Mark Solborg er en av de sentrale personene i det frie jazzkollektivet ILK i København. Fredag satte han oss i stemning i Smeltehytta, med sin trio, med Mats Eilertsen på bass og Peter Bruun på trommer, med den amerikanske trompeteren Herb Robertson. Stillfarende og fritt, med små uttrykk. Det var en strålende konsert, kvartetten ga oss. For undertegnede var danske Peter Bruun et helt nytt møte, men for et møte det ble. Et følsomt trommespill som fargelegger og skaper stemninger og dynamikk. Mats Eilertsens hang til melodilinjer, men med en frihet og to store ører, skapte spenninger og driv. Dette var rett og slett vakker musikk.
Etter en liten pause, fikk vi med oss siste del av konserten til kvartetten Significant Time, med Signe Irene Time på vokal, Raymond Lavik på trommer, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Øyvind Dale på piano. En debut som det kommer til å gå gjetord om i mange år. En herlig leik med de frie jazztradisjonene. Fredrik og Øyvind kjenner vi godt til fra før, og vi vet at her er det talenter som kommer til å prege ny og ung norsk jazz i tiår framover. Øyvinds pianospill er så poengtert og tilstede, samtidig som det uvider og strekker på musikken, men hele tiden med en nærmest perfekt «time». Signe Irenes vokal er spennende, spesielt i hennes tribute til Elin Rosseland, «Til Elin». Denne kvartetten må komme seg inn på den norske platekatalogen fortest mulig.
Neste stopp på denne fantastiske fredagen i Kongsberg var møtet The Thing XL i Smeltehytta. Trioen ble omtalt som XL fordi det var en redusert utgave av The Thing XXL, med XL ble trioen med Mats Gustafsson på saksofon, Ingebrikt Håker Flaten på bass og Paal Nilssen-Love på trommer utvidet med Mats Äleklint på trombone og Goran Kajfes på trompet. Men det var overhodet ikke noe redusert over musikken, her kom den ene Thing-slageren etter den andre, men i et tett og drivende sampill med X og L. Vi har hørt The Thing mange ganger, men med Mats Ä og Goran på laget fredag ble musikken løftet femten ekstra etasjer. Sitrende elektrisk stemning. Festivalen desiderte høydepunkt så langt.
Siste stopp før natten senket seg over Kongsberg var Energimølla, hvor Nils Petter Molvær stilte opp med en kvartett med blant annet Morten Qvenild på piano. Det lille vi fikk med oss, åpnet våre ører for nye linjer i Nils Petters musikk. En mer rocka og fri versjon av den Molvær vi har kjent i mange år, en overgang fra dance-klubben til en den mørkere og røffere rocke-klubben i kvartalet bortenfor. Tøft.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie
