VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO FREDAG 3. FEBRUAR 2023: Det sies at da nord-irske Jimmy Kennedy i 1935 skrev teksten til «Red Sails in the Sunset», var det etter at han ofte hadde sett sluppen «Kitty of Coleraine» med hvite seil fra sine foreldres hus i Portstewart, Londonderry. I lyset fra solnedgangen syntes seilene på båten som passerte utenfor nordkysten av Nord-Irland, røde – derav teksten.
Det er vel kanskje Nat King Coles versjon fra 1951, i Nelson Riddles (over-)sukrede arrangement, som er mest kjent: «Red sails in the sunset, way out on the sea / Oh, carry my loved one, home safely to me/ She sailed at the dawning, all day I’ve been blue / Red sails in the sunset, I’m trusting in you / …», dette med følge av (det som antakelig er) Irving Ashbys gitar.
Det er noe som får meg til å tenke på denne, mens jeg gjenopplever konserten med Red Kite på Nasjonal jazzscene, denne fredagen. Kan det rett og slett være at de kom hit sammen med ‘the kiddy from Coltrane’, bedre kjent som Gisle R. Johansen? Eller er det det røde sollyset i låta «Morrasol» som gjør det? Eller er det den laid-backa holdningen — som en langsom solnedgang en kveld i juli?
Kvartetten Red Kite er oppkalt etter en rovfugl som svært mange har sett, men som dessverre alt for mange ikke kjenner igjen. Den store rovfuglen kan kjennes igjen på den kløfta halen og på et L-formet hvitt felt på undersiden av vingene ved håndsvingfjæra. Glente kaller vi denne fuglen med sin rødbrune fjærdrakt på norsk. Rød, ja, men det skal legges til: Den har et lyst hode!
Glentens fanebærere kommer altså hit i kveld med Johansen som gjest. Da Johansen spilte inn sitt album «Kveldsragg», som ble utgitt i fjor (les anmeldelsen her), var bandet i hovedsak utgjort av Bushman’s Revenge. Da Even Helte Hermansen så skulle organisere arbeidet med Red Kites albumutgivelse etter den eponymiske førsteutgivelsen – vår anmeldelse er her – tok han også med seg låta «Morrasol», som Johansen hadde skrevet til «Kveldsragg». Anmeldelsen av andrealbumet kan du lese her. Selvfølgelig regnet vi med å få den i dag. Og vi ble ikke skuffet.
De nærmest eksploderer ut fra utskytningsrampa med Torstein Lofthus’ drivende trommespill som produserer energi på nivå med ti-femten kjernekraftverk. «13 Enemas For Good Luck» fra førsteplata Red Kite starter prosessen med å varme opp bandet. Nå vet ikke jeg om leseren har kjent virkningen av å få klystér på kroppen, men jeg kan garantere deg at det ikke er behagelig. Men heller enn de tvilsomme gledene ved slik behandling, er nok bedre å tenke på det som en indirekte referanse til den såkalte «Enema Bandit» som terroriserte student dorms på 1960-tallet. Han inspirerte i det minste både Frank Zappa og Henry Threadgill til å skrive satirisk musikk. Og denne musikken er i det minste referanseverdig, om ikke inspirasjonen var det.
Med unntak av ekstranummeret blir vi deretter servert alle låtene på andrealbumet Apophenian Bliss. Med ett unntak er alle låtene skrevet av Even Hermansen. Heftige grooves, med komplekse polyrytmiske mønstre. Bass-og-trommer driver det framover. Trond Frønes og Lofthus er etter hvert som et buldrende godstog som har kommet opp i makshastighet. Gjennomgående presist og med en trøkk som gir et herlig magasug.
«This Immortal Coil», «Astrology (The One True Science)», «Apophenia». Bernt André Moen på et Rhodes el-piano, gir den rette tonen, en retro-tone som like mye peker tilbake til urtiden for denne slags musikk som den peker framover. Gisle Johansen er hovedsakelig på tenorsaksofon, men også på sopransaksofon på to låter. Det vi hører av hans spill er stilsikkert. Men her er noe av problemet: Spillet på tenorsaksofonen blir overført via en trådløs ‘bell mount’ mikrofon. Om det er den som er problemet eller om det er miksen skal være usagt. Men realiteten er at mye av hans blås blir borte i bulderet fra de fire andre. Det er bedre med sopransaksofonen.
Det er gitarist og språkfører Hermansen som står bak arrangementene. Det er også han som fører an med sin Telecaster. Flott lyd, og et herlig samspill med Johansen. Even Hermansen annonserer så «Sleep Tight» som ‘klinelåta’. Og så Gisle Johansens «Morrasol» – det tar av igjen. Det ordinære settet avsluttes med «Red Kite Flight».
Selv etter nærmere halvannen time er publikum ikke fornøyd. Så det tar av i ekstranummeret, en ‘standard’ annonserer Hermansen det som. Selv om det er ingen i publikum tar hintet om allsang, er det en av de frieste, heftigste coverversjonene av Alice Coltranes velkjente «Ptah, The El Daoud» jeg har hørt. Platene er greie å høre på, men dette er musikk som må — og skal — oppleves live.
Hvordan skal vi karakterisere denne energimusikken? Det vanlige er å peke på at det er musikk med åpenbare røtter til «jazz fusion» og det (litt) seinere begrepet om «jazzrock». Å peke på at disse røttene starter med Miles Davis’ fusjonsjazz. Men også på røtter tilbake til den samtidige framveksten av kunstrock, og det som seinere ble betegnet som progressiv rock, eller progrock. En energipakke som kombinerer rockens drivende energi med på den ene siden kunstrockens fryktløshet i møtet med orkestrale ambisjoner og komplekse harmoniske utfordringer, og på den andre siden jazzens forkjærlighet for polyrytmikk. Dette kombinert med jazzens improvisatoriske kraft, spesielt i det uttrykket den etter hvert fant i siste halvdel av 1960-tallet. Det kollektive, improvisatoriske uttrykket som ofte betegnes som post-bop. Samt en god dash galskap á la Frank Zappa.
Og joda, alt dette er riktig, men er det virkelig det som holder linja med band som Puma, Shining, Elephant 9, Krokofant, Bushman’s Revenge, og en lang rekke andre band, sammen med Red Kite? Nei, det er noe mer. En X-faktor som er så godt som umulig å sette ord på. En X-faktor som også kopler dette sammen med historisk musikk som bl.a. Terje Rypdals Chaser. Og hvorfor er det så mange av disse uttrykkene som springer ut av norske utdanningsinstitusjoner. Mange spørsmål, få svar.
Men det er alltid minst ett spørsmål til. Men noen ganger får du også svar. For nå spør du kanskje: Hvorfor ble seilene til Kitty røde? Og hva gjør at sollyset får himmelen til å bli blå, mens jo sollyset i morgen- og kveldssola altså er rødt? Svaret er enkelt, og viser til fulle nytten av å stille gode spørsmål. Svaret er det som kalles Rayleigh-spredning av lys, oppkalt etter engelske Lord Rayleigh. Når lysstråler beveger seg gjennom luft, spres lys med kort bølgelengde mye mer enn lys med lang bølgelengde. Jo lenger lyset beveger seg gjennom luft, jo mer av de korte bølgelengdene spres utover.
Husker du biffen som ikke var en biff, som du lærte om på barneskolen? ROGGBIF – roggbiff – kalte vi den. Fargene i det synlige lysspektret går fra lange – rødt lys – til korte bølgelengder – fiolett lys. Lyset i den blå enden av spektret spres altså mest. På veien ned til oss, spres mer og mer av den blå delen av lyset fra sola og sola selv blir litte grann gulere og rødere.
Men det blå lyset spres utover hele himmelen og synes derfor å komme til oss fra ‘alle kanter’. Det ser ut som om det blålige lyset kommer til oss fra alle de andre stedene enn der sola befinner seg høyt på himmelen, mens (litt mer av) det gule og røde lyset treffer øyet ditt i direkte linje fra sola. Sola lyser hvit-gult, mens himmelen ser blå ut.
Når sola står i nærheten av horisonten må lyset bevege seg gjennom mer av atmosfæren, og dermed spres mer av lyset. Til slutt er lyset fra sola dominert av de røde, orange og gule fargene: Sol(opp-/ned-)gangen skinner i de rødlige fargene av lysspektret.
Derfor lyste Kittys seil i rødt ved solnedgangen utenfor Portstewart. Derfor seiler også denne glenten med Gisle Johansen som en Nils Holgersson på ryggen, i det svinnende lyset fra solnedgangen, mens de synger til oss i sterke og intense rødfarger.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Even Helte Hermansen
Gisle R. Johansen
Bernt André Moen
Trond Frønes
Torstein Lofthus
