje ‘lever’ vi bare i en Matrix-liknende simulering?
Jeg vet ikke svarene på det store spørsmålet om livet, universet og altet, selv om jeg vet at svaret ikke er 42. Men poenget med å reise det, og spekulere over det, er ikke å finne svar, men å finne nye spørsmål. Som hvordan kan vi på en generell måte beskrive det komplekset vi er blitt enige om å kalle ‘tid’?
Musikk, all organisert lyd, har en utfoldelse i tid. Uten denne utfoldelsen eksisterer lyden ikke. Lyd er trykkbølger i et medium, det vi til vanlig hører på, er trykkbølger i en gass. Denne gassen som vi kaller atmosfæren ved jordas overflate eller i nærheten av den, består av ca. 78% nitrogen, drøyt 20% oksygen, nær 1% er av edelgassen Argon, og den inneholder 0,421‰ CO2 i gjennomsnitt den siste uka av august i år. Samt en økende mengde metan og andre klimagasser.
Trykkbølger, altså lyd, er variasjoner i trykk over tid, rundt ‘normaltrykket’, altså avviket fra dette normaltrykket. Men da følger det, for å høre lyd må du ikke bare måle lufttrykket på et tidspunkt (det er det øret gjør), du må også registrere gradienten, hvordan trykket endrer seg (som også øret tar seg av– og som hjernen fortolker i hørebarken og presenterer for deg som lyd). Enhver lyd er i seg selv en chronotransduction.
Musikalske multivers
Men når live remiks legges til, skjer noe fundamentalt nytt. I prinsippet er da alt innenfor den samme musikalske konteksten i ‘nåtidas’ fortid, i det minste tilgjengelig for å kunne bli en del av alle de nåtider som utspiller seg mens verket framføres. Med det er alternative framtider, parallelle verdener, et multivers, en realitet som utspiller seg foran oss.
Da jeg var ung student i teoretisk fysikk på 1970- og 1980-tallet, lot vi som brant for fagets alle fasetter, oss fascinere av det som startet med en doktorgradsavhandling fra 1957 ved Princeton. Hugh Everett III skrev avhandlingen On the Foundations of Quantum Mechanics. En del av hans argument var at en mulig fortolkning av kvantemekanikkens naturlover, er at alle mulige utfall av kvantemekaniske observasjoner skjer, og skaper reelt eksisterende verdener. Schrödingers katt lever i en verden og er død i en annen. Resultatet er at det da må være en ikke-tellbar uendelig mengde alternativer, eller verdener, eller at vi lever i det som seinere ble karakterisert som en many-world. I dag snakker populærkulturen gjerne om multiverset, men det er dette som er dens teoretiske og filosofiske utgangspunkt.
Men nå har vi også konkludert med at vi ikke trenger kvantemekanikkens logikk for å skape et tilsvarende musikalsk multivers. Det utspiller seg foran oss når vi lytter til et musikalsk sett med live remiks. Selv om vi kan diskutere den ontologiske statusen til dette syngende multiverset, så er det i det minste epistemologisk bestemt.
Uansett er live-remiksens effekt på vår forståelse av musikken, grensesprengende. Musikken framstår som en slags musikalsk tidsmaskin, som gjør multiple tidspunkt, der alle – med ett eneste unntak – oppleves for tilskueren som å gjøre ‘der og da’ til ‘her og nå’. Formidlet gjennom den behandlingen av musikken som gjøres av en eller flere skapende musikere. Der skilles musikkens og kvantemekanikkens veier. Det er ikke upersonlige naturlover og stokastikk som bestemmer utfallet, men en intensjonal utvelgelse med en musikers kreative forestillingsevne.
Det er noe av det som gjør det fruktbart å være på Punkt: Det stimulerer den tilreisende til å reise nye, overraskende og ofte kreativt selvmotsigende spørsmål, til å finne nye svar, og til å finne gamle svar i nye kontekster. Eller til å reformulere gamle sannheter. Tanker som spiller over til opplevelsene de tre kommende dagene, og som vil prege tekstene som vokser ut av musikken. Jeg vet ikke hvor jeg – og vi – ender, men ett vet jeg: Det var verdt reisen – mangfoldig blir vi betalt tilbake.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Punkt-festivalen/Alf Solbakken
Hovedbildet: Årets residerende artist, Nils Petter Molvær.
Habilitetserklæring: Punkt-festivalen dekker reise og opphold for salt peanuts*. Utover det er det ingen koplinger eller avhengighetsrelasjoner mellom festivalen og tidsskriftet.
Erik Honoré.
Arve Henriksen.
Jan Bang.
