NESODDEN JAZZFESTIVAL, NESODDTANGEN GÅRD, LØRDAG 4. JUNI 2022: Uttrykket om ‘å kaste perler for svin’ betyr at du gir bort noe som mottakeren ikke evner eller er villig til å forstå verdien av. La meg si det med en gang: Nesoddtangen gård og Nesodden jazzfestival framstår som en ansamling av perler stablet i symmetriske kjegler, klar til kasting. Perlene jeg opplever er åtte konserter som alle bidrar til at dette raskt kan etablere seg som en av mine favorittsteder å oppholde meg i pinsehelga flere ganger.
Så spør du kanskje: Ja, men svinet, da? La meg i første omgang besvare det med at selskapet som sto for cateringen i dette utendørsrommet som er som skapt for evenementer som dette, serverte en svært smakfull, vietnamesisk inspirert banh mi med marinert svinekjøtt, der bare minnet om disse fortsatt får smaksløkene bakerst i munnhulen til å danse tango av glede.
Nesoddtangen gård er i dag et kulturhus, på et sted, bare 150 meter fra brygga på Tangen. Fra gammelt av var det husmannsplass og strandsitterplass under Skoklefall gård, og de kjente røttene til denne plassen går tilbake til midten av 1600-tallet, selv om gården antakelig kan føres tilbake til tiden rundt Svartedauden. Men historikere antar at bosetning her går tilbake til før-kristen tid.
Hvorvidt disse tidligste beboerne på Nesoddtangen likte improvisert musikk, er ukjent. Men av rent funksjonelle årsaker er det nok rimelig å tro at det til fest og moro ble laget og framført musikk som hadde et sterkt improvisatorisk element. I dag er eiendommen kommunalt eid og blir brukt og utlånt blant annet til en rekke kulturelle aktiviteter, samt til det lokale arbeidet for psykisk helse i kommunen.
Nesodden jazzklubb har lenge ivret for at det skal bygges en låve her ute, på grunnmuren som står igjen etter en gammel låve. Om kommunen så får ordnet opp så strandsonen fra Nesoddtangen brygge ut hit blir åpnet og tilgjengelig for tilreisende, vil Nesodden plutselig kunne bli et svært så aktuelt sted for aktivitet og musikalsk liv, også for oss som har sitt bosted på den andre siden av den graben som oppsto ved forkastninger i dette området for 250-300 millioner år siden. Det området som geologisk betegnes som Oslofeltet ble formet mot slutten av den perioden der det ultimate geologiske kontinentet på jorda, Pangaea ble brutt opp. Nesodden og resten av sør-Norge befant seg nær ekvator da denne geologiske historien begynte, på omtrent 10 grader nordlig bredde, eller omtrent på høyde med Venezuela, Afrikas horn og Kerala-provinsen i sørlige India i dag. Nesten like langt sør som det Phuket i Thailand som mange nordmenn i dag søker seg til, uten at jeg helt har skjønt hva de skal gjøre der. Kanskje er det arven etter dette som får så mange til lengte tilbake dit?
I løpet av noen titalls millioner år vandret Nesodden nordover, og da Oslofeltet var mer eller mindre ferdigdannet lå Nesodden omtrent på høyde med Madrid og Roma. Nesodden har så brukt de neste 250 millionene år på å komme meg i møte fra omtrent midt på den iberiske halvøya til dagens posisjon like oppunder 60 grader nordlig bredde. Selv trengte jeg bare 24 minutter med ferga fra Aker Brygge til brygga på Tangen for å rekke møtet.
Lørdag 4. juli
Mens jeg sitter på ferga på vei over for første dag, minner jeg meg selv om opplevelsene på Nesodden for godt og vel et halvt år siden. Da FRAM kunstfestival åpnet dørene for første gang den første dagen i Nesodden Samfunnshus, og da samme festivalen ga meg en musikkopplevelse som fortsatt sitter i sjelen den andre dagen, med en piano-recital i verdensklasse i en bygdekino og gymsal.
Vi går oss en lang omvei, fordi kommunen ikke har sørget for å overholde friluftslovens bestemmelser om fri ferdselsrett i strandsonen. Jeg kan ikke se at det er noen grunn til at det ikke er slik adgang fra brygga til Nesoddtangen gård. Men det lar vi ligge nå. I det vi ankommer festivalområdet og blir tatt godt imot, er det etter en rask runde for å orientere seg om lokaliseringen av kritiske tjenester og annet, gjensyn med venner, bekjente og andre, tid for å finne den beste plassen for å følge dagens musiske eksegeser.
Første punkt på programmet er AOJO – Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester. Siden sist jeg har hørt dette orkestret av musikanter mellom 14 og 20 år er store deler av orkestret erstatt av nye, unge og svært så uttrykksfulle tenåringer. Om dette er et symptom på hvordan framtida i norsk jazz kommer til å bli de neste 20-40 årene, så kan vi fastslå: Den er lys, svært lys og fargerik.
Bandet i dag har solistiske talenter som virkelig verdt å låne øre til. Men vel så viktig, kvalitetsnivået på ensemblespillet er kjempehøyt. Dette er musikk som framført av nesten hvilket som helst orkester ville ha gitt hakeslipp og medrivende bevegelser av kroppslige ekstremiteter. Shannon Mowday ikke bare leder dette bandet og inspirerer ungdommene. Hun skriver i tillegg arrangementer og låter til orkestret som det må være utfordrende å gi seg i kast med.
Til tider reint filmatiske sekvenser stryker deg ømt over kinnet, mens actionfylte sekvenser som kunne glidd inn som lydspor til en hvilken som helst Hollywood-basert action-produksjon.
Heldige unge musikanter som får et slikt tilbud. Du kan formelig se entusiasmen og motivasjonen lyse ut av øynene på disse ungdommene. Flere velkjente og profesjonelle orkestre bør begynne å se i bakspeilet etter konkurransen som kommer raskt framover, bakfra. Orkestret spiller både på Moldejazz (23. juni) og Oslo jazzfestival (16. august), så cape diem!
Neste ut denne første dagen er Simin Tander New Quartet. Men Simin Tander selv på vokal, Harpreet Bansal på fiolin, Björn Meyer på seksstrengs el-bass og Samuel Rohrer på trommer. Vi blir servert store deler av musikken fra det siste albumet til Tander, «Unfading». Albumet ble gitt ut i 2020 på labelen jazzhaus records, men det var ferdig innspilt omtrent på den tida da koronateppet falt og dempet alt av kulturelle aktiviteter. Så kanskje en slags nesten-slipp? Musikalsk fascinerende og perfekt presentert av en vokalist som er en formidler av rang.
En fascinerende plante vokste ut av Njål Ølnes’ doktorgradsarbeider på Musikkhøgskolen, er kollektivet CAN, «… ei kunstnargruppe som undersøker spesielle stader gjennom installasjonar, musikk, dikt, teater og bilete …» i Ølnes’ egne ord. Denne planten har mutert videre og som markjordbæra som nå blomstrer i vilden sky, satt nye sideskudd. Ett av disse er øko-prosjektet Truet Art med Njål Ølnes, Trygve Seim, Marthe Lea, Marius Kolbenstvedt og Frode Haltli.
Den utendørs scenen er satt opp i et fysisk rom som framstår som et naturlig amfi, selv om dette ikke er utnyttet til fulle i festivaloppsettet. Men musikerne i prosjektgruppa utnytter dette rommet til fulle ved å fysisk å vandre gjennom rommet, før de konvergerer inn mot scenen foran oss. Kolbenstvedts leser tekster hentet fra den tilhørende boka, Naturtro – Om å dekolonisere naturen, som det som presenterer seg som CAN Nesodden står bak. Dette er gressets tid, … dette er scillaens tid. Hver minste bevegelse får konsekvenser.
Det er noen arrangementer underveis som er så heftig, at selv med Haltlis akkordeon i tillegg til tre tenorsaksofoner, er det fullt på høyde med levende opplevelser av World Saxophone Quartet. Underveis framfører Lea og Haltli, med Lea på klarinett, en tolvtonerekke komponert av Ølnes som er så hinsides vakker, at den umiddelbart bør utleveres på blå resept.
Første kvelden avsluttes med Eivind Aarset 4-tet, med Aarset selv som sedvanlig på gitar og elektronikk, Wetle Holte og Erland Dahlen på trommer og perkusjon og Audun Erlien på el-bass. Selv om festivalens framdriftsplan for lengst har brutt sammen, holder Eivin Aarset 4-tet interessen fanget til sommernatta kommer glidende.
Det er i stor grad musikk med røtter i albumet «Phantasmagoria» som blir foredratt, det vil si beslektet med, av og til svært nært, av og til langt ute i slekta. For det er ikke en repetert fantasmagori vi blir servert, men en slektning av det vi trodde vi kjente. Du kan lese om albumet her.
Her er det også filmatiske sekvenser. Men det skulle da også bare mangle! For hva er en fantasmagori? Om ikke en forestilling eller framstilling som med magiske lys og scene-skift framviser overnaturlige fenomen, vesener og hendelser. Et rom – et agor(i)a – der illusjonsbaserte fantomer eller fantasmer danser. Teatrale filmer, vakre filmer, skremmende filmer. Men der AOJO gikk mot Hollywood, holder Aarset et al. seg til Ennio Morricones musikalske verden. Men nei, det er ikke et tributtband til «the Man No Name» – l’uomo senza nome – som spiller … denne gangen. Det er Eivind Aarset 4-tet! Og de har definitivt et navn!
Vi vandrer etter dette mot brygga for å ta en rolig og fredelig båttur hjemover for natten. Men vi er tilbake i morgen!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
AOJO under ledelse av Shannon Mowday
Simin Tander
Björn Meyer
Simin Tander New Quartet
TRuet Art: Njål Ølnes, Marhte LEa, Trygve Seim
Truet Art: Frode Haltli, Marthe Lea, Marius Kolvbenstvedt
Eivind Aarset
Erland Dahlen
