KONGSBERG KIRKE, KONGSBERG, LØRDAG 15. MARS 2025: I år 1024-25, mens Olav Haraldssønn ennå fortsatt håpet på å kunne holde Norge samlet, med danskekongen Knut den mektige mot seg, vandret benediktinermunken og musikklæreren Guido Monaco, i retning Toscana etter å ha blitt presset ut av fellesskapet i klosteret i Pomposa. Guido var nok ganske så uvitende om stridigheten langt nord mellom Olav og Knut. Men Guido var antakeligvis frustrert, kanskje til og med forbannet, over sine medbrødres uforståenhet og nedlatenhet overfor hans radikale tanker om musikkpedagogikk.
Jeg vet ikke om Arild Boman noensinne har vandret til fots over Apenninene, men dette vet jeg: Boman er født ganske nær 950 år etter denne Guido Monaco, men mens det er uklart hvor Guido vokste opp, hadde Boman sine første år i Skoger, eller Skauer, rett sør for Drammen. Og tusen år etter at Guido gjorde seg tanker om bedre og mer effektive formidlinger av den omfattende kirkesangen til unge sangere, inspirerer Guido også samme Boman til å bruke hans arbeider som et springbrett for å stille spørsmål om hva kunstig intelligens kan skape av musikk. Et tema Guido ikke hadde hatt noen som helst forutsetninger for å kunne forstå.
Møtet med Guido
Men Guido fra Arezzo, Guido d’Arezzo, som han er bedre kjent som, er fortsatt viktig for vår musikkopplevelse i dag. Han var lærer for unge kirkesangere, der den viktigste oppgaven var å lære dem utenat hele den store mengden kirkesang, gregoriansk kirkesang, som eksisterte, og som skulle brukes under de mange forskjellige messene.
Guido gjorde tre sammenkoblede innovasjoner som til sammen forenklet vesentlig innlæringen av den store litteraturen av kirkesang i den katolske kirken. Han systematiserte først et begrep om hexachord. En hexachord er en toneserie med seks trinn, fra den greske forstavelsen ἑξα-, fra det greske tallet seks, uttalt som hexa-, forstavelsen kan oversettes som at det som følger er seksfoldig. Chord, eller streng, refererer til enstrengsinstrumentet, en monochord, som serien, eller skalaen, ble klimpret på som støtte for et kor.
Dernest utviklet han et system for notasjon og nedskriving av melodier til kirkesangen, slik at melodiene kunne (delvis) leses, og ikke måtte memoreres fra A til Å. Systemet hans tok som utgangspunkt de enkle systemer for notering med neumes, (fra pneuma, pust) som hadde blitt brukt inntil da, der en rekke forbedringer av dette notasjonssystemet som ble utviklet i tiårene før Guido kom med sin oppfinnelse. Guido laget et mer komplett system, som gjorde det mulig å ‘synge fra bladet’. Hans nyskaping ble grunnlaget for vår tids system for noteskrift.
Til sist laget han et system for navngiving og trinnforståelse, og dermed for en systematisk hørelære, på tonene i en hexachord, ut-re-mi-fa-sol-la. Den første fikk et endret navn 600 år etter Guido, da den ble betegnet som do, men det er en helt annen historie. Solfa kaller vi det på norsk, utvidet for en heptachord, eller en diatonisk skala. Forskjellen mellom skalaene, en hexa- og en heptakord, er tonen H, eller B i angloamerikansk skrivemåte: Den eneste tonen som tilsvarer det vi kaller ti i dag, som de anerkjente i en skala på denne tiden var tonen et halvt trinn under den midlere grunntonen, som ledetonen som brakte deg ‘hjem’. Så skalaen var sekstonig, og ikke sjutonig som i dag. Men solfa-systemet er fortsatt en grunnleggende del av musikkpedagogikken, 1000 år etter Guidos oppfinnelser.
I solfa-systemet til Guido er tonenavnene gitt ved at de kan gjenskapes ved å synge teksten i en bestemt hymne til Johannes Døperen, der første tone i hver linje er den neste, etter forrige linje, tonen i skalaen. Den første stavelsen er tonenavnet på grunntonen i skalaen. Ut queant laxis resonare fibris … Sammen med notesystemet, og basert på den sekstonige skalaen over grunntonen ut, kunne dermed mange melodier læres inn, etter hvert også ved selvstudier. Dermed ble utdanningen av kirkesangere fra de var barn til fullvoksne kantorer, vesentlig forenklet. Det sies at utdanningstiden for en utlært kantor gikk fra opp mot ti år til to år, som følge bruk av Guidos metode!
Guido åpnet for langt mer enn mono- og homofon sang. Han beskrev reglene – algoritmene – for hvordan intervallene i melodiene skulle brukes til å skape parallelle melodier, og beskrev også med det mulighetene med polyfon sang. To stemmer, … og flere. Og i det åpnet han også for en viss utøverfrihet, et rom for kantorens individuelle utfoldelse, for improvisasjon.
Økomenisk musikk
Jeg kommer tilbake med en bredere omtale om Guido fra Arezzo og hans nyskapinger i en lengre artikkel i dette tidsskriftet seinere. Det er den andre av Guidos tre oppfinnelser – notasjonssystemet – som er i Bomans fokus i kveld.
Arild Boman var i 1968/69 engasjert i styre og stell for Foreningen Ny Musikk, sammen med flere andre unge samtidskomponister, som Kåre Kolberg og Kjell Skyllstad, Bjørn Fongaard og andre. Gjennom samarbeid med konsertscener som Club 7, Munch-museet og Høvikoddens nye kunstsenter, ble foreningens musikalske profil forsterket, med elektroakustisk – elektrofonisk – musikk, med jazz og andre typer musikk. Fokuset var nå på kunst som gikk på tvers av og overskred etablerte skiller mellom kunstarter. Totalkunst var dagens slagord.
Foreningen etablerte i 1968 et samarbeid med Kongsberg jazzfestival fra programmeringen av den fjerde festivalen. På nymusikk-programmet sto det første året blant annet et møte med Arne Nordheim, totalkunstverket Abstraction, og en konsert med Svein Finneruds trio over musikk av komponisten Anestis Logotetis’ grafiske partiturer, med koreografi og dans ved danseren Marit Jerstad. Arild Bomans septett framførte hans verk Interludium.
Den femte festivalen, avholdt i slutten av august 1969, forsterket denne profilen med integrasjon av avantgardemusikk, samtidsmusikk og annen nymusikk. I 1969 sto et møte med Finn Mortensen på programmet, sammen med en konsert med George Russells ‘norske’ sekstett – som framførte Russells Electronic Sonata for Souls Loved by Nature, nylig urframført på Høvikodden. En nyskapende konsert ble også forsøkt satt opp i Kongsberg kirke. Arild Boman ville lansere et kompositorisk arbeid som kombinerte levende musikkutøvelse, i jazzform, med komponert musikk. Så langt var ikke noe av dette nytt.
Det nye kom med integrasjonen av datamaskin-generert musikk, musikk komponert av datamaskiner. Men datamaskinene ved Universitetet i Oslo som ble brukt, en PDP 8 – DECs PDP-maskiner var de første minidatamaskinene som fikk stor spredning – og state-of-the-art-stormaskinen CDC 3300 fra ControlData, kunne jo ikke synge. Ved beregningen av output, måtte det dermed ikke bare konstrueres algoritmer som formet input til output. Men formuleringen av output skulle spesifisere musikk, altså valg og sekvensering av hvilke noter, lengde for anslag, fraseringer osv. som skulle brukes. Det måtte lages et språk som datamaskinen kunne uttrykke resultatet på.
Dette måtte så kunne leses og omdannes fra utskrift til lyd. Det måtte leses av en notekyndig maskin, en ‘musikant’, mekanisk eller human. før det kunne klinge som lyd, før tilhørerne kunne høre datamaskinenes sang. Først da kunne musikken fra dens ulike kilder integreres, og med det, gjennom improvisasjon av utøvende musikere, skape – og spontankomponere – ny musikk. Først da kunne det totale, komponerte verket oppleves.
Datamaskinenes output var altså datagenerert, tekstbasert noteskrift i et spesialdesignet system. Men hva var input? Datamaskinenes algoritmer måtte ha en materie å jobbe med. Før jeg besvarer spørsmålet: Kongsberg menighetsråd mottok forespørselen fra festivalen om å få bruke kirken til en konsert under festivalen i 1969.
Menighetsrådet var skeptisk: «… dschæzz i kirken …? Hva blir det neste? Popmusikk i kirken?»: Slik kan man jo tenke seg at den umiddelbare reaksjonen i meninghetsrådet var i 1969. Rådet krevde at komponisten skulle møte opp og framføre verket for menighetsrådet, før man kunne ta stilling til forespørselen. Reaksjonen forteller uendelig mye om samtidens generelle syn på hva ny musikk var. Hva befolkningens oppfatning av nyskapende musikk var.
Verket skulle få navnet Ecumene, latinsk for fellesskap, ofte brukt i kirkelig sammenheng med betydningen det ‘kristne fellesskapet’, på tvers av kirkesystemer. Økumenisk brukes på norsk gjerne synonymt med felleskirkelig. Da Arild Boman kunne fortelle rådet at verket var basert på datamaskinell behandling av utdrag av bibeltekster, der utdragene var valgt av prest og universitetsstipendiat, cand.theol. Inge Lønning, var menighetsrådet overbevist. Klart festivalen skulle få tilgang til kirken!
I julinummeret av Jazznytt var Arild Boman avbildet på forsiden bak et slør dannet av deler av verkets datamaskinutskrifter. Tidsskriftet omtaler konserten på Kongsberg, og en konsert Boman hadde samme år på Moldefestivalen med en oktett, og betegner Boman som den norske forgrunnsfiguren ved sommerens jazzfestivaler. Å gi seg i kast med verket Ecumene, var som å våge seg ut på tusen favners dyp, i følge samtidskomponisten Kåre Kolberg.
29. august 1969 ble ikke bare verket Ecumene framført som Kongsbergfestivalen første bestillingsverk. Det var også en publikumssuksess, «det er reine julaften», sa festivalsjef Per Ottersen da han så utover den fylte kirken. Den største konserten i festivalens seksårige historie reddet bunnlinja i regnskapet.
Kirken var i følge Boman selv, fylt av alt fra «jazzinteresserte og hippier til indremisjonskvinner fra Numedal, kulturfolk, …» og George Russell satt på første benk. Indremisjonen – ikke akkurat kjent for å være et kunstnerisk radikalt miljø – var også svært begeistret: Det var «… den viktigste musikalske begivenhet som har funnet sted i noen kirke på mange år», skrev anmelderen av konserten i misjonens organ Vår kirke.
Kongsberg 400 år
I 2024 feiret Kongsberg at det var fire hundreår siden Christian Kvart våren 1624 spiste og drakk i skogen, ved det utsiktspunktet som i dag er betegnet som Korset. «Der skal byen ligge» og pekte ned på Numedalslågen der Haugedals- og Tislefossene skummet. Og slik ble det. Den nye byens andre bru ble bygget over den øvre fossen i 1641, omtrent 15 år etter at den første ble bygget litt lenger nede, Tislebrua. Den nye brua fikk navnet … Nybrua, og fossen skiftet etter hvert navn, … til Nybrufossen. Og Tislebrua ble etter hvert kalt … Gamlebrua. Enkelt, funksjonelt, og vakkert … på en særegen måte.
Akkurat som musikken til Arild Boman. I noen år har Boman arbeidet med å utforske videre de innsiktene han tilegnet seg i 1969 og årene etterpå med «… et tonalt komposisjonsbegrep som har mer med vitenskapelig eksperimentering å gjøre», enn med jazz. Å innføre frihet i musikalske forløp, som improvisasjon, medfører at «forløpet opphører å være musikalsk, men [i stedet] oppheves i dagliglivet, i praksis; i et dialektisk forhold til virkeligheten». Det er «derfor umulig å være jazzmusiker», skrev den unge sosiologen i Jazznytt i 1969. «Musikkens sosiologiske verdier er for meg noe som kan bidra til å føre min musikk videre», slik avslutter han sitt essay i juli-nummeret. Jeg hører også en gjenklang fra John Cages Darmstadt-forelesninger drøyt ti år tidligere, om indeterminans og ny musikk, i den da 29 år gamle komponistens tanker.
I 2024 ville Boman vende tilbake til dette, og gjennomførte høsten 2024 i samarbeid med jubileet og kirken en foredragskveld i Kongsberg kirke, samt en lysmesse, med visuell kunst på den gedigne alterveggen i rokokko, basert på samme algoritmer. Ytterligere en event var planlagt, der musikken fra 1969 skulle bearbeides, fortolkes og framføres i 2024. Denne eventen ble utsatt, og dagens møte i Kongsberg kirke er framføringen av den musikken som tiltenkt dette mot slutten av jubileumsperioden.
Konsert og konsert, fru Blom
De fleste som kom i kirken, hadde vel forberedt seg på en konsert. Men det var det absolutt ikke. Joda, det var framført levende musikk, algoritmestyrt musikk og fri, improvisert musikk. Men dette var mye mer enn en konsert. Om jeg skal betegne det som noe, vil jeg karakterisere det som en master class, en demonstrasjonsbasert forelesning. Eller kanskje enda bedre, som et kontrollert eksperiment. Dermed var vi selv en del av eksperimentet, en sosial variant av bølgefunksjonens kollaps i kvantemekanikk: Når forskeren letter på lokket for å sjekke om katta til Erwin Schrödinger fortsatt lever, dreper vedkommende katta i følge Niels Bohrs interpretasjon av kvantemekanikken, den såkalte Københavnertolkningen. Albert Einstein var ikke enig i en slik konklusjon.
Men vi er altså forskeren, Boman er Schrödinger, og den øvrige kvartetten og musikken er katta. En ting kan vi si helt klart, katta lever! Det blir en fornøyelig musikalsk stund i et kirkerom med en romklang som du nesten kan spise opp matpakka på, før den dør ut i rommets kriker og kroker.
Så er det da kanskje ikke den kunstneriske opplevelsen av det som skjer, som skal være det vesentlige resultatet. Heller er det viktigste siktemålet med en master class, å få deg til å tenke, tenke over egen praksis, og tenke over ditt eget liv og dine egne aktiviteter. Derfor blir da ikke dette en konsertomtale, men mer noen refleksjoner over temaet i denne dagens seanse, dagens master class cum forelesning.
En sjanse til å tenke over det grunnleggende spørsmålet: Hva er egentlig dette fenomenet vi kaller musikk? Hvorfor virker det på oss som mennesker, emosjonelt, intellektuelt, og fysisk? Det er innimellom nødvendig å minne oss selv på at dette spørsmålet bør vi stille om igjen og om igjen. Hva er musikk? For det er jo åpenbart at det er så mye mer enn toner og akkordskjema, trykkbølger i luft eller estetikk. Men hva? Se det, det er det store spørsmålet.
I 1969 var konserten og det framførte verket basert på datamaskinell behandling av et utvalg av tekster fra den latinske Bibelen, om jeg forstår det riktig, hentet fra den såkalte Biblia Vulgata, den alminnelige Bibel, til vanlig bare betegnet som Vulgate: Biblia utriusque testamenti juxta vulgatam translationem et eam emendatissimam – Bibelen med begge testamenter etter den vanligste oversettelsen og den best reviderte.
Bibeltekstene som Boman brukte omfatter blant annet Første Mosebok, Genesis, første kapittel, første vers: «In principio creavit Deus caelum et terram», i begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. I tredje vers heter det, «Dixitque Deus fiat lux et facta est lux», Gud sa bli lys, og det ble lys. Johannes’ åpenbaring, Apocalypsis Ioannis, kapittel 1, vers 8, lyder i Vulgate «Ego sum Alpha et Omega principium et finis dicit Dominus Deus qui est et qui erat et qui venturus est Omnipotens», utlagt fra den norske bibeloversettelsen; Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige. Dette er bare noen utvalg av de tekster som inngikk i Ecumene.
Tekstinput ble av algoritmenes regler, gjennom unimodale, symmetriske sannsynlighetsfordelinger, såkalte normalfordelinger, og trigonometriske sinusfunksjoner omvandlet av datamaskinen til det designede notespråket som kunne leses og omvandles maskinelt eller menneskelig til lyd.
Boman har så også renskrevet Guidos algoritmer fra verket Micrologus, en lærebok for unge sangere, antakelig ferdigstilt i løpet av årene 1025-26. Ved å gjenskape disse algoritmene og kombinere dem med Ecumene-algoritmene fra 1969, og presentert med levende musikere i 2025 er det musikk med et spenn på ett tusen år vi får høre, se og forklart av dosent Boman.
Datamusikk for 2025?
Med seg på kirkegulvet (hovedsakelig) har Boman Harald Lassen på sopran- og tenorsaksofon og fløyte, Atle Nymo på sopran- og tenorsaksofon og bassklarinett, Arild Andersen på kontrabass og Espen Rud på trommer. I tillegg Arild Boman på klaver og elektrifiserte tangenter. Dessuten er kantor i Kongsberg kirke, Matthias Anger, med på sang og (delvis også) spill på kirkens Gloger-orgel. Lysdesign og videokunst er skapt av Boya Bøckman på grunnlag av de samme algoritmene som ligger til grunn for musikken.
Boman doserer om bakgrunnen for det vi skal høre, og for det grunnleggende spørsmålet om algoritmer i kunst. Prosesser formet av algoritmer er jo pr. definisjon regelstyrte. Hans første datagenererte verk var Data Morgana, fra 1961, og dette ledet etter hvert fram til konserten 29. august 1969 samme sted vi befinner oss nå.
Ved dels å presentere Guidos hymne Ut queant laxis med bruk av Guidos algoritmer, for en stemme og for to stemmer, framført av Anger, Lassen og Nymo, og sammenligne med musikk med Ecumene-algoritmene, gir et fascinerende blikk på musikkhistorien.
Det blir et par vidunderlige timer i denne kirka der jeg en gang for riktig lenge siden gikk på søndagsskole. Men i motsetning til den gangen sitter jeg ikke nå på gulvet, foran en flanellograf. Vet du ikke hva en flanellograf er, har du gått glipp av sentral norsk kulturhistorie. Og unngått lengelevende traumer.
Vi hører også opptak fra konserten i 1969, og dette blir videreført, fortolket og omdannet av de seks musikerne til musikk for nåtiden, til musikk i 2025. Så var Bomans neste spørsmål, hva kan dagens kunstige intelligens – eller manglende sådan – få ut av disse bibelsitatene? ChatGPT – som nå også er avslørt som manipulert formidler av russiske påvirkere – fores med verset fra Johannes’ åpenbaring. Boman viser oss to eksempler på hva ChatGPT svarer med, naiv popmusikk, med en åpenbart pokemoninspirert figur i en animert video, der Gud bl.a. gjengis som noe som kan se ut som en hund med noe mellom et hjortegevir og et rådyrgevir.
Denne hunden svever i bane rundt jorda, jeg undrer meg, er det en svak, pervers skygge av slutten på 2001 – En romodyssé vi ser her? Disse såkalte kunstige intelligensene er ikke annet enn maskiner som på grunnlag av all informasjon de har blitt foret med, trekker ut en samlet vurdering, som i prinsippet skal være kvalitetssikret av algoritmene som regulerer og styrer denne ‘intelligensens’ læring. Resultatet av øvelsen bekrefter det gamle ordspillet på bufferlading i datamaskiner, garbage in – garbage out. Nyheten i dagene etter konserten om at ChatGPT viset seg som flittig bruker russisk propaganda, for så å nekte for slik bruk, bekrefter til fulle at skepsis fortsatt er essensielt.
Når bandet så avslutter med en 12-takter, en blues, koples alle de store spørsmålene til jord. Og Jorden beveger seg. «Eppur si muove», sies det at Galileo Galilei skal ha sagt, lavmælt, da han sto overfor det romerske kirkes Inkvisisjon, 600 år etter at vår venn Guido levde. Galilei ble i 1633 tvunget til å kalle tilbake og fornekte sine ‘påstander’ om at jorden beveget seg rundt sola. Men allikevel beveger den seg, sa Galilei ikke foran prestepanelet. For dette er en falsk myte. Es ist leider nicht belegt!
Men den katolske kirken erklærte Galileis skrifter som forbudte, det er et beviselig faktum. Dette ble også gjort med bøkene til Nicolas Kopernicus, Johannes Kepler, alle som bar fram ‘fake news’ om at sola sto i sentrum, at vi levde i et solsystem og ikke i et jordsystem. Hvem er Donald her, hvem er Margaret Atwood, Toni Morrison? Hvem er mainstream media, hvem er the ‘radical left’? Hva er common sense? Det er skremmende å tenke på hvor relevant denne og tilsvarende historier er i dag, selv om vi er mange hundreår unna.
Hva er musikkens vesen, hva er dens virkelige kjerne?
Arild Bomans fascinerende prosjekt reiser mange spørsmål, interessante spørsmål og kanskje også, viktige spørsmål. Er vi egentlig kommet så mye lenger enn da Guido og hans samtidige stilte det samme spørsmålet? For før Guido var synet på musikk ganske så pragmatisk. Den kreative kraften, sanseligheten og gleden som musikk kan skape, den ble først løftet fram på denne tiden. Musikken var noe mer enn det som munken Bede skrev i England tre hundre år tidligere, da musikk ikke var stort annet enn trykkbølger i luft, toner svevende i lufta. Måten musikk skulle forstås på var teknisk, fysisk. Ikke så mye mer.
En av de dialogene som Guido leste og brukte, var skrevet få tiår før han utviklet sine egne tanker. Dette bar tittelen Enchiridion musices – musikkens manual. Den er skrevet av en abbed som kaller seg Odo, men det er ukjent hvem denne Odo er. I dette dialogbaserte skriftet, mellom en disippel og en magister, spør eleven i starten,
– Hva er musikk?
– Musikk er vitenskapen for å kunne synge sannferdig, en lett vei til perfekt synging.
Ikke mer. Du skal lære reglene, og med det gjenskape musikken slik den er intendert å være. Perfekt.
Guido oppfattet at det var noe mer, og at det var dette som gikk utover det tekniske og innlæring av repertoaret, sangerne burde bruke tid på. Tiden brukt på pugge alle antifoner, kirkelige sanger og melodier til liturgiske tekster, alle de ti årene som var nødvendig for å utdanne en kantor, mye av denne tiden kunne brukes til noe mer fruktbart, noe som også ville berike musikken. Noe som skapte mer musikk.
«I vår tid», skrev Guido i innledningen til et antifonarium, en kirkelig sangbok, «er av alle mennesker, sangerne de største idiotene». Ingen andre aksepterer å kaste bort så mye tid på unødvendig læring.
I hvilken grad er musikken regelstyrt? Musikken er jo basert på algoritmer. Et partitur er en algoritme, en arbeidsbeskrivelse. Det så allerede Guido. Men disse reglene er ikke komplette. Alle forsøk på slavisk å automatisere omsetting av dette partitur til musikk, skaper en musikk som mangler noe, den mangler liv. Ofte høres slik musikk død ut, flat. Den har ingen dybde. Og det er i den dybden den virkelige musikken ligger. Er det ikke?
Og om musikk er implementering av fastsatte regler, hvor blir da kreativiteten av? Er det ikke det som gjør at musikk kan henrykke, kan sette tilhører, og musiker, i en tilstand av ekstase?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: hovedbildet fra Arild Boman, illustrasjonsbilde Johan Hauknes
Dosent Arild Boman og hans band.
