Festivalens tredje dag tilbød, på Victoria, enda et retro-prosjekt. Gruppenavnet «The Cookers» var mindre innbydende enn medlemsnavnene. En rytmetrio med pianisten George Cables, bassisten Cecil McBee og trommis Billy Hart er fra øverste hylle. Spørsmålet var mere om de alderstegne frontblåsere, tenorsaksofonisten Billy Harper og trompetisten Eddie Henderson, fremdeles kunne holde dampen oppe. Dertil føyde seg ytterligere to yngre, for meg ukjente navn: en middelaldrende David Weiss på trompet og en forholdsvis ung Jaleel Shaw på altsax. Gruppenavnet viser tilbake til Harpers samarbeid med trompetisten Lee Morgan, som igjen delte plakat med instrumentkollegaen Freddie Hubbard under navnet «The Cookers».
Musikken er dels hentet fra 70-årene før og etter Lee Morgans død, så som Billy Harpers markante «Capra Black» og «Croquet Ballet» og fra 80-årene, så som McBees «Peacemaker», og dels av nyere dato. Heldigvis var musikken fullt levende og fremført med engasjement, kraft og vitalitet med samme type ensemble-virksomhet som nevnt angående Charles Mingus. Harper er fremdeles en maktfull improvisator med fengslende, monumentale soli, Henderson har sin lyriske, fornemme tonekvalitet i behold. Weiss viste seg som en velstrukturert solist med tette, konsentrerte linjer og «ynglingen» Jaalel diverterte med intensive, dramatiske soli på sin fyldig klingende altsax. Kvalitet langt ut over forventet fra en gruppe eldre og yngre amerikanske musikere, som liker å spille sammen og tydelig interesserer seg for hverandres innsatser.
Også på festivalens fjerde dag kunne man gå til et nominelt sentralt arrangement med tvil i sinnet. Kunne et Sun Ra Arkestra med uvanlig redusert manntall på 12 medlemmer stadig vekk løfte og bære arven 21 år etter orkesterlederens død? Så langt har det lykkes med den nå 90-årige saksofonisten Marshall Allen som leder. Iallfall var det ikke noe å klage på angående spillegleden på Victoria-scenen. Orkestret fastholder basale jazzelementer med linjer helt tilbake til Fletcher Henderson og Duke Ellington, med regulært swing, riffs og breaks, og tilfører sine spesifikke spacy effekter med hyl og glissandi på Allens elektrofløyte, uhemmede rop, sang og geberder samt livsfarlig dans (ved altsaksofonist og talsmann Knoel Scott). Lydbalansen var elendig, solospillet var i beste fall habilt, dog med Vincent Chanceys valdhorn-spill over middels. Annonserte Charles Davis’ tenorsax var uteblivende til malise for klangbildet, men aldrende Allen var i full vigør med direktiver og en stakk krøllete noteark på en stol, for skams skyld, mens det mest spiltes ad hoc i rå, upolert og glad stemning. Allen masturberte sin vrinskende altsax, og på applausen kom 4-5-6-7 medlemmer til sist tilbake på scenen og gav en bevegende a cappella-hymne som konsertens musikalske høydepunkt.
Så var det annerledes forfinet, kultivert musikk på femte dagen. John Surman har skrevet ny musikk til Bergen Big Band og seg selv som solist. Musikken er ute på CD med tittelen «Another Sky». Det store vel besatte Bergenske orkester klarer oppgaven med bravur. Seksjonene er distinkte og presise, og rytmekompet bak orkestret er oppvakt og nærende. Her finnes også de mest personlige solister som Ivar Kolve på vibrafon og Ole Thomsen på gitar. Men Surman er selvsagt den primære solist med sitt lyrisk inntrengende spill på sopran- og barytonsax og bruker tidvis orkestret som kontrapunktisk partner i sitt spill. Et tilsvarende kontrapunktisk spill mellom instrumentseksjonene kunne ha vært forfriskende som avvekslende passasjer til det big-band-konvensjonelle vekselspill. Men fokus var å legge en funksjonell ramme for Surmans soli, og så vidt ble det en god musikkveld på Victoria med hans latinsk-inspirerte «Carpet Ride» samt tolkningen av Thelonious Monk-balladen «Ruby My Dear» som høydepunkter.
En klassisk jazzgruppe-formasjon av helt motsatt størrelseskategori, nemlig klavertrioen, hadde Victoria også på programlisten. På fjerde dagen var det den vel estimerte Helge Lien Trio. Temperaturen ble fort satt med et groovy innledningsnummer. Derpå fulgte det lyriske og det melodiske og en dypt granskende karavanereise med Frode Bergs solide drive i bassen. Per Oddvar Johansen, som har overtatt trommestolen etter Knut Aalefjær, gir stimulerende fylde i lydbildet. Lien er en høy-energisk, kreativ improvisator med full integrasjon av det lyriske og det dynamiske drive, og hans trio er usedvanlig tett sammenspilt. Spesielt i en åndeløs sekvens, der de tre syntes å spille hver sin taktart uten å miste det minste i dynamisk swing, viste trioen format som en fullt integrert organisme. Som et høydepunkt forløp stykket «Folk most» som en innefra fremvoksende musikk med kvaliteter på linje med Keith Jarretts legendariske, prosessuelle Köln-konsert fra 1975. Men hele konserten var en rikdom av musikalitet.
Det samme gjelder den siste dagens trio under britiske Django Bates’ (bildet) ledelse. Hvis Lien er høy-energisk, er Bates hyper-energisk. Med en lynende intelligens og følsomhet i en helt avspent kropp opp- og avspenner han ubesværet sine impro-forløp. Trioen med de fremragende medsammensvorne uti Bates’ konsepter er svenske Petter Eldh på bass og danske Peter Bruun på trommer. I en årrekke har «rekomponeringen» av Charlie Parkers musikk vært hovedemne. Med bl.a. utjevning av de punkterte noter i bebop’ens karakteristiske melodikk skaper trioen en slags nøytral rytmisk base, hvorpå taktsekvenser ekspanderes og komprimeres, og motiver forskyves og inverteres. Alt dette veves i et komplekst mønster av frihet og stramhet i et krevende samspill som ikke bare imponerer, men lykkes som musikalsk substans. Det er et forrykende eventyr å lytte til. Bates både avdekker musikkens elementer og potensialer og forøker mysteriet i musikken. Trioen har de seneste årene tilføyd underfundige komposisjoner av Bates. Eksempelvis «The Study of Touch» og «We‘re Not Lost, We’re Simply Finding Our Way» er typisk talende titler for Bates eksistensielle og musikalske filosofi. Poesi, humor, smerte, ømhet, galskap og lek er der alt sammen – og ofte nærmest på en gang! Bates er blant de aller største, når det gjelder musikalsk skaperkraft på melodisk-harmonisk grunn. – Vel oppladet med «Django Bates Beloved» i ørene ville det være hasardiøst å oppsøke flere konserter. Da heller slutte festivalen her: På toppen!
Men ved siden av dette står til særlig ihukommelse også Tord Gustavsen «Extended Circle», Atomic, The Cookers og Helge Lien Trio – for denne gjest på den offisielle Oslo Jazzfestival.
Tekst og foto: Bjarne Søltoft
