TRE BRØR, VOSS, LØRDAG 22. MARS 2024: Cafeen og baren på Tre Brør, midt i sentrum av Voss, har vært gjennom ei stri tid. For ikke lege siden ble de slått konkurs, men kom seg på beina igjen. Og rett før de hadde gått konkurs, hadde de booket bergensbandet Treverket, riktignok uten å samtale med Voss jazzklubb, men det kan vi leve med for denne gangen. Men hvis det gjentar seg altfor ofte, kan det vanke både grisebank og buksevann.
Treverket er et musikalsk prosjekt ledet av gitaristen Mathias Marstrander og trommeslageren Martin Hjetland. Den seks manns sterke gruppen består av en bukett med noen av de mest kreative musikere som kommer ut fra jazzmiljøet i Bergen. Den versjonen av bandet vi fikk lytte til denne kvelden var med den allestedsnærværende barytonsaksofonisten og klarinettisten Aksel Røed ute på venstre flanke, tenorsaksofonisten Jonas Flemsæter Hamre i midten og trompeteren Andreas Hatzukiriakidis til venstre. Og bak, fra venstre, fant vi keyboardisten Gard Hvammen, trommeslageren Martin Hjetland, bassisten Øystein Høynes og gitaristen Mathias Marstrander seg.
Det er Hjetland og Marstrander som skriver låtene til bandet sammen, og de reklamerer med at musikken har sine røtter i den nordiske jazztradisjonen, men låner referanser fra både country, bluegrass, poprock og friimprovisasjon. Men slik bandet har utviklet seg siden debuten på platen Tapte sjelers dal i 2023, må også den sør-afrikanske jazzen, og særlig den med røtter i det legendariske bandet The Blue Notes og pianisten Chris McGregors Brotherhead of Breath, regnes med som viktige inspirasjonskilder.
Denne kvelden fikk vi en god porsjon av den samme musikken vi finner på deres seneste utgivelse, Et bedre sted, som de utga på eget selskap tidlig i år. Og et bedre sted å tilbringe en lørdagskveld, hvor det eneste konkurrenten de hadde var Norges landskamp i fotball mot Moldova (5-0), kan jeg egentlig ikke tenke meg.
For det ca. times lange settet vi fikk servert nede i den rustikke, men nyoppussede baren på Tre Brør, besto av strålende musikk. Og allerede fra start, hvor de gled raskt inn mot det sør-afrikanske, selv om pedal steel-gitaren til Marstrander spilte en viktig rolle. Og herfra og ut var dette pur glede, både hos musikanter og den overraskende fullsatte baren.
Det er de tre blåserne som er de mest brukte solistene. Riktignok hadde jeg ønsket flere energiske soloer fra Røed, men både Hamre og Hatzukiriakidis avleverte flere utmerkede soloer som var tydelig gjennomtenkte og fine. Hamre med god energi og fin og robust tone i flere utmerkede soloer, og Hatzukiriakidis med ytterst kreative soloer som skilte seg ut i måten han bygde de opp fra ingenting til noe nærmest eksplusjoner. I tillegg fikk vi også fine soloer fra både Hvammen og Marstrander. Og når Hjetland fik boltre seg alene bak trommene, fikk vi ytterst «løse» og fine bidrag som var med på å gjøre Treverket til noe originalt. Og når vi tar med de fine, kontrasterende og interessante bass-soloene til Høynes, så får vi et band som oser av kreativitet og spilleglede, som er gode arvtagere etter salige Chris McGregor (sjekk ut hans to utgivelser fra Bremen på selskapet Cuneiform – bedre livemusikk i partyform får du ikke).
Jeg har hørt Treverket ett par ganger tidligere, i et adskillig større lokale på Nattjazz i Bergen og i et altfor stort lokale på Jolajazz på Voss. Men denne kvelden i den trange baren i kjelleren på Tre Brør, fikk vi servert bandet i en tett atmosfære som passet perfekt. Det er i slike omgivelser man skal høre Treverket. I et lokale hvor man nesten kan lukte svetten til Røed etter en av hans utblåsninger på barytonsaksofonen.
For oss som forsøker, etter beste evne, å drive en jazzklubb på et lite sted som Voss, var det overraskende å se at såpass menge unge publikummere hadde tatt turen ut for å høre drivende, god jazz. For det er sjelden vi ser noen av de samme, unge ansiktene på Voss jazzklubb sine onsdagskonserter!
En strålende konsert fra et band som bør inviteres langt utenfor Bergen og Vestlandet, for dette var tøft!
Tekst og foto: Jan Granlie
