BLOW OUT-FESTIVALEN 2023, DAG 1, CAFÉ MIR, OSLO, ONSDAG 23. AUGUST 2023: Endelig er Blow Out-festivalen tilbake der den hører hjemme – på baren som går under navnet Mir. Eller Grünerløkka Lufthavn som driftsorganisasjonen heter. Vi er tilbake til Toftes gate 69, det gamle musikkens kvartal, der trafikken gikk heftig før. Om disse veggene kunne snakke … Er det ikke det det heter?
Etter noen år med oppussing og nyinnredning, faller verden tilbake der den hører hjemme. Topp stemning på bar! Riktignok er vi nå i nye lokaler i samme kvartal, men uansett …. It’s good to be back home. Men veggene snakker fortsatt ikke, uansett hvor mye vi skulle ønske det. Men snakke det gjør til gjengjeld musikken – i massevis.
Festivaløkologi og strategiske valg
Vi møtes i lokalet for å få oppleve den fjortende utgaven av Blow Out-festivalen. Minnen går tilbake til den gangen da Blow Out! ble startet som en protest mot mangelen på ny musikk ved Oslo jazzfestival. Den gangen da vitsen fortsatt var au courant: Oslo jazzfestival er en festival der all jazz etter 1945 er klassifisert som moderne jazz. Der mainstream jazz er som om klokka er skrudd tilbake femti år.
Den gangen var det et poeng at Blow Out-festivalen var plassert i samme uke som Oslojazz. Men ettersom den store festivalen dreide seg langsomt og ekspanderte profilen, og ikke minst etter hvert med forståelse for musikalske uttrykk som hadde sine røtter i et musikalsk landskap også etter 1975. Derfor er nå Blow Out-festivalen plassert i uka etter Oslojazz.
Viktigheten av disse oftest små og entusiastiske festivalene erkjennes ofte ikke nok. Som flere av sine slektninger, og sammen med den andre favoritten og protest-festivalen, Motvind-festivalen, opprettholder Blow Out-festivalen hardnakket viktigheten av tre sentrale egenskaper: En kompakt, liten festival der alt skjer på én scene, som styres ene og alene for musikkens skyld, og der det sentrale målet er kvalitetsmusikk presentert av musikere som er egenrådig på evig jakt etter å utvikle eget uttrykk.
En fjerde felles egenskap er disse festivalenes og entreprenørenes entusiasme, drevet fram av et ønske om å skape forandring for musikkens egen skyld. Musikken får stå alene og skinne som målsetting. Det er det eneste som betyr noe. Slik sett inngår både Motvind og Blow Out i en historisk anerekke som omfatter en rekke viktige festivaler for ny musikk, over hele verden. Disse to festivalene er ikke alene som søsken i denne familien. De er del av en stor internasjonal familie som sammen skaper en smeltedigel for ny, spennende musikk.
Disse små festivalene fungerer som en målrettet utviklingsarena for kvalitativt ny musikk på en måte som de større og veletablerte festivalene ofte ikke er i stand til, i hvert fall uten en bevisst’, kraftfull og målrettet innsats. Det er derfor det er en utsøkt glede å vende tilbake til disse festivalene hvert år.
Og i år har Blow Out-festivalen et program som overgår det aller meste av det vi har sett av bookinger på andre festivaler i år. Da med et unntak for Motvind-festivalen, som jeg dessverre mistet i år på grunn av psykisk uhelse.
Det er derfor desto viktigere for meg å være tilstede på årets Blow Out-festival, kanskje også til glede for våre lesere. Vi ser fram til fire dager i himmelen, med en real blow out der trykket kan gå i helt uforutsagte retninger, og der vi må gi slipp på ethvert ønske om å ha kontroll.
Med Aniara ut i rommet
Så jeg tildeler festivalarrangørene det samme som kong Agamemnon skulle få om de greske styrkene kunne overvinne trojanernes stillinger og innta byen Ilium, «I blame not Agamemnon, the shepherd of the people, for thus exhorting the well-greaved Greeks to fight. Glory shall attend him, if, indeed, the Greeks shall conquer the Trojans, and take sacred Ilium; but great grief shall be his, on the other hand, the Greeks being cut off.» (Theodore Alois Buckely, The Iliad of Homer, 1873). Denne æren, forherligelsen, som følger av en slik krigsseier, er i Iliaden beskrevet som κῦδος, kudos.
Derfor: Kudos til Ståle Liavik Solberg, Jonas Cambien, Amalie Dahl, Guoste Tamulynaite, Magnus Skavhaug Nergaard og organisator Tine Hvidsten i Konsertforeninga. Takk for at dere gjør en forskjell.
Første programpost i kveld er et fascinerende møte: En av våre absolutte favoritter gjennom flere tiår, den nå 71-årige mesterbassisten William Parker, er i byen. Det er jo bemerkelsesverdig i seg selv, det er alt for sjeldent han har vært på norsk jord. Noen av oss elsket den kvartetten han var en del av i flere år, under ledelse av den fantastiske saksofonisten David S. Ware. Med William Parker på bass og Matthew Shipp på piano og trommelsagere som Susie Ibarra og Guilhermo E. Brown ble vi brakt til den spirituelle jazzens høyeste himler gang etter gang.
Men Parker har også igjen, og igjen, skapt egne fantastiske musikalske landskap og grupper. Kan jeg nevne noen prosjekter? som Little Huey Creative Music Orchestra, Inside Songs of Curtis Mayfield, Raining on the Moon, og for ikke så lenge siden, boksen Migration of Silence into and out of the Tone World – rekka er lang, svært lang. Dessuten har Parker vært en drivende kraft bak den nyskapende Vision Festival i New York i en årrekke.
I dag er dette kraftsentrum i den New York-jazzen på Café Mir i Oslo. Han er med og bærer fanen videre fra den spirituelle frijazzen før og etter 1970, og den vitale loftscena som utspant seg, ofte i nedlagte fabrikkbygninger, mange på Lower East Side på Manhattan. Og, ikke minst har fortsatt å utvikle musikken videre.
I kveld er han satt opp til å møte trioen Miman, med Andreas Røysum på klarinett og bassklarinett, Hans P. Kjorstad på fele og Egil Kalman på sammenkoplede synth-moduler. Trioens navn henter sitt navn fra diktsyklusen Aniara fra 1956, skrevet av den svenske poeten Harry Martinson. Undertegnede var en gang i tiden formann, som det het den gangen, i studentforeningen Aniara, oppkalt etter romskipet i Martinsons fantastiske verk.
Så det er ikke overraskende at jeg har et særlig forhold til trioen som er oppkalt etter romskipet Aniaras allvitende datamaskin, Miman. En Mima er en kunstig intelligens som vet alt. Men Miman kan kun kommunisere gjennom gåter og kryptiske fragmenter.
Mens mange gudeerklærte Miman, medfører det også at hva var sant eller ikke ble undergravet – alt blir stilt åpent for å være fortolkninger, eller meninger. Intelligensen bryter da også sammen. Aniara ble skrevet som en reaksjon på atomvåpnenes trussel om utslettelse. Men om noe av dette lyder eerily kjent i dag, så er det fordi verket er like aktuelt i dag, med et miljøtruende Damoklessverd hengende over menneskeheten. Aniara er dypt dystopisk i sin beskrivelse av menneskehetens manglende overlevelseevne i møte med Katastrofen, en dystopisk følelse det er lett å kjenne på, også i dag.
Det tar en stund før de fire musikerne finner hverandre i musikken. Jeg har et inntrykk av at Parker prøver å trekke det inn i en mer groovy pocket, men uten at kvartetten som helhet møtes på samme busstoppet. Etter hvert legger Parker bassen ned og henter opp sin katalanske obo, en gralla. Et dobbelt-flis-instrument av de gamle skalmeie-instrumentene, med røtter tilbake til middelalderens og renessansens forløpere for våre dagers oboer. En nasal, skarp lyd som skjærer gjennom det meste. Han supplerer også etter hvert med en shakuhachi-fløyte og en afrikansk lutt, en xalam, eller en ngoni.
Musikken setter seg mot slutten, og vi får et intenst parti helt mot slutten. En kraftfull salve på Parkers gralla setter et sterkt punktum for et sett som jeg opplevde ble litt uforløst. Potensialet var større.
«… and now for something completely different!»
Monty Pythons klassiske karikatur av BBCs nyhetsopplesere, ville passe perfekt her. Neste sett er tre akustiske gitarer: Fra venstre mot høyre – Ferdinand Bergström på en helakustisk jazzgitar fra 1930-tallet, Inga Stenøien på en mer klassisk gitarmodell, og Håvard Skaset på en ‘kassegitar’. Vi sitter altså mellom swingjazzgitaristen fra 1930- og 1940-tallet, den mer tidløse klassiske gitarutøveren og folk-rockeren med røtter tilbake til 1970-tallet.
Et fascinerende møte mellom det som i utgangspunktet er tre svært forskjellige uttrykk, men som skal finne sammen i å skape musikk. Et interessant eksperiment, som har en utviklingslinje som er troverdig og med en viss kommunikasjon mellom musikerne. Men uten at jeg opplever at musikken griper meg, jeg blir suttende på utsiden og observere alt «det rare» de tre måtte finne på.
Neste settet blir jeg definitivt ikke sittende utenfor. Tenorsaksofonisten Rachel Musson har vi hørt på Blow Out-festivalen tidligere. Som del av trioen Shifa, med trommeslager Mark Sanders og pianisten Pat Thomas, spilte hun på festivalen i Deichman bibliotek kort herfra for fire år siden. Denne konserten er seinere utgitt på plate, også anmeldt i salt peanuts*. Hun skal i dag møte en Oslo-boer og pianist vi har hatt mye glede av i flere år, Jonas Cambien.
Det er bare å gi seg over for et gjensidig gehør og forståelse. Der Jonas Cambien skrider ned i Kawai-klaverets undergrunn, går Musson opp til saksofonens oververden. Sammen skaper de overjordisk – og underjordisk – musikk av en kvalitet som overgår alt vi har hørt før i kveld. Når så også Thelonious Monk synes å svinge innom – eller i det misnte vinker fra det fjerne – er dette et prefekt sett for en onsdagskveld.
Spæisa space med overtoner
Men det er mer i vent: For kveldens siste akt er en trio vi har gledet oss mye til å få høre. Da pianisten Lisa Ullén, bassisten Elsa Bergman og trommeslager Anna Lund slapp albumet Space, var det med et smell. Albumet er selvfølgelig anmeldt på salt peanuts*.
Nå skulle jeg endelig få høre trioen i levende live. Alle tre er meriterte svenske musikere som vi har hørt i ulike sammenhenger de siste ti-femten årene. Lisa Ullén – utvilsomt en av Sveriges mest spennende improvisasjonsmusikere, komponister og pianister – fikk i fjor velfortjent høst Umeå-festivalens hederspris. Sammen er de tre dynamitt.
Jeg har aldri hørt Anna Lund bedre, tightere, mer drivende enn i kveld, og det sier ikke reint lite. Elsa Bergman er utforskende og leikende musikalsk, og Lisa Ullén er et fyrverkeri. Du kan stille klokka etter Anna, står det på blokka. Men det er ikke gjennom en strikt metrisk korrekt gjengivelsen, men med en utforsking sammen med de to andre, av rytmer, av time, av energi.
Space Trio som den nå heter etter førstealbumet er virkelig det mest spæisa vi har hørt i år. Jeg forlanger mer!
Jeg vandrer hjem etter dette, det er flere dager igjen, og programmet på festivalens andre dag ser ut som noe skapt av en ønskedrøm. Undrer meg på om lovnadene holdes?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Blow Out-festivalen/Dawid Laskowski
William Parker.
Andreas Røysum, William Parker, Egil Kalman og Hans P. Kjorstad.
Fredrik Bergstöm, Inga Stenøien og Håvard Skaset.
Jonas Cambien og Rachel Musson.
Space Trio: Lisa Ullén, Elsa Bergman og Anna Lund.
