Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Fra Shifa til Erra og hjem igjen

BLOW OUT! FESTIVAL, DEICHMANSKE BILBIOTEK GRÜNERLØKKA, OSLO, LØRDAG 17. AUGUST 2019: Shifa kan hĂžres ut som navnet pĂ„ en planet i Billy Meiers forskrudde univers av utenomjordiske mennesker fra bortenfor Pleiadene. Et univers vi skal komme tilbake til seinere i denne rapporten. Men nei, vi skal holde oss pĂ„ vĂ„r egen jord, og ikke 4-500 lysĂ„r unna.

Shifa er et arabisk ord som kan oversettes med â€˜Ă„ bli hel/frisk igjen’, â€˜Ă„ heles’, â€˜Ă„ komme seg igjen’. De som husker tilbake til den brutale offensiven fra Israel mot Gaza i 2008-09, husker kanskje to norske leger, Mads Gilbert og Erik Fosse, som heltemodig bisto palestinske helsearbeidere med operasjoner og forsĂžk pĂ„ Ă„ lindre ofre for Israels bombing av sivile arealer.

Noen fĂ„ husker kanskje ogsĂ„ navnet pĂ„ det sykehuset som var Gilberts og Fosses base, der de rapporterte til internasjonal presse om situasjonen i det totalt avstengte Gaza-omrĂ„det. Sykehuset het Mushtashfa dar al-Shifa – eller ‘Hospitalet Huset for heling’.

I det jeg stiger av trikken fra Oslo sentrum pÄ Schous Plass, er jeg pÄ vei mot et annet Hus for heling, mot boktemplet som politikeren Fernanda Nissen drÞmte om og som arkitekten August Nielsen designet. Euterpe stÄr nÄ ved dÞra og vinker meg raskt inn til rommet der hun og hennes sÞstre i likhet med oss har gledet seg disse siste tre dagene.

I dag er det siste kveld med Blow Out! Festival 2019, seinere i kveld vil den tiende festivalen vĂŠre historie. Men fĂžrst skal vi glede oss med dagens fire konserter, og aller fĂžrst ut er trioen Shifa.

La det vÊre sagt: Vi har tenorsaksofonisten Rachel Mussons eget ord pÄ at trioens navn kommer fra arabisk. Ved siden av henne bestÄr denne trioen av Pat Thomas (hovedbildet) piano og Mark Sanders pÄ trommer. Begge er veletablerte navn pÄ den britiske scenen for uregjerlig musikk. Rachel Musson hÞrte jeg sist for bare noen uker siden, pÄ Kongsbergjazz, der hun spilte med en kvartett satt sammen spesielt for Ärets SÊringfest. Du kan lese om denne konserten her.

Men nĂ„ var hun pĂ„ Blow Out! med en toneangivende del av London-avdelingen av SAU – SĂŠringer Anonymous United. Trioen Shifa har vel CafĂ© Oto mer eller mindre som sin hjemmescene. Og nĂ„ er CafĂ© Oto pĂ„ GrĂŒnerlĂžkka i Oslo.

De starter kollektivt ut som rush-trafikken i London en fredags ettermiddag rundt klokken 6. Litt rykk og napp, litt  retningskonflikter, men snart faller alt pÄ plass og det glir mÄlrettet ut av byens sentrum. I det vi har kommet til ringveien M25, flyter det lettere og bandet farer avgÄrde i retning nordover langs motorveien M1.

Hvor skal de? Kanskje helt til Leeds? Et stykke ut fra London farer en lysegrÄ Cecil Taylor forbi pÄ Mussons hÞyre side. Musson fanger den opp, gir litt gass og kaster den tilbake i en Coltraneifisert form dit den kom fra.

Trafikken glir lett nĂ„, med kjappe sideforflytninger nĂ„r det er formĂ„lstjenlig. Vi kjenner igjen mange av de trafikantene som passerer oss, enten vi tar de igjen, eller de tar igjen oss. Det er en kommunikasjon mellom trioens tre deler som er vidunderlig vakkert Ă„ se – og ikke minst lytte til.

Et stort fĂžlge av trafikanter som har tydelige inspirasjoner fra Thelonious Monks karakteristiske spillestil og linjefĂžring fĂžlger med oss en stund fĂžr de forsvinner inn i bakgrunnen igjen.

Hvor endte vi? Ikke veit jeg, men det veit jeg at det er ikke hvor vi kom til slutt som er poenget. Om vi avsluttet allerede i Watford eller Luton, eller om vi kjĂžrte helt til Leeds kan vĂŠre totalt likegyldig. Kanskje vi tok en sidevei til Cambridge, men selv ikke det spiller noen rolle.

Det som er det vesentlige er Ä oppleve reisen, Ä se fargevariasjonene, samspillet, merke hvordan bilen flyter gjennom terrenget rundt oss. Hvordan bilen nesten friksjonsfritt leverer framdrift. HÞre etter hvordan motoren maler nÄr turtallet blir hÞyt nok.

Vi sitter litt smĂ„svimle tilbake etter fĂžrti minutter med en veltrimmet trio, Shifa. Dette ordet som ogsĂ„ – i amerikansk slang – kan brukes til Ă„ betegne en kvinne som ikke bare er usedvanlig vakker, men ogsĂ„ skarp og intelligent – ‘she’s got both the looks and the brain’! Denne trioen er virkelig shifa!

For meg kan gjerne trioen ogsĂ„ omdĂžpes fra arabisk til sanskrit – ved kun Ă„ endre en bokstav i den latiniserte transkripsjonen. Sammen med Brahma og Vishnu fullfĂžrer Shiva – lykkebringeren og Ăždeleggeren – trioen av store hinduistiske gudene. Shiva er sammensatt, fylt av mange motsetninger, men han er ogsĂ„ den som skaper og forandrer universet, den som vokter over det og beskytter det. Shifa er Shiva!

Neste punkt pĂ„ programmet er en for-anledningen-skapt kvartett – eller er det en dobbel-duo? PĂ„ scenen kommer duoen Vilde&Inga, bestĂ„ende av Vilde Sandve AlnĂŠs pĂ„ fiolin og Inga Margrete Aas pĂ„ kontrabass, samt ringrevene Mette Rasmussen pĂ„ altsaksofon, og Sofia Jernberg pĂ„ vokal.

Umiddelbart opplever jeg meg selv plassert i en tropisk skog, ved middagstider, etter at sola har passert sitt hĂžyeste punkt pĂ„ himmelen nesten i zenit. Det er et yrende fugle- og dyreliv i gang nĂ„ nĂ„r temperaturen har sunket litt. Marekattene roper til hverandre, «  snakkast, snakkast  ». Eller er det saksaduene? Vi kommer etter hvert fram til en lysning i skogen, mens solen gĂ„r ned. FĂŠrre fugler skriker, flĂžyter, synger ut i skogen nĂ„. Det blir fĂŠrre og fĂŠrre, helt til det er bare den ene igjen.

MÞrket faller pÄ, og ogsÄ den tier. Men det tar ikke lang tid fÞr froskene og andre amfibier begynner sitt spill. Etter hvert kommer ogsÄ de nattaktive fugleen med 
 og se, der, der ute til venstre, der er jammen leirgjÞken! Den er sjelden Ä se her ute.

Utover pÄ morgensiden kommer raphalsen med sine karakteristiske lyder. Prataduen utstÞter sine lange rop fra trekronene, mens nede i jordbunnen hÞrer vi den totalt usynlige matamata i det den lÞper mellom alt det dÞde avfallet som det grÞnne taket over oss har kastet ned.

Åh, 
 se der, mens sola kommer opp, der stikker jamen snusmumrikken hodet ut av sitt nattlige gjemmested og snuser mot sollyset. Vi vandrer ut av regnskogen og er snart ute pĂ„ savannen. Mens sola stiger pĂ„ himmelen er hyenene pĂ„ evig vandring etter Ă„tsler og annet de kan stjele fra de store jegerne. Det yrende fugle- og dyrelivet utover morgensiden, stilner langsomt ned mot den perioden pĂ„ dagen det er som varmest.

Og med det avslutter dobbeltduoen sin konsert. Vi synker mette ned i stolene igjen, og ser utover landskapet foran oss. Igjen er vi tilbake i Deichmanske, dette tempel for musene, dette museion. I motsetning til den britiske dronning Victoria, sÄ kan vi definitivt si: «We are a-mused!». Slike naturopplevelser er vel bÄde Thalias og Uranias domene, tenker jeg. I hvertfall hÞrer leg en liten spÞkefull latter fra en av dem.

Dagens tredje konsert er en duo. Et par musikere som vi har hÞrt i mange sammenhenger. Kasper VÊrnes pÄ saksofoner og Andreas Wildhagen pÄ trommer. Wildhagen hÞrte vi sist pÄ Kongsbergjazz, tidlig i juli, med Jonas Cambien Trio, mens VÊrnes er det noe lengre siden vi har hÞrt.

Uansett er dette en duo der de to kjenner hverandre godt og som rett fÞr siste Ärsskifte ga ut plata «Troposgrafien». Denne plata er selvfÞlgelig anmeldt pÄ salt peanuts*, les den her.

Vi fÄr et Sturm-und-Drang sett fra de to som virkelig viser ekspressiviteten i denne musikken. Det er et tett og intenst samspill mellom de to som kan likne pÄ en av de bordtennismatchene som skjer pÄ bordene utenfor.

Men ballvekslingen er sÄ kjapp og hurtig at det er umulig Ä fÞlge dem alle, vi mÄ konsentrere oss om bevegelsene og gestene til de to spillerne og innbille oss resten. Ballen gÄr sÄ fort at den er helt usynlig, jeg lurer til og med pÄ om den ikke er langt over lydhastigheten.

Ettersom det roer seg ned mot sluttet, kommer da ogsÄ som forventet det soniske smellet nÄr de to passerer lydhastigheten pÄ vei nedover. Dette samspillet gleder vi oss til Ä hÞre igjen, om det nÄ er som duo eller som del av andre ensembler, som Paal Nilssen-Loves Large Unit.

Siste konsert pÄ den tiende Blow Out!-festivalen. Tradisjonen tro ryddes det sÄ til dansegulv foran scenen, for nÄ er det fest. Og de som skal Äpne festen er bandet Billy Meier, for anledningen som kvartett. Med Henriette Eilertsen pÄ flÞyte, synth og vokal, Martin Morland pÄ el-bass, Sander Eriksen Nordahl pÄ el-gitar og Ivar Myrset Asheim pÄ trommer og elektronikk.

Vi hÞrte det som kvintett, med Hans Kjorstad pÄ fiolin, fÞrst som del av den norske JazzINTRO-finalen i 2018. Et konseptband i beste spacemusikk-tradisjon. Det er lett Ä tenke pÄ Sun Ra nÄr man ser og hÞrer bandet, selv om det er mange viktige forskjeller bÄde i bakgrunnshistorien og i musikken. Det musikalske tar vi en annen gang.

Sun Ra er selv en del av de som kommer til jorda, fra Saturn, for Ă„ redde menneskene ved Ă„ spre et budskap om kjĂŠrlighet, samhold og Ă„ndelig vekkelse. Det problematiseres vel aldri hvorvidt Saturnianerne er mennesker eller ikke, men ut fra Sun Ra og den Ăžvrige staben pĂ„ hans romskip – the Astro-Solar Infinity Intergalactic Myth Science Research Arkestra — selv Ă„ dĂžmme, er de definitivt meget humanoide, om ikke humane.

Bandet Billy Meier er oppkalt etter den selvoppnevnte «ufolog» sveitseren Billy Meier, som hevder han fÞrste gangen kom i kontakt med utenomjordiske mennesker da han var fem Är gammel. Fra det har han utviklet et helt univers og gode og onde folkeslag, med det felles at hele den galaktiske menneskeheten har et felles opphav i en parallell eksistens for mange milliarder Är siden om jeg har skjÞnt det riktig.

For denne fantasien og alle de rare teoriene om menneskets opphav og forsĂžk pĂ„ «rasjonalisering» av menneskets hang til religion som et kollektiv minne om en gloriĂžs fortid med besĂžk til Jorden av mytiske, avanserte sivilisasjoner bruker jeg ikke mye tid pĂ„. Det framstĂ„r for meg som Erich von DĂ€niken – om noen husker ham – sine teorier, men pĂ„ speed.

SĂ„ fĂ„r det vĂŠre at Meier — sĂ„vidt det jeg har plukket opp — plasserer stjernen Vega – en av den nordlige halvkules lyssterkeste stjerner – den variable stjernen Beta Lyrae (som egentlig er fem stjerner) og ringtĂ„ken M57, alle i stjernetegnet Lyren, i nĂŠrheten av hverandre. De ligger riktignok innenfor en liten vinkel pĂ„ stjernehimmelen, men avstandene fra oss er hhv. 25, 950 og 2500 lysĂ„r.

Men i dette omrĂ„det skal altsĂ„ menneskeheten ha oppstĂ„tt. Tilhengerne av teoriene til Meier kaller da disse folkene Lyrianere og Veganere(!). Men etter en Ăždeleggende borgerkrig etablerte sĂ„ vidt jeg har skjĂžnt noen av disse et nytt samfunn i systemet Plejares, pĂ„ den andre siden av Pleiadene. Disse samfunnene skal altsĂ„ ligge i nĂŠrheten – pĂ„ andre siden – av den Ă„pne stjernehopen Pleiadene. De bor altsĂ„ mellom 450 og 500 lysĂ„r unna vĂ„rt solsystem.

Mange kjenner kanskje Pleiadene bedre med dets alternative navn, Syvstjernene. Du ser den lett – sĂŠrlig nĂ„ utover hĂžsten, pĂ„ kvelden i sĂžr og vest — like ved den karakteristiske V-en til stjernetegnet Tyren. Og like i nĂŠrheten mot Ăžst, jegeren Orion som jakter pĂ„ denne oksen.

Hjemmet til disse Pleiarianerne befinner seg i en stjernehop der det er minst ti planeter som er beboelige. Minst tre av disse planetene er i solsystemet Plejares i denne hopen. En av disse planetene heter altsĂ„ Erra. Billy Meier – ufologen – har vĂŠrt der. Alle de han er i kontakt med her pĂ„ Jorden er herfra.

Selv om jeg ikke vil bruke mye tid pÄ spekulasjonene og fantasiene til ufologen Billy Meier, er jeg selvfÞlgelig villig til Ä vÊre med pÄ bandet Billy Meier sin lek med dette. Og gimmicken med hjelmer dekorert som diskokuler, solbriller og vide gullbukser fungerer 
 delvis.

Bandet Billy Meiers andre plate, «Sounds From Erra», er en beskrivelse av et besÞk til planeten Erra, et utopia i stjernene. Plata er anmeldt pÄ salt peanuts* her.

Konserten i kveld er om jeg skjÞnner det riktig musikken fra denne skiva. Jeg har ikke fÄtt hÞrt denne plata, og har derfor ikke det nÞdvendige sammenligningsgrunnlaget. Jeg skal vel derfor ogsÄ vÊre forsiktig Ä felle noen dom over prosjektet som helhet.

Jeg har altsĂ„ sett den fĂžrste historien – som ble fortalt av bandet i JazzINTRO-konsertene – og nĂ„ har jeg sett den viderefĂžrte fortellingen i denne siste konserten. La meg innledningsvis si at det blir for meg noe forstyrrende med de smĂ„ grĂžnne, oppblĂ„ste plastikkmennene med store baby-Ăžyne. Denne designen av «aliens», av slike utenomjordiske vesener som besĂžker oss her pĂ„ Jorden, hĂžrer hjemme i et helt annet UFO-univers enn Billy Meiers.

Disse har sitt opphav i det universet som er fabulert fram av konspirasjonsteoretikere rundt den pÄstÄtte UFO-krasjlandingen i 1947 i Roswell, New Mexico. Restene, inkludert av slike humanoide vesen, ble tatt hÄnd om, pÄstÄs det, og oppbevares i det militÊre forskningssentret som er kjent som Area 51. Men jeg stiller nok alt for spesifikke konsistenskrav her.

Et opptak av en kvinnestemme som beskriver Erra – Terra minus T – dominerer lydbildet! Skal det vĂŠre Meiers kontakt Semjase som disse ordene legges i munnen pĂ„? Rundt dette legges kvartettens instrumentale musikk, samt Henriettte Eilertsens vokal. Det er svevende og mystisk, det er innsmigrende formidlet, det antyder fint og vakkert en utopisk, drĂžmmende og vidunderlig verden. Det er passende «spaced» — eller «speisa» som vi sa for lenge siden.

Det er strÄlende instrumentale og vokale prestasjoner av bandet, det er ikke det. Det er hele universet og atmosfÊren i historien som jeg ikke greier Ä komme pÄ innsiden av. Jeg blir stÄende pÄ utsiden som en observatÞr som kan le av de komiske elementene, men som altsÄ ikke selv blir en del av historien. Og jeg undrer, hvor skal de ta denne historien etter dette? Skal de innom alle de ti befolkede planetene i stjernehopen bortenfor Pleiadene et sted?

Tradisjonen tro kommer Blow Out!-festivalens to fÞrende figurer, StÄle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Love opp pÄ scenen som ekstra perkusjonister mot slutten.

Og mens musikken toner ut, avslutter vi Ă„rets – og dermed den tiende – Blow Out! Festival. I Ă„r uten det store familieselskapet til slutt, men tiden har kanskje lĂžpt fra dette?

Vi sier: Vel blÄst! Og ses igjen til neste Är!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Lars Jönsson

 


Rachel Musson

 


Kasper VĂŠrnes og Andreas Wildhagen

 


Mette Rasmussen og Sofia Jernberg

 


Vilde AlnĂŠs og Inga-Margrete Aas

 


Billy Meier

Skriv et svar