Den norske saksofonisten Gisle Røen Johansen er en musiker som dukker opp fra tid til annen i prosjekter som er spennende, men som ofte lever et relativt kort liv. Han ble, mer eller mindre, oppdaget i bandet Element, sammen med pianisten Håvard Wiik, bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Paal Nilssen-Love. Dette var et band som, mer eller mindre, dyrket musikken og uttrykket til John Coltrane, og Johansen, som saksofonisten i bandet, ble raskt utropt til den nye Coltrane i Norge. Denne kvartetten kom med tre utmerkede plater, debuten «Element» på Turn Left i 1996, «Shaman på BP i 1999 og «Transformation to Paradise» på Jazzaway i 2009. Samtidig var Johansen en viktig bidragsyter i saksofonkollega Jon Klettes band Jazzmob, som gjorde platene «The Truth» på Be Bop Or Be Dead Records i 199, «Pathfinder» på Jazzaway i 2003, og «Infernal Machine» på samme selskap i 2006 og «Flashback», også på Jazzaway, i 2008.
Etter Jon Klettes død i 2016, le det relativt stille rundt kollega og gode venn og støttespiller Johansen. Jeg vet han har jobbet som taxisjåfør hjemme på Eidsvoll, men vi har ikke hørt mye fra han som energisk saksofonist etter det.
Men nå gir den gode mannen lyd fra seg igjen. På LPen «Kveldsragg», får vi tre relativt lange låter, hvor han han komponert alt stoffet, og samarbeider med gitaristen Even Helte Hermansen, bassisten Rune Nergaard, bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Gard Nilssen – tre av den norske jazzens beste energispredere gjennom de senere årene. I tillegg har han med gjestene Bob Haffnar på pedalsteel på to av låtene, vokalisten Harald Tusberg jr. på avslutningssporet Jon, som jeg er temmelig sikker p at er tilegnet vennen, Jon Klette, og Mona Julsrud på vokal på en låt. Innspillingen er gjort i The Cellar i Pilestredet i Oslo den 9. og 10. september 2019, og jeg må innrømme at jeg var spent før jeg satte på platen første gang. For det var en utvikling i Johansens spill fra første gang man hørte han, via den storslagne debuten til Element, og videre.
Og det starter overraskende lyrisk i tittelsporet «Kveldsragg». Men selv om det er Johansens velkjente saksofon som er i førersetet, så bidrar de andre musikerne til å gjøre dette til en nydelig låt, og Håker Flatens karakteristiske bass-solo er akkurat nslik vi vil ha det, når det ikke er heftig frijazz man skal fremføre. Og i og med at de opererer både med el.bass og akustisk bass, får vi et spesielt og fint lydbilde, hvor Hermansens gitar svever fint sammen med de andre. En overraskende og nydelig åpning, som dekker hele A-siden på platen. Etter hvert vokser låten. Johansen tar mer «grep», og leverer strålende tenorsaksofonspill. Her er det mye Coltrane, men samtidig Johansen slik vi husker han fra Elemet og Jazzmob. Han har stålkontroll på spillet, og hele tiden vokser og vokser det, slik godt oppbygde jazzlåter skal gjøre, og hele veien får han med de andre musikerne på reisen inn i hans (og Coltranes) usigelig flotte landskap. Jeg ser på forsiden av coveret, på bildet Nora Hovstein Røen har malt, og finner en ro i musikken og bildet, som er med på å gjøre tilværelsen lysere, siden å høre Johansen spille, alltid blir å minnes Jon Klette og hans musikk. Mot slutten får vi også en strålende gitarsolo fra Hermansen som tar oss inn i trioen Bushman’s Revenge, hvsom er Hermansen, Nergaard og Nilssen’s band, og som ofte plukkes fram når jeg vil ha skikkelig powerjazz. Mot slutten kommer Johansen og Håker Flaten inn i det fine temaet, og skydekket utenfor åpner seg, regnet holder opp, og dagen er reddet.
B-siden åpner med «Morrasol». Og denne morgensolen er helt annerledes enn solnedgangen på A-siden. Eller egentlig ikke så veldig annerledes, men råere og tøffere. Og her spiller også den ordløse vokalen til Mona Julsrud en viktig rolle i starten. Beatet er rocka, med Hermansens gitar langt framme over Johansens saksofon og to tunge basser. Her bidrar også Bof Hofnar på pedal steel, og gjør lydbildet mer psykedelisk, og bak er Nilssens trommer i godlage og jeg får en fornemmelse av bandet Living Colors innimellom. Men dette er mye tøffere og mer eksperimentelt. Dette er som en jam med basis i Bushman’s Revenge med gjester, og når Johansen får boltre seg på sopransaksofonen, er dette himmelsk tøff musikk som tar Johansens energi nesten til et nytt nivå. For hans sopransaksofonspill er glimrende, kreativt, energisk og tøft, og med de andre musikerne i hundre, blir dette en strålende energiutladning.
Så går de inn for landing med «Jon», et verdig minne om en usedvanlig kreativ sjel og god venn. Her fremføres teksten av Harald Tusberg jr., en tekst han har skrevet selv, og låten blir en fin hyllest, selv om den låter temmelig «syra», særlig på grunn av vokalen som det er lagt mye reverb på, omtrent som han står i et rom med enorm klang et godt stykke unna opptakeren. Men det er med på å gjøre låta spennende, og når Johansen kommer inn med sin mektige tenorsaksofon over et relativt tett lydbilde fra bandet, er jeg sikker på at Jon gliser det smittende gliset sitt fra himmelens jam session, eller hvor han nå er, og jeg er overbevist om at han digger dette.
Bandet ligger tett på Bushman’s Revenge-lydbildet, når Hermansen kommer inn og vrenger gitaren i et slags rop over Nergaards, Håker Flatens heftige bass-spill og Nilssens energiske trommer. En ytterst verdig og tøff hyllest til Johansens våpendrager og venn gjennom mange år.
Dette er blitt en glimrende plate fra Gisle Røen Johansen og hans musikalske venner. Platen utvikler seg fint fra start til mål, og jeg må innrømme at det var usigelig godt å høre Johansen igjen i hans rette element. Dette er et prosjekt klubber og festivaler bør gripe fatt i og invitere. For taxibransjen har ikke ødelagt Johansens spillekåthet og energi. Og med denne gjengen musikere, må det nesten bli bra. Det er nesten så Johansen bare kan legge seg på toppen av lydbildet og energien, og «fyre den af», som det heter i Danmark.
Dette er Johansens debutplate i eget navn. La det ikke gå lang tid før vi får oppfølgeren!
Strålende, energisk og tøft!
Jan Granlie
Gisle Røen Johansen (ts, ss, keys), Even Hermansen (g), Rune Nergaard (el.b), Ingebrigt Håker Flaten (b), Gard Nilssen (dr), Bob Hoffnar (pedal steel), Harald Tusberg jr. (v), Mona Julsrud (v)
