SILDAJAZZ, DAG 3, FREDAG 13. AUGUST 2021: Vi tillater oss en liten pausedag i dag. Dagens første post er et besøk til den nylig restaurerte villaen like ved Vår Frelsers kirke som i sin tid ble bygget av skipsreder, ordfører, stortingsmann og president Håkon Magne Wrangell med frue Amalie. Her skal vi får en intimkonsert, først et sett med Anja Lauvdal og deretter med Kongle Trio i stuene der Wrangellfamilien nok hadde mottakelser mange ganger. Kanskje er det minnene om tidligere huskonserter i denne sveitservillaen som vekkes til live i den magiske timen vi tilbringer her den tidlige fredagsettermiddagen?
I dag sikrer jeg meg plass der jeg kan sitte omtrent inne i pianoet til Lauvdal og hennes syntetiske stash. Hun starter ut med syntetisert lyd, før impresjonistiske pianoanslag løfter det opp til et vakkert maleri av en morgenstemning, signert Claude Monet. Dogget danser over gulvet i stua til Wrangell-familien, med den største selvfølgelighet sentrert rundt en F-tonalitet. Alt mens fuglene triller i kvintsprang fra E til A. Dette er musikk til å bli i godt humør av.
Mens Lauvdal spiller går det en intens regnbyge over Torvbakken og dette området i sentrum av byen. Jeg har inntrykk av at regndråpene spretter en meter eller så opp igjen når de treffer bakken. Men det plager oss ikke. Ingen bekymringer over paraplyen vi glemte, eller den manglende regnponchoen. Musikken forteller oss at alt ordner seg, gled deg over det små i det store, over livets mange bittesmå, store, vakre øyeblikk.
Kongle Trio, med Liv Andrea Hauge på piano, Øystein Skjelstad Østensen på bass og Veslemøy Narvesen på trommer, sag og annen perk, fortsetter å gjøre det de er eksepsjonelt dyktige på. Levere improvisert musikk på et svært høyt nivå, med solide røtter i den skandinaviske akustiske modaljazzen på 1970-tallet. Med et helt nytt uttrykk, med en evne til å gjenskape, omforme og fornye en fortsatt levende tradisjon. Vi får en vakker hyllest til Bobo Stenson, der Hauge virkelig ekvilibrerer på pianoet. Hadde jeg vært 17-18 år igjen, hadde jeg sporenstreks fått meg et nytt favorittband. Kongle Trio er lyden av musiken den gangen verden var ung og ny, den gangen verden også var min, og ikke bare Ketil Bjørnstads. Dette er rett og slett eksepsjonelt, häpnadsveckande, utenomjordisk bra! ‘Nuff said!
Vi besøker Vår Frelsers kirke igjen noe seinere på ettermiddagen for å få med oss deler av konserten med Espen Eriksen Trio. Vi har ikke mer enn kommet inn i dette høyt strebende rommet, der jugendstil-elementer kjemper med klassisistiske elementer om forrang, før vi ser det igjen. Rommet domineres totalt av Emanuel Vigelands gedigne krone:
Det er et fascinerende rom. Et rom som bokstavelig talt krones av en gedigen krone som henger fra hvelvingenes midtpunkt. Emanuel Vigelands gedigne lysekrone er formet som en enorm kongekrone, understøttet av tolv lamper. Under kronen henger disse tolv skinnende lamper som pilarer kronen hviler på, mens det henger ytterligere fire lamper eller støtter på kronens utside mot toppen. De fire støttene er ikke orientert etter verdenshjørnene, men etter det sentrale korsrommets fire hjørner. Som igjen er orientert etter byens kvadratur. Over kronen fører strebende gotiske buer uvilkårlig blikket oppover, stadig oppover, båret oppe av de fire støttene for kronen.
Vanligvis beskrives denne lysekronene som en et bilde på kroningen av Jesus da han ble tatt opp til Gud, det vi kaller Kristi Himmelfartsdag. For meg er det åpenbart at Vigelands krone må være tenkt som en metafor ikke bare for kroningen av Sønnen da han med de 12 apostlene som vitne gikk opp og ble forent med sin far. Men minst like mye er det en metafor for det nye Jerusalem som stiger ned. I Johannes’ åpenbaring heter det at; «… og jeg så det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, … Bymuren hadde tolv grunnsteiner [med] tolv navn … [de] tolv apostler … [og] byen var bygget med fire sider». Om ikke dette er en beskrivelse som i detalj angir utformingen av Vigelands lysekrone, så vet ikke jeg. Flott er det, uansett.
Fullt så flott er ikke lyden av trioen. Dette er intim, melodiøs, og smellvakker musikk. I utgangspunktet musikk man skulle tro ville kle et kirkerom. Men ikke dette kirkerommet. Det er jo lett å tenke på at Espen Eriksen har sine røtter i området rundt Haugesund. Hans arnested er i Grinde, ved bredden av Grindafjorden i Tysvær, en drøy halvtimes kjøretur fra byen.
I Johannes-evangeliet heter det om Jesus at «… Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» Men jeg har nok inntrykk av at Eriksen ble tatt godt i mot av sine egne der han stilte seg opp med Lars Tormod Jenset på bass og Andreas Bye på trommer. Problemet er verken musikken, musikerne som leverer den, eller resepsjonen av den hos publikum. Problemet er rommet mellom alle disse.
Dette store rommet, som sikkert er perfekt til å målbære en preken fram til alle kriker og kroker i dette kirkerommet, har så lang romklang — at vi snakker om et tosifret antall sekunder. Med få elementer som demper lydsignalene må dermed musikken «fra i dag» på ethvert tidspunkt kjempe med musikken «fra i går». Så da Eriksens demoner danset i kirkerommet trakk jeg meg tilbake.
Etter middagspause og litt hvile avsluttet vi fredagskvelden med to konserter i den intrikate labyrinten av et kulturhus som kalles Haugesund Høvleri og Trælastforretning. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått meg vill i alle gangene her, på vei tilbake til ett av konsertlokalene etter «et nødvendig ærend». Når du endelig tror du har funnet veien, oppdager du litt seinere at du er tilbake på akkurat samme sted du var tretti sekunder tidligere. Kan noe være intenst forvirrende, jamvel irriterende, men også samtidig varmt sjarmerende? Den lokale trelasthandelen ved Smeasundet beviser at det er mulig.
Første stopp i kveld er nede i det rare lille rommet som kalles Høvleriet. Her skal vi oppleve en konsert med Trondheim jazzorkester med trioen GURLS og dens musikk. Dagens trio med Hanna Paulsberg på saksofon, komposisjoner og muikalsk ledelse, Ellen Andrea Wang på bass og vokal, samt låtmateriale og tekster, og Marianna Sangita Røe på vokal og cajon, har utrolig nok røtter som snrt strekker seg ti år tilbake i tid. En trio som aldri har sluttet å sjarmere oss med sine frekke guttehistorier og livsbejaende tekster om livet som kvinner på 2010- og 2020-tallet . Lett tilgjengelig jazzpop, med et sterkt innslag av neo-soul da Rohey Taalah var vokalist i bandet, leverte sjarmerende sceneshow — hver eneste gang. Igjen og igjen.
Så kom bestillingen fra Mandalsjazzen, Jazzfest i Trondheim, Moldejazz og Sildajazz om å gjøre musikken til GURLS med Trondheim jazzorkester. La det være sagt med en gang: Trioen er solid, sjarmerende og medrivende musikalsk fra første til siste tone. Men med backing fra en lekende, dansende, syngende og ekvilibristisk versjon av den uendelig muterende organismen som kalles TJO løftes GURLS-musikken i Hanna Paulsbergs og TJOs arrangementer til nye høyder. Til store høyder.
Orkestret er med på notene — både bokstavlig og i overført betydning — fra første anslag. Fra venstre til høyre, Eirik Hegdal på baritonsaksofon og bassklarinett, Sissel Vera Pettersen på altsaksofon, Håvard Aufles på tangenter, Ola Øverbye på trommer, Amund Storløkken Åse på vibrafon, Erik Johannessen på trombone, Trine Knutsen på fløyter, og Heida Karine Johannesdottir Mobeck på tuba. Låtene vi får servert blir løftet opp til nye høyder med disse arrangmentene. Storløkken Åse og Aufles leverer bidrag som er en nytelse å lytte til, mens Ola Øverbye passer som hånd i hanske, som planker i høvleriet, i denne musikken. Øverbye gir musikken et trøkk og et driv som er en nytelse å få oppleve.
Blåserne serverer oss på aller øverste hylle, treblåserne Knutsen, Hegdal og Pettersen, hver for seg og i samspill er en nytelse, Johannessen setter noen strekk så stødig, interessant og sikkert — og riktig — at det er vanskelig finne ord. Mobeck er som alltid perfekt til stede, og de tubatiske toner og infleksjoner gir en ekstra dybde i blåserarrangmentene tav musikken som er som den vakreste utsikt fra et sted der du kan se herfra til evigheten. Vi blir servert låtene Joy /Fruity Looty /Girl /Oui /Sweet talker /Dis Boy /Dåndeija /You want me i løpet av konserten, før ekstranummeret ‘Syngedame‘.
To sentrale aktører ved denne konserten må framheves, lydmagiker Tor Breivik, og rommet det hele utøves i. Dette har aller mest karakter av å være en intimkonsert, med ca 50-60 publikummer er det så godt som utsolgt, og de grove omgivelsene om rommet utgjør gir meg en følelse av råskap i musikken som jeg er ganske sikker ikke ville kommet fram i et mer tradisjonelt konsertlokale. Det blir en slags ‘midt i magan’-opplevelse av det musikalske trøkket som framføres. Herlig!
I mine ører er det Paulsberg som virkelig leverer sakene denne kvelden. Hun slutter aldri å imponere meg, her har vi en saksofonist og musikkskaper som blåser både fletta og hornet av Prillar-Guri — hver gang. Det er en nytelse å høre henne. Vi som har hatt gleden av å høre hennes levende scat-gjengivelse av kjente og sentral jazzsoli, vet at hun også kan bruke kjeften uten at den projiseres gjennom et metallrør. Selv om hun som oftest foretrekker å la hornet stå for overføringen av det musikalske budskapet. Når hun da på ekstranummeret Syngedame drar i gang med et rap-kor som blåser voksen ut av øra, og løser opp fletta til Guri og lar håret hennes sveve som en gylden sky over lokalet, kan vi bare sitte tilbake på setet etterpå og vite at vi har vært tilstede på noe helt unikt.
Jeg ønsker Paulsberg lykke til i den siste innspurten mot «gledelige begivenheter» seinere på høsten, og ser fram til at dette prosjektet med Trondheim jazzorkester videreføres og videreutvikles etter dette. Paulsberg informerte meg om at fra de fire gjennomførte konsertene har de godt med opptak, riktignok ikke av alle konsertene. Men det vil med stor sannsynlighet bli laget plate av disse opptakene på et seinere tidspunkt. Kanskje blir dette … Vårens vakreste eventyr?
Vi avslutter kvelden i godt lag i lokalet Garasjebryggeriet i den andre enden av labyrinten i dette bygget. Mens jeg vandrer opp og ned trapper, og så opp igjen, slår det meg at den som har bygget dette huset har måttet være sterkt inspirert av kunstneren Maurits Cornelis Escher — du vet han med alle de tilsynelatende logiske og naturlige, men akk så umulige kontruksjoner og bygg.
Med den tanken på veien fra konserten med GURLS og TJO slår det meg at denne konserten også på mange måter kan sammenliknes med noen av Eschers arbeider, men da ikke de uendelige og umulige trapper som vender opp-ned og inn i seg selv. Nei, heller de matematiske arbeidene Escher gjorde av prinsipper og muligheter for tesselering av flater, altså av hvordan du kan legge asymmetriske fliser på et plan og med disse dekker hele planet uten at noen fliser overlapper. Elementene er de samme, men sammensetningen av dem skaper nye intrikate mønstre og en fascinerende symmetrisk struktur som kan få deg til å falle i staver, for deretter å sette tønna sammen igjen med nye tønneband på en måte som bøkkeren ikke hadde tenkt seg muligheten av.
Foto: Sildajazz/Tommy Neverdal
Men til slutt finner vi ut av labyrinten, selv uten Ariadnes røde nøste — og heldigvis uten å møte monsteret Minotaurus på veien ut — og kommer inn i rommet der Undergrünnen med venner er godt i gang med sitt øs og pøs. Dette er morsomt, tøft som bare f…n, musikalsk nesten over alt der tøff musikk kan skapes, tenk ‘new wave goes prog, servert med en god dash sauerkraut‘, med et øsende, pøsende, prustende, pustende, påstående påståelighet om livets utholdelige meningsløshet. Life doesn’t give shit! Og takk for det, sier nå jeg.
Anfører Pål Jackman på vokal og gitar er til tider litt frustrert over publikums manglende respons. Det er som store deler av publikum har glemt hvordan det er å være på rockekonsert mens de vandret gjennom den døde koronaørkenen. Men nå har vi funnet grensen — tror vi — eller er det bare en begrenset oase med ny ørken på andre siden? Hva som ligger på den andre siden vet ingen, kanskje må vi inn i en ny ørkevandring, men i så fall er det desto viktigere å gripe sjansen nå! Slå ut håret, da! Kom deg for svarte h…te på innsida av musikken.
At folka på scenen leverte er det ingen tvil om, med Per Steinar Lie på el-bass, Ørjan Haaland på trommer, Morten Jackman og Daniel Karlsen på perk, Svein Olav Herstad på Hammond B3 — med Lesley, Hanne E. Andersen på live sampling og annen elektronikk. Det er umullig å stå stille. Men jeg ser fram til å oppleve Undergrünnen eller ett av de andre Haugesundsbanda som denne kretsen av musikere er bidragsytere og formende deltakere i. En gang når publikummets redsel for at det å la seg rive med av musikken på en eller annen måte kan få sars-cov-2-viruset til å spre seg mer effektivt, er avlært for godt.
Åh, som jeg lengter etter denne unormale normaliteten! Undergrünnen ga meg troen på at det er mulig! En gang! Et sted! Kanskje i Haugesund?
Og det ble kveld, natt, og morgen, tredje dagen!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Johan Hauknes om ikke annet angitt
