KAFÉ HÆRVERK, OSLO, TIRSDAG 28. OG ONSDAG 29. MAI 2019: Når en av våre favorittklubber, Blow Out, innbyr til en dobbel spesial med en maestro på tenorsaksofon og klarinett er vi ikke vanskelige å be.
Jeg sitter lettere utmattet tilbake etter to vidunderlige dager i dette deilige lille hullet i veggen, der hvor Maridalsveien begynner sin møysommelige klatring opp til vannet i dalen som bærer navn etter den enkle kirken som ble bygget der for 800 år siden. En kirke som var viet til helgenen Margareta fra Antiokia.
Men det er ikke femten år gamle rene og skjære jomfruer som ble torturert og drept for godt og vel 1700 år siden fordi hun ikke ville fravike sin tro, som er i våre tanker nå. Vi konsentrerer oss om mye mer mundane ting, et her og nå langt fra de evige store spørsmål. Eller kanskje ikke?
For her inne, i løpet av to intense kvelder har David Murray på tenorsaksofon og bassklarinett, Ingebrigt Håker Flaten på bass og Paal Nilssen-Love på trommer og perkusjon holdt hoff. Og hvilket hoff det ble.
Endelig skulle vi få høre igjen David Murray der han og hans musikk egner seg best, i en intim og trang klubb, der kampen om luftmolekylene er som mest intens. Et sett av omgivelser som vi også hadde et klart inntrykk av at Murray satte pris på.
De tre har den siste uka vært på en liten Europa-turné siden de startet opp på klubben Porgy & Bess i Wien onsdagen før. På denne turneen har det vært lagt inn to besøk i Norge, de spilte turneens tredje konsert på åpningsdagen av årets Nattjazz i Bergen fredagen før. Jan Granlies omtale av konserten kan du lese her. Mens vi på Kafé Hærverk fikk oppleve konsert seks og sju på denne turneen med i alt ni planlagte konserter.
La meg aller først oppklare en feil i Granlies eksegese over en konsert med denne trioen. Musikken til «Musik skal byggast …» er ikke skrevet av Björn Barlach og Åke Cato, disse to sto for teksten, og jeg antok, på linje med de aller fleste av våre lesere, at Murray et al. ikke sang! Melodien til denne låta er derimot skrevet av Lill Lindfors selv.
Vi kan dessuten oppklare at den fengende sambaen Murray/Flaten/Nilssen-Love trioen spilte i Bergen — og som liknet på låta til Lindfors — heter «Switchin’ in the kitchen». La det være sagt, selv om det er samme tittel, dette dreier seg ikke om jump-bluesen til Big Joe Turner! Samme tittel, men annen låt, altså. Denne samme låta fikk vi som et feiende punktum av et ekstranummer andre dagen.
Begge dager startet med David Murray’s «Dewey’s Circle». Men intensiteten i spillet og veien videre var forskjellig de to dagene. Den andre dagen begynte der den første slapp, og begge dagene gikk det bare én vei, oppover!Så … you do the math!
De tre har samlet seg om en samling på ca 15 låter, og fra det avtalte startpunktet bestemmes veien videre etter innfallsmetoden, der og da. Vi fikk to vidunderlig vakre versjoner av Johnny Dyanis «Song for Biko», med en intensitet i Murrays spill andre dagen som var intet mindre enn himmelstormende. Og meget passende til denne hyllesten til en frihetskjemper som ble et sterkt symbol på det sør-afrikanske apartheid-regimets galskap.
Murrays egen «Flowers for Albert» har sine røtter tilbake til Murrays første periode som tenorist innenfor «kraftjazz»-regimet. Et par låter av Murrays mangeårige samarbeidspartner «Butch» Morris dukker også opp i materialet. Som også Yusef Lateefs «The Plum Blossom».
Men det er «(You make me feel like) A Natural Woman» som virkelig får svart på det evige spørsmålet om meningen med livet. Det dreier seg om å ha det moro sammen. Om å le og gjøre ting som bringer glede sammen. Og jammen gjør de ikke Billy Strayhorns «Chelsea Bridge» så usigelig vakkert og med en sånn trøkk at den skal tidlig opp om morran som skal konkurrere med dette.
At Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love trives i lag vet vi godt fra mange konserter og prosjekter. At David Murray skulle trives med disse to «bråkebøttene» var ikke selvsagt. Men i løpet av de vel fire timer med musikk vi fikk disse to dagene, ble det krystallklart at her var kommunikasjonen og trivselen på et høyt nivå.
Det er strålende å høre de to norske i en såpass «straight» jazz-setting som dette. De dundrer i vei som en veltrimmet maskin på den aller skarpeste banen, med en svingteknikk og turtallskontroll som er hinsides. Men uten å gi slipp på en millimeter av den egenarten vi kjenner dem for. Den egenarten vi kommer tilbake, igjen og igjen, for å høre. Både Håker Flaten og Nilssen-Love leverer bidrag som hører hjemme i musikkhistorien.
Når det gjelder David Murray må jeg si at etter noen år med prosjekter av litt vekslende karakter og kvalitet, er det godt å høre igjen den Murray som vi falt for, for om lag førti år siden. Den rå, hardt-tråkkende spillestilen, der du aldri er i tvil om at bluesen ligger i bånn. Der musikken ånder av den rå musikken fra New York som vi elsket en gang.
Samtidig er jo Murray også en eminent balladefortolker. Og vi får flere bevis på dette i løpet av disse to kveldene, i tillegg til nevnte «Chelsea Bridge». Som i «Morning Song» andre dagen, nevnt som ett eksempel blant mange. Men det som virkelig gjør dette til to svært minneverdige kvelder er interaksjonen mellom de tre. Ikke bare at de gir hverandre plass og understøttelse, men også fordi det er tre eminente musikere som alle spiller opp mot eller over sitt aller beste.
Vi er heldige som får oppleve dette i Oslo i slutten av mai i 2019. Vi er heldige som lever akkurat disse dagene, og som kan verdsette denne musikken. Dette er musikk og framføring som virkelig viser potensialet som ligger i dette lokalet, i Kafe Hærverk. Den første dagens to sett viste en stigning i trøkk og energi fra begynnelse til slutt. Første settet dag to starter der det andre settet sluttet kvelden før. Det fjerde og siste settet var noe så hinsides det vi i vår villeste fantasi hadde håpet på.
Hadde jeg vært 20 år i dag, ville jeg uten tvil ha satt disse to dagene, og andre dagen spesielt, øverst på lista over store konsertøyeblikk. Jeg ville da antakeligvis ha fortsatt å snakke om disse konsertene i de følgende tjue-tretti årene. Og nå ville jeg kunne svare et rungende «ja!», hver gang noen stilte spørsmålet: «… var du der, den gangen …?».
Nå er vel evnen til å la seg slå ned i bakken ikke der i samme grad som da vi var tjue år gamle. Men at det her var snakk om en meget sterk kandidat til toppen av lista over de største konsertøyeblikkene i 2019, hersker det overhodet ingen tvil om.
Paal Nilssen-Love var forutseende nok til å gjøre fullt opptak av begge konsertene i Oslo. I tillegg fortalte han meg at det også ble gjort opptak av en annen av konsertene på denne turneen. Det er derfor å håpe at kommer ei plate seilende om ikke alt for lenge.
Denne trioen var definitivt ikke et David Murray med komp, på tross av alt det meste av materialet var musikk skrevet av eller som vi forbinder med David Murray. Dette var en trio av tre musikere, som på kort tid har blitt imponerende sammenspilte. Og en trio som virkelig fortjener å få et videre liv enn å være et enkelt stunt for denne turneen.
Håker Flaten fortalte meg at det allerede i oktober er lagt opp til en ny turné. Når det blir klart hvor de skal spille, bør de fleste som setter pris på god musikk finne korteste vei til minst ett av de spillestedene de da vil visitere. For dette er en konstellasjon som virkelig ikke bare dypper føttene i, men dypdykker i god musikk. Som en parafrase over det å dyppe i musikken, kan vi foreslå at trioen i det videre omtales som DIP Trio, et navn som jo også kan sies å spille på fornavnet til de tre medlemmene?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
David Murray
Ingebrigt Håker Flaten
Paal Nilssen-Love
