OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 5, TORSDAG 15. AUGUST 2024: I dag skal vi tilbake og hilse på Nicolai Wergeland, Herman Wedel Jarlsberg, Niels Treschow, Anton M Schweigaard og Georg Sverdrup, sammen med den første rektoren ved Det Kongelige Frederiks Universitet, Waldemar Chr. Brøgger, der de står i aulaen med evig utsikt til Edvard Munchs kunst. «Alma Mater», tronende kraftig og osende av fruktbarhet som et symbol på universitet som idé, på østveggen, «Historien», med bestefar som den vise, gamle som overfører sin visdom muntlig til de kommende generasjonene. Og den monumentale livgivende sola på fondveggen mot nord. Alt åpenbare symboler i en festsal ved et hundreår gammelt universitet.
Aulaen lar seg gire opp
24. og 25. april 1974 ble Keith Jarretts skandinaviske kvartett født. Disse dagene spilte Jarrett, sammen med Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen, inn det som ble ECMs femtiende utgivelse, Belonging. Da kvartetten gikk inn i Arne Bendiksen Studio, med Manfred Eicher og Jan Erik Kongshaug, skapte de albumet som fortsatt behandles nærmest som en helligdom i skandinavisk jazz. Det var gått nesten fem måneder siden et annet kvartettalbum hadde blitt spilt inn i det samme studioet, et album med navn Witchi-Tai-To. Begge er album som har en nærmest mytisk status i fortellingen om norsk og svensk jazz.
Fortjent eller ikke, det kan være verdt å markere at det er femti år siden Belonging så dagens lys. At den var en døråpner internasjonalt for de skandinaviske musikerne, var det overhodet ikke tvil om. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg i lengre tid har vært avventende og litt skeptisk til om dette ville kunne landes på en ordentlig måte.
Hvor ville de legge seg? Tett opp til originalen, eller distansert langt derifra? Begge deler ville jeg oppleve som like galt: Jeg gikk ikke hit for å høre noe som kunne oppleves som en kopi av albumet. Men jeg kom også for å bli minnet på den magiske auraen som omgir plata, for å bli minnet på og varme meg på et tidsbilde, og som med det kunne skape nye minner. Ville de legge seg der et sted, noe midt imellom?
Det er klart at noen av oss gamlingene har et sterkt forhold til denne plata, selv fylte jeg 20 bare en uke etter at de avsluttet opptakene i Arne Bendiksens studio, og var akkurat i ferd med å avslutte mitt aller første år på Blindern. PR-sjef i Aniara – Studentenes science fiction-klubb var jeg også. Jeg og mange likesinnede lærte det året å elske tonen av det som ganske snart bare ble benevnt som Belonging-kvartetten. Plata, og den skandinaviske kvartetten, skapte et kulturelt, interessebasert fellesskap. Minnet om albumet Belonging handler om å høre til, å føle seg som del av et fellesskap: Albumet står som et symbol på et usynlig, men sterkt følt fellesskap, fortsatt i dag, femti år seinere. Navnet på albumet får med det en langt dypere mening gjennom historien, enn det man kunne tenke seg i april 1974.
På vei til Universitetets aula prøver vi å berolige oss selv: Og det er i grunnen ikke så veldig vanskelig. For musikerne som skal skape den nye musikken, basert på en femti år gammel plate, utgjør en kvartett med solid kompetanse og vurderingsevne for en slik oppgave. Vigleik Storaas på piano har gledet oss i mange tiår. Hanna Paulsberg på tenorsaksofon har ikke bare bred erfaring med slike hyllningsprosjekter, der hun har levert framifrå. Men hun har også en solid posisjon som en av våre sterkeste saksofonstemmer i dag. Sammen med Hans Hulbækmo på trommer hørte vi henne for bare 20 timer siden. En erfaren og solid bassist fra Frei som også spilt med Paulsberg i rundt regnet femten år, Trygve Waldemar Fiske, fullender dagens Belonging-kvartett.
Det er ikke mange strofene Storaas presenterer som en svevende, rubato intro – det er vel naturlig å tenke på det som en overtyre – før vi kjenner skuldrene senker seg og knutene skapt av forventningene i nakke og skuldre, løser seg opp. Paulsberg slipper løs med toner fra «Solstice». De begynner altså med sistelåta på albumet. Frekt!
Og så, så markerer Storaas pianovampet som introduserer den første låta på Belonging: «Spiral Dance». Men Storaas har reharmonisert den, og utvidet rommet rundt den. Det er ikke lenger det åpne call-and-response-skjemaet mellom Jarretts venstre og høyre hand, det er Storaaske reformuleringer. Da er vi sikre: Nå kan vi bare nyte reisen gjennom låtene som utgjør albumet, nevnte «Solstice» og «Spiral Dance», og så «Blossom» og «’Long as You Know You’re Living Yours» på førstesiden. Ikke for tett, ikke for langt vekk, men allikevel umiskjennelig på eget vis!
Så skyter de inn med «Mandala»! Ei låt som først kom på plate på kvartettens andre av to studioalbum, My Song, i 1978. En anakronisme? Nei, ikke helt. Denne låta spilte de på samme tiden som Belonging ble spilt inn, som du kan også se i NRK-arkivet på opptakene i NRK-studio med kvartetten, gjort samme uka som innspillingen av Belonging foregikk.
«Mandala» etterfølges av futt-og-fart-fenomenet «The Windup», og vi er tilbake til historien om albumet Belonging. Med «The Windup», sammen med «’Long as You Know …», får jeg en ubendig trang til å bevege meg til disse heftig dansende temaene. De avslutter Belonging-fortellingen med låta som ga albumet sin tittel, som finale. Denne nesten mal-a-proposiske tittellåta åpner jo andresiden, men får her markere et slags punktum.
Trodde vi, for jammen fortsetter de ikke. Vi får en drivende «New Dance», som kom ut på ett av de seinere albumene fra den skandinaviske kvartetten, live-albumet Nude Ants. Dette albumet ble innspilt på Village Vanguard fem år etter innspillingen av Belonging.
Tolgingen(?) Hulbækmo skaper aksenter, legger fundamenter, og drar til med én og annen bombe, som ingen andre. Men som de øvrige bandet, så legger han seg langt unna den femti år gamle originalen. Ingen kan spille som Jon, vøttø! Men det er også bare Hans som kan spille som Hans. Freiværingen Fiske, akkurat passe frekt, passe presist, danser han gjennom materialet, som også Palle D. gjorde en gang. Jeg har et lite TV-klipp gjemt unna der Palle D. og Arild A. danser i soloppgangen, i pur livsglede som unge menn rundt de 25-30. Fiske deltar i den samme dansen, kommuniserende, men med sjølukta i vinden inn fra havet, skarpt i nesa.
Storaas-en har spilt med de aller fleste, som det heter. Og han har gledet oss ofte og storligen. Også i dag sprudler han, og med dyp kunnskap om, og respekt for, materialet, setter han sitt helt eget preg på de pianistiske bidragene. Han setter rammer, han skaper reisverk og legger tak, han bygger ut og inn, og han drukner oss i smarte, intrikate og intelligent hintende spor, fragmenter og bilder.
Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av Hanna Paulsbergs mangfoldighet, men allikevel klare og entydige musikkfilosofi. Hvordan hun her brukte tenorsaksofonistens nederste, dypeste tonelag, tonene hun finner nede i bunnen av hornets sving, og hvordan hun gir dem varme, fylde, … og klarhet. Det er ikke vanskelig å høre dette som et tilsvar til Garbareks spillestil den gangen vi lærte å elske norsk jazz.
Etter 80 minutter får vi lurt dem utpå med et ekstranummer. De avslutter med Jarrett-låta «So Tender», låta med undertittelen «Love Should Be». Men ble den spilt av Belonging-kvartetten spør du kanskje? Ja, den ble spilt live med kvartetten, men den ble ikke dokumentert på plate med kvartetten før opptaket fra Tokyo, gjort 16. april 1979, ble utgitt av ECM for 12 år siden, som Sleeper. Denne Jarrett-låta ble spilt inn på plate første gangen med Airto Moreira i april 1972, men ble vel først og fremst kjent på plate med Jarretts Standard-trio, på albumet Standards, Vol. 2, utgitt i 1985. I Keith Jarrett-diskografien er den dokumentert helt tilbake til februar 1970, selv om det var først med Standards-trioen den ble en gjenganger på konsertprogrammene.
Jeg skjønner tanken bak å gjøre Universitetets aula til et rom for slike hyllester under Oslo jazzfestival. Det er jo blitt en del av dem etter hvert. Det er et smykke av et rom som kler de store anledningene. Og det er lett å la seg rive med av den lange og store historien siden rommet ble åpnet – det satt jo langt inne – også for jazzkonserter. Men på tross av en hard kamp fra konsertarrangører, er jo fortsatt dette rommet med sin særegne og harde akustikk ikke særlig egnet for slike konserter med et stort publikum. Graut er det, og graut skal det bli, kan vi tenke oss at gamlingen i skogen som møtte Per, Pål, og Espen, han som vart kalla Askeladden eller Oskefisen, sa da han undret seg over hva de skulle i skogen og hva slags niste de hadde i sekken. Det er ikke mange steder i dette lokalet det er mulig å unngå å få graut i ørene.
Men allikevel, og tross dette: «Mor, gi meg solen», sier Osvald Alving ved avslutningen av Henrik Ibsens Gjengangere. Det er i en vesentlig annerledes, og vesentlig mer oppløftende, atmosfære enn utgangsscenen i Ibsens skuespill at vi kan si, venimus, vidimus, et quattour nos ostenderunt solem. Vi kom, vi så, og de fire viste oss sola. Munchs sol strålte over salen, og livets sol ga oss energi og glede til å møte regnværet utenfor.
Agoja – Agora – Agoha – Aloha
Vi trekker over til Victoria – Nasjonal jazzscene. Kjetil Mulelid er en allsidig ung herremann. På kort tid har han slått ut i full blomst som en av de mest kreative, allsidige musikerne vi har. Solo piano, med egen trio, med den finurlige, særegne musikken til kollektivet Wako, og et fascinerende duoprosjekt med Siril Malmedal Hauge.
Tidligere i år slapp han albumet Agoja, med tittel visstnok etter det første ordet hans unge sønn uttalte. Jeg tviler vel på om det var den greske agoraen unge Eliah tenkte på. Men akkurat som de gamle grekerne samlet seg på Agoraen i Aten, for å rådgi byens styrende, samler vi oss i dette klubbrommet som nå er kjent over store deler av verden. En av Europas desidert beste jazzklubber sier mange, og det er jammen ikke vanskelig å slutte seg til det.
Albumet er selvfølgelig anmeldt på salt peanuts*, og nå hadde vi endelig muligheten for å oppleve musikken live. Med en septett som kan gi mange våte drømmer: Barður Reinert Poulsen på kontrabass og el-bass, Andreas Winther på trommer, Lars Horntveth på pedal steel, bass-klarinett og en metall B♭-klarinett, Arve Henriksen på trompet, piccolotrompet og elektroniske verktøy, Trygve Seim på tenor- og sopransaksofon og Sissel Vera Pettersen på altsaksofon og vokal. Sammen med kapellmester Mulelid på klaver og el-piano. Et toppet stjernelag.
De starter ut med «Kingdom, Slowly Disappearing», sistesporet på albumet. Skal jeg si hva jeg synes – og det skal jeg jo – så er live-versjonen vesentlig mer livsbejaende og medrivende enn originalen. Det lover særs godt for fortsettelsen. Og lovnaden oppfylles. «Heroes», og så fortsetter det på samme heidundrende måte, til de avslutter med «A Prayer for Peace».
Det er slutt, det er ikke mer musikk skrevet for prosjektet. Men publikum forlanger, og Arve Henriksen er aktiv pådriver. Henriksen peker myndig på setet foran klaveret, Mulelid følger den implisitte ordren: – Sitt ned, og lag solo magi! Slik vi vet du kan!
Vi får det som nok blir festivalens vakreste punktum, Kjetil Mulelid aleine med Steinway D-klaveret til Nasjonal jazzscene. Han framfører og spiller variasjoner over temaet han på albumet Piano kalte «Kanskje i morgen». Kanskje blir det vakkert i morgen, men jammen var det vakkert i kveld også. Agoja – Aloha, vi svømmer i en musikk som motiverer til fred, fellesskap, medfølelse og nådighet.
Mulelids musikk handler for meg grunnleggende sett om å høre til, familie, slekt, venner, sosialt fellesskap. Dermed skaper det hele en kopling tilbake til tittelen på og minnet om det femti år gamle albumet som åpnet denne kvelden. Alt dette, med musikalske bidrag i stjerneklasse fra et stjernelag, Poulsen, Winther, Pettersen, Seim, Henriksen og Horntveth, men først og fremst fra Mulelid. Det er vanskelig å avslutte kvelden etter dette. For denne karamellen vil jeg suge på lengst mulig.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Toril Bakke (Belonging 2024), Oslojazz/Stein Hødnebø (Kjetil Mulelid)
Vigleik Storaas.
Hanna Paulsberg og Trygve Fiske.
Kjetil Mulelid Agoja Ensemble.
Sissel Vera Pettersen og Trygve Seim.
Lars Horntveth.
Arve Henriksen.
Barður R. Poulsen og Sissel Vera Pettersen.
Andreas Winther.
Kjetil Mulelid.
