KONCERTKIRKEN, KØBENHAVN, 24. SEPTEMBER 2016: Koncertkirken på Blågaards Plads på Nørrebro i København, er en av byens cooleste spillesteder for improvisert musikk. Her dukker det stadig opp overraskelser, som gjerne ikke er altfor godt annonsert, men hvis man følger med på JazzDanmarks app, LiveJazz, så finner man ut hva som skjer.
Jeg var inne på appen for noen dager siden, for å sjekke ut hvem som egentlig spilte når, på Jazzhouse på cellisten Okkyung Lees gjestebookinger denne uken. Men da dukket også arrangementene «The Topography Of The Lungs» opp, med bilde av den britiske saksofonisten Evan Parker. Og siden det ikke er hver uke eller måned Parker spiller i København, så måtte man sjekke ut hva dette var for noe.
Og da det viste det seg at dette rett og slett var en egenfestival hvor det meste dreide seg om Evan Parker og hans musikk, var valget av konsert enkelt.
Det startet på torsdag ute på Rytminsk Konservatorium, hvor arrangør Mark Solborg og den norske saksofonisten Torben Snekkestad hadde en «Artist Talk» med Parker. Det fortsatte dagen etter i Koncertkirken, hvor Evan Parker gjorde et solosett, pluss at man fikk høre Mark Solborg sammen med trioen Parker/Melbye og Bruun.
Vi kom oss til Koncertkirken lørdag kveld, for å høre trioen Saxophone Summit. Det vil si saksofonistene Lotte Anker, Torben Snekkestad og Evan Parker, før kvelden ble fullendt med selveste Alexander Von Schlippenbach Trio, med Schlippenbach på piano, Evan Parker på tenorsaksofon og Paul Lovens på trommer.
Å for en kveld det ble!
Men la oss ta det første først. Den norske saksofonisten Torben Snekkestad har benyttet Evan Parker som en slags mentor i sitt eksamensprosjekt på Musikkhøyskolen, som blant annet har resultert i tre plateinnspillinger, som tidligere er anmeldt her på salt-peanuts.eu (https://salt-peanuts.eu/record/torben-snekkestad/). Lotte Anker skrev vi om for et par dager siden, da hun spilte duo med Agusti Fernández på Jazzhouse, mens Evan Parker har bakgrunn som en av Europas ledende fritt improviserende musikere. Han har vært et ikon innenfor den europeiske improvisasjonsscenen, og hans musikalske partnere, blant annet på flere ECM-innspillinger, siden 60-tallet inkluderer blant andre Derek Bailey, Tony Oxley, Peter Kowald, Alexander Von Schlippenbach, Paul Lovens, Barry Guy, Anthony Braxton, Cecil Taylor, Paul Bley, Rashid Ali med flere.
Å høre disse tre improvisere fritt ut fra det som der og da dukker opp i hodene deres, er spennende og interessant, spesielt spennende syntes jeg det var når alle tre spilte sopransaksofon, eller når Snekkestad fant fra trompeten med saksofonmunnstykke (reed-trompet). Han lager helt spesielle lyder i trompeten, adskillig lavere i toneleiet enn en vanlig trompeter, og sammen med de to sopransaksofonene, låter det strålende og originalt. Her var det ikke Evan Parker som var den førende musikeren. Hvis man skal trekke fram noen som førte an og som dro dette framover, så må det være Snekkestad, en musiker som ikke på langt nær har fått den oppmerksomheten han burde i hjemlandet.
Men trioen kommuniserte nesten på et høyere plan. De er alle utstyrt med kjempestor ører, som tar inn hver bevegelse og lyd fra de andre musikerne. Publikum sitter som på nåler, og tar inn alle overstyrte lydene som smeller i ører og hoder, og Parkers sirkelpust får det hele til å gå og gå. Vi får to strekk, som begge var ytterst spennende å følge, og som beviser denne musikksjangerens storhet og originalitet.
Etter en kort pause, var det duket for kveldens høydepunkt. Alexander Von Schløippenbach Trio, er det nærmeste man kommer en supergruppe innenfor denne jazzsjangeren. (les videre under bildet)
Alexander Von Schlippenbach er en av de legendariske, tyske, frittgående musikerne, som en periode i frijazzens barndom, sammen med Peter Brötzmann og Peter Kowald var helt i fronten av den europeiske frijazzen. Det var på den tiden man her i Skandinavia mente at den tyske jazzen var harry, og at de som det var verdt å høre på, holdt til i Øst-Tyskland og spilte frijazz. Her hadde Schlippenbach, sammen med blant annet Lovens, skapt sitt eget univers av sint, musikk, som gjorde akkurat som de ville, uten å se hva man holdt på med i USA eller andre steder i Europa. Riktignok hadde de et slags fellesskap med Misha Mengelberg, Han Bennink og de andre «løse kanonene» i Nederland, men her oppe i Skandinavia hadde de kun en håndfull knippe følgere, som forsto hva de holdt på med.
Og det var først relativt sent at jazzpublikummet generelt fikk ørene opp for denne spennende musikken.
I fjor (eller var det to år siden?) spilte denne trioen på Blow Out i Oslo, og sjelden har man sett såpass mange fornøyde smil på vei ut av gamle Oslo Jazzhus som denne kvelden. Og det samme kan man si om de som vandret ut etter konserten i den Københavnske høstkvelden i dag.
For bedre enn dette kan jazz nesten ikke bli!
Alexander Von Schlippenbach kjenner vi kanskje best fra hans prosjekt «Monk’s Casino» hvor han og hans medmusikanter gjør alle Thelonious Monks komposisjoner i løpet av en lang konsert. Men han nøyer seg ikke med det! I kveld lå arven etter Monk som et slags teppe over konserten, og hele veien fikk man små elementer og drypp fra Monk og hans musikk. Ikke sånn å forstå at de på noen som helst måte «planket» Monk, men stemningen, atmosfæren og tilnærmingen i trioen var gjennomgående i sporene etter Monk.
Schlippenbach er en fornyer og videreutvikler av Monk, og når Evan Parker henger seg på, med små hint og hentydninger, blir dette oppdatert Monk. Og hele veien improviserer Parker fritt og beveger seg inn og ut av Schlippenbach (og Monks verden) å gjør akkurat som han selv vil. Og hele tiden boltrer mannen med verdens lavest oppsatte trommesett seg, med et enormt kreativt og tøft spill. Jeg tror det er lenge siden jeg har hørt Paul Lovens, så til de grader i støtet som denne kvelden. Kreativt, spennende og drivende.
De tre som trio opptrer nærmest som trillinger. De kjenner hverandre ut og inn, og vet akkurat hva de andre tenker til enhver tid. Og vhis man skal trekke fram noen av de tre denne kvelden, så må det nok bli Paul Lovens. Tøffere trommespill er det år og dag siden sist jeg hørte.
Tidligere har jeg anklaget Koncertkirken for å ha altfor dårlig lyd på sine konserter. Men nå har de tydeligvis gjort noe med det. De har slipt gulvet, og plassert stoler og bord litt annerledes enn tidligere, noe som sannsynligvis har gjort at lyden nå er mer enn akseptabel. Og når det kommer såpass mye publikum som det gjorde i kveld, så fungerer det godt.
En himmelsk flott kveld på Koncertkirken, fra en saksofontrio som kommuniserte og lekte med hverandre på fremragende vis, og kanskje en av jazzens tøffeste pianotrioer per i dag! Et strålende alternativ til en lørdagskveld foran fjernsynet!
Tekst og foto: Jan Granlie
