FESTA DO JAZZ, BELÉM, LISBOA, 6. DESEMBER 2024, DAG 1: Så var salt peanuts* igjen invitert til Lisboa og forstaden Belém. Å komme seg sørover fra «furet værbitt» i begynnelsen av desember, er alltid en fornøyelse. Men det er ikke alltid like enkelt når værgudene ikke viser seg på en positiv måte, og man oppdager raskt at det å bo i «utkanten» ikke alltid er til det beste. For denne gangen hadde tydeligvis flyselskapet KLM bestemt seg for at det skulle bli uvær langs den europeiske kysten, slik at flyet fra Bergen til Amsterdam ble kansellert, og at de, i seneste laget, klarte å ombooke salt peanuts* sin utsendte til en annen reiserute. Derfor ble reisen fra Bergen til Lisboa en 13 timer lang affære. Og når ting først går galt, går det meste galt. Men det skal jeg ikke plage dere med. Jeg kom fram, og i en behagelig varme, på linje med en god, norsk vårdag, kunne jeg vandre ut fra hotellet med hevet hode, men sjeldent trøtt av reisingen, ventingen og misforståelsene, kunne vi starte denne weekenden i kanskje den vakreste delen av Lisboa.
Belém er et prestegjeld i Lisboa kommune, plassert ved elven Tagus på hovedstadens beste vestkant, med et areal på 10,43 km² og 16 546 innbyggere (ifølge folketellingen i 2021). Belém ble knyttet til de store oppdagelsene, etter at D. Manuel I overtok tronen i 1495. Det har sitt senter i det gamle sognet Santa Maria de Belém og har alltid hatt Vår Frue som skytshelgen. I dag inneholder Belém flere grønne områder med store dominerende museer, parker og hager, og har et attraktivt elvemiljø med kafeer og en offentlig promenade, og er et av de mest populære turistområdene i Portugal.
Denne kvelden var det kun en konsert på programmet. På hovedscenen inne i CCB (Centro Cultural de Belém), fikk vi møte bandet Sarāb, et band fra Syria og Frankrike, som blandet afrikansk/arabisk musikk med jazz, med vokalisten Climéne Zarkan, trombonisten Robinson Koury, gitaristen Baptiste Ferrandis, pianisten Thibault Gomez, bassisten Thimoté Robert og trommeslageren Paul Berne.
Bandet startet i sin tid opp med en stemme og en gitar og forvandlet seg raskt til en «skapning» med seks hoder, der hvert enkelt hode ble viktig for den musikalske utviklingen av denne reisen «til hjertet av orientalske ord og melodier, vestlige rytmer og lyder, fra jazz- og rockeverdenen», som de skriver om seg selv på internettet. Og selv om eders utsendte var usigelig trøtt og sliten, var den delen av konserten hvor jeg klarte å holde meg våken, en relativt frisk seanse. Med vokalist Zarkan i spissen, med sin vokal som var preget av orientalske, arabiske og nord-afrikanske toneganger som var forfriskende og gode. Og med den dyktige trombonisten Koury, som også var medvokalist, ble dette en helt ok start.
De blander jazzen med folkemusikken på en relativt rocka måte, som skiller dem fra det meste vi hører av slik «kombinasjonsmusikk». Musikken er tidvis relativt rocka, samtidig som de makter å ta musikken helt ned og i det lyriske. Zarkan er en utmerket vokalist, og trombonist Koury var den som ii første rekke trakk jazzelementene inn i musikken med utmerket spill, mens piano, bass og trommer, bidro mest til at det ble en rockefeeling i bandet. Allikevel ble det jeg klarte å få med meg av konserten, litt for «spinkelt» til at det helt «tok» meg. Mye kan selvfølgelig skyldes tidspunktet og min «form», men jeg føler de manglet litt av det «trøkket», energien og «festen» man gjerne ønsker ved et slikt band.
Men i dag har jeg våknet. Jeg er klar for en lengre festivalkveld, hvor jeg blant annet skal høre en av pianistene jeg har skrytt av her på salt peanuts* tidligere, den portugisiske pianisten Joana Sá sammen med den greske vokalisten Savina Yannatou. Jeg skal høre norske Liv Andrea Hauge Trio, som blir første gang jeg hører på konsert, og en duo med saksofonisten Andy Sheppard og pianisten Aaron Parks.
Tekst og foto: Jan Granlie
(reise og opphold er betalt av festivalen)
Climéne Zarkan
Baptiste Ferrandis
