FILM: Det er ikke ofte vi anmelder filmer på salt peanuts*. Men når vi, omsider, ble tipset på filmen «Om å spille sammen – som seg selv» laget av Morten Thomte (regi og klipp), Odd Geir Sæter (foto og klipp) og med Torgrim Sollid som produsent, måtte vi bare sette av tid til å se filmen.
Det dreier seg om AOJO (Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester) under ledelse av Sør-Afrikanske Shannon Mowday som har bosatt seg i Norge, og produsent Audun Ellingsen. Opptakene er gjort på Sentralen i Oslo under konsert under Oslo Jazzfestival 2018 og på øvelse til Moldejazz samme år.
AOJO er organisert av Østnorsk jazzsenter som drifter det store orkesteret med støtte fra Frifond, KOMP/Norsk Musikkråd, Norsk jazzforum og det som den gang het Akershus og Oslo fylkeskommune.
Det store orkesteret startet opp høsten 2014 og hadde sin debutkonsert på Kampenjazz i desember samme år. Siden den gang har de spilt på store og små scener som Molde jazzfestival, Oslo jazzfestival, Asker jazzklubb, Sjoggfest på Ungdoms-OL, Jazzkafé i Ski, Ungjazz på Kullebunden Jazz i Kolben kulturhus med mer. Bandet består av femten til tjuefem musikere i alderen 14 til 21 år på treblås, messing, piano, gitar, bass og trommer. Og den versjonen vi får oppleve i denne drøyt 26 minutter lange filmen er Ingeborg Gravem Sollid (v), Leo Holmertz Lien (fl), Børge Brustad (vio), Erlend Strand Rolfsen (tp), Mikkel Dahl Amundsen (tp), Oskar G Lindberget (s), Marius Prestrud (s), Zakarias Meyer Øverli (s, v), Erik Egge Jordheim (s), Jenny Frøysa (bs, acc), Jørgen Bjelkerud (tb), Vegard Hurum (tb), Jesper Kramer Johansen (cimbasso), Erlend Wiggen Bliksrud (g), Gard Fredrik Hvammen (p), Ola Erlien (p, g), Gard Kronborg (b), Mikkel Bjørneboe Brændsrød (b), Ludvig Broll (dr) og Emma Østberg (dr).
Og allerede fra start syder og koker det av bandet og de unge musikerne. Vi får Mowdays komposisjoner fremført av en ytterst engasjert og entusiastisk gruppe unge musikere, og innimellom får vi intervjuer med flere av musikerne, og det er mye rosende omtaler av Mowday, og hennes komposisjoner og energiske måte å lede ensemblet på.
Og det er mye av hennes energi som strømmer gjennom de unge musikerne, og vi legger merke til flere av de unge musikerne som glimrende solister, blant annet Jenny Frøysa, som vi kjenner fra bandet Skurkar, som akkurat er ute med sin debutplate (anmeldelsen av platen kan du lese HER, Ola Erlien, som gjør en fin latin-solo sammen med Frøysas accordeon, trommeslageren Ludvig Broll, som sammen med Emma Østberg holder «pulsen», slik at det nærmest «spruter» energi ut av musikken.
Nå vil kanskje mange tenke at dette er et tradisjonelt storband med unge musikere, men det er det langt ifra. Mowdays komposisjoner er komplekse, med elementer fra sin sør-afrikanske bakgrunn, men ikke slik at det blir «lettbent» sør-afrikansk jazz. Musikken heller mye mer mot det eksil-sør-afrikaneren Chris McGregor gjorde med sitt store band Brotherhood of Breath, enn for eksempel Hugh Masakela og andre som er blitt mer kjente av de sør-afrikanske musikerne. Musikken virker nesten spesialskrevet til nettopp de musikerne vi møter i AOJO, hvor det tekniske og det musikalske nesten er på et skremmende høyt nivå, sett på bakgrunn av at dette er relativt unge musikere. Og hele veien får vi kreative løsninger, som hos andre ensembler av denne størrelse, kunne vært løst på en adskillig mer tradisjonell måte, og et godt eksempel får vi når man midt i et heftig riff får strupesang av en av trompeterne. Tøft!
Dette er blitt en fin film som bør distribueres over hele verden og sees av jazzorganisasjoner over hele kloden. Her kan man få gode ideer om hvordan få unge mennesker som spiller et instrument, til å samles i et slikt band og lage store, musikalske opplevelser, både for seg selv og omgivelsene.
Det er et åpenbart problem i mange land, at unge musikere som har spilt i korps eller liognende, faller ut av musikken når de kommer i samme alder som disse musikerne. Og særlig gjelder det for jenter. Men å kunne tilby de som begynner å snuse på andre interesser, et slikt prosjekt, kan på mange måter være et middel til å få flere unge til å fortsette med spillingen, ikke minst gjelder dette alle jentene som faller fra når de har passert 16 år og får andre interesser.
Gi ungdommen jazz, før idretten tar dem!
(Du kan se hele filmen under).
Tekst: Jan Granlie
