OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 6, LØRDAG 21. AUGUST 2021: Det er siste fulle festivaldag, før de aller siste konsertene under den trettisjette Oslo jazzfestival gjennomføres på søndag 22. august. Det siste kommer vi tilbake til seinere. For nå er det lørdag.

I dag skal vi først til Victoria — Nasjonal jazzscene, der Trondheim jazzorkester under ledelse av Ole Morten Vågan setter hverandre — og oss — stevne. Dagens tema er «Plastic Wave», det nye albumet som følger opp advarslene som Vågan tegnet opp for oss med albumet «Happy Endlings» i 2018. Dernest skal vi over til Sentralen, og aller først oppleve et nytt solosett med Anja Lauvdal i Hvelvet. En trapp opp, i Forstanderskapssalen, der skal Atomic spille ny og gammel musikk for oss. Kanskje én av de aller siste anledningene til å få oppleve denne kvintetten igjen. Jeg avslutter min versjon av årets Oslo jazzfestival med et solosett med Paal Nilssen-Love og hans planetariske gonger i Hvelvet.

Sfærenes harmoni
For å forberede leseren på det som kommer til slutt, følger her en utfyllende beskrivelse til dette nye prosjektet til Nilssen-Love. Den som ikke er interessert i de mytiske ideene som ligger og lurer i bunnen av dette, kan bare gå rett på konsertomtalene nedenfor.

Jeg har tidligere foreslått for ham at dette soloprosjektet gis betegnelsen Planet Gong. Forslaget til navn gjenspeiler at seks av de gongene som danner grunnlaget for Nilssen-Loves soloprosjekt er knyttet til fire forskjellige symboler som er gjengitt i sentrum av gongene. Symboler som kanskje de færreste gjenkjenner fullt ut, bortsett fra at mange nok gjenkjenner to av dem som velkjente symboler, med betydningene ♀ — hunkjønn — og ♂ — hankjønn. Men denne symbolikken er ikke den relevante her. Kjønnssymbolene er av langt nyere dato enn den symbolikken som ligger bak disse gongene.

Vi skal lenger tilbake i tid, til symboler som gjenspeiler gammel mytologi og himmelen over oss. Symbolet ♀ er et symbol for både kjærlighetsgudinnen og for planeten Venus, mens ♂ symboliserer planeten og krigsguden, Mars. De to andre symbolene på gongene Nilssen-Love bruker, ☿ (= Merkur, handelsguden og planeten) og ♁ (= Jorda, Globus Cruciger, dvs. jorda som bærer korset som symbol på Guds herredømme). Både Merkur og denne siste er det kanskje meget færre som kjenner igjen.

Det er en spennende og historisk interessant idéhistorie som skjuler seg her, ikke bare bak disse symbolene, men også bak gongene selv og deres lyder. Navneforslaget mitt til Nilssen-Loves prosjekt er en lek med det faktum at seks av Nilssen-Loves gonger er stemt etter «himmelske» planetariske frekvenser. Samtidig er det jo også en åpenbar lek med en kortvarig avlegger av kunstrockbandet som Daevid Allen og Gilli Smyth etablerte i Paris i 1968-69, Gong. I 1977 hentet de to sentrale personene bak Gong inn det engelske spacerockbandet Here & Now for en turné. Dette prosjektet ble kalt Planet Gong.

Symbolene og gongene, og filosofien bak dem, utviklet av matematiker og mystiker Hans Cousto, gjenspeiler en tusenårig lang fascinasjon med stjernehimmelen og planetenes vandringer over den. Den interesserte leser anbefales å lese Arthur Koestlers fantastiske bok, «The Sleepwalkers», fra 1959. Dette er fortsatt en meget utbytterik lesning for den som er interessert i menneskets skiftende ideer om kosmologi, om universets formål, oppbygning og utvikling. Om menneskets teorier om seg selv og sin plass i universet — i Altet.

Serien med planetsymboler går tilbake til gresk filosofi, men ble formet slik vi kjenner dem i dag først på 1600-tallet. De hadde en særlig betydning, også som metallsymboler og bærere av grunnleggende egenskaper, særlig innenfor alkymistisk filosofi. Slik sett trekker symbolene også trådene tilbake til hermetismen, en mangesidig samling med både mystiske og rasjonelle fortellinger og ideer om det fysiske og det åndelige universet.

Sentralt i mange av slike ideer om verdenens kosmogony og kosmologi er ideer om de syv sfærer eller himler, én for hver av de den gangen kjente planetene. Vi kjenner jo alle uttrykket om å være i den syvende himmel, et uttrykk som har sine røtter i denne forestillingsverdenen. Hver av de syv sfærer ga plass til én planet, en vandrer over stjernehimmelen. I rekkefølge ga de syv himlene plass for; månen, Merkur, Venus, solen, Mars, Jupiter og Saturn. Er du i den syvende himmel, så danser du til tonen av Saturn, planeten som styrer naturens gjenfødelse, til jordens rikdom, til frigjøring.

Mytiske fortellinger fra denne kosmologien snakket om sfærenes sang, om at sfærene gjenlød av ‘himmelsk’ musikk. Da Johannes Kepler — han som først etablerte de tre lovene om hvordan planetene beveget seg i et heliosentrisk system og gjennom det la grunnlaget for Isaac Newtons revolusjonerende teori om gravitasjon — ga ut verket som beskrev disse lovene, Harmonice Mundi, det vil si Verdens harmoni, i 1619. Med dette arbeidet var det opprinnelige målet hans å identifisere sfærenes sang, å beskrive den himmelske musikk.

Det vil si at vi kan som Kepler — og mange før ham, i hvert fall tilbake til den greske filosofen Pytagoras — tenke oss at hver av de syv sfærene synger med en tone som tilsvarer omdreiningsperioden til den planeten som befinner seg der, rundt sfærenes sentrum. I dag vil vi jo si at det ikke er jorda som er i sentrum, men sola. Så vi ville si at de syv sfærene er — i rekkefølge — Merkur, Venus, Jorda, månen, Mars, Jupiter og Saturn. Disse synger i sin dans rundt solen med hver sin tone.

Venus dreier rundt sola på 224,7 døgn, eller vel 19,4 millioner sekunder. Eller altså, en svingningsfrekvens rundt sola på 5,15 ⋅ 10^-8 Hz. En tone med denne frekvensen er jo selvfølgelig langt utenfor det vi som mennesker kan oppfatte, både gjennom øret og gjennom kroppen forøvrig.

Men om vi hever tonen 32 oktaver opp kommer tonen godt innenfor det hørbare området for alle, og er fortsatt i ‘perfekt harmoni’ med ‘grunntonen’ til Venus. Trettito oktaver høyere får tonen fra Venus en frekvens på 221,2 Hz. I standard konsert-stemming (med tonen A satt til 440 hz, betegnet som A440) tilsvarer dette en tone som ligger nær (snaut 10 cent over) en fulltemperert A på et piano, en oktav under konsert-A-en. Her er cent et mål på forskjeller i tonehøyde, hvert halvtonetrinn — som fra E til F, eller fra G til G# — er 100 cent, en oktav er 12 halvtoner, eller dermed 1200 cent. Et trent øre kan høre forskjeller i tonehøyde ned til så små forskjeller som 5-6 cent. Venus synger altså med en tone som ligger nær A.

Vi kan gjøre det samme med Mars sin periode omkring sola. Mars gjør et omløp rundt sola på 687 døgn. Innenfor det samme skalaområdet som vi brukte for Venus, tilsvarer det en frekvens på 144,7 Hz. Dette tilsvarer en tone noe lavere (ca. -25 cent) enn en konsertstemt D. Gjør vi det samme med Merkur og dens omdreiningsperiode på ender vi opp med frekvensen 141,3 Hz, eller et stykke (+33 cent) over en C# i A440-stemming. For Jorda gir den samme omregningen en gong som svinger med frekvens 136,1 Hz, eller noe under (-31 cent) den samme C#-tonen som Merkur ligger over.

Ytterligere to gonger er merket med det nevnte jordsymbolet. Den første er knyttet til jordas rotasjon om sin egen akse. I forhold til stjernehimmelen har jorda en rotasjonsperiode på 23 timer, 56 minutter og 4,1 sekund. Det tilsvarer en frekvens på 194,7 Hz, eller en tone som ligger 11 cent under G-en i samme skalaen. Den siste gongen, med en frekvens på 172,1 Hz, tilsvarer det som noen kaller et Platon-år. Et Platon-år er knyttet til at jorda svinger rundt som en snurrebass, rotasjonsaksen roterer rundt i rommet. Den perioden jorda gjennomløper når jordas rotasjonsakse har gjort en runde over stjernehimmelen er på om lag 26 000 år. Denne tonen ligger 25 cent under en F.

Foto: Oslojazz/Karina Pak

Nilssen-Loves gonger er stemt med grunntonen en oktav under de frekvensene vi regnet fram i avsnittene over. I stigende tonehøyde er gongene hans derfor stemt som framgår av denne tabellen.

Dette er altså et utvalg på seks av alle de toner de fire steinplanetene i vårt solsystem synger med, det utvalget av gonger som Paal Nilssen-Love har hengt opp foran oss. Systemet kan jo nå åpenbart og lett videreutvikles til å omfatte andre vandrere i vårt solsystem. Gassplanetene synger med sine egne toner, deres måner, asterioder mellom Mars og Jupiter og dvergplanetene utover i Kuiperbeltet — alle synger. Hvert eneste objekt vi kan se i solsystemet bringer en tone til dette himmelske koret.

Det kan også lett utvides til å omfatte hele vår galakse. Vår sols rotasjon rundt Melkeveiens sentrum synger for tiden med en tone som ligger 25 cent under en konsertstemt E, eller tilsvarende 81,2 Hz i tabellen over. Men denne Melkeveiens tone lyder egentlig 59 oktaver dypere enn dette, dvs. med en frekvens på 1,4 ⋅ 10^-16 Hz. Og slik kan vi fortsette.

Konsertomtaler

Foto: Oslojazz/Recep Ozeke

Plastisk musikk med svart humor — Trondheim jazzorkester med Ole Morten Vågan
Med «Happy Endlings» ville Ole Morten Vågan beskrive det sorgløse livet til de individene som var de aller siste av en lang historisk utviklingslinje, men som ikke visste at i neste steg, ville de og deres art være utryddet, for aldri mer å kunne oppstå i verden. Perspektivet i det nye prosjektet er like dystert og dommedagsaktig, når Vågan og Trondheim jazzorkester skal beskrive de endetidsliknende perspektivene for verden slik vi kjenner den på grunn av det vi tilfører verden gjennom vårt levesett.

Dystert tema. men musikerne ser humor også i dette, musikalsk humor. Det kan nok godt være en slags svart humor, eller enda verre, en galgenhumor, men musikken er herlig. Vågan er alvorlig, men det er alltid et smil og en latter på lur. Men det er en latter som også stikker litt. Med denne konsertenslipper de et nytt album, Plastic Wave, med helt ny musikk skrevet av Vågan for orkestret. Og musikken er fengende flott fra første tone.

«Fangfare» åpner ballet og setter tonen for resten. Vi får en drøy halvannen time der de kommer over det meste, men ikke alt av musikken som var planlagt for kvelden. Men det vi får hører frister absolutt til gjenhør. Fra venstre mot høyre, Oscar Grönberg på klaver, Espen Reinertsen og Eirik Hegdal på treblås, Øyvind Brekke på trombone, Signe Emmeluth på altsaksofon, Espen Lønning på trompet, Sofia Jernberg på vokal, Kjetil Møster på tenor- og barytonsaksofoner, Vegard Lien Bjerkan på tangenter, Adrian Løseth Waade på fiolin og Marianne Baudouin Lie på cello. Mellom alle disse, Vågan på kontrabass og Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen på trommer.

Musikken er filmatisk, innimellom er det bilder fra gammel TV-krim fra California, med Hollywood som bakgrunn. Kanskje er det tonene som Gil Mellé skrev for serien om den losete detektiven Columbo som skaper resonansen i bakhodet? Trondhjemsk tapning av moderne West Coast sound? Flott er det i hvert fall.

Vågans sans for ordleik er påtakelig. Etter tittellåta «Plastic Wave», får vi «The Critical Mass Destraction». Et triosamspill mellom Nilssen, Løseth Waade og Vågan setter ryggamrgen i arbeid, før Lønning, Mjåset Johansen og Grönberg danser avsted, etterhvert med backing fra Vågan. «Dismay on Ice» leker med betegnelsen til et kjent omreisende show ved juletider, der lyden som om den kom fra et fett Wurlitzer-orgel ved en eller annen ishockeyarena suger oss utpå.

«Aftermath Reaction» og «Food Chain Reaction» fortsetter, før Øyvind Brekke leverer en trombonesolo som burde inngå i historiebøkene. Musikken er finurlig, kompleks, nesten Mingusiansk i sin velde og struktur. Det males med brede pensler, og fylles ut med filigranspenner. Det er flott og gir solid lyst til et dypdykk ned i materien seinere.

Et alvorlig budskap understrekes av musikalsk skaperkraft og gjennomføringsevne. Et fasettert og sammensatt verk, der lysten til å fortsette dansen rundt gullkalven forsvinner, mens behovet for å skrike ut i protest på vegne av de generasjonene som kommer etter oss blir overveldende. Samtidig vokser lysten til å danse verden god og vakker igjen, seg også stor og sterk.

Foto: Oslojazz/Matija Puzar

Stein på Stein med fugl på toppen — Anja Lauvdal (solo)
Det er ikke lenge siden vi hørte Anja Lauvdal (hovedbilde. Foto: Matija Puzar) med sitt soloprosjekt første gang, det var tross alt ikke mer enn en drøy uke siden. Den gangen delte hun scenen med Kongle Trio, nå hadde hun den helt alene.

Det er vanskelig å omtale det lokalet som er Hvelvet på Sentralen som intimt. De  gjenværende delene av det opprinnelige bankhvelvet er for overveldende. Lokalet er lite, smalt, og gir oss en følelse av at det blytunge taket vil komme deisende ned over oss hvert sekund. Mer enn intimt er lokalet egnet til å gi oss klaustrofobiske mareritt. Historien ligger tung i lokalet, det som kom inn her, skulle (så godt som) aldri ut igjen. Alt rundt oss var bygget for å holde det som var her inne, og gjøre det utilgjengelig for de som var utenfor.

Så intimt? Definitivt ikke! Men allikevel, et lokale som kan gi grunnlag for intime musikkopplevelser. Om vi legger alle omgivelsene til side, og bare konsentrerer oss om opplevelsen av å befinne oss i en lakune, en nesten totalt adskilt innbuktning av verden utenfor, kan vi nyte opplevelsen av å være skjermet fra omverdenen. Alt for å kunne komme musikeren, vedkommendes musikkutøvelse og musikken nærmest mulig.

Derfor er det vi nå nyter opplevelsen av å vandre inn i lokalet, av å forlate verden utenfor. Av å komme inn i et lokale der det garantert ikke er noen, overhodet noen, lekkasje av lys eller lyd fra omverdenen. Det er som å gå inn i en avsondret kapsel, som å avskjære oss fra det verdslige livet utenfor og gi oss over til og konsentrere kropp og ånd inn mot åndelige opplevelser.

Lauvdal kommer inn med en kopi av ei samling av artikler og foredrag av Gertrude Stein, oversatt til norsk. Denne idiosynkratiske kunstsamleren, bosatt det meste av sitt voksne liv i Paris, var en betydelig pådriver for utviklingen av ny bildende kunst og litteratur. Hun var selv også en publisert forfatter av skjønnlitteratur. Boka «Kva er engelsk litteratur» er en samling essays, hentet fra bøker Stein ga ut i sin samtid. Vi kan selvfølgelig bare anta at Lauvdal har brukt boka som inspirasjon da hun forberedte seg til konserten back-stage. For å fokusere mot skapingen av musikk. Mot hva?

Jeg kjenner ikke Gertrude Steins forhold til samtidig musikk, men kan vel tenke meg at hun hørte den. Igor Stravinskij skal ha vanket i hennes hjem i Paris, ved siden av Pablo Picasso, Henri Matisse, Ernest Hemingway og mange andre. Hennes tekster og hennes mangeårige samliv med Allice B. Toklas, har i flere omganger inspirert komponister og musikere til å sette musikk til hennes tekster. Et nylig norsk eksempel er Rune Klakegg og Brit Bildøen, som sammen skrev og framførte kabaret-musikalen «Gertrude og Alice og kunsten å leve» i 2015.

Som forrige gang er det med sitt elektroniske keyboard og kontrollpanel Lauvdal starter opp, monotont, repetitivt, suggererende. En nesten naiv, tre-toners, stigende kjerne starter i venstrehanda på det samme stå-opp-pianoet som Eve Risser brukte dagen før. Men nå uten Rissers prepareringer. Det utvikler seg etter hvert til en jungel på pianoet, med den vakreste fuglesang. Er det en av Olivier Messiaens fugler som synger der oppe? Eller kan det være Egil Kapstad selv, jazzens svarttrost i følge Jan Erik Vold? Eller hvordan det var!

Det utvikler seg organisk videre til en klagesang, til en dirge, eller en dødsmarsj. Ettersom tonaliteten svinger over og etablerer seg med C som et slags tonalt sentrum, slår det meg: Vi er over i en slags avart av Terry Riley-terreng. «This is not in C» kunne vært en betegnelse, ikke fordi ikke tonaliteten er i C, men fordi … Vel, akkurat av den grunn.

Nyromantiske linjer fletter seg gjennom lokalet som kalles Hvelvet. «Would the people in the cheaper seats clap your hands? And the rest of you, if you’ll just rattle your jewelry?». Det sa John Lennon 4. november 1963 under the Queens Royal Variety, før the Beatles dro igang med «Twist and Shout».I dag er det vel noen juveler på plass i lokalet, men det er et svært så demokratisk seteoppsett. Her har alle like seter. Balustraden oppunder taket skjuler en svalgang. Men her hjemmer det seg ikke noen konge- eller dronninglosje. Ingen Queen Mother sitter der oppe og smiler lurt til Lennons opprør.

Ikke vet jeg hvor mye smykker som har vært gjemt unna i dette hvelvet opp gjennom tidene, men jeg er sikker på at de raslet lett på seg selv i glede over musikken. Men det største smykket i Hvelvet denne kvelden var allikevel Lauvdals musikk.

Vi i salt peanuts* ønsker Anja Lauvdal lykke til på de nærmeste stegene framover, med foreldrepermisjon de nærmeste ukene og månedene. Vi gleder oss til hun er tilbake på scenen, og vi igjen får oppleve hennes levende musikk.

Fredrik Ljungkvist, Magnus Broo. Foto: Oslojazz/Karina Pak

Atomiske forstandere — Atomic
Mens ennå viruset sars-cov-2 var ganske så ukjent for de fleste av oss, og ennå ikke hadde fått sitt formelle navn, var det kjent med sitt midlertidige navn: 2019-ncov  — nytt koronavirus oppdaget første gang i 2019. Mens viruset spredte seg i det skjulte og snart skulle spre seg i voldsom fart ved alpine skisteder dit folk fra hele Europa flokket seg, skjedde det noe spennende galskap i Oslo.

Et av våre absolutt lengstlevende favorittband, den norsk-svenske kvintetten Atomic, gjennomførte i perioden 20. – 24. januar 2020 fem konserter, der de som markering av sitt tjueårsjubileum spilte gjennom hel sin katalog i løpet av disse fem kveldene. Fjorten album såvidt jeg kan se, fordelt over 22 CD-er. Selv fikk jeg med meg bare en av bitene av denne festen, forestått av et band som spiller musikk som like gjerne henter sin inspirasjon fra amerikansk frijazz på 1960-tallet og skandinavisk modaljazz på 1970-tallet som fra Olivier Messiaen, Edgar Varèse og Beach Boys.

Atomics historie starter med kvartetten Element. Den ble starta på jazzlinja i Trondheim av noen studenter som på dette tidspunktet aldersmessig befant seg tidlig på tjuetallet. Element besto ved siden av saksofonisten Gisle Johansen, seinere Håkon Kornstad, av Håvard Wiik på piano, Ingebrigt Håker Flaten på bass og Paal Nilssen-Love på trommer.

Dette bandet tok med seg den svenske trompeteren Magnus Broo på en turné som kvintett, og da Håkon Kornstad sluttet seinere i 2000, kom saksofonisten Fredrik Ljungkvist med «… på ganske kort varsel»! Denne kvintetten slapp året etter, i 2001, plata «Feet Music», som forøvrig utkom i to design. Det ene er i Håkon Kornstads lekre design. Kvintettens rykte og status var umiddelbart sikret. I følge et nylig intervju med Håvard Wiik var det også Håkon Kornstad som kom opp med navneforslaget Atomic. Resten av historie. Men nå sier ryktene at det lakker mot slutten. Så kanskje var dette aller siste anledning til å se dette bandet i Oslo. Jeg vet ikke hvor mange konserter jeg har sett og hørt med dette bandet, men utbyttet er stort hver gang. Slik også i dag.

I Forstanderskapssalen starter dedenne kvelden med en gammel slager, Ljungkvists «Feets from Above», ei låt som går helt tilbake til andrealbumet «Boom Boom» fra 2003. Atomic er: Håvard Wiiks musikalske dekonstruksjoner og rekonstruksjoner, Ingebrigt Håker Flatens powerjazzige pumping med røtter tilbake 1960-tallets store frijazzbassister, Hans Hulbækmos frie og løse trommespill som ikke minner om noe annet.

Magnus Broo på trompet kan være like romantisk linjeførende som sprakende tøff og snakkende, som er han involvert i en inderlig samtale med politisk opponenter. Og Ljungkvists saksofon- og klarinettspill som har så mange røtter og fasetter, men som allikevel er omtrent ummiddelbart gjenkjennelig. Røttene til dette spillet går like mye tydelig og klart tilbake til en neo- og post-bop-tradisjon, som det også har røtter i skandinavisk modaljazz fra tiårene etter ca. 1970.

Håvard Wiiks «Accidentals», som er ti år yngre enn «Feets from Above», er fra «There’s a Hole in the Mountain». ‘… sykt bra …‘ står det notert i boka mens Wiik drar i gang låta med et soloparti. Når Håker Flaten pumper opp med en åpen G-streng, er det den mest vakkertklingende G-strengen i universet.

Ei ny låt, «Ovissheter 2020» av Ljungkvist, er neste, før låta «Enigmatic Juglar» dras igang. Bare navnet på den siste sier umiddelbart hvem som er opphavsmannen. Håvard Wiik. Heftig, er det. Ljungkvists hyllest til to fantastiske svenske trommelagere, «Fält Stried», hørte vi første gang på plate på «Six Easy Pieces», var det vel.

Men det absolutte høydepunktet under konserten kommer med deres framføring av Olivier Messiaens «Louange á l’Éternité de Jésus» — en hyllest til Jesu evighet. Dette er femtesatsen i hans store kvartettverk, «Quatuor pour la fin du temps» — kvartett for tidens ende — fra 1940. Denne delen av Messiaens kvartett med Atomic kan du også høre på «Pet Variations» fra 2018.

Verket ble urframført i januar 1941 i krigsfangeleiren Stalag-VIII-A, ikke langt sør for dagens polske by Zgorzelec, der Messiaen var innesperret. Det er bare én ting å si om Atomics framføring: Usedvanlig vakkert! Wiiks «Laterna Interfuit» — laterne, mellom annet — kommer fra 2015-albumet «Lucidity» blir offer for en vits fra Ljungkvists side, men er ellers en flott låt, med Bergmanske dimensjoner.

Når Atomic så drar i gang med Jan Garbareks «Karin’s Mode» — også på «Pet Variations» — som ekstranummer er kvelden så godt som fullendt.

Bortsett fra én ting, vi skal ut av Forstanderskapssalen med det udelelige små, og ned til Hvelvet for der å beveg oss opp til om ikke galaktiske sfærer, så i det minste planetariske sanger.

Foto: Oslojazz/Karina Pak

Gongatistisk gongfest — Paal Nilssen-Love (solo)
Oppsettet er klart da vi trådte inn i Hvelvet. Sju gonger, de seks tidligere beskrevne planetariske gongene og en symfonisk gong med svingefrekvens under den dypeste jord-gongen. Ved hjelp av variasjoner i anslagsteknikk, med påhengte ‘found objects‘ og med variasjoner i anslagspunkt, bruker Nilssen-Love gongene til å frambringe et helt spektrum av lyder og uttrykk. Det suger deg inn, og det er lett å la seg dra inn i en illusjon om østlig religionsøvelse. Ideen for bruken av dem er at de skal fremme en dypere konsentrasjon og fokusering av bevisstheten.

Om det er sfærenes sang vi hører vet vi ikke, med det er fascinerende å lytte til den ‘sustainede’ lydens utvikling etter et anslag. Til hvordan lyden fra to og flere gonger samvirker og skaper nye komplekse bølger i det rommet vi befinner oss i. Om noe skulle være i nærheten av å likne den svarte boksen der lyd og lydenergi ikke lekker ut i vegger og omgivelser, men der de får lov å gjøre arbeidet sitt helt til siste tone dør ut, må det være her.

Hermetisk lukket er det noe som heter. Det er slik jeg opplever rommet og musikken. Lyden omslutter meg, lukker meg inne, men den kveler meg ikke. Selv om dette ikke har noe direkte å gjøre med middelalderens hermetisme, skapt med utgangspunkt i den mytiske figuren Hermes Trismegistus — som igjen var en forening av den greske guden Hermes og den egyptiske Tot — er det lett å la seg løfte opp til store høyder. Når Nilssen-Love med en av klubbens drar den over overflaten skaper han en lyd som minner meg om blant annet whistlers og howlers som kan skapes av solvinden i jorda atmosfære.

Og for den som måtte forestille seg det, som den enkle svingende strengen, er det ikke bare en enkle grunnfrekvensen en av disse gongene svinger med. Et bredt spekter av klassiske overtoner, men også av toner og lydspektre som overhodet ikke er en del av det naturlige overtonespektret. Toner og svingninger også svært langt fra sinusoidale rene toner eller summer av slike.

Hvordan virker de sammen, hvordan påvirker de hverandre, hvordan modifiserer de hverandre? Hvordan skapes musikk av sju gonger og et utall objekter som selv skaper helt andre lyder i møtet med gongene? Lytt til hele lydbildet, skill ut elementene, grav deg ned i lydbildet, hør hvordan helt nye svingninger oppstår når to lydtog møtes i luften rundt oss. Musikk? Helt klart ja! Om noe bekrefter min gamle musikklærers tese om at musikk er lyd supplert med et hvilket som helst system, så er det dette. Systemet her er skapt av en søkende lytter og utøver som selv følger strømmen og tar intuitive beslutninger etter hvor musikken befinner seg akkurat nå. … Eller nå!

Jeg opplever vel det jeg er vitne til kanskje mer som en utforskning av de muligheter gongene gir, enn en målrettet øvelse. En lek med hvordan lyden fra gongene kan adderes, multipliseres, eksponeres, men også dempes. Som når Nilssen-Love benytter lydmanipulerende verktøy, som f.eks. tepper og puter.

Gongasmisk meditasjon? En lek med konvensjoner og forventninger? En utforskning av nye lydlandskap? Veien til himmelsk erkjennelse? Ja, alt dette og mer. Men samtidig også et musikalsk uttrykk det er vanskelig å komme på innsiden av. Utfordrende å lytte til … og utfordrende å formidle. Paal Nilssen-Love er stadig på vei mot nye sfærer!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Matija Puzar, Oslojazz/Karina Pak, Oslojazz/Recep Ozeke