Konserter

Fusion-trøkk med OJKOS

VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TIRSDAG 13. OKTOBER 2020: Det er snart to år siden jeg hørte bandet OJKOS, eller Orkestret for JazzKomponister i OSlo, første gang. Siden den gangen har de sluppet en plate, anmeldt her på salt peanuts*, med musikk av trombonisten Andreas Rotevatn.

I dag står de på scenen igjen, med nyskrevet musikk av gitaristen Arne Martin Nybo. 17 personer på Victorias scene, da er det trangt om plassen. Men musikken er åpen og ledig. I forhåndsomtalen av musikken pekes det på punk, grunge, surf og prog-rock som utgangspunkt for Nybos musikk for orkestret. Og joda, det kan nok stemme det, men minst like mye hører jeg linjer tilbake til der det som ble omtalt som fusion-musikk startet for femti år siden. Det som ikke var jazzrock. Det som startet med Miles Davis’ avantgarde-eksperimenter på «Bitches Brew» som ble sluppet for bittelitt over femti år siden. Det som fortsatt er levende, kraftfull og spennende musikk.

Orkestret og Nymos låter gir meg også assosiasjoner til da den moderne jazzen slo røtter i et nytt kontinent, da jazzen ble både global og lokal. Da improvisert musikk ble glokalisert. London Jazz Composers’ Orchestra ble startet ikke lenge etter at «Bitches Brew» ble sluppet. Vamp-baserte strukturer, lag på lag, fengende, feiende, flommende, fabulerende og flott. Det sitter som ei kule i et varmt helvete. Midt i blinken. Det setter seg i rygg, mage og underliv.

Godt setter det seg. «Georg, sit du godt?» spurte Dag Solstad og Einar Økland i 1968, ennå mens tidsskriftet Profil var det hippeste på denne jord. Og Georg svarer, unisont sammen med meg, — Ja! Jeg sitter godt, men det er ikke lett å sitte i ro. Hadde jeg fått dette servert som tjueåring, hadde det endret alt. Slik skal det låte. Slik skal det synge. Fra første tone der fløytisten Henriette Eilertsen drar i gang er det et samspill, en sammenheng i musikken som er overveldende. Og det fortsetter til Eilertsen og Camilla Holde på altsaksofon avslutter med et flott samspill.

Nybo overlater direksjonen av musikken til trombonisten Magnus Murphy Joelsen, komponisten holder seg i bakgrunnen. Han har gitt seg selv kun én solospot på linje med de andre i bandet, og understreker dermed sterkt den kollektive identiteten i dette orkestret. For det er ikke et mer eller mindre tilfeldig sammensatt orkester av enkeltmusikere vi hørte denne kvelden. Det er en kollektiv sound som vises fram, kall det gjerne en ensemblesound. En sound vi gjerne hører igjen. Tre trompeter, tre tromboner, fire treblås, to trommer/perk, tre gitarister, den ene med laptop live remix i tillegg, og en el-bass. Utradisjonelt, men pokker så virkningsfullt.

Med seg i dag har de fire bidragsytere oppført som gjester, keyboardist Anders Gleditsch, gitarist Martin Nodeland, trommis Ola Øverbye og den må det være lov å si, ikke lenger fullt så unge og lovende tenorsaksofonisten, Tore Brunborg. Det er vanskelig å la være å framheve noen av de solistiske bidragene. Andreas Rotevatn er en av de som virkelig er i stand til å levere trombonespill som ikke bare er interessant og levende, men som også har en uttrykksbredde som fanger interesse. Lyder Røed leverer det samme på trompet. De to perkusjonistene Ola Øverby og Knut Kvifte Nesheim setter et sterkt preg på musikken.

Men det er nestoren Tore Brunborg som virkelig leverer kveldens høydepunkter. Det er deilig å høre Brunborg i en mer eller mindre straight elektrisk basert fusion-sammenheng igjen. I etterkant av konserten forteller Arne Martin Nybo meg at verkets deler er bygget over en tonerekke han hørte i en solo av Tore Brunborg mens han var lærer for Nybo i løpet av dennes bachelor-studier. Titler og navn var kun foreløpige, fortalte han, så de får vi vente med å høre til seinere. For at det bør bli mulighet til å høre denne musikken igjen er brennsikkert.

OJKOS framstår i dag som et av de aller mest produktive store orkestrene — både i antall konserter og i mengden komponert musikk — som dette landet har frambrakt i moderne tid. Både Østnorsk jazzsenter, Kulturrådet og Nasjonal jazzscene har fått svært god valuta igjen for investeringene i dette miljøet og bandet. En investering vi som tilhørere og publikum vil kunne nyte avkastningen av i mange tiår framover.

Få dette orkestret og denne musikken på veien umiddelbart, tenker jeg, selv om det vil være et økonomisk, logistisk og organisatorisk ritt av den kanskje heftigste maren i norske musikalske drømmer. Sørg i det minste for at OJKOS får et liv med ordentllige og trygge rammebetingelser og en fast basis å utvikle seg videre fra.

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar