Semifinale og damer i front

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL (CJF), 7. JULI 2021 (DAG 7): Så kan vi ane avslutningen i det fjerne. Det har vært ei slitsom uke til nå, men vi er ikke ferdige før Simon Toldam og Kresten Osgood har kommentert EM-fanalen i fotball på søndag, på henholdsvis piano og trommer.

Men det er mange nundre konserter igjen før vi kan legge beina høyt og ta en pause. Men festivalen slutter jo ikke på søndag kveld, slik den vanligvis gjør. For den med «stålkondis» og med et perverst forhold til improvisert musikk, blir det muligheter til å høre festivalband helt fram til den 24. juli, men da i adskillig mindre skala enn de snart to ukene vi har kjempet oss gjennom til nå i juli.

Og i går var intet unntak. Vi startet på det legendariske spillestedet 5e i Kødbyen, mens det ivrigste fotball/fest-publikum var i ferd med å «ta seg til rette» i nabolaget, hvor det var montert opp en enorm storskjerm, tribuner og hvor man kunne dytte i seg adskillige flere «gjenstander» enn man kan på en valig fotballkamp i Danmark, noe de også gjorde i løpet av denne kvelden.

Men vi var her for å høre musikk! Og vi startet tidelig ettermiddag med et nysammensatt prosjekt ledet av pianisten Søren Kjærgaard, og som hadde fått navnet «Musica Mundana». Her fikk vi møte de gamle vennene Kjærgaard, Jonas Westergaard på bass og Kresten Osgood på trommer, sammen med den tyske vibrafonisten Christopher Dell. Dell holder til i Berlin, hvor han spiller mye med Westergaard, som også er bosatt i byen. Derfor var det relasjoner på flere plan i denne spennende kvintetten.

Og, som ventet, var det relativt frittgående musikk vi ble servert, om ikke på sølvfat, så i alle fall på edelt metall. Kjærgaard er en av mine favorittpianister i Danmark. Det er alltid en fryd å høre hans litt melankolske spill, hvor han hele tiden inviterer inn de andre musikerne og deler raust av sin kunst. Bassist Westergaard er det altfor sjelden man hører i Danmark, men hver gang han dukker opp, leverer han storveis bass-spill, som er kreativt, lyttende, energisk og fint. Kresten Osgood hører man «overalt» i Købehavn. Han er en drivkraft innenfor den moderne jazzen, og er hele tiden på jakt etter nye konstellasjoner han kan samarbeide med, både i Danmark og internasjonalt. Og Christpher Dell er en ytterst energisk vibrafonist som man under denne festivalen også kan høre i trio med Westergaard og den tyske trommeslageren Christian Lillinger, en konstellasjon jeg tror vi skal komme tilbake til.

Jeg må innrømme at jeg ble litt frustrert av denne kvintetten. Jeg hadde håpet å høre flere av Kjærgaards fine komposisjoner med eminent «støtte» fra de andre musikerne, men følte egentlig at bandet fort ble litt delt, med Kjærgaard og Westergaard på ene siden, og Osgood og Dell på andre. For det føltes litt som at Dell og Osgood var de som tok føringen fra start med Westergaard «halsende» etter, og Kjærgaard litt satt på siden.

Dell er en musiker som, i denne sammensetningen, ikke var i stand til å legge ned køllene og la musikken utvikle seg uten hans pådrivende bidrag. Han var hele tiden på «hugget», noe Osgood kastet seg på med lyttende og deilig trommespill, uten at det føltes som de hørt altfor mye på Kjærgaard. Men det ble en fin time, selv om mye, altså, bli gjort på Dells premisser.

Et meditativt mellomspill
Så bar det gjennom byen, forbi heimen og opp til Koncertkirken for å rekke nest siste sett her. Men jeg hadde nok undervurdert hvor fort det er mulig å sykle fra 5e og opp i Koncertkirken, for her rakk jeg også kveldens første konsert (Tour de France – Here I Come!). Her fikk jeg høre den sveitsiske pianisten Vincent Ruiz, sammen med pianisten Rasmus Kjær og trommeslageren Anders Vestergaard, i et sett som var så minimalistisk sett at jeg i perioder var redd for rett og slett å «lulles» i søvn. Jeg måtte virkelig konsentrere meg, men til slutt måtte jeg bare gi opp, og heller vente utenfor mens hele Blågaards Plass forberedte seg på EM-semifinalen. Og det står respekt av de på Blågaards Apotek, ett av plassens bedre vertshus, spilte «London Calling» på The Clash på full styrke, for å overdøve massenes skråling på «Vi er røde, vi er hvide».

Men innen jeg forlot konserten fikk jeg med meg nydelig spill fra de tre. Og det er ikke deres skyld at det skal ytterst lite til for å få salt peanuts* aldrende medarbeider til å lukke øynene og drive vekk fra hva som skjer på scenen etter en uke på festival.

Ruiz er en del av miljøet rundt Koncertkirken, og lager ytterst ettertenksomme komposisjoner som her ble nydelig tolket av den lyttende og særs «vare» pianisten Kjær, og den sjeldent neddempede Vestergaard.

Så tok damene over – mer eller mindre
To av de duokonsertene jeg hadde krysser av i programmet som jeg måtte ha med meg var de to duoene som inkluderte den slovenske pianisten Kaja Draksler. Hun har valgt å bosette seg i København (yeah!) etter flere år i Amsterdam. I løpet av de siste årene har hun utviklet seg til å bli en av de nye, store improvisatørene innenfor den Europeiske jazzen. Og jeg forsøker å få med meg de fleste konsertene hun gjør i København.

Den første duosettingen var med klarinettisten Lars Greve. Han kjenner mange fra hans medvirkning i det populære bandet Girls in Airports, et band han nå har forlatt til fordel for egne prosjekter. Og kanskje er samarbeidet med Draksler ett av de nye prosjektene som vil vare lenge.

Her spilte Draksler orgel, og Greve trakterte tre forskjellige klarinetter. Og vi fikk et ytterst originalt og passende sett som kunne vært gjort spesielt for et kirkerom. Min sidekommentator kalte komserten for «De lange toners natt», noe som beskriver settet på en fin måte. Greve som la klarinett-tonene ut som et teppe over kirkerommet, enten med de to mindre klarinettene, enten hver for seg eller sammen, eller med bassklarinetten hevet mot kirketaket, mens Draksler la et fint grunnlag i det lille orgelet. Små repetisjoner, små hint og støttende ideer, og hele veien med store ører for hva Greve fant på. Et nydelig og etterteksomt sett!

Men vi ville ha mer Draksler. Vi ville også høre henne på piano! Og det fikk vi gjennom samarbeidet med den portugisiske og Stockholmsboende trompetisten Susana Santos Silva. De to kunstnerne mener jeg bestewmt møttes første gang på festivalen 12 Points i Porto for mange år siden. Der spilte Santos Silva med sitt portugisiske band, mens Dreksler var der med sin Amsterdam-baserte Acropolis Sextet. Og det har i alle år vært festivalens grunnidé å la unge musikere møtes, spille konserter, og opprett nye nettverk for senere mulige samarbeid. Og samarbeidet mellom Draksler og Santos Silva er et stjerneeksempel på hva festivalen ville oppnå.

Dette samarbeidet har medført flere plateinnspillinger og konserter, og her på salt peanuts* har vi blant mange prosjekter de to er involvert i, også anmeldt platen «This Love» på Clean Feed, som kom i 2015 (anmeldelsen kan du lese HER). Og det vi fikk høre denne timen, var en slags forlengelse av den platen. Men hørte raskt at de to musikerne har utviklet seg mye siden 2015. Drakslers pianospill, og prepareringer av pianoet fra innsiden av instrumentet, er blitt mer spennende, hennes teknikk og nyskaping er utviklet en hel del, og lekenheten i spillet er blitt mye mer spennende, selv om det allerede den gang var høyt utviklet.

Og Santos Silva er blitt en mye «råere», tøffere og mer kreativ musiker siden den gang. Spillet blir bare friere og friere, og hennes «råskap» i improvisasjonene er formidable. Og sammen er de to dynamitt.

Så skulle man avslutte kvelden. Man hadde fått meldinger om fotballen, både at Danmark ledet 1-0, og at England reduserte. Og da man skulle bevege seg fra Koncertkirken og ut til Brorson kirke for å få med kveldens siste konsert, merket man en sitrende spenning gjennom gatene, for da ventet så godt som hele Nørebros befolkning på ekstraomganger.

Og da vi ankom Brorson kirke, hersket det en viss forvirring. Konsertarrangør Esben Eyermann spurte meg om hva han burde gjøre. Sette i gang konserten eller vente til ekstraomgangene var over (så fikk vi håpe at det ikke ble straffespark-konkurranse). Jeg foreslo at man skulle vente, og bakerst i kirkerommet satt dørvaktene allerede med laptopen på DR for å få med seg slutten.

Så da ble det å vente noen minutter før vi skulle høre det norskbaserte bandet Øyunn. Øyunn er den norske trommeslageren Siv Øyunn Kjenstad, som har slått seg ned i Danmark og har de senere årene markert seg som en dyktig trommeslager i skjæringspunktet mellom electropop/rock og frittgående jazz. Og anskene har merket seg hennes spill blant annet i det populære bandet Efterklang.

Med seg i sitt Øyunn-prosjekt har hun August Korsgaard på piano og synther, Jens Mikkel Madsen, en av de markante musikerne i jazzmiljøet i Århus, på bass og norske Thea Emilie Wang på kor og elektronikk.

Og jeg vet ikke om det var utsettelsen eller andre ting som spilte inn, men det var nesten som om noe negativt hadde lagt seg over konserten allerede fra start. Lyden var ikke altfor god, selv om det var lydmagiker Thomas Vang som hadde ansvaret. Og et stykke ut i konserten ble både musikere og publikum plaget av en gjentagende feedback i synthene som gjorde at flyten i musikken forsvant litt. Men her var alle positivt innstilt, og Øyunn og bandet gjorde hva de kunne for å levere en god konsert.

Og det gjorde de på mange måter. Øyunn skriver fine, jazzpop (?) melodier, som innimellom kan minne litt om en del av de unge, norske «syngedamene» holder på med, koblet til tidligere band som norske Bel Canto og flere av innspillingene vi skaffet oss fra selskapet La disque du crepuscule. Men med en jazztilnærming som fascinerer. Hun har selv en ganske lys stemme, og sammen med Wangs bakgrunnsvokal ble dette fint. Og med Korsgaard har hun en dyktig keyboardist som bidrar med mange gode innspill. Og Madsen er stødigheten selv på el-bassene. Og på tross av vanskelighetene underveis, fikk vi en perlerad av fine komposisjoner, hvor singelen fra 2020, «Reach Out» pluss ekstranummeret, som Øyunn gjorde solo på piano, var nydelige.

Og med denne annerledes konserten, sett i forhold til det jeg hadde hørt tidligere på kvelden, var det å sykle gjennom et slukøret folkehav på vei hjem, for å gjøre klart for torsdagens lange og innholdsrike program.

Vi høres!

Tekst og foto: Jan Granlie

Søren Kjærgaard «Musica Mundana»