VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TIRSDAG 27. APRIL 2021: Innimellom får vi små glimt av noe som likner et normalliv, et liv uten sosial avstandstaking, uten nedstengning, et liv uten maske. Vi ser en avskygning av den verden som en gang var, den verden vi håper skal vende tilbake. Og ikke minst aner vi en verden med møter rundt levende kunst, med sosiale møter rundt kulturelle uttrykk som igjen kan vise oss hva det betyr å leve.
Er det en ting de siste 25 månedene til fulle har bevist for oss, er hvor fattig det mennesket som kun lever for å redde økonomi og næring er. Den gjør seg uendelig fattig, den som setter den fysiske og økonomiske «virkeligheten» foran den kreative og livgivende kraften i en levende kultur — som setter dette foran og over det som skaper en virkeligjgørende og meningsfylt tilværelse for menneskene.
«Det är synd om människorna» gjentar guden Indras datter som et stadig tilbakevendende mantra i August Strindbergs «Ett drömspel». I forordet til teaterstykket skriver Strindberg: «… på en obetydlig verklighetsbakgrund spinner inbillningen ut och väver nya mönster; en blandning av minnen, upplevelser, fria påhitt, orimligheter och improvisationer». I det ligger det som gjør livet verdt å leve, det som gir livet verdi.
Slike tanker vekkes raskt når det en dag ramler inn i postkassa en invitasjon til en lukket konsert for et lite utvalgt publikum. Den nyss Spellemannominerte komponisten og trombonisten Andreas Rotevatn og ensemblet OJKOS ville «… gjerne invitere [m]eg til ein lukka, eksklusiv live-konsert for ca. 5-7 ‘publikumarar’» på et nyskrevet verk Rotevatn har kalt «Mensa Rotunda». OJKOS vil gjerne framføre verket for et levende publikum — om enn fåtallig — før de skal i studio for å spille inn musikken til ei ny plate.
Som hans Spellemannominerte «alea iacta est» fra 2020, er verket skrevet for og framføres av kollektivet OJKOS, Orkestret for jazzkomponister i Oslo. salt peanuts*‘ lesere tør være vel kjent med dette store orkestret og dets bakgrunn. To av dets tidligere konserter, i desember 2018, og i oktober 2020, er anmeldt i tidsskriftet. Deres plateutgivelse fra 2020 med Rotevatns musikk kan du lese om her.
Men konsert … nå, i disse dager, sier du?!? Det er vel ikke lov? Vær trygg, alle smittevernhensyn ble tatt, intet virus ble skadet i denne seansen. I invitasjonen skrev Rotevatn, «OJKOS har prata direkte med arrangementskontoret til Oslo kommune, og pressevisning av live musikk er unntatt regelen om arrangementsforbod i Oslo. Dette er noko vi ønsker å gjere, både for å orientere deg som jazzjournalist om kva OJKOS brukar tida på i pandemien. Men òg fordi det gjer at bandet får litt press på seg til å spele musikken ekstra bra før studio. So, er du ledig for ein formiddagskonsert?»
Klart jeg er! Så tirsdag ettermiddag er vi på plass på Nasjonal jazzsene etter å ha maskert oss grundig på vår vei gjennom Oslo sentrum. En viss følelse av å vende tilbake til sine egne, av å komme ‘hjem’, overstrømmer meg i det jeg setter meg ned på anvist plass, tre-fire meter fra nærmeste andre menneske i lokalet. En nervøs energi forplanter seg gjennom rommet. Denne nervøsiteten lukter, men det er ikke bare musikerne som er opphav til denne dåmen. Like mye merker jeg sitringen i egen kropp og sinn. Er det lyset i enden av tunellen jeg skimter der framme? Eller er det Dovreekspressen som kommer mot meg i full fart? Er dette et uttrykk for det livet som igjen ligger framfor oss, eller skal vi igjen oppleve at vi trekker Monopol-kortet «Go directly to jail — Do not pass go — Do not collect $200»?
Noe traff meg, det er sikkert! Men dette noe var ført hverken av Vy eller SJ. Dette noe gled eller rullet også på skinner, men ikke på slike skinner som er holdt på plass med sviller og Pandrol-binders. Det runde bord på svært velsmurte og veldreide musikalske skinner, traff meg.
Enhver leser som husker litt av gjennomgangen av norsk litteratur i videregående skole vil med de to ordene Mensa Rotunda umiddelbart få vekket minnet om lille Marius i Alexander Kiellands oppgjør med samtidens skoleideal i «Gift». Når tittelen til Rotevatns verk angis, «Mensa Rotunda», er veien kort til Marius’ oppramsing av latinske deklinasjoner. Men det er ikke oppgjør med puggeskoler som er Rotevatns ærend.
Det runde bordet er først og fremst kjent som symbol på kameratskapet, fellesskapet og likestilletheten blant ridderne i hoffet til den mytiske kongen Arthur av Brittania. Kongen som etter å ha slått tilbake anglosaksernes invasjon av Brittania på 500-tallet, hviler på øya Avalon, fra hvilken han skal komme tilbake som den ene, sanne konge for britene. I hvert fall om vi skal tro fortellingene som munken Geoffrey fra Monmouth skrev ned 600 år seinere.
I seinmiddelalderen (gjen-)oppsto Arthur og hans riddere som seriehelter til forlystelse ved de europeiske hoffene. Fra 1150 og de neste 300 årene framsto kong Arthur, Sir Lancelot, Sir Galahad og de andre ridderne av det runde bord, som Morgan Kane i rustning, der Chretien de Troyes, Thomas Mallory og andre byttet på rollen som Louis Masterson. Etter Victoriatidens gjenoppdaging av de Arthuriske fortellinger har det runde bordet i det like mytiske slottet Camelot, blitt stående som et slags demokratisk ideal for møter mellom likemenn og -kvinner.
Det er dette idealet som Rotevatn løfter fram med verket «Mensa Rotunda». Og da ikke bare som en beskrivelse av det likestilte kollektivet OJKOS, men like mye opplever jeg, som en angivelse av idéen bak og formålet med etableringen av OJKOS. Akkurat som middelalderens romanser om kong Arthur og det runde bordet var moralske fortellinger om ridderlighet og selvoppofrelse, om ære, fromhet, høflighet og respekt, er Rotevatns verk en moralsk allegori om frihet, likhet og brorskap. Om musikkens vidunderlige mysterium der alle stemmer er viktige, der helheten forutsetter at alle høres.
Første låta i verket, den første satsen ville vi vel kunne si, henter inspirasjon direkte fra de Arthurianske fortellingene. «Lancelot og Guinevere» er historien om sviket og fallet når Sir Lancelot, «den hvite ridder» framfor noen rundt bordet, inngår en erotisk relasjon til Arthurs hustru og dronning, Guinevere. Det er ikke lenge før det slår meg, her synes det å være åpenbare koplinger tilbake til det tysk-britiske-nederlandske bandet United Jazz + Rock Ensemble. Dette bandet som i perioden etter 1975 skapte furore, med navn som Albert Mangelsdorff, Wolfgang Dauner, Eberhard Weber, Jon Hiseman, Ian Carr og Kenny Wheeler. Og jammen; OJKOS stiller ikke langt bak UJRE!
«Drosa is real» tyder på at komponisten har fått fot for ei riktig så staseleg dame, ei som altså virkelig finnes, og ikke bare er en uoppnåelig drøm. Om Lyder Røeds flygelhornsolo peker i noen retning, er hun både fager, rik og vakker. Vi blir så servert «Den etiopiske trekkspiller», inspirert av musikken til den etiopiske keyboardisten Hailu Mergia. I jazzfunkbandet Walias Band samarbeidet han med blant annet Mulatu Astatke. Trekkspillet til Mergia leder deretter over til et kanonisk vekselspill mellom messing og treblås, en kanon som med en tidsriktig kommentar til stadig omseggripende og villfarende konspirasjonstenkning var kalt «Q-anon».
Fra Washington til Nybyen. Nei, vi skal ikke til Spitsbergen, ikke til denne bydelen i Longyearbyen. Vi skal til Novgorod, den nye byen som ble Gardarikes hovedstad. «Morgon i Novgorod» er om jeg oppfattet det riktig, fortellingen om hvordan Olav Tryggvason drepte mannen som hadde tatt ham noen år tidligere som barneslave, på gatene i Novgorod, en mann som også hadde drept Olavs fosterfar. En herlig duo mellom Knut K. Nesheims vibrafon og Kristoffer F. Håvik. Hvem som er hvem i historien fra Snorres kongesoger skal være usagt.
«Fjordingen 1 & 2» gir meg assosiasjoner videre i retning av Kaukasus-fjellene, særlig understreket av temalinjene. Før «Ridderrast ved dugnadsbel» får meg til å tenke på Monty Pythons fantastiske pastiche over mytene om Kong Arthur, og kanskje særlig om «The Knights of Ni’».
De av oss som kan minnes Sten Broman og hans eksesser i serien Kontrapunkt/Musikfrågan, humrer godt over Rotevatns «Einsemdi», hvori opptatt et tema av tidligbarokkomponisten Diderich Buxtehude. Ingen kom fra Sten Bromans utlegninger uten å ha fått med seg kunnskap om de to barokkomponistene dansk-tyske Diderich Buxtehude og franske François Couperin. Henriette Eilertsens fløytespill bidrar til å forsterke den barokke stemningen.
Konserten avsluttes med en kjølig «Safari Sundowner», mens vi ser sola gli ned bak horisonten over de afrikanske savannene. Mens vi fordøyer dagens opplevelser og lar dem synke inn, kjenner vi drinken sparker litt ekstra bakerst i ganen. Noen ganger er ikke livet så aller verst.
En ting er klart etter dette; det bør overhodet ikke overraske noen om OJKOS med den plata som de spiller inn de neste dagene, får seg nok en Spellemann-nominasjon. Musikerne forteller meg i tillegg at de har ytterligere fire verk skrevet av medlemmer i ensemblet på beddingen. Det er bare å glede seg til vi kommer ut av tunellen.
Dovreekspressen er herved erklært sjaltet over på et sidespor. Toget OJKOS gis forkjørsrett! Stig ombord og bli med på reisen. Mot lyset! Mot lyset! Vi ses på en konsert om ikke lenge!
Tekst og foto: Johan Hauknes
