KONGSBERG JAZZFESTIVAL, SÆRINGFEST 2019, FREDAG 5. JULI 2019: Så er det igjen tid for å møte klanen, alle særingene. Årets Særingfest er vel den tredje i rekken av disse konsertseriene, programmert av Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Love og plassert i den gamle Smeltehytta. Og det ble også i år en svært så vellykket en.
Vi fikk servert en smakfull meny med fire hovedretter på rad og rekke, som ikke bare utfordret hørsel og mange andre satser, men som også komplementerte hverandre på en glitrende måte. Alt flott dandert for en forsamling som illustrerer svært så godt det følgende faktum. Kongsberg er det eneste stedet i verden der det å bli kalt en særing (fortsatt) er å anse som en heder.
Særinger i alle land, forén dere! sa (nesten) salige Karl Marx og Friedrich Engels i 1848. Og i dag, litt over 170 år seinere, har vi gjort det. Forént oss! Det er som et hemmelig globalt, usynlig nettverk av særinger og deres helter — og med-særinger — utøverne av de gudløse aktiviteter.
Nettverket av musikere er nok det mest synlige, der det strekker seg fra Kongsberg, Oslo, Chicago, til Sao Paulo og Tokyo, men dette nettverket er kun toppen av et enormt isfjell. Dette store isfjellet tapper vi energi fra mange ganger hvert eneste år, og en av hovedscenene for nettverket og utøvelsen av vår mørke religion er Smeltehytta på Kongsberg.
Årets særingsfest — «festen i festen» — startet med en trio med Ståle Liavik Solberg på trommer, Jasper Stadhouders på gitar og Ikue Mori på elektronikk. Grunnet eget engasjement tidligere på dagen, hadde jeg ikke fått med meg Ikue Moris solosett på Galleri Åkern, det var derfor ekstra godt å møte henne og hennes musikk — igjen — i Smeltehytta.
Har du noensinne lyttet til lyden av kosmisk stråling, slik den fanges opp og transformers av en gammeldags elektromagnetisk rør-radio? Bildeskapende, med fremmede, nesten skremmende bilder av lyd. Gjennom hodet mitt farer Paulus’ tekst i det første brevet til menighetsmedlemmene i Korint (kap. 13, vers 12). En tekst som også kan ses som en glitrende metafor for Platons hule-lignelse. Den forteller oss at vi øyner bare deler av — eller avskygninger av — virkeligheten i vårt daglige liv. Men ved å skue bak kulissene, ved å se med andre øyne, kan vi få øye(!) på en større helhet og sammenheng,
«Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, …»
Vi får oss en liten pause før det er tid for andre sett. Legenden Barre Phillips, den snart 85-årige bassisten, har vært med som profesjonell musiker siden urtiden eller deromkring. Tidlig oppdaget vi ECM-skiva «Music for two basses», der duoen Phillips og Dave Holland uten andre hjelpemidler enn sine egne basser, skapte magi. Merkelig nok var dette første gangen vi skulle få oppleve Phillips live. Så nesten femti år seinere var det jamen på tide.
Og det ble akkurat så magisk som vi forventet, … og enda litt til … og litt til … og … Vi kom nesten direkte fra konserten med Archie Shepp, og nå da Barre Phillips. To 80-årige legender som fortsatt skaper magi, på en drøy time! Det er solid kost for gamle særinger.
Phillips seineste ECM-plate, «End to End», ble sluppet i september i fjor. Han var tidlig ute med solobass-plater, men nå er det slutt. Denne plata er, sier han, hans siste soloplate. Han sier i forbindelse med «End to End» at:
«I play everything based on what my ear suggests I play, with no objective editing … My active role is to do the best I can to play on my instrument what my ear is suggesting».
Dette er det jeg kaller vakker musikk, sier jeg! Magisk vakker musikk. Om Johann Sebastian Bach prøvde å skrive vakker musikk over tonerekka B-A-C-H, klarte i hvert fall Phillips å trollbinde oss over tonerekka G-A-D-E. Jeg tror ikke det var dansk han snakket da, men det spiller ingen rolle. Det som spiller noen rolle, var hvordan han med dette gjorde vår verden her og nå til et bedre sted å være i denne drøye halvtimen.
Som om dette ikke var nok, så drar vi deretter i gang med tredje konsert, her i denne salen ved føttene til Fredrik den tredje, fjerde og femte og deres fedre og sønner, Christianene, der vi dyrker våre mørke interesser. Her forenes vi, medlemmer i Særinger Anonymous United — eller SAU! Hello, my name is Johan, I am a særing.
En av våre favorittsæringer skal nå på scenen sammen med trompeteren, komponisten og bandlederen Jamie Branch. Vi får en liten prat med en av de mest fascinerende særingene fra Chicago, Hamid Drake på forhånd. Vi får gitt ham en liten introduksjon til særingbegrepet og dets sentrale betydning i og for Kongsberg-festivalens historie. Denne trommisen som er en så sentral del av en av våre favorittrioer, DKV Trio, tar poenget med én gang.
Hamid Drake og Jamie Branch skaper en spirituell seanse for oss, hvor musikken som en kompleks vev fletter seg og løser seg opp i de vakreste mønstre. Der kall og motsvar følges av nye svar og spørsmål. På sedvanlig vis i slike intime settinger, får vi også en av yppersteprest Drakes prekener over livets mysterier og kjærlighetens betydning.
Den som kan sin bibelkunnkap vet at teksten i Paulus’ første brev til Korinterne fortsetter i vers 13; «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. / Men størst blant disse er kjærligheten». På mange måter er Hamid Drake kvintessensen av dette bibelverset, der han prediker med sin bomme i fanget. Av alle sjamaner i denne verden, foretrekker jeg klart og med stor margin til alle andre, Hamid Drake.
«The Beauty is in us all!», messer Drake. Jesus hadde nok sin Sermon on the Mount, men broder-særing Hamid Drake er ikke langt unna med sin Sermon in the Smeltehytta. Som i alle messer, er musikken et sentralt uttrykk for seremoniens underliggende budskap — en forherligelse og hyllning av det guddommeliges altomfattende prinsipp, vesen og ubegrensede kjærlighet. Og det er jo vakker musikk vi snakker om, ikke sant?
Musikkens evne til å gripe sjelen, dens evne til å rense den, til å gi en Aristotelisk katarsis, er mysteriet. Dens evne til å henrykke deltakeren til en annen verden, til å bringe deg til ekstasens dørstokk. Og denne ekstasens evne til å gi deg kontakt med den estetiske verden som Platon hevder vi ellers ser kun skygger av på en hulevegg. Da forstår jeg fullt og helt, og ikke stykkevis og delt!
Årgangen 2019 av Særingfesten avsluttes med en kvartett, Musson/Møster/Flaten/Knedal Andersen, satt sammen for anledningen. Kjetil Møster på tenorsaksofon, Dag Knedal Andersen på trommer og Ingebrigt Håker Flaten på bass er velkjente størrelser for leserne av salt peanuts*. Den britiske tenorsaksofonisten Rachel Musson er nok kanskje ikke så kjent for våre lesere.
Men for medlemmene i the London chapter av det globale nettverket SAU, er Rachel Musson en velkjent stemme. Som blant annet i trioen Shifa med Pat Thomas og Mark Sanders. Men mens Møster og Håker Flaten — med et kjærlighetsuttrykk — best karakteriseres som «bråkebøtter», er Musson mer å anse som en intim lyriker.
Men Musson viser seg å stå godt opp også blant disse «bråkebøttene». Og selv om trykket i et parti mot midten ligger like oppunder smertegrensen, nyter vi hvert sekund. Det utvikler seg et sam- og motspill mellom de fire, som jeg på blokka kort karakteriserer som et slag firehendig tennis.
Ikke dobbel-tennis, her er det tennis med fire mot- og med-parter som slår pasninger og strikes over nett og andre stenglser som holder mennesker — og særinger — fra hverandre. Grensene pulveriseres og ryddes totalt av veien slik at vi alle kan samles på en felles arena og oppleve alt dette vidunderlige sammen! Og størst av alt er kjærligheten.
Forente, og lykkelige vandrer vi ut i festivalkvelden. Sammen gjenoppdager vi den «andre» verden, den som er befolket av de andre, de som ikke er særinger, de som er skværinger, eller squares. Men dette er en verden også vi er en del av.
I kveld er vi alle særinger!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Magnus Stivi
